Hvordan gjøre det rettferdig, når det ene barnet er alvorlig syk?

[AnonymBruker]

Barna våre begynner å bli voksne, og vi vil prøve å hjelpe dem litt. Men har nok litt svakere økonomi enn vi ideelt sett hadde tenkt oss, pga at det har krevd mye å ha et alvorlig sykt barn i 6 år. (Har derfor gjort det litt enkelt for oss selv, ved å betale for renhold, vedlikehold osv, i tillegg til at det koster litt å følge opp sykdom. Jeg har periodevis redusert jobb).

Har sagt til barna at medisinsk hjelp går utenom, og at vi selvsagt ville gjort det samme for alle. Det virker som søsknene er inneforstått med dette, og de har også blitt flinkere til å selv prøve å hjelpe. Men så kommer de vanskelige spørsmålene, som vi ikke har tatt helt innover oss:

- Den ene vil aldri få utdannelse, har vært ute av skolesystemet siden 5. klasse. Har fått litt på forsikring, men ikke kommet dit at nav betaler ut noe. Er det da ok å hjelpe litt ekstra for at han skal etablere seg? Hjelpe han å spare opp litt?

- Alle har fått bo hjemme, så lenge de vil. Men de 2 eldste flyttet ut før de ble 20. De får også tilbud om å være med på familieferie, men ikke alle velger å bli med. Bør de som takker nei få kompensert noe?

- Vi er jo litt i suppa, der den yngste ikke blir voksen/ selvstendig. Er det noe vi bør være obs på i forhold til de andre?

Anonymkode: acf20...00a

[ESFP]

Hvis barna er voksne, så kan det vel være fint å snakke med dem om dette? Fortelle dem om deres ønsker om å hjelpe alle litt, men at det ikke kan bli helt likt siden de er så ulike. Og snakke om hvilken økonomisk situasjon dere er i, og spørre dem om hva som skal til for at de føler det blir mest mulig rettferdig. 

[AnonymBruker]

Jeg mener det er rett at den pleietrengende får mer enn de andre. Og det vil nok søsknene forstå og akseptere.

Anonymkode: a1326...81a

[Gjest ti10]

Når de har fått tilbud om å bli med på ferie, men takker nei, bør de ikke bli kompensert. Det er jo deres eget valg.

Når det gjelder den yngste, som ikke blir voksen/selvstendig, synes jeg det kommer litt an på diagnose og grad av utenforskap, hvis man kan si det slik. Det er mange støtteordninger jeg antar han eller hun vil komme inn under.  Men jeg tror at de fleste søsken vil forstå forskjellen på sine og det yngste søskenets behov, spesielt når de blir eldre, og se at han eller hun faktisk har mer behov for hjelp enn de har, så lenge det ikke går helt over stokk og stein.

[Millinea]

Jeg ville gjort alt jeg kunne for at yngste fikk etablert seg, og jeg ville da vært åpen om det til de andre søsknene. At den yngste får seg et verdig selvstendig liv er hakket viktigere... Uansett så er kommunikasjon viktig.

[AnonymBruker]

Dette vil jo søsken forstå, om de ikke alt gjør det. Hva er egentlig det urettferdige her? At to kan stå på egne bein og realisere egne drømmer og planer, eller den som aldri vil få muligheten til det? 

Alt som blir gjort likt er ikke nødvendigvis det som er rettferdig. 

Anonymkode: d1b6d...ab9

[AnonymBruker]

ti10 skrev (1 minutt siden):

Når de har fått tilbud om å bli med på ferie, men takker nei, bør de ikke bli kompensert. Det er jo deres eget valg.

Når det gjelder den yngste, som ikke blir voksen/selvstendig, synes jeg det kommer litt an på diagnose og grad av utenforskap, hvis man kan si det slik. Det er mange støtteordninger jeg antar han eller hun vil komme inn under.  Men jeg tror at de fleste søsken vil forstå forskjellen på sine og det yngste søskenets behov, spesielt når de blir eldre, og se at han eller hun faktisk har mer behov for hjelp enn de har, så lenge det ikke går helt over stokk og stein.

Takk for svar. Ene broren er veldig opptatt av rettferdighet, og har til og med kommentert at han fikk mindre oppmerksomhet i de periodene søsken var innlagt. Kommer seg sikkert når han blir ordentlig voksen, men han mener f.eks vi ikke trenger å kjøre broren til sykehus. Han kan ta buss. 

Per nå er yngste søsken vurdert til 100% sykemelding, i forhold til skole. Og er store deler av tiden sengeliggende. Vi håper det kan snu litt, men er lite sannsynlig at han kan stå i vanlig jobb. 

Er nok litt tidlig ute med desse tankene. Søsterene viser mye mer forståelse, og jeg tenker vi har en god dialog med alle. 

Anonymkode: acf20...00a

[ESFP]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takk for svar. Ene broren er veldig opptatt av rettferdighet, og har til og med kommentert at han fikk mindre oppmerksomhet i de periodene søsken var innlagt. Kommer seg sikkert når han blir ordentlig voksen, men han mener f.eks vi ikke trenger å kjøre broren til sykehus. Han kan ta buss. 

Per nå er yngste søsken vurdert til 100% sykemelding, i forhold til skole. Og er store deler av tiden sengeliggende. Vi håper det kan snu litt, men er lite sannsynlig at han kan stå i vanlig jobb. 

Er nok litt tidlig ute med desse tankene. Søsterene viser mye mer forståelse, og jeg tenker vi har en god dialog med alle. 

Anonymkode: acf20...00a

Da har jeg et tips. Snakk med sønnen din. Si unnskyld for at du ikke kunne være der for ham så mye som han hadde hadde behov for i den perioden. Si at du forstår at det var vanskelig for ham (da må du selvsagt forstå det først). Gi ham en 100% unnskyldning uten å komme med forklaringer på hvorfor det ble sånn.

Spør ham hva han trenger av dere nå for at han skal føle at ting blir mer rettferdig. Hvis hans ønsker er urimelige, må du forklare hvorfor du ikke kan gjøre akkurat det han ønsker. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at man skal behandle barna sine rettferdig, men det betyr ikke nødvendigvis at de skal behandles likt. Dette ville jeg snakket om med den sønnen som er opptatt av rettferdighet. For rettferdighet er faktisk ikke det samme som å behandle likt. Folk har ulike behov og må derfor behandles ulikt. Det kan også tenkes at han kommer til å trenger hjelp av dere på et tidspunkt senere i livet. (Som eksempel så har min bonusdatter midt i 30-årene nettopp flyttet inn hos oss med sine to barn etter et traumatisk samlivsbrudd. De får bo her helt gratis en stund inntil de får summet seg og funnet ny plass å bo. Hennes søsken er veldig klar over dette, at det kan bli noen måneder, og synes det er helt greit. Vi ville gjort akkurat det samme for dem dersom det var dem det gjaldt. Kompenserer dem ikke økonomisk, selv om søsteren med barn får en del ekstra av oss akkurat nå). 
 

Uten å vite så mye om hvilke konkrete utfordringer ditt yngste barn har, så leser jeg jo ut i fra innlegget ditt at han trenger mer hjelp enn sine søsken. Da tenker jeg at dere gir han mer hjelp og at søsknene kommer til å forstå det eller i hvert fall bør forstå det. Snakk med dem og fortell igjen at dere ville gjort det samme for dem. Ville ikke diskutert med dem, bare informert. Trenger heller ikke gå i detaljer om hvor mye økonomisk hjelp dere gir, det tenker jeg ikke er relevant. Så ville jeg gitt litt penger, hvis dere har mulighet, også til de andre barna innimellom. En tusenlapp her og der når det passer sånn. 
 

Så tenker jeg at dere bare må informere enda bedre den sønnen som tenker at broren kan ta buss i stedet for å bli kjørt osv. Fortell han konkret hvorfor dere kjører i stedet for at han tar buss. Igjen så tenker jeg at dere ikke trenger å diskutere, bare informere. For eksempel si at legen fraråder buss dersom det er mulig å bli kjørt og at dere derfor velger å kjøre for at broren skal ha en best mulig hverdag. Gjør det enkelt selv om barna begynner å bli voksne. Ville heller ikke kompensert for ferier de takker nei til. 

 

Anonymkode: 8fe2b...849

[Gjest ti10]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Takk for svar. Ene broren er veldig opptatt av rettferdighet, og har til og med kommentert at han fikk mindre oppmerksomhet i de periodene søsken var innlagt. Kommer seg sikkert når han blir ordentlig voksen, men han mener f.eks vi ikke trenger å kjøre broren til sykehus. Han kan ta buss. 

Per nå er yngste søsken vurdert til 100% sykemelding, i forhold til skole. Og er store deler av tiden sengeliggende. Vi håper det kan snu litt, men er lite sannsynlig at han kan stå i vanlig jobb. 

Er nok litt tidlig ute med desse tankene. Søsterene viser mye mer forståelse, og jeg tenker vi har en god dialog med alle. 

Anonymkode: acf20...00a

Det første du nevner der, høres ut som tenåringssnakk. Han vil nok forstå mer når han er eldre. Eventuelt kan du spørre ham direkte om han heller ville ha byttet, slik at han var i det yngste søskenets situasjon. Da vil han nok tenke seg litt om.

[AnonymBruker]

Nei, hvis noen velger å ikke være med på ferie, skal de ikke kompenseres for det. Det er i utgangspunktet generøst å betale for at voksne barn skal være med på ferie. 
Jeg tror også at et av våre barn kanskje aldri vil komme seg ut i jobb. Helt ærlig mener jeg det er riktig å gi mer til det barnet som trenger det mest. Jeg ser du skriver at ett av barna er svært opptatt av rettferdighet, men livet er faktisk blodig urettferdig - og det er jo det barnet som er sykt som i realiteten alltid vil få minst her, gjennom hele livet, selv om dere som foreldre kanskje gir det en halv million mer enn de andre. Kanskje de andre barna trenger en reality check og minnes på hvor heldige de er som er friske og kan tjene sine egne penger. Det er IKKE en selvfølge. 
Dessuten har ikke de andre barna noen rett på å vite hvor mye penger dere for eksempel gir til det yngste barnet som egenkapital. Deres penger. Dere bestemmer. 

Anonymkode: 85c2d...4cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg tenker at man skal behandle barna sine rettferdig, men det betyr ikke nødvendigvis at de skal behandles likt. Dette ville jeg snakket om med den sønnen som er opptatt av rettferdighet. For rettferdighet er faktisk ikke det samme som å behandle likt. Folk har ulike behov og må derfor behandles ulikt.

 

Anonymkode: 8fe2b...849

Nettopp. Faktisk er det svært urettferdig å behandle alle likt. 

Anonymkode: 85c2d...4cf

[AnonymBruker]

Tja, det kan bli for mye fokus på en, og det kan selvfølgelig slå tilbake på hvor mye kontakt de andre barna ønsker å ha med dere i fremtiden og hvilket forhold som blir. En venninne av meg er i en søskenflokk der yngstemann alltid er den som har blitt dullet ekstra med og brøytet litt mer veien for enn de andre, ikke fullført vgs, aldri tatt utdannelse, alltid fått litt ekstra av foreldrene fordi "stakkars det er så vanskelig for han som ikke har utdanning og ikke slik og sånn". Så ble han syk, er ikke vant til å fikse noe selv for foreldrene har jo alltid fikset og styrt og det gjør de enda. Nå er søskenene for lengst lei av at all oppmerksomhet og alt fokus er på minstemann. Såpass at de har begynt å trekke seg unna foreldrene, stiller ikke lenger så mye opp, orker ikke ha så mye med dem å gjøre, vender seg heller mot svigerforeldrene for hjelp/støtte/sosialt fellesskap. Det er ganske kjipt for foreldre som dermed mister kontakt med barn og ikke minst barnebarn, fordi minstemann alltid har hatt hovedfokus. Når foreldrene en dag faller fra så kommer de neppe til å stå så hardt på for minsten, der har foreldrene skapt en splid som på sikt blir ett problem. Så selv om det er naturlig at dere gir noe mer, så er det ikke naturlig at de som fikser livet skal bli "straffet" for det.

Anonymkode: e60e6...a2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg mener det er rett at den pleietrengende får mer enn de andre. Og det vil nok søsknene forstå og akseptere.

Anonymkode: a1326...81a

Jeg tenker at noen som er pleietrengende aldri vil få noe mere en minstesats for resten av livet som oftes. Mens funksjonsfriske barn som blir voksne, har gjerne en helt annen mulighet til og påvirke både utdannelse og dermed lønn for fremtiden. Så helt enig med deg. 

Anonymkode: 7cd7f...bc2

[AnonymBruker]

Han som er opptatt av rettferdighet er generelt litt på hugget for tiden. Ønskte å ta et friår, før vgs. Sånn at han kunne game og slappe av. Mener vi er veldig strenge, om vi forventer noe som helst. For han skal vel ikke gjøre husarbeid om den yngste ikke gjør det.

Jentene har vært enklere, men virker rett og slett som han er litt i opposisjon mot alt for tiden. Håper det bare er alderen. Og prøver å snakke mye med han/ gi oppmerksomhet.

Anonymkode: acf20...00a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Tja, det kan bli for mye fokus på en, og det kan selvfølgelig slå tilbake på hvor mye kontakt de andre barna ønsker å ha med dere i fremtiden og hvilket forhold som blir. En venninne av meg er i en søskenflokk der yngstemann alltid er den som har blitt dullet ekstra med og brøytet litt mer veien for enn de andre, ikke fullført vgs, aldri tatt utdannelse, alltid fått litt ekstra av foreldrene fordi "stakkars det er så vanskelig for han som ikke har utdanning og ikke slik og sånn". Så ble han syk, er ikke vant til å fikse noe selv for foreldrene har jo alltid fikset og styrt og det gjør de enda. Nå er søskenene for lengst lei av at all oppmerksomhet og alt fokus er på minstemann. Såpass at de har begynt å trekke seg unna foreldrene, stiller ikke lenger så mye opp, orker ikke ha så mye med dem å gjøre, vender seg heller mot svigerforeldrene for hjelp/støtte/sosialt fellesskap. Det er ganske kjipt for foreldre som dermed mister kontakt med barn og ikke minst barnebarn, fordi minstemann alltid har hatt hovedfokus. Når foreldrene en dag faller fra så kommer de neppe til å stå så hardt på for minsten, der har foreldrene skapt en splid som på sikt blir ett problem. Så selv om det er naturlig at dere gir noe mer, så er det ikke naturlig at de som fikser livet skal bli "straffet" for det.

Anonymkode: e60e6...a2c

Dullet med? Det er noen som gjør sykt stor forskjell på barna. Men og sammenligne det med et barn som er sykt. Vil leve på minstesats på ufør resten av livet, og alltid ha til og klare seg akuratt. Kan ikke sammenlignes med med og bli dullet med og være der foreldrene gjør stor forskjell. Dem andre barna kan jo ha et helt annent liv der dem kan tjene godt og leve bra. Om barn blir misunnelige på at man hjelper dem som har minst for alltid, pga sykdom og ting som mna nødvendigvis ikke velger. Da er dem bare bortskjemte selv ihvertfall når dem blir voksne og kan sette seg inn i ting. Men jeg har sett eksempler der foreldre gjør stor forskjell på barn som egentlig bør stille likt. Men at noen ødelegger og roter til livet sitt og foreldrene stadig må redde dem og dem da aldri vil lære og ta ansvar for sine egne handlinger. Der har det ofte blitt at andre barn trekkene seg unna

Anonymkode: 7cd7f...bc2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Han som er opptatt av rettferdighet er generelt litt på hugget for tiden. Ønskte å ta et friår, før vgs. Sånn at han kunne game og slappe av. Mener vi er veldig strenge, om vi forventer noe som helst. For han skal vel ikke gjøre husarbeid om den yngste ikke gjør det.

Jentene har vært enklere, men virker rett og slett som han er litt i opposisjon mot alt for tiden. Håper det bare er alderen. Og prøver å snakke mye med han/ gi oppmerksomhet.

Anonymkode: acf20...00a

Synes du skal holde på og sette foten ned der. Husarbeid skal gjøres om man bor hjemme. Og skal han ta et friår fra vgs for og game så blir det ingen ekstra lommepenger her. Går du på skolen så stiller dere opp. Ellers får han skaffe seg en jobb så lenge. Nå vet ikke jeg hva den andre barnet deres som er syk er. Men jeg ville ikke rikket på grensene mine fordi den andre er sur og i opposisjon. Forskirongpengne burde holde til og få den andre etablert. Det finnes støtteordninger dere burde søkt på vis kommunen og søkt på bolig med bemmaning. Sette igang mølla. Skikkelig for og få ufør om det er det rette nå. Så ville jeg vært litt forsiktig med og spare masse, masse til dette barnet. Dere har også en fremtid og en pensjonist der dere vil måtte ha for og klare dere. Dere burde få mere hjelpe en og ta all byrden selv når et barn krever såpass mye og blitt såpass stor. Man skal kunne hjelpe men ikke såpass at det blir utrolig urettferdig for resten. Dere er heller ikke så godt stilt at det er en mulighet

Anonymkode: 7cd7f...bc2

[AnonymBruker]

Jeg tenker i utgangspunktet at voksne barn ikke har noe med hva foreldrene bruker penger på. De trenger ikke fullstendig innsikt i dette.

Det gir mest mening å hjelpe etter behov.

Anonymkode: fe4d5...f4e

[skruf]

Du skriver at barna begynner å bli voksne, ikke at de er voksne. Er de i slutten av tenårene? Det er en vesentlig forskjell om de er voksne og har flyttet ut eller om de er i slutten av tenårene  og bor hjemme. Voksne barn 20+ kan man forvente mere forståelse av. Du nevner at sønnen har lyst på et friår etter vgs og bo hjemme, men at det er ikke aktuelt for dere.

Hadde dette vært voksne barn så hadde jeg ment at det var lite forståelsesfullt av de, men er de tenåringer så kan jeg forstå at de føler seg tilsidesett pga yngste tar oppmerksomheten deres og det blir mindre oppmerksomhet til de eldste. Og de følelsene har de vokst opp med i barneårene. De er ikke voksne enda, hjernen er ikke ferdig utviklet før rundt 25-årsalderen. Gutter gjerne litt senere enn jenter Er de tenåringer så tenker de ikke logisk enda, og akkurat tenårene er gjerne en ganske ego-fase i livet der det er hormoner og følelser i full forvirring

Selv om yngste er syk så er det likevel viktig at de eldste føler seg sett og at de får tid sammen med dere foreldre. Dere kan gjerne dele dere opp sånn at en er sammen med den syke og den andre sammen med de friske barna. Alle barna burde hatt en dag alene sammen med mor/far og fått full oppmerksomhet. Var det bare du som var på sykehuset sammen med yngste og far var hjemme, eller byttet dere på sånn at de eldste også fikk være sammen med deg da yngste var innlagt?

Det er ikke bare forholdet mellom foreldre og de friske barna som kan bli skadelidende i en sånn familiesituasjon der det ene barnet krever mere av foreldrene, men også forholdet mellom søskenene. De eldste kan føle àt den yngste har tatt fra de foreldrene i barndommen. Det høres kanskje ulogisk ut, men følelser er ikke logiske. Det er viktig at de nesten-voksne barna blir møtt på følelsene sine. Det har nok ikke vært en grei oppvekst for de heller siden de har måtte føye seg for det syke søskenet og kanskje følt på fraværende foreldre

Hvis sønnen som er ferdig på Vgs har lyst på et friår etter skolen, kan han ikke få det da? Men med krav om at da må han jobbe. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tja, det kan bli for mye fokus på en, og det kan selvfølgelig slå tilbake på hvor mye kontakt de andre barna ønsker å ha med dere i fremtiden og hvilket forhold som blir. En venninne av meg er i en søskenflokk der yngstemann alltid er den som har blitt dullet ekstra med og brøytet litt mer veien for enn de andre, ikke fullført vgs, aldri tatt utdannelse, alltid fått litt ekstra av foreldrene fordi "stakkars det er så vanskelig for han som ikke har utdanning og ikke slik og sånn". Så ble han syk, er ikke vant til å fikse noe selv for foreldrene har jo alltid fikset og styrt og det gjør de enda. Nå er søskenene for lengst lei av at all oppmerksomhet og alt fokus er på minstemann. Såpass at de har begynt å trekke seg unna foreldrene, stiller ikke lenger så mye opp, orker ikke ha så mye med dem å gjøre, vender seg heller mot svigerforeldrene for hjelp/støtte/sosialt fellesskap. Det er ganske kjipt for foreldre som dermed mister kontakt med barn og ikke minst barnebarn, fordi minstemann alltid har hatt hovedfokus. Når foreldrene en dag faller fra så kommer de neppe til å stå så hardt på for minsten, der har foreldrene skapt en splid som på sikt blir ett problem. Så selv om det er naturlig at dere gir noe mer, så er det ikke naturlig at de som fikser livet skal bli "straffet" for det.

Anonymkode: e60e6...a2c

Kjære vene, det er ganske stor forskjell på å gi oppmerksomhet til et barn FORDI det er sykt og å velge å dulle med den ene. Dette er virkelig høyt oppe på lista av irrelevante svar og lite forståelse for saken.

 

Du klarer det sikkert bedre neste gang.

Anonymkode: 68dc6...e99