Får du støtte av familien din i sorgen din?

[AnonymBruker]

Jeg har en samboer som kommer til å dø i løpet av de kommende månedene.

Hun har vært syk i to år og det har vært en seigpining og jeg er utslitt.

Jeg kjenner på så mye følelser og har så lyst å snakke om hvor vondt dette er og gråte, men mine foreldre og søstre åpner ikke opp for den gode samtalen.

De spør hvordan det går med henne og så sier de "uff ", og snakker videre om andre som de vet er syke eller om hva som skal lages til middag.

Jeg spør en sjelden gang om de lurer på hvordan jeg har det, og da sier de ingenting eller ja, men spør meg aldri.

Så spør jeg om de tror at jeg ikke berøres av at hun er syk, siden de aldri spør hvordan jeg har det, eller spør hvordan forholdet med min kjæreste er nå når hun er veldig syk, og da svarer de bare ja ja.

Har begynt å tro at de ikke eier empati for sin egen datter og hennes kjæreste eller om de driter i meg?

Hvordan er din familie?

Anonymkode: a361d...ef0

[AnonymBruker]

Opplevde det samme når faren min døde, familien på moraiden var helt som din "uff så leit sånn kan det gå. stakkars meg vondt I ryggen osv". 

Noen klarer bare ikke å forholde seg.. 

Føler med deg. Det må være så vondt. 

Anonymkode: baa4a...790

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Opplevde det samme når faren min døde, familien på moraiden var helt som din "uff så leit sånn kan det gå. stakkars meg vondt I ryggen osv". 

Noen klarer bare ikke å forholde seg.. 

Føler med deg. Det må være så vondt. 

Anonymkode: baa4a...790

En grunn kan være at de ikke forstår hvordan det er å være pårørende til noen som er alvorlig syk og skal dø, eller det at de synes de har det nok med seg selv og sine vondter, selv om de lever fint med dårlig rygg og tinnitus.

Ts

Anonymkode: a361d...ef0

[AnonymBruker]

Jeg opplevde det samme da jeg mistet et barn i kreft. Bortsett fra mannen min, er det ikke prat i noen. En gang ble jeg skikkelig provosert og sint på mine svigerforeldre da de skulle gå etter å ha sittet lenge og pratet om vær og vind og alt annet enn min syke sønn, som lå i rommet ved siden av. Jeg synes det er respektløst!

Jeg forstår det ikke og jeg innbiller meg i alle fall at jeg ikke ville reagert som de tause. Kanskje finnes det litteratur om det på nett.

Det er en enormt tøff situasjon du står i nå - og jeg sender gode tanker og en stor styrkeklem til deg 

Anonymkode: 99c32...368

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg opplevde det samme da jeg mistet et barn i kreft. Bortsett fra mannen min, er det ikke prat i noen. En gang ble jeg skikkelig provosert og sint på mine svigerforeldre da de skulle gå etter å ha sittet lenge og pratet om vær og vind og alt annet enn min syke sønn, som lå i rommet ved siden av. Jeg synes det er respektløst!

Jeg forstår det ikke og jeg innbiller meg i alle fall at jeg ikke ville reagert som de tause. Kanskje finnes det litteratur om det på nett.

Det er en enormt tøff situasjon du står i nå - og jeg sender gode tanker og en stor styrkeklem til deg 

Anonymkode: 99c32...368

Jeg ble sint på min søster i dag fordi hun stilte så dumme spørsmål; om kjæresten min ikke blir frisk og hvorfor ikke? Det finnes jo palliative medisiner for alt i dag, har hun hørt.

Jeg spurte også hvorfor hun aldri spurte hvordan jeg har det, eller om hun er klar over at jeg må stelle i stand til begravelse om en stund men jeg aner ikke når, og at jeg allerede har kjøpt klærne jeg skal ha på meg i begravelsen!

Vanligvis ville min søster blitt sint på meg fordi jeg kritiserer henne, men hun sa ingenting og jeg ble så frustrert at jeg bare gikk.

Da jeg kom inn til familien en stund etterpå var det som om samtalen ikke hadde skjedd.

Trist å høre om ditt barn ❤️

Kan ikke forestille meg smerten dere har vært igjennom.

Ts

Anonymkode: a361d...ef0

[Gjest Lurven]

AnonymBruker skrev (På 10.8.2023 den 21.09):

Jeg opplevde det samme da jeg mistet et barn i kreft. Bortsett fra mannen min, er det ikke prat i noen. En gang ble jeg skikkelig provosert og sint på mine svigerforeldre da de skulle gå etter å ha sittet lenge og pratet om vær og vind og alt annet enn min syke sønn, som lå i rommet ved siden av. Jeg synes det er respektløst!

Jeg forstår det ikke og jeg innbiller meg i alle fall at jeg ikke ville reagert som de tause. Kanskje finnes det litteratur om det på nett.

Det er en enormt tøff situasjon du står i nå - og jeg sender gode tanker og en stor styrkeklem til deg 

Anonymkode: 99c32...368

Det er ikke alle som vet hva de skal si, så da velger de heller å ikke si noe, man kan nok anta at de bryr seg likevel 

[AnonymBruker]

Folk er ofte veldig redd for å si noe feil, mange snakker om vær og vind for å holde samtalen igang og tror at det hjelper deg, at du får noe annet å tenke på. 
Noen takler ikke stå ondet selv og snakker mye om alt annet for å holde ut. 
Det er nesten best å være helt ærlig og si at du har det tøft og trenger å snakke om det. Ta plass og bare fortell, gråt og få det ut. De aller fleste vil støtte og hjelpe, men vet ikke hvordan. 
Jeg står selv i sorg. Resten av familien i samme sorg, men vi opplever det ulikt. Jeg har behov for å snakke, mens min mor har behov for å vaske, strikke, være sosial og alt annet enn å være alene med tankene sine. Ved å snakke om det får huk vondt, så hun prøver skyve det bort. 
Jeg forstår henne, for jeg var der i starten. Måtte det for å overleve smerten. 
Å snakke med noen som ikke er direkte berørt selv kan hjelpe. 
samtidig som det er godt å stå sammen i sorgen. 
 

Anonymkode: aa553...d69