Til dere foreldre til en skolevegrer, hva gjør dere til skolestart?

[AnonymBruker]

Tar denne under kropp og helse... 

Barnet vårt "sluttet" på skolen i vår, deprimert, angst og får jevnlig oppfølging fra bup. Depresjonen synes å ha sluppet tak litt, bl.a med vitamintilskudd, jobbet med døgnrytme + samtaleterapi. 

Men så er spørsmålet, greier vi å få til en skolestart nå? Hva er lurt å tenke på? Ikke vært inne på skolebygget siden før vinterferien.

Hva gjør dere? Gode råd og tips? 

Anonymkode: 0b285...a71

[AnonymBruker]

Dette synes jeg er nesten umulig å svare på.. Det er så vanvittig vanskelig å fastlåst til tider, men kan nevne noe som fungerte her..

* begynne med korte dager. Vi startet på å bare møte opp på skolen, være der i 30 minutter med en lærer (var ikke med i timen engang i starten, men etter en stund klarte h*n 30 min inne i timen) Så økte vi sakte og sikkert tiden på skolen. Det hendte seg vi måtte gå tilbake en halvtime eller to og prøve igjen en uke senere. 

* leksefri, siden alt av energi var brukt opp på å klare å holde seg den gitte tiden på skolen. 

* et "kodeord" som h*n kunne si tok lærerne da ting låste seg helt og h*n måtte forlate klassen/skolen. Jeg ble da oppringt. Noen ganger klarte vi å snakke såpass godt at h*n holdt ut litt til, andre ganger måtte jeg bare hente. 

* pushe litt på å være sosial utenom skoletiden.. lettere å komme tilbake til skolen når du har noen du vet er der for deg. Jo mer sosialt h*n gikk glipp av i skoletiden jo vanskeligere ble det å holde sin plass i gruppa..

* snakke med foreldrene til vennene. Fortelle det som det er, mitt barn trenger støtte. (Mange er veldig forståelsesfulle og prøver det de kan å hjelpe, mens andre desverre gir f)

* i en lang (!!) periode satt jeg på skolen hele skoledagen. Så h*n kunne finne meg om jeg trengtes. I starten satt h*n mer hos meg enn i timen, men jeg tror det er ekstremt viktig å ikke være borte fra skolen for lenge. Da blir veien tilbake forferdelig lang.

Finnes grupper på bla Facebook hvor det er mange, alt for mange, foreldre i samme situasjon. Håper dere finner en vei som virker for dere. Det er en grusomt håpløs situasjon. Ønsker dere alt godt og lykke til ❤️

Anonymkode: e45dc...7ff

[AnonymBruker]

Takk for svar! ❤ Ja, vi føler det var helt fastlåst da skoleåret var over i juni - og både vi og barnet (ungdommen egentlig) ser skolestart nå som en slags ny begynnelse. Lurt med kortere dager først, skal prøve å legge dette fram for læreren og barnet som et forslag. 

Jeg er så redd for at ungdommen tenker at det må være alt eller ingenting, og at det vil føles som et nederlag om h*n ikke får det til. Venner er utfordrende. Vi har "tvangsinvitert" venner hit innimellom, og de savner ungdommen veldig. Det har gått fint under besøket, men ungdommen har vært rasende på oss i etterkant fordi vi har invitert. Vil helst bare være hjemme med søsken, selv om vi ser at det er bra for ungdommen med besøk. Vi har vært åpne med både venner og foreldrene, og de er veldig tålmodige. 

Det har vært sårt å se vennene og andre ungdommer ute i sommer, de koser seg sammen mens vår er hjemme og vil ingenting. Føles som de blir voksnere, mens vår er på stedet hvil fordi h*n ikke tør bryte isolasjonen. 

Har det løst seg for deres barn nå? Jeg tenker at vi ikke vil klare å snu dette før ungdommen selv bestemmer seg for å prøve å snu det. 

Anonymkode: 0b285...a71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Takk for svar! ❤ Ja, vi føler det var helt fastlåst da skoleåret var over i juni - og både vi og barnet (ungdommen egentlig) ser skolestart nå som en slags ny begynnelse. Lurt med kortere dager først, skal prøve å legge dette fram for læreren og barnet som et forslag. 

Jeg er så redd for at ungdommen tenker at det må være alt eller ingenting, og at det vil føles som et nederlag om h*n ikke får det til. Venner er utfordrende. Vi har "tvangsinvitert" venner hit innimellom, og de savner ungdommen veldig. Det har gått fint under besøket, men ungdommen har vært rasende på oss i etterkant fordi vi har invitert. Vil helst bare være hjemme med søsken, selv om vi ser at det er bra for ungdommen med besøk. Vi har vært åpne med både venner og foreldrene, og de er veldig tålmodige. 

Det har vært sårt å se vennene og andre ungdommer ute i sommer, de koser seg sammen mens vår er hjemme og vil ingenting. Føles som de blir voksnere, mens vår er på stedet hvil fordi h*n ikke tør bryte isolasjonen. 

Har det løst seg for deres barn nå? Jeg tenker at vi ikke vil klare å snu dette før ungdommen selv bestemmer seg for å prøve å snu det. 

Anonymkode: 0b285...a71

Ja , dette med nederlag er vanskelig. For det blir jo mange av de med slik problematikk 😔 Det var derfor vi la lista så lavt. Bare være på skolen fra 08.30-09.00.. "du skal ikke inn i timen, du trenger ikke snakke med noen, du skal bare være her (holde ut) i 30min, så henter jeg deg igjen.." Det klarte h*n, det var overkommelig. Så var det å gå så sakte frem at h*n følte seg stø nok på egenhånd til å prøve 30 min til. Eller 15 min, alt ettersom 😊 

Dette med venner er kjempesårt. Utrolig vondt for barnet/ungdommen men også vondt for oss foreldre. Det rev i hjertet da andre mammaer la ut at barnet dems hadde fest/bursdag/overnatting med alle de gamle vennene til mitt barn.. mitt barn var ikke invitert fordi h*n ble til slutt ikke regnet med lenger. Og barnet selv satt mange kvelder og gråt og så på alle de andre som var sammen 💔

Vi kom oss ut av det, vi gjorde det. Men det var først 3 vanskelige år. Så 2 helt umulige år. Så 2 bedre,men tøffe år..  Og plutselig en sommerferie løsnet det. Det var som om h*n flippa en bryter inni seg. Det har gått bra i to år nå, men jeg sitter fortsatt i beredskapsmodus. Tror det vil ta like mange år før kroppen min er vant til at det går bra igjen 😅 

Anonymkode: e45dc...7ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja , dette med nederlag er vanskelig. For det blir jo mange av de med slik problematikk 😔 Det var derfor vi la lista så lavt. Bare være på skolen fra 08.30-09.00.. "du skal ikke inn i timen, du trenger ikke snakke med noen, du skal bare være her (holde ut) i 30min, så henter jeg deg igjen.." Det klarte h*n, det var overkommelig. Så var det å gå så sakte frem at h*n følte seg stø nok på egenhånd til å prøve 30 min til. Eller 15 min, alt ettersom 😊 

Dette med venner er kjempesårt. Utrolig vondt for barnet/ungdommen men også vondt for oss foreldre. Det rev i hjertet da andre mammaer la ut at barnet dems hadde fest/bursdag/overnatting med alle de gamle vennene til mitt barn.. mitt barn var ikke invitert fordi h*n ble til slutt ikke regnet med lenger. Og barnet selv satt mange kvelder og gråt og så på alle de andre som var sammen 💔

Vi kom oss ut av det, vi gjorde det. Men det var først 3 vanskelige år. Så 2 helt umulige år. Så 2 bedre,men tøffe år..  Og plutselig en sommerferie løsnet det. Det var som om h*n flippa en bryter inni seg. Det har gått bra i to år nå, men jeg sitter fortsatt i beredskapsmodus. Tror det vil ta like mange år før kroppen min er vant til at det går bra igjen 😅 

Anonymkode: e45dc...7ff

Sender deg en varm klem❤ og jeg er så glad for at det snudde seg for dere. Dere jar gjort et utrolig arbeid ved å stå i dette så øenge! Ingen som aner hvordan det er uten å ha opplevd det.

Jeg tror ikke det er av vond vilje venner etterhvert glemmer barnet. Hos oss var det mye tilbud men etter så mange avslag og "nei", så skjønner jeg at venner tilslutt regner med at svaret blir nei og man slutter å spørre. Ikke fordi de ikke liker ungdommen, men fordi de rett og slett glemmer at hen eksisterer liksom.

Vi begynner på jobb neste uke, og skolen mandag etter der, så må finne på noe lurt fort. Merker vi vegrer oss å bare komme inn på temaet med barnet, siden sommerferien har vært så fin - men vi må jo legge en plan sammen. Tror det er veldig lurt med reduserte dager som du skriver, samtidig som jeg engster meg for at ungdommen tenker det må være alt eller ingenting. 

Var dere åpne med klassen og fortalte noe om hvorfor deres barn var borte? Vi har bare fortalt vennene og de nærmeste. Mange har spurt og engster seg, men kjenner at vi holder litt igjen. Kanskje i håp om at ting skal endre seg, men også fordi ungdommen ikke vil vi skal si så mye.

Men vi blir nok nødt til å la lærer forklare litt om det blir kortere dager, for å unngå at ungdommen hele tiden skal bli stilt de samme spørsmålene. Foreløpig har hen bare villet vi skulle si at hen var "syk" til de som bare er nysgjerrige/ikke venner. 

Ts

 

Anonymkode: 0b285...a71