Hva kan kreves av en stemor?

[AnonymBruker]

Jeg er stemor til 2 barn i alderen 5-9 år, én av barna har ekstra behov som må følges opp daglig.

Har vært sammen med barnefar i ca 3 år og vi bor i barnas barndomshjem på hans hjemsted.

Trenger en utblåsning og poster derfor her da situasjonen føles litt voldsom til tider.

Vi fire har det veldig fint sammen og barna har med tid og stund blitt veldig trygg på meg.

Selv er jeg barnløs foreløpig og jeg har aldri hatt problemer med å få meg en kjæreste. En mann med barn var ikke en del av planen, men hjertet ville det annerledes.

Min frustrasjon er som følgende at vi har veldig lite alenetid uten barna, og sambo virker som han glemmer at jeg ikke er barnemor. De har forøvrig et veldig anstrengt forhold, og jeg holder meg nøytral oppi dette kaoset. Barna er mest hos oss selv om de har én 50/50 ordning. Barnemor har satt seg helt i vranglås og ønsker endret samvær på hennes primisser (truer med flytting,rettsak). Min samboer er ofte ute på reise ifm jobb som passet med den tidligere samværsavtalen. 
Barnepasset faller da på meg for å få dette til å gå opp. Pdd har jeg flest overnattingsdøgn sammen med barna, og ansvaret som følger med. 
Barnemor er innforstått med dette og har tatt med meg i samværskabalen (hun kjenner ikke meg). 
 

Er i lettere sjokk at en mor har et selvrealiseringsbehov som går utover samværet med barna. Selv også helger som fint kunne vært byttet slik at barna fikk være med én av foreldrene. 
 

Er takknemlig for gjengen min, men føler meg så maktesløs oppi denne suppa..

Anonymkode: 75f35...cee

[AnonymBruker]

Du har vel egentlig ingen ansvar vil jeg si, og en samværsavtale burde egentlig ikke belage seg på en stemor/stefar. Da du ikke har noen forpliktelser ovenfor barna og omså kan flytte på dagen (for å sette det på spissen) om du vil. Jeg ville prøvd å få til en bedre ordning.

Anonymkode: 193b9...e37

[AnonymBruker]

Tenker at far må på banen og bytte jobb til en mer samværsvillig jobb, og ikke pålegge deg å være med barna mer enn det han selv er.

typisk at far jobber slik han vil og tjener penger, mor skal realisere seg selv og ha fri, og begge to dumper barna i fanget hos stemor som har ingenting hun skulle ha sagt.

 

typisk trend på KG dette

Anonymkode: 08301...dcd

[AnonymBruker]

Jeg synes din samboer tar deg for gitt. Og ingen av disse foreldrene til dine stebarn synes å ha særlig god omsorgsevne, for å være ærlig.

I praksis er du barnas hovedomsorgsperson. Noe begge foreldrene tydeligvis er innforstått med, selv om de fortsetter å krige med hverandre.

Jeg synes du skal få din samboer med i parterapi så fort som mulig. Siden konfliktnivået mellom foreldrene er så stort som det er, og mor truer å flytte, så ville jeg også bedt om litt veiledning hos barnevernet for å få litt råd om hvordan du (og far, om han engasjerer seg nok) best kan ivareta disse barnas beste. Ikke bare det barnet med spesielle behov, men like mye det andre barnet.

Anonymkode: 6a30e...35e

[ESFP]

Her har du tatt en del avgjørelser, og du står midt i konsekvensene av disse avgjørelsene. Du kan forsøke å ta tilbake litt respekt ved å sette ned foten og kreve en endring. Be om et "familieråd" med begge foreldrene og fortelle dem at du ikke aksepterer å bli behandlet som du gjør og at de må finne nye løsninger. Og så må du og partner snakke om hvordan dere skal ta vare på parforholdet før du har så mye bitterhet overfor han at det ikke er noen vei tilbake. 

Leser jeg det rett når jeg tenker at du vurderer å forlate mannen og finne en ny barnløs mann? 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du har vel egentlig ingen ansvar vil jeg si, og en samværsavtale burde egentlig ikke belage seg på en stemor/stefar. Da du ikke har noen forpliktelser ovenfor barna og omså kan flytte på dagen (for å sette det på spissen) om du vil. Jeg ville prøvd å få til en bedre ordning.

Anonymkode: 193b9...e37

Jeg er helt enig! Min tankegang er likevel slik at om man velger hverandre er det gjennom tykt og tynt, og barna skal aldri ikke føle seg velkomne under vårt tak

Anonymkode: 75f35...cee

[AnonymBruker]

Aller først tenker jeg de barna er heldige som har deg! Jeg tipper du får betalt for det på sikt med to barn som blir veldig glad i deg. Det at du kan kjenne på ansvar som i utgangspunktet ikke er ditt skjønner jeg veldig godt.

Jeg tenker du har latt deg rive med og dere kanskje ikke har snakket om dette. Dagene går og her er dere nå. 

Det er nok klokt du og din mann tar en prat om dette, og definerer hvem som har ansvaret for hva. Så bør han lage nye avtaler med barnemor om hvordan det skal gjøres når han er borte med jobb.

Jeg tror ikke din mann tar deg fot gitt som noen skriver, for dette har nok heller blitt noe som har sklidd over til normalt. Man må også selv ta ansvar for akkurat at man lar det skje. Uansett er det ikke for sent å få gjort noe med situasjonen. 

Anonymkode: 2b36c...417

[AnonymBruker]

Jeg tenker at her må far og mor finne ny samværsordning. Barna skal være hos far, når far er hjemme. De skal ikke på samvær med «ste»mor? Om far er hjemme, og er borte noen timer er en ting, da skal jo du stille opp. Men er far på jobbreise, skal de være med mor. Så får de justere samværsordningen deretter. Merkelig at ikke foreldrene til barna har klart å tenkt ut dette…

Anonymkode: 55050...571

[AnonymBruker]

Du er som min mann, bare det at vi har barna 100%. Jeg har pendlerjobb og min mann tar seg av mine barn når jeg er bortreist på jobb. 
Han gjør en kjempe jobb med dette, og jeg setter utrolig pris på det. Tar han absolutt ikke for gitt, vi diskuterer stadig min jobbsituasjon. Men begge er fornøyde med løsningen. 
Jeg har også ett barn med ekstra behov. Siden min mann tar den største jobben der siden jeg er borte får han hjelpestønad og omsorgslønnen. 
 

Sikkert flere som vil mene at jeg er en dårlig mor som gir så mye jobb til stefar, men dette fungerer godt for oss. 

Anonymkode: 0d4cf...35f

[AnonymBruker]

Du må kreve at de skriver en ny samværsavtale. Like mye for barnas skyld, for de trenger å føle at begge foreldrene elsker dem og vil ha dem hos seg.  Hvis mor ikke har mulighet til å ha barna hos seg når det er hennes samværsdager, så er det faktisk hennes ansvar å finne noen som kan passe dem, som noen i hennes egen familie.

Det er ikke ditt ansvar å ha samvær med dem, med mindre far spør deg og du sier ja. Dette kan på sikt ødelegge din relasjon til ham og dermed også til barna. Sånn som det er nå blir du utnyttet og det vil bare føre til at du blir bitter og til slutt forlater ham. Sett hardt mot hardt nå før det er for sent. 

Anonymkode: 2d571...909

[AnonymBruker]

Min samboer er verdens beste pappa når han er hjemme og prioriterer kun meg og barna. Hjemme vasker, rydder, lager mat, spanderer, reparer og bygger han. 
Forteller hver dag hvor høyt han elsker meg og gir meg masse kjærlighet. Hans jobb og inntekt gjør at vi kan leve et behagelig liv økonomisk.

Likevel henger dette uforutsigbare samværet over meg som en mørk sky.

Har vært ærlig og fortalt rett ut hva jeg føler, også at jeg får «flukttanker» da jeg tidvis har følt at min egentid har blitt «tatt» fra meg.

Jeg har vel et indre håp om at de skal få til en mer stabil samværsavtale ila høsten, da dette ikke er holdbart i lengden. 
Barnemor har også byttet jobb slik at hun er mindre fleksibel der av endringen..

Da truslene haglet inn ble det bare sånn, og man tenker at ting order seg. 

Helt enig at parterapi, familievernkontoret er neste steg. Vil ikke sitte alene uten én nøytral part om barnemor også skl være med. 
 

ts

Anonymkode: 75f35...cee

[lolliense]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Endret 9. august 2023 av lolliense

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Tenker at far må på banen og bytte jobb til en mer samværsvillig jobb, og ikke pålegge deg å være med barna mer enn det han selv er.

typisk at far jobber slik han vil og tjener penger, mor skal realisere seg selv og ha fri, og begge to dumper barna i fanget hos stemor som har ingenting hun skulle ha sagt.

 

typisk trend på KG dette

Anonymkode: 08301...dcd

 

Ja, det er en slags ironi i det hele. 

Forstår ikke helt hvordan alt dette har skjedd, og her er jeg én frustrert tråstarter på KG. Grunnen er vel at vi sitter med skjermen på sofaen alene i frustrasjon og passer barna..
 

ts

Anonymkode: 75f35...cee

[AnonymBruker]

ESFP skrev (50 minutter siden):

Her har du tatt en del avgjørelser, og du står midt i konsekvensene av disse avgjørelsene. Du kan forsøke å ta tilbake litt respekt ved å sette ned foten og kreve en endring. Be om et "familieråd" med begge foreldrene og fortelle dem at du ikke aksepterer å bli behandlet som du gjør og at de må finne nye løsninger. Og så må du og partner snakke om hvordan dere skal ta vare på parforholdet før du har så mye bitterhet overfor han at det ikke er noen vei tilbake. 

Leser jeg det rett når jeg tenker at du vurderer å forlate mannen og finne en ny barnløs mann? 

 

Det har vært oppe til diskusjon da jeg synes ting er vanskelig, og kommunisert de tankene til samboer. Vi har det veldig fint sammen, og det hadde vært vanskelig å finne noen med de samme personlige egenskapene, utstrålingen og kvalitetene hos noen andre. 

Anonymkode: 75f35...cee

[AnonymBruker]

Hvis du gjør deg litt mer utilgjengelig da? Legger litt planer med venninner? Er selvsagt enig at dere først og fremst må ta en prat og foreldrene må lære seg å samarbeide bedre om barna. Men jeg tror jeg hadde trukket meg litt vekk og dermed tvunget frem andre løsninger. Du er tross alt ikke moren. 

Anonymkode: eef6d...c62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hvis du gjør deg litt mer utilgjengelig da? Legger litt planer med venninner? Er selvsagt enig at dere først og fremst må ta en prat og foreldrene må lære seg å samarbeide bedre om barna. Men jeg tror jeg hadde trukket meg litt vekk og dermed tvunget frem andre løsninger. Du er tross alt ikke moren. 

Anonymkode: eef6d...c62

De to helgene jeg har hatt de alene i sommer har jeg hatt andre planer som ikke er barnevennlige, heldigvis stilte besteforeldre på farsiden opp. 
Nøkkelen ligger nok at de må samarbeide bedre, men min samboer er låst grunnet jobb.

Anonymkode: 75f35...cee

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at dette er vanskelig! Det er fullstendig uforutsigbart, du har mer ansvar enn barnas foreldre og samtidig har du ingen påvirkning på samværsavtale. Jeg kjenner igjen følelsen av maktesløshet..!!! Hadde jeg valgt om igjen, hadde jeg enten valgt mann uten barn eller forblitt singel. Og det skyldes ikke barna i seg selv - de er helt skjønne! Men jeg har ingen kontroll over min egen hverdag lenger. Føler meg mer som ulønnet hushjelp enn noe annet.. 

Anonymkode: 1d14f...e7d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg skjønner godt at dette er vanskelig! Det er fullstendig uforutsigbart, du har mer ansvar enn barnas foreldre og samtidig har du ingen påvirkning på samværsavtale. Jeg kjenner igjen følelsen av maktesløshet..!!! Hadde jeg valgt om igjen, hadde jeg enten valgt mann uten barn eller forblitt singel. Og det skyldes ikke barna i seg selv - de er helt skjønne! Men jeg har ingen kontroll over min egen hverdag lenger. Føler meg mer som ulønnet hushjelp enn noe annet.. 

Anonymkode: 1d14f...e7d

Man kan ikke få i pose og sekk her i livet. Barndommen er kort og barna vokser fort og blir store i løpet av få år. Noe må man faktisk ofre for andre for å få et godt forhold, man kan ikke bare tenke meg, meg og meg og mine behov. Det er et fryktelig egosentrisk tankegang å ikke ville ofre noe for andre mennesker pga egen velvære og hele tiden sette egne behov først... da passer man best å være singel. Et forhold handler om vennskap og kjærlighet og man må gi for å kunne få noe tilbake i ettertid.

Anonymkode: f63bf...2e1

[AnonymBruker]

Det er jo din mann som krever. Det er jo han som har gått med på en samværsavtale der du inngår som viktigste omsorgsperson. Du kan si nei og nekte. Du kan kreve endring. 

Anonymkode: 3217f...1dc

[AnonymBruker]

Jeg har vært i samme situasjon. 
Det ligger nok latent i de fleste kvinner å fikse ting av moderlig karakter. Skulle jeg gjort om igjen, ville jeg ikke vært så på tilbudssiden i starten. Man fanger seg selv inn der, så vil mannen tro det skal være sånn. Det er ikke dine barn, de er hans og moren med behov hun ikke burde ta seg frihet til, Du har rett til frihet, men at du er noe delaktig er selvsagt. Man er en rollemodell, men aldri en erstatning for foreldrene. Du bør sette deg ned å ta en rolig men grundig prat med mannen. Hvis det ikke fungerer så er neste parterapi/familievern. 

Anonymkode: e87a2...f36