AnonymBruker Skrevet 11. august 2023 #1 Skrevet 11. august 2023 Jeg er en 29 år gammel kvinne, høyt utdannet, tjener veldig godt, to vakre barn med 50% delt ansvar med et høvelig godt samarbeid. Jeg er så vellykket, og har det tilsynelatende så bra utad, at ingen vil tro jeg har det tungt. Jeg har den siste tiden innsett mer og mer at mamma (som har vært min nærmeste forelder pga alkoholisert far) ikke har vært en så god mamma som jeg har fått meg selv til å tro at hun har vært, og i dag havnet vi i en diskusjon. Jeg har den siste tiden også følt på økende nedstemthet og energiløshet, og bruker hverdagen min på å hjelpe andre, men får ingen hjelp tilbake. Diskusjonen førte til at lasset veltet, og jeg har i hele dag gått å tenkt at jeg ikke vil leve lenger. Det føles så lett å bare avslutte alt. Vet ikke hvor jeg vil, eller hva jeg vil ha ut av å poste dette, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har ikke lyst å prate med noen jeg kjenner og har egentlig ikke så mange å prate med. Føler ingen kommer til å forstå. Anonymkode: 60e23...36d 3
AnonymBruker Skrevet 11. august 2023 #2 Skrevet 11. august 2023 Ta kontakt med fastlegen eller sjekk om kommunen din har et tilbud innen rask psykisk helsehjelp. I min kommune kan man henvende seg til helsestasjonen og få kontakt med psykolog der. Anonymkode: 37242...bef
AnonymBruker Skrevet 11. august 2023 #3 Skrevet 11. august 2023 Kjære deg. Det du føler er dessverre mer vanlig enn du tror. At man fremstår som så samlet og vellykket utad, men inni oss så så er det en helt annen historie. Foreldre og familie kan være krevende. Vi krangler og sier ting i affeksjon, og det kan trigge voldsomt. Jeg har et veldig komplisert forhold til mine foreldre, og det er mye tung historie der hvor jeg klandrer foreldre mye for ødelagt oppvekst. Men så vet jeg at de hadde sine ting de strevde voldsomt med, og var bare så gode foreldre de var i stand til. Hvis det er så ille at du har selvmordstanker, så må du oppsøke hjelp. Min erfaring er at offentlig helsevesen er elendig på å følge opp, men kan være du vil være mer heldig enn meg. Ellers finnes det private psykologer/psykiatere hvor man får time veldig fort, og har man råd så tror jeg det ofte kan være verdt investeringen. Anonymkode: 975ed...e87
CAPS LOCK Skrevet 11. august 2023 #4 Skrevet 11. august 2023 Hva med barna dine? Hvis du dør har de ingen mor lenger
AnonymBruker Skrevet 11. august 2023 #5 Skrevet 11. august 2023 TS, hvis du bor i Oslo omegn, så hører jeg mye positivt om Falkum v/Ressursklinikken i Lillestrøm. Anonymkode: 975ed...e87
AnonymBruker Skrevet 11. august 2023 #6 Skrevet 11. august 2023 AnonymBruker skrev (32 minutter siden): Jeg er en 29 år gammel kvinne, høyt utdannet, tjener veldig godt, to vakre barn med 50% delt ansvar med et høvelig godt samarbeid. Jeg er så vellykket, og har det tilsynelatende så bra utad, at ingen vil tro jeg har det tungt. Jeg har den siste tiden innsett mer og mer at mamma (som har vært min nærmeste forelder pga alkoholisert far) ikke har vært en så god mamma som jeg har fått meg selv til å tro at hun har vært, og i dag havnet vi i en diskusjon. Jeg har den siste tiden også følt på økende nedstemthet og energiløshet, og bruker hverdagen min på å hjelpe andre, men får ingen hjelp tilbake. Diskusjonen førte til at lasset veltet, og jeg har i hele dag gått å tenkt at jeg ikke vil leve lenger. Det føles så lett å bare avslutte alt. Vet ikke hvor jeg vil, eller hva jeg vil ha ut av å poste dette, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har ikke lyst å prate med noen jeg kjenner og har egentlig ikke så mange å prate med. Føler ingen kommer til å forstå. Anonymkode: 60e23...36d Kjenner meg litt igjen. Veldig glad i mamma. Men jeg har nok hatt et undertrykt sinne mot henne også, som ikke dro fra min alkoholiserte far. Men jeg vet han har kommet med harde trusler. Men alikevel. Man går litt rett i kjelleren når man inser ting. Så selv har jeg forsonet meg med at jeg er både sint på henne og elsker henne høyt. Begge deler er lov. Jeg valgte å gå til psykolog, og det hjalp meg mye på vei. For jeg går litt ned i det mørke. Men ved hjelp av psykolog, kunne jeg finne meg selv. Jeg ogs hjelper alle, men får ikke hjelp tilbake. Og det er sårt. Så jeg har slutta med det. Hjelper kun fordi jeg har lyst. Ikke fordi je syntes synd på folk. Og litt mindre på tilbudsiden. De får spørre selv. Vil bare gi deg en klem, og si du er iallfall ganske godt reflektert, og det hjelper deg mye iht å lege din sjel og indre uro. Be om hjelp, fordi på andre siden er det mye bedre ❤️ Anonymkode: e6596...dc9
AnonymBruker Skrevet 11. august 2023 #7 Skrevet 11. august 2023 Kjenner meg igjen i slik du har det. Vet det ikke virker slik og det føles så endelig når man er så langt nede, men jeg lover. Hold ut, det blir bedre ❤️ Bare hold ut denne runden. Anonymkode: f973b...091
Matas Skrevet 11. august 2023 #8 Skrevet 11. august 2023 Kjære trådstarter, Jeg må dessverre stenge tråden din fordi vi ikke tillater at man skriver om selvmordstanker på Kvinneguiden. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen). Vi vil oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113. Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i. Mental Helse: 116 123 Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år) Kirkens SOS: 22 40 00 40 Med vennlig hilsen, Matas, moderator.
Anbefalte innlegg