Oppdragerstil, hva er din?

[AnonymBruker]

Hva er din oppdragerstil, og hvordan begrunner du stilen du har? 

Autoritær

Autoritativ

Ettergivende 

Uinvolvert 

Anonymkode: 260d8...0d7

[AnonymBruker]

Jeg er nok en blanding av autoritær, autoritativ og ettergivende. 

Jeg er varm og god. Tenker at jeg og hjemmet er som en trygg og god base. Samtidig har jeg regler og grenser jeg forventer at de følger. Jeg har verdier jeg lærer bort. Samtidig kan jeg være ettergivende på enkelte ting. Og ja, jeg kan gjøre feil, men tenker at siden jeg ellers er god og varm så går det fint. 

Anonymkode: 43574...a68

[AnonymBruker]

Veit ikke. Hvor kan man lese om disse? Jeg tok testen til bufdir og jeg er "beskytteren". 

Anonymkode: 807be...353

[AnonymBruker]

Jeg er nok en blanding, alt etter som. Jeg leser mye om barn og barneoppdragelse. Hører på podcast, leser bøker. Likevel føler jeg at jeg kommer veldig til kort på ene barnet. Jeg har alltid vært for veiledning, å forklare hvorfor ting er som de er, og hvorfor det må være slik og slik. 

Jeg kan snakke med barnet om ulike situasjoner, forklarer hvorfor det er farlig/ikke lurt, og forklarer konsekvenser som da kan skje. Likevel kan plutselig barnet finne på å gjøre stikk motsatt av hva jeg har forklart. Det kan være veldig rare ting, og jeg skjønner ikke at barnet ikke også kan skjønne eller forstå dette.

Jeg er for at barn skal kunne feile, og blir aldri sint om barnet kommer hjem og jeg får høre hva barnet har gjort. Ofte forteller barnet selv hva barnet har gjort.

Jeg forsøker å formidle gode verdier, etc, men fånyttes. Å prøve å møte barnet på følelser har aldri fungert. Det som kan virke i fastlåste situasjoner er bestikkelser, men jeg synes ikke at det er veien å gå, og unngår det med mindre det er krise. Min filosofi i livet er jo at man må innfinne seg som menneske mange ganger i løpet av livet, man må gjøre kjedelige ting, man må komme seg gjennom nederlag og urettferdighet. Likevel er det så vanskelig med dette ene barnet. Jeg skjønner ikke hva jeg gjør feil, men jeg skjønner heller ikke hva jeg bør gjøre. Så jeg føler innimellom at det kanskje er jeg som er helt håpløs, og at jeg må være den mest ræva forelderen som er å oppdrive.

Heldigvis, Det andre barnet er annerledes. Å møte på følelser fungerer ganske bra, forberedelser fungerer fint, advarsler fungerer fint. Tips og triks som er gjeldende i dag, ser ut til å virke som regel. 

 

Det skal ikke være enkelt, det er helt sikkert.

Anonymkode: bf76e...89f

[AnonymBruker]

Prøver være autoritativ etter beste evne. Det er vel det som er anbefalt.  Men det hender jeg blir ettergivende. 

Anonymkode: 17697...e60

[AnonymBruker]

Jeg håper og tror jeg er autoritativ mesteparten av tiden. 

Jeg setter grenser og klare forventninger, men forklarer pedagogisk hvorfor grensene og forventningene settes. Jeg står på dem, selv ved tantrum fra barna, men forklarer rolig om og om igjen hvorfor grensene er der. Men jeg har mine dårlige sider jeg også, h or jeg kommandere uten å forklare hvorfor, hvor jeg forventer at de skal høre etter. 

Jeg kan også velge mine kamper og gi etter h is de faktisk har gode argumenter og gjør en innsats for å ha en saklig argumentasjon.. 

Anonymkode: 260d8...0d7

[AnonymBruker]

Jeg er autoritativ. 

 

Anonymkode: 561c9...24f

[AnonymBruker]

Imgen av dem. Frihet under ansvar. Klarer de ikke ansvaret er de ikke gamle nok. 

Hvis de skulle  ut alene og ikke kunne respektere andre og andres ting, da var de for små til å ut uten foreldre. Feks. Lov med feil og mangler, men når det samme skjer flere ganger fa er det stopp, til de skjønner poenget/problemet.

Litt  autoritær, på må ting. Ellers snakker vi sammen og kommer frem til ting sammen. Har fungert greit. De har lært av egne feil og er anske åpne og teflekterte. Begge har adhd. 

Anonymkode: f5b6d...5ef

[RockyRose]

Mild autoritativ med rom for forhandling. Er vel den enklaste måten å forklare det.

[AnonymBruker]

Etter dagens tur i fornøyelsespark er jeg glad jeg er streng og autoritær. Maken til oppførsel på veldig mange barn skremmer meg. Og foreldre som står som to dotter når ungen klikker. Hva skjedde med å snakke til ungene sine? 

Anonymkode: 48ea0...c49

[Flintis]

Tenkte veø jeg skulle være autorativ og det gikk vel bra hadde barn som var en fryd å ha med i butikk foreksempel.

Har pratet med barna hele veien også

Ble jeg tvunget av skolen og bup til å være autoritær og det skar seg ordentlig.

Nå bor de hos moren og sårene leges så jeg har fått litt bedre kontakt med de igjen. 

Nå er de tenåringer og jeg hører om ting som skjer og valg de tar uten fordommer. Prøver å være en trygg havn da.

[AnonymBruker]

Jeg prøver å være, og er stort sett, autoritativ. Når jeg er sliten, kan jeg bli autoritær.  Jeg vokste opp med en autoritær far, og mer ettergivende mor, og skulle i hvert fall aldri ha en autoritær foreldrestil selv, tenkte jeg. Da mye heller ettergivende. Men det er tydeligvis den autoritære stilen som ligger i ryggmargen etter egen oppvekst. 

Anonymkode: 93cea...c70

[AnonymBruker]

Jeg bruker som regel en blanding av autoritativ og ettergivende. Min sønn får veldig mye frihet og selvstendighet, men da har vi foreldrene sammen med sønnen skapt noen enkle regler å forholde seg til. 

Det er veldig synlig når barn av autoritære foreldre skal prøve seg på egenhånd. De sliter med å stole på seg selv og de har store problemer med å hevde seg selv. I tillegg er det ofte veldig triste og beskjedne, samt at de sliter med konsentrasjonsvansker og rastløshet. Jeg mener at autoritære foreldre kan sidestilles med uinvolverte foreldre, fordi at barnet sjeldent/aldri får bekreftelse på at det er bra nok. 

Anonymkode: a1bde...f82

[AnonymBruker]

Mest autoritativ, innimellom autoritær.

Anonymkode: 6fdf9...468

[AnonymBruker]

Etterstreber alltid å være autoritativ. Varm, omsorgsfull og støttende kombinert med tydelige grenser og forventninger. 

Anonymkode: 9d98f...6d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg bruker som regel en blanding av autoritativ og ettergivende. Min sønn får veldig mye frihet og selvstendighet, men da har vi foreldrene sammen med sønnen skapt noen enkle regler å forholde seg til. 

Det er veldig synlig når barn av autoritære foreldre skal prøve seg på egenhånd. De sliter med å stole på seg selv og de har store problemer med å hevde seg selv. I tillegg er det ofte veldig triste og beskjedne, samt at de sliter med konsentrasjonsvansker og rastløshet. Jeg mener at autoritære foreldre kan sidestilles med uinvolverte foreldre, fordi at barnet sjeldent/aldri får bekreftelse på at det er bra nok. 

Anonymkode: a1bde...f82

Å være ettergivende er virkelig heller ikke bra! Barn trenger trygge rammer og grenser, de trenger å vite hva de skal forholde seg til. 
Det er også veldig synlig hvilke barn som har ettergivende foreldre for å si det sånn. 

Anonymkode: 9d98f...6d6

[Ny Bruker]

4 i 1