Hvordan «roe seg» etter positiv test?

[AnonymBruker]

Hei🩷 jeg har siden positiv test egentlig bare vært mest redd for at noe skal gå galt.. jeg kunne ønske jeg klarte å glede meg litt mer.. har ingen grunn til å være bekymret annet enn at jeg føler jeg har lest så mye om folk som mister.. jeg er i uke 6 (5+2) nå og for hver dag føler jeg en liten lettelse når jeg våkner fordi jeg er «en dag nærmere at alt skal gå bra»🥹 flere som har det sånn og/eller som har noen gode tips? 

Anonymkode: ee645...533

[AnonymBruker]

Det går seg til etterhvert,en jeg fant ikke gravidroen skikkelig før etter den magiske uke 12.

Husk at det går bra for de aller aller fleste! 

Gratulerer og lykke til! 😄❤️

Anonymkode: 79797...a42

[AnonymBruker]

Jeg fikk ikke ro over meg før både NIPT resultat og TUL var gjennomført 🙈. Men, enkelte uker var lettere enn andre og du må bare prøve å fylle tiden din med andre ting for å distrahere deg. ❤️ og husk at flertallet går det bra med 🥰

Anonymkode: 5e593...ef7

[Apekatten]

Helt normalt, jeg har vært litt engstelig gjennom hele graviditeten. Jeg føler meg ikke 100% trygg før babyen er født. Jeg nærmer meg termin nå. Det har vært veldig beroligende å ta ultralyd og høre hjertelyden når jeg er hos jordmor. 
 

Som regel går jo alt bra. Lykke til ❤️

[AnonymBruker]

Som de over sier, så går det seg til etter hvert. Det var værst i uke 5 og 6 synes jeg. Fant roen litt mer i uke 7 og har den forsåvidt enda nå i uke 9+3.

Det har hjulpet meg å tenke at om jeg skulle oppleve SA, så er det bedre enn å måtte ta senabort eller få et sykt barn. Det er heller ingenting å gjøre med det så tidlig. 

Anonymkode: 3748b...7dd

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik. Var selvsagt glad for at jeg var gravid, men følte ikke på den gleden man ser på f.eks film eller hører om. Hadde ikke gledestårer,  var ikke veldig opprømt. Tenkte "endelig min/vår tur", men syns alt var rart også. Hadde SA uke 6. Akkurat det jeg bekymret meg for. Så da ble jo neste graviditet (som gikk fint) litt "ødelagt". Ble jo påminnet at det kan gå galt, og var redd det skulle skje igjen. 

Følte meg ikke trygg før uke 12. Var ikke 100% trygg da heller. I uke 18 var alt ok. Merket litt mer på glede når jeg begynte å få synlig gravidmage (ca uke 22, før det sp jeg bare tykk ut). Kjente ikke spark før uke 22 pga livmoren plassering. Og kjente derfor mindre spark generelt gjennom graviditeten (plassering av baby i perioder). Noen ganger så lite at jeg ble bekymret. Ringte aldri føden. Følte meg dum som bekymret meg og ville ikke bekymre kjæresten. Alt var fint med baby etter fødsel da. Men på grunn av bekymringene og "tenk hvis" og at jeg faktisk overtenkte, så gikk det ikke opp for meg at babyen var min før han lo for første gang. Da gråt jeg. Hadde nok noe med samspillet å gjøre, at baby så meg i øynene og lo av et eller annet jeg gjorde. 

Dette er jo ikke en "solkinnshistorie". Men det er viktig å få frem at det for alle ikke alltid blir slik. Skulle jo heller ønsket at jeg var superglad, for så å heller gå i kjelleren om noe skulle skje. Da hadde jeg slippet å kjenne på kjipe følelser store deler av graviditeten. Tror det ble slik da jeg har ønsket meg barn lenge, slet med å finne kjæreste og tenkte derfor jeg ikke kom til å få barn, problemer med syklus og egentlig bare lengtet etter barn. Så det ble nok for overveldende. 

Anonymkode: 673bc...fc9

[AnonymBruker]

Jeg søkte opp en tabell for sannsynlighet for at svangerskapet går bra. Dvs. prosentvis sjanse for spontantabort per uke. Syntes det var beroligende å se det tallet synke litt etter litt.

Anonymkode: a0c21...8c4

[AnonymBruker]

https://datayze.com/miscarriage-chart
 

denne hjelper litt

Anonymkode: 7b9a6...d8d

[AnonymBruker]

Takk for svar❤️ jeg føler bare meg overpepret med «spontanabort skjer mye oftere enn du tror» og «vær forberedt på at ting kan skje», så fra positiv test har jeg nesten følt at det kommer til å skje.. selvom det aldri har skjedd meg før og ikke er noe spesielt som tilsier at det skal skje. Synes det er kjempe bra med åpenhet rundt dette, men jeg føler at «alle» opplever det… så fort jeg kjenner stikkinger i magen så blir jeg sånn «ånei, nå mister jeg det», selvom det mest sannsynlig bare er fordi livmoren utvider seg. Føler jeg nesten får litt angst-følelse over det hele..

Anonymkode: ee645...533

[AnonymBruker]

Jeg hadde det også sånn da jeg ble gravid, det var sånn at jeg egentlig regnet med at jeg kom til å ha minst en spontanabort før det klaffet. Men jeg var heldig og det skjedde ikke. Men det jeg innså var at det alltid var noe nytt å bekymre seg for. Da jeg kom til uke 12 så jeg frem til å føle meg tryggere i uke 20. I uke 20 så jeg frem til uken hvor de vil prøve å redde babyen om den skulle bli født så alt for tidlig. Så tenkte jeg at så lenge babyen blir født frisk kan jeg slappe av. Men så var det krybbedød jeg begynte å bekymre meg for, og sånn går det sikkert videre resten av livet 😅 

Å bekymre seg hjelper ikke med noe som helst, så jeg bestemte meg for å prøve å slappe av og go with the flow. Lettere sagt enn gjort. 

Anonymkode: fd945...23e

[AnonymBruker]

Samme her. Klarer ikke helt å glede meg, er mye bekymret, litt lite søvn, hodet kverner. Leser alt for mye og har en del negative tanker. Tenker ikke sånn oi det blir jo koselig, men litt mer - nå kan ikke jeg glede meg alt for tidlig og ha forhåpninger..

Hadde ikke den der gleden eller gledestårer jeg kanskje assosierer det med å se positiv svar, var litt mer sånn oi ja det er to streker, hva nå..  nå må jeg vente til uke 12 for å være helt sikkert. Graviditeten er så absolutt planlagt og ønsket.

Skal sies vi fant ut veldig tidlig og strekene var veldig svake og alt er litt sånn-  men er det helt sant da..? Men kommer det til å gå veien?.. 

Anonymkode: c1168...809

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.8.2023 den 11.33):

Jeg hadde det også sånn da jeg ble gravid, det var sånn at jeg egentlig regnet med at jeg kom til å ha minst en spontanabort før det klaffet. Men jeg var heldig og det skjedde ikke. Men det jeg innså var at det alltid var noe nytt å bekymre seg for. Da jeg kom til uke 12 så jeg frem til å føle meg tryggere i uke 20. I uke 20 så jeg frem til uken hvor de vil prøve å redde babyen om den skulle bli født så alt for tidlig. Så tenkte jeg at så lenge babyen blir født frisk kan jeg slappe av. Men så var det krybbedød jeg begynte å bekymre meg for, og sånn går det sikkert videre resten av livet 😅 

Å bekymre seg hjelper ikke med noe som helst, så jeg bestemte meg for å prøve å slappe av og go with the flow. Lettere sagt enn gjort. 

Anonymkode: fd945...23e

Ja, er det ikke det ene så er det det andre 😅

Anonymkode: a0c21...8c4

[AnonymBruker]

Første gangen jeg var gravid mista jeg i uke 12 (som forøvrig er relativt uvanlig, de fleste spontanaborter skjer tidlig). De neste to gangene (som resulterte i friske barn) klarte jeg ikke helt slappe av i første trimester. Men, det hjalp å tenke på at alle normale graviditeter også går gjennom de der usikre ukene, og at det uansett ikke er noe å gjøre fra eller til. Forsøkte å ikke tenke så mye på det og holde meg opptatt med andre ting. 

Anonymkode: fb95e...9e8

[BobbySocks]

Man slutter aldri helt å bekymre seg, ikke når de er voksne engang. 😅 Man må nesten bare finne en måte og leve med den bekymringen uten at den tar overhånd. I de aller fleste tilfeller går det jo bra!

Endret 15. august 2023 av BobbySocks

[AnonymBruker]

Jeg var superstresset frem til uke 12. Klarte å roe meg litt da jeg innså at det ikke er noe jeg kan gjøre - man kan ikke kjenne om noe går galt eller ikke så tidlig (for man kan ha helt de samme symptomene i begge tilfeller), og ingenting kan gjøres. Så holde ut, prøve å distrahere seg, og tenkte at etter ikm så er det absolutt størst sjanse for at det går bra! Om det blir for stressende vil en privat tidlig ultralyd kunne være et sjekkpunkt for å gjøre ventetiden kortere, siden det jo blir sikrere og sikrere for hver uke.

Er i uke 23 nå og kjenner ikke liv ordentlig ennå, men er likevel mye mer avslappet enn jeg var før uke 12. Nå er det så stor sjanse at alt går bra at jeg stort sett nyter ventetiden. Jeg tenker jo over "hva hvis" innimellom, men frykter det ikke konstant lengre.

Lykke til!<3

Anonymkode: ff620...b2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.8.2023 den 22.36):

Hei🩷 jeg har siden positiv test egentlig bare vært mest redd for at noe skal gå galt.. jeg kunne ønske jeg klarte å glede meg litt mer.. har ingen grunn til å være bekymret annet enn at jeg føler jeg har lest så mye om folk som mister.. jeg er i uke 6 (5+2) nå og for hver dag føler jeg en liten lettelse når jeg våkner fordi jeg er «en dag nærmere at alt skal gå bra»🥹 flere som har det sånn og/eller som har noen gode tips? 

Anonymkode: ee645...533

Jeg var livredd. Så jeg hadde ultralyd 1 gang i uka i begynnelsen, så hver 2 uke, og så hver 3 uke. Sykt. Men var så redd. Det gikk aldri over hos meg. Og det går ikke over etter du har født heller😅

Anonymkode: 4dffe...2c2