Hvorfor i all verden føler jeg at jeg må redde denne personen?

[AnonymBruker]

En bekjent av meg, kollega, sliter med selvtilliten. Han tror ikke han duger til noe, han tror han er stygg og feit og at ingen vil ha han, han tror alle er flinkere enn han, når ingenting av dette er sant. Han er helt normal utseendemessig, men kjempeflink i jobben sin og hyggelig og snill. 
Jeg har fått det for meg at jeg vil han alt godt. Jeg vil at han skal få seg kjæreste og barn, hus og alt han måtte ønske seg, men når han ikke tar noe ansvar for å ordne seg det selv, blir jeg litt frustrert. Han vil ha venner, men ringer ingen. Han vil ha dame, men tar null initiativ. Han vil ha hus, men snakker ikke med banken om lån.

Hvorfor føler jeg at jeg må «redde» han? Jeg er helt obsessed! Det irriterer meg!

Anonymkode: 67089...9c2

[AnonymBruker]

Du må først forstå at han slett ikke vil noen av disse tingene du nevner. Som du selv sier, da hadde han gjort noe med det. Han vil bare ha sympati og slippe å ta ansvar for eget liv.

Så må du forstå at du ikke kan fikse noe for andre. Det vil bare forsterke problemet  hvis du begynner å blande deg, lage Tinder-profil eller sette ham i kontakt med banken for ham. Noen er bare sånn, selvmedlidende og hjelpeløse. De legger frem «problemene» sine, og så skal alle andre liksom engasjere seg for å løse dem. 
 

Ikke engasjer deg. Ikke argumenter i mot ham. Bare si ja, hm, sier du det. Eventuelt kan du jo prøve å være enig med ham og se hva som skjer da?

Anonymkode: 7d9c5...9d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Du må først forstå at han slett ikke vil noen av disse tingene du nevner. Som du selv sier, da hadde han gjort noe med det. Han vil bare ha sympati og slippe å ta ansvar for eget liv.

Så må du forstå at du ikke kan fikse noe for andre. Det vil bare forsterke problemet  hvis du begynner å blande deg, lage Tinder-profil eller sette ham i kontakt med banken for ham. Noen er bare sånn, selvmedlidende og hjelpeløse. De legger frem «problemene» sine, og så skal alle andre liksom engasjere seg for å løse dem. 
 

Ikke engasjer deg. Ikke argumenter i mot ham. Bare si ja, hm, sier du det. Eventuelt kan du jo prøve å være enig med ham og se hva som skjer da?

Anonymkode: 7d9c5...9d0

Jeg har forsøkt å hjelpe ham ved å komme med råd. Jeg har delt av egne erfaringer, noen har virket bra, andre ikke, og kommet med forslag til hvordan løse flokene hans. Men neida, ingenting skjer, han klager videre, og jeg synes synd på han selv om jeg synes han er en tosk til tider. Men du har rett, jeg må bare la han surre på.

Anonymkode: 67089...9c2

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg har forsøkt å hjelpe ham ved å komme med råd. Jeg har delt av egne erfaringer, noen har virket bra, andre ikke, og kommet med forslag til hvordan løse flokene hans. Men neida, ingenting skjer, han klager videre, og jeg synes synd på han selv om jeg synes han er en tosk til tider. Men du har rett, jeg må bare la han surre på.

Anonymkode: 67089...9c2

Hvorfor er du så opptatt av å hjelpe han?

Verdibias er nok med å forklare enn del. Du har brukt en del innsats for å hjelpe han og engasjere deg i han. Hjernen din prøver å forsvare den investeringen.

Sosial bekreftelse, som du får fra han.

Kombinasjonen av oppturer (han virker å høre på deg, kanskje du syns du ser på tegn til fobedring) og nedturer (det hjelper ikke med hjelpen), skaper bølger av serotonin og dopamin i hjernen som kan skape avhengighet.

Noen teorier.

PS. Fremkommer ikke om du er mann eller kvinne. Hvis du er kvinne vil jeg meget sterkt anbefale deg å avslutte denne relasjonen totalt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

men når han ikke tar noe ansvar for å ordne seg det selv, blir jeg litt frustrert. Han vil ha venner, men ringer ingen. Han vil ha dame, men tar null initiativ. Han vil ha hus, men snakker ikke med banken om lån.

Han vil ikke innerst inne, eller tror han kan få det til. Du kan ikke melde verdens raskeste hest på et veddeløp når den selv ikke tror den får til eller skjønner hvor rask den er. 

Jeg var som kameraten din før, helt lik. Ville alt, sutret og gnålte, men gjorde ingenting. Hadde venner som deg, ville hjelpe men ble utbrent og stakk.

Det som virkelig hjalp meg var når folk tok meg med på ting som ga mestringsfølelse og resultater. Jeg vokste opp i et hjem hvor jeg konstant ble vist og fortalt at jeg var uviktig ig aldri ville få til noe. Derfor jeg ville leve livet, men gjorde det ikke, fordi jeg ikke trodde jeg kunne. Jeg hadde også jobb og alt som vennen din, så det er jo ikke sånn at jeg ikke kunne noe, men det å få til ting en vil eller oppnå noe man hadde drømt om, om det så er en tur i karusell eller klatrekurs, det er på en måte helt annet. 

Så dra heller på opplevelser og se ham forstå at han både kan og får til, at det kan være lett, godt, og rett frem, og ikke så umulig som det føles når en har null tro på egen person og evner. 

Bygg opp ham, så kommer resten

Anonymkode: 62702...1af

[ESFP]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Hvorfor føler jeg at jeg må «redde» han? Jeg er helt obsessed! Det irriterer meg!

Anonymkode: 67089...9c2

Hvorfor? Mest sannsynlig fordi du selv har gått lage perioder av livet med et ønske om at noen skulle redde deg. Fordi du selv har kjent på vanskelige følelser og ikke vil at andre skal ha det vondt. 

Det beste er å gi opp. Ingen voksne kam redde andre voksne. Han må nok lenger ned i avgrunnen før han tar tak i seg selv og gjør noe med sine egne ønsker. Hvis han får hjelp, oppmerksomhet og sympati, vil han ikke selv gjøre jobben som kreves. Så det beste for ham er om du slutter. 

[AnonymBruker]

For en needy person. Løp.

Anonymkode: ad2b5...218

[AnonymBruker]

Fremmed fugl skrev (2 timer siden):

Hvorfor er du så opptatt av å hjelpe han?

Verdibias er nok med å forklare enn del. Du har brukt en del innsats for å hjelpe han og engasjere deg i han. Hjernen din prøver å forsvare den investeringen.

Sosial bekreftelse, som du får fra han.

Kombinasjonen av oppturer (han virker å høre på deg, kanskje du syns du ser på tegn til fobedring) og nedturer (det hjelper ikke med hjelpen), skaper bølger av serotonin og dopamin i hjernen som kan skape avhengighet.

Noen teorier.

PS. Fremkommer ikke om du er mann eller kvinne. Hvis du er kvinne vil jeg meget sterkt anbefale deg å avslutte denne relasjonen totalt. 

Mye riktig her, tror jeg. Jeg føler du treffer godt.

Jeg er kvinne, forrrsten.

Ts

Anonymkode: 67089...9c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Mye riktig her, tror jeg. Jeg føler du treffer godt.

Jeg er kvinne, forrrsten.

Ts

Anonymkode: 67089...9c2

Sjekk ut ordet codependency. 

Anonymkode: 62702...1af

[Flintis]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Sjekk ut ordet codependency. 

Anonymkode: 62702...1af

Medavhengig

 

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Mye riktig her, tror jeg. Jeg føler du treffer godt.

Jeg er kvinne, forrrsten.

Ts

Anonymkode: 67089...9c2

Da tenker jeg at du bør kutta alt annet enn nødvendig profesjonell kontakt med denne mannen. Som jeg leser hans profil, så kan han risikere å utvikle en forestilling at du og din kjærlighet er det eneste som kan gi han et godt liv. Som han så kan ha som besettelse i mange år. Personlig kjenner jeg til enn mann som har hatt sånn i over 25 år.

[AnonymBruker]

Flintis skrev (18 minutter siden):

Medavhengig

 

Ja men det er mer info om det på engelsk, og de forskjellige måtene en kan være det på, og ikke bare i partnerskap

Anonymkode: 62702...1af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Han vil ikke innerst inne, eller tror han kan få det til. Du kan ikke melde verdens raskeste hest på et veddeløp når den selv ikke tror den får til eller skjønner hvor rask den er. 

Jeg var som kameraten din før, helt lik. Ville alt, sutret og gnålte, men gjorde ingenting. Hadde venner som deg, ville hjelpe men ble utbrent og stakk.

Det som virkelig hjalp meg var når folk tok meg med på ting som ga mestringsfølelse og resultater. Jeg vokste opp i et hjem hvor jeg konstant ble vist og fortalt at jeg var uviktig ig aldri ville få til noe. Derfor jeg ville leve livet, men gjorde det ikke, fordi jeg ikke trodde jeg kunne. Jeg hadde også jobb og alt som vennen din, så det er jo ikke sånn at jeg ikke kunne noe, men det å få til ting en vil eller oppnå noe man hadde drømt om, om det så er en tur i karusell eller klatrekurs, det er på en måte helt annet. 

Så dra heller på opplevelser og se ham forstå at han både kan og får til, at det kan være lett, godt, og rett frem, og ikke så umulig som det føles når en har null tro på egen person og evner. 

Bygg opp ham, så kommer resten

Anonymkode: 62702...1af

Endelig et originalt og hjelpsomt svar! 

Kan du gi eksempler på opplevelser?

Anonymkode: b772a...0cd

[Gjest Elooon]

Jeg tenker du enten har følelser for han innerst inne eller du ser på han som en venn du vil hjelpe. 

Enig med det som er nevnt i tråden om å ta han med ut på ting/opplevelser hvis du vil hjelpe han. 

Ellers er det viktigste at folk med lav selvtillit og selvbilde prøver selv og gjør en innsats selv for å møte folk. Nytter ikke å gjemme seg, lar være å gjøre noe, og vente på at folk skal kontakte dem. Bare vær ærlig med han og si det rett ut.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Endelig et originalt og hjelpsomt svar! 

Kan du gi eksempler på opplevelser?

Anonymkode: b772a...0cd

Takk!

Ja jeg kan det. Jeg ble med i en turgruppe og vi gikk en fjelltur jeg egentlig ikke trodde jeg ville klare. Den var kort og grei, men jeg hadde jo ikke tro på meg selv. Så kom vi til toppen, og jeg husker den dag i dag hvor vakkert det var. Fjellene rundt med snø på, en ørn som fløy lenger ned i dalen, vinden som blåste over landskapet og kjølte meg ned. Jeg husker jeg lukket øynene og innså hvor sterk jeg er som kom helt opp der, og når jeg kom i mål så fikk jeg se dette vakre stedet, hvor stort og åpent lanskapet er og kjente bokstavelig talt hvordan det snevre trange minnet mitt ekspanderte. 

Lunsjer med kollegaer hvor ting jeg sa ble hørt, hvordan folk lo vekk små og store problemer, at det ikke er så skummelt og farlig og at vi alle føler oss dritt i blant uten at det gjør oss dritt. 

Jeg ble med en annen bekjent på ridetur, og kontakten med hesten gjorde at jeg kjente meg selv bedre også. Det å ri hest krever at en er oppmerksom og følger med, stoler på egne evner og dyret under seg. 

Jeg begynte å se etter ting, om jeg likte eller gjorde det av gammel vane eller fordi jeg ikke trodde jeg fortjente bedre. Jeg så på klærne mine, slitte jakker og bukser. Første ordentlige dyre jakken jeg kjøpte var i en alder av 28. Jeg fikk hjelp i butikken og jeg husker fortsatt hvordan det føltes å se meg i en jakke med passform.

Det virker sikkert rart for andre at slike tilsynelatende små ting endret meg, men det å oppdage seg selv og bli kjent med seg selv gjennom andre og opplevelser, var det som endret meg fra en person som omtrent sa unnskyld for å puste, til en som nå ser frem, smiler og går med ryggen rak. Det er ikke lenger en kamp med meg selv om hva jeg fortjener eller ikke. Jeg ivaretar egne behov, selv om det i starten føltes som om jeg gjorde noe feil. 

 

 

Anonymkode: 62702...1af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk!

Ja jeg kan det. Jeg ble med i en turgruppe og vi gikk en fjelltur jeg egentlig ikke trodde jeg ville klare. Den var kort og grei, men jeg hadde jo ikke tro på meg selv. Så kom vi til toppen, og jeg husker den dag i dag hvor vakkert det var. Fjellene rundt med snø på, en ørn som fløy lenger ned i dalen, vinden som blåste over landskapet og kjølte meg ned. Jeg husker jeg lukket øynene og innså hvor sterk jeg er som kom helt opp der, og når jeg kom i mål så fikk jeg se dette vakre stedet, hvor stort og åpent lanskapet er og kjente bokstavelig talt hvordan det snevre trange minnet mitt ekspanderte. 

Lunsjer med kollegaer hvor ting jeg sa ble hørt, hvordan folk lo vekk små og store problemer, at det ikke er så skummelt og farlig og at vi alle føler oss dritt i blant uten at det gjør oss dritt. 

Jeg ble med en annen bekjent på ridetur, og kontakten med hesten gjorde at jeg kjente meg selv bedre også. Det å ri hest krever at en er oppmerksom og følger med, stoler på egne evner og dyret under seg. 

Jeg begynte å se etter ting, om jeg likte eller gjorde det av gammel vane eller fordi jeg ikke trodde jeg fortjente bedre. Jeg så på klærne mine, slitte jakker og bukser. Første ordentlige dyre jakken jeg kjøpte var i en alder av 28. Jeg fikk hjelp i butikken og jeg husker fortsatt hvordan det føltes å se meg i en jakke med passform.

Det virker sikkert rart for andre at slike tilsynelatende små ting endret meg, men det å oppdage seg selv og bli kjent med seg selv gjennom andre og opplevelser, var det som endret meg fra en person som omtrent sa unnskyld for å puste, til en som nå ser frem, smiler og går med ryggen rak. Det er ikke lenger en kamp med meg selv om hva jeg fortjener eller ikke. Jeg ivaretar egne behov, selv om det i starten føltes som om jeg gjorde noe feil. 

 

 

Anonymkode: 62702...1af

Og for å legge til noe, å faktisk forandre de tingene jeg konstant sutret om, var så skummelt at jeg nesten ikke fikk puste. Hadde jo vokst opp med å ikke forandre noe eller få lov. Det starter i det små, så ruller det litt lettere med tiden. 

Anonymkode: 62702...1af

[Apis]

Du bør opptre som venn og ikke terapaut/miljøarbeider, som sagt ta han med på ting. Det du driver på med nå forsterker bare hans dårlige selvfølelse og selvbilde, han trenger opplevelser og erfaringer med å mestre ting, rådet du fikk med å bruke naturen er genialt sånn sett.

[Flintis]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja men det er mer info om det på engelsk, og de forskjellige måtene en kan være det på, og ikke bare i partnerskap

Anonymkode: 62702...1af

Det har du sikkert rett i, jeg fant en artikkel på norsk som forsåvidt gir en introduksjon til det hele. Det kan kanskje beskrive både ts og han hun skriver om?

Eller hva tenker du?

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du forteller, og felles for alle personene jeg tenker det samme om, er at det er single menn. Men det er ikke alle man kan hjelpe, av og til må man bare kapitulere. Og når det viser seg at de har null eget initiativ bortsett fra å sabotere det man gjør for å hjelpe, da er det bare å gi opp og håpe at de selv en vakker dag innser hva de må gjøre / slutte å gjøre for å få det bedre.

Anonymkode: 08ce8...9ee

[AnonymBruker]

Takk for mange fine svar.

Jeg tar han med på så mye jeg kan når jeg har mulighet. Men jeg har jo et liv jeg og.
Det er bare den følelsen av å ville «redde» han som jeg ikke helt forstår. Mulig det er en merkelig form for morsinstinkt? 😅 Han fortjener jo alt - han er så snill og grei, og sånne folk fortjener både kone, barn og unger hvis det er det de vil ha. Men så gjør han ingenting med det, og da blir jeg frustrert. 

Anonymkode: 67089...9c2