Hvorfor gliser/ler noen folk når man forteller de sørgelige ting?

[AnonymBruker]

Min mann har uhelbredelig kreft og lever nok ikke til over nyttår.

I dag fortalte jeg en nær kollega som vet at mannen min er syk, at sykehuset har stoppet all behandling og at vi ikke vet om han lever 3 eller 6 måneder.

Mens jeg fortalte dette gliste hun og nesten lo (uten latter), og jeg forstår ikke hvorfor noen gjør dette?

I oppveksten hadde jeg en veninne som alltid fikk latterkrampe hvis noen av oss andre falt og slo oss, selv om det var alvorlig som brudd eller hjernerystelse.

Er det en psykisk reaksjon de ikke kan styre?

Er det nervøsitet?

Hadde jeg ikke kjent kollegaen min hadde jeg trodde hun var ondskapsfull.

Er det noen her inne som gliser/smiler eller ler når de egentlig skal være alvorlig?

 

 

Anonymkode: 01027...1a2

[AnonymBruker]

Jeg gjør det ikke nå, men som yngre kunne jeg få latteranfall av triste situasjoner som begravelser og skumle hendelser som nestenulykker der det kunne ha gått veldig galt. Jeg vokste opp i et voldelig hjem hvor jeg aldri kunne vise negative følelser, og måtte smile selv når jeg ble utskjelt og kalt de fæleste ting, så jeg tror jeg utviklet latteren som en forsvarsmekanisme. Jeg gjør det som sagt ikke nå lenger, men jeg husker at det var helt svart og trist på innsiden selv om jeg smilte på utsiden.

Veldig leit å høre om mannen din  

 

Anonymkode: 43323...adb

[AnonymBruker]

Jeg kan gjøre det hvis jeg krangler skikkelig, typ med kjæreste. Spesielt da jeg var yngre. Hvis noen er skikkelig sinte på meg så kan jeg reagere med å smile eller le, selv om jeg prøver å la være. Jeg aaaaner ikke hvorfor, det er et skikkelig usjarmerende trekk og ekstremt provoserende for andre. 

Anonymkode: e48b6...e2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg gjør det ikke nå, men som yngre kunne jeg få latteranfall av triste situasjoner som begravelser og skumle hendelser som nestenulykker der det kunne ha gått veldig galt. Jeg vokste opp i et voldelig hjem hvor jeg aldri kunne vise negative følelser, og måtte smile selv når jeg ble utskjelt og kalt de fæleste ting, så jeg tror jeg utviklet latteren som en forsvarsmekanisme. Jeg gjør det som sagt ikke nå lenger, men jeg husker at det var helt svart og trist på innsiden selv om jeg smilte på utsiden.

Veldig leit å høre om mannen din  

 

Anonymkode: 43323...adb

Veldig trist å høre om oppveksten din 🧡

Ts

Anonymkode: 01027...1a2

[AnonymBruker]

Huff, så trist med mannen din Ts ❤️ Jeg får ikke akkuratt latterkrampe, men jeg har også tendens til å smile og av og til småle litt dersom jeg skal fortelle triste ting… Det er ikke meningen, og det er nok en forsvarsmekanisme. Som voksen har jeg mer kontroll over det, men ikke alltid… Jeg er sikker på at ingen mener noe vondt med dette, det er kanskje en form for galgenhumor som kobler inn i hjernen? 

Anonymkode: cba84...2c8

[AnonymBruker]

For det første så har du min dypeste medfølelse❤️

 

Til spørsmålet: Sønnen min er også slik.  hvis han får kjeft så gapskratter han. Det er utrolig irriterende, men det er jo bare en forsvarsmekanisme. Noen mennesker er sånn. Han ler når han blir redd også. 
 

Jeg gråter når jeg blir sint, vi er alle forskjellige. 

Anonymkode: c9d8e...f24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg kan gjøre det hvis jeg krangler skikkelig, typ med kjæreste. Spesielt da jeg var yngre. Hvis noen er skikkelig sinte på meg så kan jeg reagere med å smile eller le, selv om jeg prøver å la være. Jeg aaaaner ikke hvorfor, det er et skikkelig usjarmerende trekk og ekstremt provoserende for andre. 

Anonymkode: e48b6...e2c

Min søster gjør det samme og jeg synes det virker litt psykopatisk, men det trenger ikke å være det. Usikkerhet kanskje?

ts

Anonymkode: 01027...1a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Min søster gjør det samme og jeg synes det virker litt psykopatisk, men det trenger ikke å være det. Usikkerhet kanskje?

ts

Anonymkode: 01027...1a2

Det er noko som heiter lattertrauma. 

Trauma laughing: A sigh, a deep breath, a smile, a chuckle, are all signs of an empathic process that has caused enough anxiety within your body to require a release of tension.

https://www.psychologytoday.com/us/blog/healing-trauma-s-wounds/201509/why-clients-smile-when-talking-about-trauma-part-1

Det er altså høgst ufrivillig, så ikkje ta det personleg, TS. ❤️ 

Anonymkode: 90ba9...ae7

[RockyRose]

Det er ein forsvarsmekanisme. Dei kjenslane som oppstår inni kroppen er så sterke at ein annan reaksjon/følelse kjem for å dempe. Det er difor ein kan grine når ein blir for glad, tulle det vekk når ein føler kjærlighet, le når ein grin eller er redd, eller smile når ein eigentleg vil grine.

Trist å høyre om mannen din, ts! ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er noko som heiter lattertrauma. 

Trauma laughing: A sigh, a deep breath, a smile, a chuckle, are all signs of an empathic process that has caused enough anxiety within your body to require a release of tension.

https://www.psychologytoday.com/us/blog/healing-trauma-s-wounds/201509/why-clients-smile-when-talking-about-trauma-part-1

Det er altså høgst ufrivillig, så ikkje ta det personleg, TS. ❤️ 

Anonymkode: 90ba9...ae7

Det er utrolig provoserende uansett.

Ts

 

Anonymkode: 01027...1a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Det er utrolig provoserende uansett.

Ts

 

Anonymkode: 01027...1a2

Ja, det er klart. Og det er skamfullt for dei som opplever at dei ikkje klarer å stoppe å le når noko er trist/tragisk. ❤️ 

Anonymkode: 90ba9...ae7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er utrolig provoserende uansett.

Ts

 

Anonymkode: 01027...1a2

Vi kan ikke noe for det, det er høyst ufrivillig og helt grusomt. 

Anonymkode: 34d62...cf0

[AnonymBruker]

Noen ganger "ler" man i vanskelige situasjoner. Ikke fordi man synes det er morsomt. Det har skjedd meg et par ganger, en slags syk latter, uten lyd, heldigvis. Men det var i triste situasjoner, der jeg rett å slett ble kjempenervøs, og ikke ante hvordan jeg skulle reagere. Det er ubehagelig, og det kan dessverre oppfattes helt feil. 

Anonymkode: ff3eb...4d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er utrolig provoserende uansett.

Ts

 

Anonymkode: 01027...1a2

Det forstår jeg godt at du føler, jeg ville følt det samme, selv om jeg vet at den andre nok ikke mener det slik som den fremstår.

Siden du jobber sammen med denne personen du skrev om i hovedinnlegget, Ts, så er det kanskje lettere om du heller ser på hva hun sier eller gjør, heller enn smilet/latteren? Og alltid huske at for de aller fleste som har det slik, så er det nærmest et handikap de har.

Se om du greier å ikke la det gå inn på deg, for det vil bare bli et energitap for deg, og du trenger kreftene dine fremover nå.

Sender deg en varm klem ❤️

Anonymkode: 59b75...3ef