Melde bv når barnet har gitt tillit ved å fortelle om ruset mor?

[AnonymBruker]

Det gjelder en venninne av barnet mitt på 12 år. Jeg har truffet moren hennes og sett hun oppfører seg litt merkelig. Har tenkt på om hun kan ha vært litt ruset. Nå har datteren hennes delt med datteren min og delvis meg  i fortrolighet at mor tar medisiner hun har fått av legen sin som gjør at hun ofte sovner midt på dagen når hun er der og blir da ofte vanskelig å vekke. Hun sier også at moren da kan oppføre seg ubehagelig. Er ekstra kjeftete og hun føler ikke moren vil ha henne der💔 Moren er uføretrygdet pga kroniske smerter og jeg har forstått det slik at det er disse medisinene hun misbruker og gjør at hun blir ruset. Hun drikker også ofte alkohol i mens barnet er der og har ofte gjester hos seg som også drikker. Barnet er 50-50 hos mor og far og det er enda litt uklart for oss om far kjenner til situasjonen. Barnet selv sier han vet om det, men at han ikke sier så mye om det. Han jobber mye, så hun kan ikke være mer hos far enn mor, selv om hun noen ganger skulle ønsket det.

Det er likevel tydelig at barnet frykter barnevernet, noe som tyder på at noen kan ha truet med det. Hun har derfor bedt inderlig om å kke fortelle videre det hun har fortalt.. Ihvertfall ikke barnevernet. Hun er svært glad i mammaen sin oppi det hele og er livredd for at bv ikke vil la henne være hos henne mer. Eller svært mye mindre.

Nå sitter vi litt hjelpeløse og føler jo vi bør følge plikten vår og melde om dette. Samtidig føler vi da at vi svikter barnet som har vist oss tillit og vi har lovt henne å ikke si det videre. Det hadde nok kanskje vært annerledes om barnet var 5-6 år, men hun er snart tenåring.

Vi har foreløpig løst de slik at vi sørger for at jenta kan være så mye som mulig hos oss når mor har samvær. Hun er også ofte på overnatting hos oss. De bor ikke svært langt unna og jeg har også vurdert å ha en dialog med mor om hva vi mistenker. Men foreløpig har jeg ikke turt. Vi følger ihvertfall med litt på hva som foregår der. Går gjerne forbi huset deres når vi lufter hunden osv.

Har noen gode råd til meg her?

Hva ville dere gjort?

Anonymkode: a7d48...d4d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det gjelder en venninne av barnet mitt på 12 år. Jeg har truffet moren hennes og sett hun oppfører seg litt merkelig. Har tenkt på om hun kan ha vært litt ruset. Nå har datteren hennes delt med datteren min og delvis meg  i fortrolighet at mor tar medisiner hun har fått av legen sin som gjør at hun ofte sovner midt på dagen når hun er der og blir da ofte vanskelig å vekke. Hun sier også at moren da kan oppføre seg ubehagelig. Er ekstra kjeftete og hun føler ikke moren vil ha henne der💔 Moren er uføretrygdet pga kroniske smerter og jeg har forstått det slik at det er disse medisinene hun misbruker og gjør at hun blir ruset. Hun drikker også ofte alkohol i mens barnet er der og har ofte gjester hos seg som også drikker. Barnet er 50-50 hos mor og far og det er enda litt uklart for oss om far kjenner til situasjonen. Barnet selv sier han vet om det, men at han ikke sier så mye om det. Han jobber mye, så hun kan ikke være mer hos far enn mor, selv om hun noen ganger skulle ønsket det.

Det er likevel tydelig at barnet frykter barnevernet, noe som tyder på at noen kan ha truet med det. Hun har derfor bedt inderlig om å kke fortelle videre det hun har fortalt.. Ihvertfall ikke barnevernet. Hun er svært glad i mammaen sin oppi det hele og er livredd for at bv ikke vil la henne være hos henne mer. Eller svært mye mindre.

Nå sitter vi litt hjelpeløse og føler jo vi bør følge plikten vår og melde om dette. Samtidig føler vi da at vi svikter barnet som har vist oss tillit og vi har lovt henne å ikke si det videre. Det hadde nok kanskje vært annerledes om barnet var 5-6 år, men hun er snart tenåring.

Vi har foreløpig løst de slik at vi sørger for at jenta kan være så mye som mulig hos oss når mor har samvær. Hun er også ofte på overnatting hos oss. De bor ikke svært langt unna og jeg har også vurdert å ha en dialog med mor om hva vi mistenker. Men foreløpig har jeg ikke turt. Vi følger ihvertfall med litt på hva som foregår der. Går gjerne forbi huset deres når vi lufter hunden osv.

Har noen gode råd til meg her?

Hva ville dere gjort?

Anonymkode: a7d48...d4d

Vanskelig. Men hun er 12 år og sier selv at hun ikke ønsker hjelp eller innblanding, så tror jeg at jeg bare hadde fortsatt med å be henne til dere, og på overnatting. Kanskje også forsøkt å bli litt bedre kjent med mor. Jeg ville nok sett an det litt. Skjer det en forverring i hjemmet til mor derimot så bør man si i fra, kanskje først til far, slik at han kan få en mulighet til å ordne opp. Ev ta opp bekymringen med far nå først.

Anonymkode: 45c05...7c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vanskelig. Men hun er 12 år og sier selv at hun ikke ønsker hjelp eller innblanding, så tror jeg at jeg bare hadde fortsatt med å be henne til dere, og på overnatting. Kanskje også forsøkt å bli litt bedre kjent med mor. Jeg ville nok sett an det litt. Skjer det en forverring i hjemmet til mor derimot så bør man si i fra, kanskje først til far, slik at han kan få en mulighet til å ordne opp. Ev ta opp bekymringen med far nå først.

Anonymkode: 45c05...7c3

Så klart melder man til bv!

Ja, barnet sier at hun ikke ønsker hjelp - det er et BARN! For alt du vet har moren truet henne med et eller annet om hun hadde bedd om hjelp. En 12åring er et barn som ikke nødvendigvis vet sitt eget best. Og at TS innviterer barnet på overnattinger hjelper da for faen ikke!

Slike tilfeller SKAL meldes inn til bv! 

Anonymkode: 9dfd0...df7

[AnonymBruker]

Man burde si i fra, men jeg skjønner dilemmaet ditt. Samtidig kan jo oppveksten hos mor gjøre at barnet selv havner i samme sporet som voksen, i tillegg til at hun er ødelagt av omsorgssvikt. Vil du kunne leve med det?

Men det kan også tenkes at barnevernet ikke vil kunne finne ut av noe som helst i denne saken. Datteren kan jo lyve når barnevernet snakker med henne, og det samme kan mor og far. Det er ikke sikkert at skolen har oppfattet noe heller, ofte er barn som har det vanskelig pliktoppfyllende og stille på skolen for å ikke vekke oppmerksomhet rundt hjemmesituasjonen. Situasjonen kan da kun ende opp med at jenta blir sur og mister all tillit til deg og jenta di, og ikke ønsker å være sammen med dere igjen. Dermed kan jenta ende opp med minste to personer som kan være til stede i livet hennes og gjøre en forskjell for henne, samtidig som hun ikke får hjelp av noen andre. 
 

Jeg skjønner at det er vanskelig valg for deg, men til syvende og sist er det du som må ta de vurderingene og finne ut hva som er til jentas beste.

Anonymkode: 8182a...6fb

[Grüner]

Mange, inkludert denne 12-åringen, har en forestilling om at hvis Barnevernet kontaktes, er det ensbetydende med at barna tas fra foreldrene. Det er ikke tilfelle annet enn i svært alvorlige tilfeller hvor barn misbrukes, utsettes for vold eller ved annen alvorlig omsorgssvikt. I andre tilfeller går de inn med veiledning og støttetiltak slik at barna kan fortsette å bo hjemme. Når barnet er over 12 år, har det rett til å bli hørt, og barnets mening skal tas hensyn til, så hvis ønsker å bo med mor vil det være tungtveiende. Jeg synes du bør sende en bekymringsmelding, men legg til at barnet ønsker å bo hos mor. 

 

 

 

 

 

[AnonymBruker]

At et barn som er utsatt for omsorgssvikt er glade i moren som svikter er altfor vanlig til at jeg ville tillagt det noen vekt som helst. Jeg skjønner veldig godt at situasjonen er vanskelig for deg, og at dette er sånt man ligger oppe med og føler blir feil uansett. Men en tolvåring er veldig langt unna å være voksen, og evnen til å tenke og forstå konsekvenser (og kompliserte ordninger som bekymringsmeldinger til barnevernet) er veldig begrenset. Forståelsen vil også være enda mindre dersom hun har blitt feilinformert om hva barnevernet er og hva de egentlig gjør. Her setter barnet likhetstegn mellom kontakt med barnevernet og at mamma både får det verre og forsvinner for henne, og du vet jo at den analysen neppe er særlig treffende.

Din vurdering av situasjonen, som ansvarlig voksenperson, er at barnet har godt av å være "så mye som mulig" hos dere når hun egentlig skal være hos mor. Da kan ikke en særdeles inhabil og sårbar tolvårings vurdering av hvordan informasjonen bør behandles, basert på sviktende forutsetninger for å forstå alvorlighet og konsekvenser, gå foran. 

Mitt klare råd er at du melder fra. Det er ikke slik at du ikke samtidig kan henge på opplysninger om at barnet frykter barnevernet og ønsker mor i livet.

Anonymkode: f0ad1...c9b

[AnonymBruker]

Når et barn forteller noe slikt er det for tungt å bære alene. Det sier litt om hva du bør gjøre. 

Jeg har meldt tilsvarende sak. Der betrodde jenta seg til min datter. Jeg og min datter ble likevel ikke innblandet. Også her var jenta så stor, og barnevernet valgte da å først alliere seg med helsesøster, som gjennom samtaler fikk jenta til å fortelle om situasjonen selv. Altså visste, men brukte bare det som utgangspunkt til samtaler til jenta selv valgte å dele, og ingen fikk vite at noen hadde meldt det. 

Anonymkode: 06181...afe

[AnonymBruker]

Så flott at du/dere tar vare på jenta ❤️

Jeg forstår godt at du er usikker på hva du skal gjøre. Kanskje du kan ringe anonymt til barnevernet og høre om de mener at dette er en sak som bør meldes? Da får du kanskje også svar på om det er vanlig at barnet blir tatt ut av hjemmet, hvordan saksgangen pleier å være, hvordan 12-åringer typisk reagerer osv.

Lykke til.

Anonymkode: df525...afd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det gjelder en venninne av barnet mitt på 12 år. Jeg har truffet moren hennes og sett hun oppfører seg litt merkelig. Har tenkt på om hun kan ha vært litt ruset. Nå har datteren hennes delt med datteren min og delvis meg  i fortrolighet at mor tar medisiner hun har fått av legen sin som gjør at hun ofte sovner midt på dagen når hun er der og blir da ofte vanskelig å vekke. Hun sier også at moren da kan oppføre seg ubehagelig. Er ekstra kjeftete og hun føler ikke moren vil ha henne der💔 Moren er uføretrygdet pga kroniske smerter og jeg har forstått det slik at det er disse medisinene hun misbruker og gjør at hun blir ruset. Hun drikker også ofte alkohol i mens barnet er der og har ofte gjester hos seg som også drikker. Barnet er 50-50 hos mor og far og det er enda litt uklart for oss om far kjenner til situasjonen. Barnet selv sier han vet om det, men at han ikke sier så mye om det. Han jobber mye, så hun kan ikke være mer hos far enn mor, selv om hun noen ganger skulle ønsket det.

Det er likevel tydelig at barnet frykter barnevernet, noe som tyder på at noen kan ha truet med det. Hun har derfor bedt inderlig om å kke fortelle videre det hun har fortalt.. Ihvertfall ikke barnevernet. Hun er svært glad i mammaen sin oppi det hele og er livredd for at bv ikke vil la henne være hos henne mer. Eller svært mye mindre.

Nå sitter vi litt hjelpeløse og føler jo vi bør følge plikten vår og melde om dette. Samtidig føler vi da at vi svikter barnet som har vist oss tillit og vi har lovt henne å ikke si det videre. Det hadde nok kanskje vært annerledes om barnet var 5-6 år, men hun er snart tenåring.

Vi har foreløpig løst de slik at vi sørger for at jenta kan være så mye som mulig hos oss når mor har samvær. Hun er også ofte på overnatting hos oss. De bor ikke svært langt unna og jeg har også vurdert å ha en dialog med mor om hva vi mistenker. Men foreløpig har jeg ikke turt. Vi følger ihvertfall med litt på hva som foregår der. Går gjerne forbi huset deres når vi lufter hunden osv.

Har noen gode råd til meg her?

Hva ville dere gjort?

Anonymkode: a7d48...d4d

Det er et barn som er glad i moren sin. Du kan ikke høre på hva hun vil du må melde. Du kan forklare situasjonen til BV så vet de nok hvordan en skal gå frem. Eventuelt kan du kanskje fortelle det til læreren og høre om de har oppfattet noe. De må vel melde. 

Anonymkode: 36b8c...78b

[AnonymBruker]

Snakk med moren! 

Anonymkode: b57a2...762

[AnonymBruker]

Jeg hadde startet med å kontakte far, for å høre hva han tenker. Det kan jo være at han kan endre på jobbsituasjonen sin! 

Kan være at barnet lukker seg, om man bryter tilliten.

Anonymkode: 4d438...f99

[AnonymBruker]

Barn vil alltid forsvare foreldrene sine. Nesten uansett. Det er ditt ansvar å ta dette videre til barnevernet, jenta har det jo ikke bra hjemme hos mor.

Anonymkode: d4aee...59c

[Friluftsmann70]

Ingen tvil, meld i fra til BV.

Et barn er naturlig redd for hva som kan skje med sin mor og henne, men kan du stå og på at hun har det vondt, ikke får den omsorgen hun trenger? 

Kan være et "skrik" om hjelp, behov for å ha noen rundt seg som en trygghet. 

Et barn på 12 skal ikke være nødt til å ivareta en voksen.

Meld i fra 

[AnonymBruker]

Dette må meldes! Samtidig bør du gjøre så godt du kan for å ikke miste jentas tillit. Det er dumt at du har lovet å ikke fortelle dette videre, det burde du ikke ha gjort. Når du nå har gjort det, så må du tenke ekstra nøye gjennom hvordan du gjør det videre.

Jeg hadde tatt en prat med jenta før jeg meldte. Det ville jeg vært helt klar på at som voksen, så var det min plikt å melde fra når jeg visste noe slikt. Jeg ville sagt at jeg var lei for at jeg hadde lovet å ikke gjøre det. Jeg hadde også snakket om barnevernet, om at de gjør mye mer enn å ta barn ut av hjemmene sine, og om at både jenta og mor kan trenge litt hjelp.

Så hadde jeg prøvd å gi henne litt kontroll, ved å la henne være med på å bestemme ikke om, men hvordan det skal meldes fra. Ville hun helst at jeg skulle melde fra alene, eller ville hun gjøre det sammen med meg? Hun kunne f.eks. fåt velge om hun ville at jeg skulle være alene når jeg ringte, om hun ville sitte å høre på, eller om hun ville at jeg skulle ha telefonen på høytaler så hun kunne delta i samtalen. Uansett hva hun valgte, ville jeg ringt rett etter at jeg hadde snakket med henne, så hun slapp å gå å grue seg. 

Anonymkode: a92fe...adf

[AnonymBruker]

Bv gjør det bare verre for mor og barn. Hva kan bv gjøre? Ingenting! Det blir kun verre for mor, det blir stressende. Barnet vegrer seg allerede for bv. Skal bv sende mor på avrusning? Nei….. cos kurs? Bv gjør INGENTING.

Anonymkode: 7df95...e87

[Luckiness]

Du forteller at det er kjempeflott at hun har tatt kontakt med deg som voksen og fortalt. Deretter sier du at du blir bekymret for hvordan hun og moren har det hjemme og at du som voksen må fortelle dette videre til en instans som kan hjelpe. Fortell at du som voksen har plikt til dette. Fortell at det finnes mange som vil hjelpe henne og moren, og at du fortsatt vil være der for henne og støtte. Bekreft at du forstår dette kan oppleves vanskelig og at du forstår hvis hun føler at du svikter henne ved å fortelle videre, men at dette er noe du som voksen har plikt å gjøre. Hvis hun kommer med scenarioer om at hun ikke kommer til å få bo med mor osv så må du bare prøve å fortelle positivt om tiltak barnevernet kanskje kan ha som ikke innebærer for store inngrep. Som i å hjelpe mor, kurs, støtte, rådgivning osv. 

Du kan ikke la dette stoppe opp selv om jeg forstår det er vanskelig når hun ber deg ikke fortelle. Men du må være åpen om at du går videre så det ikke gjøres bak ryggen hennes. Hun må få opplevelsen av at hun involveres. Kanskje kan du spørre henne om hva hun tenker kan være fornuftig å fortelle videre. 

[AnonymBruker]

Ta kontakt med far

Anonymkode: c91e7...452

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ta kontakt med far

Anonymkode: c91e7...452

Og eventuelt skolen. Skolen kan ta en prat med både mor og far. De er også pliktige til å melde fra til barnevernet. Da holder du deg nøytral, og skolen tar ansvaret for eventuell bekymringsmelding.

Anonymkode: c91e7...452

[AnonymBruker]

Si at barnet kan komme til deg når som helst og ha en reservenøkkel hun kan få tilgang til.

Ha gjerne en seng kkar.

Anonymkode: ffcc5...23b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Si at barnet kan komme til deg når som helst og ha en reservenøkkel hun kan få tilgang til.

Ha gjerne en seng kkar.

Anonymkode: ffcc5...23b

Da er det vel bedre at barnet får være hos far?

Anonymkode: 36b8c...78b