Sliter fortsatt ett år etter samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Vi flyttet fra hverandre for ett år siden. Jeg har fortsatt vondt i magen, føler meg nervøs og nedsatt stemningsleie. Det går selvsagt opp og ned, men generelt vil jeg si jeg er mye mere gråtlabil og frynsete enn jeg tidligere har vært. Trodde ting skulle være tilnærmet bra etter ett år. Vi har barn sammen, bruddet var tøft. Jeg gikk etter åresvis med det jeg, psykologer og familie ser på som psykisk vold. Likevel har jeg en enorm sorg over at jeg ikke fikk det til å fungere. Har også ett sinne overfor han som kunne behandle meg slik at familien ble brutt. Har vel også innsett at det ikke alltid er så lett å finne en ny mann. Merker jeg sliter litt med relasjoner i den forstand at jeg synes det er vanskelig å gi alt, åpne meg helt og være 100 prosent meg selv.

Jeg er i 100 prosent jobb og fungerer fint i den. Sykemelding er ikke ett alternativ. 

Noen som kjenner seg igjen? Når blir det bedre? 

Anonymkode: 68088...f70

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver. 
 

Jeg var også i et destruktivt forhold (fysisk og psykisk vold), i tillegg til at han var notorisk utro - men tviholdt på forholdet, og gjorde ALT som sto i min makt for å få det til å fungere. 
Jeg var ekstremt skadet FØR forholdet, og det var nok grunnen til at jeg i det hele tatt falt for denne drittsekken. 
For min del tror jeg det handlet mye om skam..jeg er oppvokst i en familie hvor skilsmisse sjelden forekommer - vi jobber for det vi har bestemt oss for. Jeg så på det som et enormt nederlag å innse for meg selv at forholdet til slutt ville ha tatt knekken på meg. Jeg hadde en enorm sorgreaksjon, og gikk rett i kjelleren da bruddet var et faktum. Jeg følte meg totalt mislykket. 
Jeg tror også mye handlet om hvor manipulert jeg var av eksen..alt som var feil i forholdet var min feil (det var min feil at han måtte straffe meg fysisk og psykisk osv) - og det tar mange år å bearbeide et slikt traume, og få på plass sunne verdier igjen. 
Jeg skammet meg hver gang jeg måtte fortelle noen at jeg var alene med barnet mitt..så på det som det ultimate nederlaget. 
 

Det som egentlig gjorde at det snudde skikkelig for meg - var da en prest av alle ting, sa at man skal tåle litt i et forhold, men man skal ikke tåle alt. Jeg er ikke kristen..men jeg følte jeg endelig fikk aksept og «tilgivelse» for bruddet. 
Jeg brukte også tid på å kose meg..ta vare på meg selv, og tenke grundig gjennom hvorfor jeg lot meg behandle slik av et annet menneske. 
Jeg var veldig ung da jeg fikk mitt første barn, og ung da jeg gikk i fra eksen - så det lå nok i kortene at jeg kom til å treffe en ny etterhvert. Og det gjorde jeg..og aldri har jeg vært så forelsket, og aldri har jeg følt meg så elsket. Også nå, 14 år etterpå. 
 

Mitt tips til deg - få hjelp til å bearbeide og sortere tingene..finn ut hvorfor du i det hele tatt var i et destruktivt forhold, slik at du ikke finner en lik mann på ny (det skjer ofte). Ta vare på deg selv..finn roen i deg selv, og lær deg å trives i eget selskap. 
 

Sorg tar tid, men du må jobbe med deg selv, og ikke la deg selv falle helt ned i kjelleren..vær streng med deg selv, og samtidig ros deg selv for å ha tatt et godt valg da du forlot han. 

Anonymkode: 39501...7dc

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Det er 1,5 år siden bruddet vårt. Jeg var mest lettet i starten og det var kaotisk i nesten hele fjor og eksen har vært så stygg mot meg og er enda det i perioder. Barna har det bedre uten å bo med oss, men det gjør så vondt når gutten vår savner pappaen sin så mye i perioder og sier at han skulle ønske vi bodde sammen😪 Jeg jobber enda med å bearbeidet bruddet og for å tilgi meg selv for måten jeg i alt for mange år lot han behandle meg når han var irritert/sint. Jeg har lært meg hvordan jeg skal takle han nå å tross alt hvor stygg han har vært kan jeg savne det vi hadde og håpet om familielivet! Jeg sliter også med å knytte meg til en ny mann. Vi må nok bare ta tiden til hjelp. Jeg har også slitt med verk i ledd og utmattelse etter bruddet, men det er bedre nå. Jeg nyter ellers å ha ro i livet og det å kunne beste alt selv.

Anonymkode: e9b38...32e

[AnonymBruker]

Et brudd er tøft ❤️ i ditt tillegg så har du også blitt utsatt for ting som gjør det til en ekstra byrde oppe på der igjen. Går du fortsatt til psykolog? Og få hjelp til og bearbeidet dette er viktig, og du bør ikke her stå i det uten hjelp. Familie og venner er godt og ha, men det er en fin balansegang mellom og dele og få støtte og det og bruke opp reaksjoner med sorgen sin. Derfor det er så viktig og få hjelp også fra utenforstående. Du må lære deg og tenke du er verdt mere en en sånn, ikke angre på at du burde prøvd lengre. Dem tankene tenk om, er ofte vår værste fiende og kan gjøre at vi står og ikke kommer oss vidre. Snakker av erfaring her. Det tok meg 7 år, for jeg endelig klarte og komme meg opp frem og videre, og jeg håper du slipper og sitte der så lenge som meg. Og det meste lå i tankekjøret mitt, det at jeg hadde vanskelig for og akseptere. Og mangel på og gå og få hjelp.

Anonymkode: 73db8...6af

[McMary]

Ett år er ikke mye i denne sammenheng. Du sier selv at det var et tøft brudd etter et vanskelig forhold. Du sørger over det som ikke ble, at dere ikke klarte å leve sammen som en familie. Jeg hadde et enklere brudd, men allikevel kommer det bølger av savn etter tiden som familie og sorgen over dette blir vel aldri helt borte. Det er fire år for min del, og stort sett har jeg det bra, men skulle jo ønske at vi hadde klart å kommunisere bedre og holde sammen, og dette kommer til overflaten innimellom. Det er ikke noe hast med nytt forhold. Ta vare på deg selv og vær der for barna. Dyrk gode vennskap og la barna slippe steforeldre en stund til. Det vil gå bedre etter hvert. 🧡