Hvordan godta far er blitt dement

[AnonymBruker]

Min far har blitt dement, og jeg sliter veldig med å "godta" det. Han er veldig glemsk, usikker, mye irritert, maser veldig. Og deprimert. Han går på medisiner, men de virker ikke syns jeg. Han har også hjemmesykepleie, ikke behov for å sykehjemsplass enda. 

Men jeg takler så dårlig alle forandringene, maset hans, at han aldri gir seg. Han er frekk og sur hele tiden, legger all skyld på meg hele tiden. Min bror takler det bedre enn meg, han klarer forholde seg bedre til det enn meg. 

Dere som har hatt foreldre med alzheiemer, hvordan taklet dere det?

Anonymkode: 043ec...a00

[Ingrid B]

AnonymBruker skrev (På 12.8.2023 den 14.15):

Min far har blitt dement, og jeg sliter veldig med å "godta" det. Han er veldig glemsk, usikker, mye irritert, maser veldig. Og deprimert. Han går på medisiner, men de virker ikke syns jeg. Han har også hjemmesykepleie, ikke behov for å sykehjemsplass enda. 

Men jeg takler så dårlig alle forandringene, maset hans, at han aldri gir seg. Han er frekk og sur hele tiden, legger all skyld på meg hele tiden. Min bror takler det bedre enn meg, han klarer forholde seg bedre til det enn meg. 

Dere som har hatt foreldre med alzheiemer, hvordan taklet dere det?

Anonymkode: 043ec...a00

Dette har jeg god erfaring med. Har en dement far på 82. Han bor hjemme, men har 4x hjemmesykepleie. Pappa var tidligere verdens beste. Alltid positiv, gavmild og en optimist. Han fikk demensdiagnose for 8 år siden. Har er ikke digital, så det er meg som tar meg av alt av helse og økonomi. Det var uproblematisk de første årene.

Pandemien var selve dødsstøtet for pappa. Da han er en utadvendt og sosial type, forsvant mye av personligheten hans da han ble isolert. Han sluttet å dra på dans, trene, sykle, og det siste året har han ikke beveget seg ut døra på egen hånd. 

I denne perioden opplevde jeg for første gang at han var frekk og slem mot meg. Han anklaget meg for å stjele penger fra han. Krevde at jeg kom når han ringte, selv om jeg var på jobb eller klokken var midt på natta. Han burde vært på sykehjem, men i min kommune er det ikke nok plasser. 

Det tar tid å akseptere at foreldrene våre "forsvinner" fra oss. Jeg tok kontakt med demensteamet i kommunen for å få kartlagt diagnosen hans. Jeg har også deltatt på pårørende- grupper. Det er veldig viktig å snakke med folk i samme situasjon. Pårørende kommer til å få det tøffere og tøffere i årene som kommer. Sett deg inn i rettigheter som pårørende. Ring rundt i kommunen og mas om hjelp. På den måten blir du bedre kjent med ulike tilbud og tiltak i kommunen. 

Jeg ønsker deg masse lykke til