Noen som har vært i en slik situasjon. Du har to barn. Den ene er en utagerende gutt.

[AnonymBruker]

Jeg syns det er super vanskelig. Gutten begynte å få problemer allerede i barnehagen. Vi bodde den gangen på ett lite sted der alle kjenner alle. Ansatte i barnehagen kom til meg og sa husker jeg fortsatt at de hadde lagt merke til at gutten min hadde blitt en hakke kylling som fikk skylden for alt fra de andre. De sa de jobbet med det. 

Da han begynte på skolen fulgte samme guttegjeng med inn i første klasse og ting ble fort mye verre. Gutten min er heller ikke noe englebarn, men at han skal ha gjort alt det alle andre påstår han har gjort har jeg vanskelig for å tro. Noe ja det er jeg med på og det tok jeg tak i fordi jeg visste det var hans feil. 

I 8 års alderen kom han ofte hjem og sa - mamma jeg ønsker ikke leve lengre. Det er ingen som liker meg uansett jeg er bare en byrde her.  Sånn har det vært siden. Han lever fortsatt heldigvis. Han er nå snart voksen og livet har bare vært vanskelig for min sønn. Jeg skjønner ikke hva som har vært problemet hans egentlig men tror det er komplisert. Vet at ingen lærere likte han på skolen og han fikk stort sett skylda for alt der og. 

Det gjorde gutten veldig sint. Og dermed utagerte enda mer. Og aldri bli hørt eller forstått av voksne. Han hadde en far som aldri stilte opp. Vet han savnet en fars figur da han vokste opp, noe jeg ikke kunne gi han.  Jeg skilte meg fra den faren da gutten var 6 mnd. Orket ikke ha 3 barn istedet for bare to. 

Nå i ettertid har han blitt eldre. Jeg er så utrolig glad i den gutten blitt og vært hele tiden og har prøvd alt jeg kan for å kompensere for all dritten han har måttet oppleve fra andre folk. 

Men når eks og andre i familien sier at gutten er tvers igjennom ond og vært det hele tiden. Så vrenger det seg i mage regionen min. Ja han har vært utagerende men jeg tror alt det har kommet av all dritten og aldri bli hørt eller forstått. Jeg og han har hatt en fantastisk kjemi hele veien.  Mage følelsen min sier meg så sterkt at gutten er ikke ond. Han er bare et misforstått vesen. Han har blitt roligere nå. Men tenker på alt han har måttet gjennomgå og hvordan det vil gå med han fremover. Og han har tatt igjen og dermed blitt sett på som ond når det ikke har nyttet å snakke med voksne. 

Kan barn virkelig være tvers igjennom onde?

Jeg har så vanskelig for å tro det??? Magefølelsen min sier nei... 

Tar jeg så jævlig feil av mitt eget barn?

Anonymkode: fba6f...f97

[AnonymBruker]

Skaffet du han aldri noe form for hjelp i oppveksten?

Anonymkode: ca0e5...328

[AnonymBruker]

Ingen er bare onde. MEN: Empati utvikler seg i godt og positivt samspill med andre, og særlig i hjemmet. Dersom barn ikke opplever og erfarer at de får dette gode samspillet så kan de streve med å utvikle empatiske evner. Foreldrene spiller en viktig rolle i å lære barn å sette seg inn i andres følelsesliv og utvikle denne evnen.

Barn kan også være født med "feilkoblinger" som gjør at empati og sosial adferd kan være vanskelig. 

Anonymkode: bd255...046

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Skaffet du han aldri noe form for hjelp i oppveksten?

Anonymkode: ca0e5...328

joda prøvde alt: helsesøter,  barnevern, ppt, utredning hos bup. Ingenting hjalp. Eneste positive var at ppt kom og sa at alt ikke var guttens feil men at lærerne ikke så guttens behov da vi var på møter med lærerne. Det hjalp litt at de fikk ordna små ting som gjorde at gutten fikk en bedre hverdag. Han hadde problemer med å spise sammen med andre barn og det kom av at han syns det var så motbydelig å se på andre grise med maten og snakke med mat i munnen er verste han vet.

Så det ble ordnet så han fikk sitte for seg selv i matpausene og det gjorde at han begynte å spise matpakken sin på skolen. Men det var eneste og da om ga positivt utslag for gutten sin del. 

Anonymkode: fba6f...f97

[AnonymBruker]

Ingen barn er onde. Jeg har jobbet mye med barn med atferdsvansker og det ser ut til å gå igjen at når voksne ikke forstår så kommer denne merkelapper...evt. "Hen mangler empati". Barn ønsker å være som andre barn, passe inn, mestre det de holder på med. Når de ikke klarer dette er det alltid en grunn til at de har det vanskelig og de gjør ofte dumme ting. Så blir det en ond sirkel. VELDIG utfordrende og mye jobb når man strever med regulering av følelser og oppførsel, men å si at unger er "onde", det er stusselig.

Anonymkode: 9f109...46a

[AnonymBruker]

Så fantastisk at han har en så god mamma som deg. Som ser gutten bak adferden og vanskene. Som støtter og viser han at han har verdi uansett hvordan andre opplever han.

Trøst deg med at han har kommet seg gjennom disse årene uten for mye men. Det er godt å høre at ting har roet seg og det er nok mye takket være din støtte.

Fortsett å være trygg, god og raus. Så kan det fort gå godt når han kommer seg ut av det dårlige miljøet og den dårlige rollen❤️

Anonymkode: 92341...d75

[AnonymBruker]

Vi har en gutt som nok i etterkrigstiden ville blitt beskrevet som et problembarn, og det er slettes ikke utenkelig at han hadde havnet på Bastøy den gangen den grusomme plassen eksisterte. 

 

Heldigvis lever vi i 2023, og samfunnet har utviklet seg. Han går på en fantastisk skole, og har møtt flotte folk i ppt og bup. Han har blitt utredet opp og i mente, og vi har fått gode svar fra ppt og bup. 

Det som er hans problem er at han føler for mye (det er en diagnose faktisk). Han er i skolealder, men følelsene er på barnehagenivå. Se for deg en treåring med alle oppturer og nedturer i løpet av kort tid. Slik stormer det inni sønnen min, selv om han er nærmere 10. Dette er noe han vil vokse av seg, men det tar lang tid.  Men han kan ikke for at han ikke kan styre sinnet sitt like godt som jevnaldrende. Så det vi gjør er å øve på handlingsmønster, når han blir sint, så skal han gå på rommet sitt eller en annen plass han får være helt i fred til han kjøler seg litt ned.  Da slipper han å slå, og ting blir ikke dumt. 

 

I tillegg er min gutt ekstremt smart (også påvist). Så kognitivt vet at alt han bør gjøre, og alt som forventes, men han kan ikke kontrollere følelsene sine. De er for sterke. Så han utagerer. Og så føler han seg helt forferdelig etterpå. Og slik går syklusen.  Derfor har vi endt opp med at han skal få være alene, dette er noe han også ønsker. Han trenger et par minutter alene når det koker. Og så får vi være med ham etterpå. 

 

Vi er så heldige som har fått en skole som ser den gode gutten han er inni, og vi har også en familie som ser hvor fantastisk han er. Men det trengte ikke være slik. Vi har møtt nok av folk som kun ser den utagerende gutten, og som tror at det er uoppdragenhet og slemhet som gjør ham slik. Og jeg har ofte følt meg usikker på om det er bare mors kjærlighet som gjør at jeg ser at han er en god gutt. Jeg har også følt at jeg må elske ham høyere, da ingen andre vil elske ham.  Og det er en hjerteskjærende følelse. 

 

Men nå er vi på rett vei. Vi lærer mer og mer om gutten vår. Han lærer mer og mer om sine følelser. Og han blir eldre og roligere. 

Men hjelpe meg så utfordrende det er til tider. 

Anonymkode: 08cba...d9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Vi har en gutt som nok i etterkrigstiden ville blitt beskrevet som et problembarn, og det er slettes ikke utenkelig at han hadde havnet på Bastøy den gangen den grusomme plassen eksisterte. 

 

Heldigvis lever vi i 2023, og samfunnet har utviklet seg. Han går på en fantastisk skole, og har møtt flotte folk i ppt og bup. Han har blitt utredet opp og i mente, og vi har fått gode svar fra ppt og bup. 

Det som er hans problem er at han føler for mye (det er en diagnose faktisk). Han er i skolealder, men følelsene er på barnehagenivå. Se for deg en treåring med alle oppturer og nedturer i løpet av kort tid. Slik stormer det inni sønnen min, selv om han er nærmere 10. Dette er noe han vil vokse av seg, men det tar lang tid.  Men han kan ikke for at han ikke kan styre sinnet sitt like godt som jevnaldrende. Så det vi gjør er å øve på handlingsmønster, når han blir sint, så skal han gå på rommet sitt eller en annen plass han får være helt i fred til han kjøler seg litt ned.  Da slipper han å slå, og ting blir ikke dumt. 

 

I tillegg er min gutt ekstremt smart (også påvist). Så kognitivt vet at alt han bør gjøre, og alt som forventes, men han kan ikke kontrollere følelsene sine. De er for sterke. Så han utagerer. Og så føler han seg helt forferdelig etterpå. Og slik går syklusen.  Derfor har vi endt opp med at han skal få være alene, dette er noe han også ønsker. Han trenger et par minutter alene når det koker. Og så får vi være med ham etterpå. 

 

Vi er så heldige som har fått en skole som ser den gode gutten han er inni, og vi har også en familie som ser hvor fantastisk han er. Men det trengte ikke være slik. Vi har møtt nok av folk som kun ser den utagerende gutten, og som tror at det er uoppdragenhet og slemhet som gjør ham slik. Og jeg har ofte følt meg usikker på om det er bare mors kjærlighet som gjør at jeg ser at han er en god gutt. Jeg har også følt at jeg må elske ham høyere, da ingen andre vil elske ham.  Og det er en hjerteskjærende følelse. 

 

Men nå er vi på rett vei. Vi lærer mer og mer om gutten vår. Han lærer mer og mer om sine følelser. Og han blir eldre og roligere. 

Men hjelpe meg så utfordrende det er til tider. 

Anonymkode: 08cba...d9a

så godt å lese  at dere får så mye god hjelp. 

ts. 

 

Anonymkode: fba6f...f97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Ingen barn er onde. Jeg har jobbet mye med barn med atferdsvansker og det ser ut til å gå igjen at når voksne ikke forstår så kommer denne merkelapper...evt. "Hen mangler empati". Barn ønsker å være som andre barn, passe inn, mestre det de holder på med. Når de ikke klarer dette er det alltid en grunn til at de har det vanskelig og de gjør ofte dumme ting. Så blir det en ond sirkel. VELDIG utfordrende og mye jobb når man strever med regulering av følelser og oppførsel, men å si at unger er "onde", det er stusselig.

Anonymkode: 9f109...46a

ts det der var en god beskrivelse av slik jeg også ser det hos min gutt da. 

Anonymkode: fba6f...f97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Så fantastisk at han har en så god mamma som deg. Som ser gutten bak adferden og vanskene. Som støtter og viser han at han har verdi uansett hvordan andre opplever han.

Trøst deg med at han har kommet seg gjennom disse årene uten for mye men. Det er godt å høre at ting har roet seg og det er nok mye takket være din støtte.

Fortsett å være trygg, god og raus. Så kan det fort gå godt når han kommer seg ut av det dårlige miljøet og den dårlige rollen❤️

Anonymkode: 92341...d75

ts .. tusen takk for gode ord. 

Anonymkode: fba6f...f97