Mobber eller mobbeoffer?

[Sarabi]

Jeg var ikke en mobber, men vet jeg har vært ekkel med noen få stykker pga personlige ting.

Jeg blei heller ikke direkte mobba, men på ungdomsskolen var det alltid noen som syntes det var artig å være sur på meg for et eller annet. Som oftest fordi jeg flørta en del med gutter. Det hendte flere ganger at jeg grua meg masse til å gå på skolen. Disse tingene resulterte i at jeg hadde flest venner som var yngere enn meg.

Jeg hata ungdomsskolen og var glad den dagen jeg gikk ut!

[lille__lulu]

slettet

Endret 16. februar 2006 av lille__lulu

[jordbær]

Hakkemat, fordi jeg hadde mine egne meninger og ikke diltet etter.

[Gjest Gjest]

Sjølv har eg ikkje vore nokon av delane. Men opplevde ofte å bli oversett (sidan eg var stille og sjenert), og det gjorde at eg lenge har hatt følelsen av å ikkje vera god nok.

←

Samme her

[Diktern]

Barne- og ungdomsskola var et reint helvete for meg, spesielt ungdomsskolen. Blei endel bedre på videregående. Blei mobba både psykisk og fysisk, ikke fordi jeg var en svak person, det var vel heller det motsatte som var tilfellet, jeg var litt annerledes enn de andre, og ikke redd for å si hva jeg mente om saker og ting. Det blei ikke tatt nådig opp... Unger kan være utrolig grusomme.

[Gjest Trulselinemor]

Jeg ble mobbet igjennom hele ungdomsskolen. Orket ikke å gå på vdg skole i nærheten, så jeg søkte meg vekk.

[Sohoy]

Ingen av delene...

Jeg har vært heldig og vært godtatt blant de "kule" hele grunnskolen, men vi var ikke slemme med noen heller! Alle inad i gjengen ble jo frosset ut etter tur, men det varte sjelden mer enn ett friminutt og så var det greit igjen...ikke noe alvorlige greier.

På videregående var det ikke noe mobbing i den forstand, man er vel litt for gammel til det da? :klø:

[Gjest Hippopotamus]

På videregående var det ikke noe mobbing i den forstand, man er vel litt for gammel til det da?  :klø:

←

Det er jo ikke akkurat sånn at folk slutter å mobbe når de fyller 16, da.

[Sohoy]

Nei du har kanskje rett...men det var i hvertfall ikke slik at noen ble frosset ut, det var veldig lov å være annerledes. Det var mer slik at vi prøvde å inkludere og få med flest mulig...og det var ikke noe vold eller direkte erting. Kanskje jeg/vi bare var veldig heldig

[Gjest Gjest]

Jeg har aldri følt meg mobbet, men ble tidvis behandlet ganske frekt av noen av de "kule" gutta i klassen på barneskolen og ungdomsskolen. På barneskolen fikk jeg høre rett opp i trynet at jeg var skikkelig stygg, samtidig som jeg visste at jeg nettopp den fyren tidligere hadde vært forelsket i meg, før han ble "kjent" med meg. Så var det en annen som kommenterte rett til meg og 2 av mine venniner, som med meg var "the unpopular gang", at "du er værst, så du og så du.. jaok du er litt bedre enn henne da". På ungdomsskolen var det en av de populære gutta som ble satt bak meg etter et plasskift, og kommenterte utsikten med "jeg SPYR!".

På barneskolen hadde jeg likevel flere gode venniner, og ble behandlet normalt av jenter generelt, men på ungdomsskolen flyttet hele jentegjengen seg vekk 1 for 1, hvis jeg prøvde å være med i samtalene...

På videregående lærte jeg meg til å ikke bry meg med å prøve å være sammen de andre i klassen, lot heller dem komme til meg om de ville. Bertejentene var veldig greie og inkluderende med meg, men de andre jentene gadd ikke svare om jeg sa hei til dem. Gutta i klassen var greie og oppførte seg normalt alle sammen. Jeg har lært meg til å aldri tro jeg er "med" om jeg ikke får en invitasjon først, så unngår jeg å ble dumma ut med at folk ikke gidder svare når jeg er høflig og sier hei engang...

[Gjest 2324]

Hvis jeg må plassere meg i en av disse kategoriene må det desverre bli mobber. Men jeg var langt i fra den verste, tror egentlig ikke jeg var så mye verre enn de andre. Har sagt unnskyld til mage av de jeg følte jeg ikke var spesielt snill med, i etterkant.

[Gjest Gjest]

Vi hadde en stakkar liten gutt i klassen som KONSTANT ble hakket på og mobbet, av de "tøffere" guttene i klassen. Jeg og venninnene mine begynte og støtte gutten fordi vi syntes synd på han. DA bli de "tøffe" gutta lang i maska da, når stakkar gutten fikk mere oppmerksomhet enn de. Ble slutt på mobbinga ja!!! 

←

Tenk så mye lettere det hadde vært for mobbeofre om det avr flere som gjorde som dere:) Slikt synes jeg nesten fortjener en medalje for humanitet, for jeg vet at mobbeoferet må ha satt veldig, veldig høy pris på det

[Gjest Gjest]

Når jeg leser alle som skriver "det er fint å se at jeg har klart meg bedre enn mobberne" o.l så minner det meg om noe jeg sa til to av mine også upopulære venner på barneskolen. "en dag er det vi som er populære. De voksne banner ikke." Og med det mente jeg at de gutta som var drittsekker, var "dømt" til å bli mer og mer mislikt etterhvert som de blir eldre, fordi oppførselen til drittsekker er enda mindre populær og mye mindre godtatt blandt voksne. Etterhvert som man når studentalderen og blir voksen, vil det straffe seg mer og mer å være drittsekk, og det kan fort gi utslag på vennekrets, miljø, bokvalitet, karriere osv. De skikkelige menneskene får som de fortjener, og de gjør drittsekkene også.

[Lassie]

Jeg har vært hakkematen.. Gjennom hele barneskolen og deler av ungdomsskolen. Helt til jeg faktisk begynte å tørre å åpne kjeften og si ifra til de ¤#%& folka, da ble det heldigvis slutt på det.

[*Enigma*]

Jeg ble mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskolen. Da jeg skulle begynne på vgs søkte jeg meg til en helt annen skole enn alle de andre, fordi jeg visste at ellers ville ikke ting bli noe bedre. Ble mobbet både fysisk og psykisk, og lærerne var utrolig ignorante. Jeg kan fortsatt ikke fatte at de ikke oppfattet hvordan ståa var, selv ikke da mye kom fram i 8. klasse ble det noe bedre. På meg virket det som om lærerne ga blaffen.

[Gjest pace]

Er hakkemat fra tid til annen. Er ganske utadvendt til tider. Heldigvis er det positive tilbakemeldinger også ..

Endret 22. januar 2006 av pace

[Gjest Gjest]

jenter i barne/ungdomsskolen var tøffe mot jenter som ikke var i "gjengen". lett å mobbe ei som faller utenfor og fryse henne ut. mest psykisk mobbing og ikke som nå, hvor jenter banker hverandre opp i slåsskamper og bruker mer vold for å hevde seg på bekostning av en "svak" jente

[Gjest Aloha]

Ingen av delene, det er jeg virkelig glad for.

[Gjest Bodillen]

De første par årene på barneskolen var jeg nok litt utsatt, ja... Fikk ikke være med de kule jentene.

Kom fra enkle kår og gikk i hjemmesydde eller arvede klær. Jeg gikk ikke i barnehage, og vi vokste opp litt avsides, så jeg var ikke vant til å være sammen med andre unger enn søsken og fettere/kusiner heller.Husker godt at de andre ertet meg for klærne mine og for hjemmet vårt.

I 3. klasse skjønte jeg at jeg var nødt til å bite fra meg, og da gjorde jeg det til fulle... Jeg er nest yngst av ganske mange søsken, og jeg lærte endel av å omgås dem og deres venner. Jeg hadde det i kjeften, men dessverre ble det litt sånn at jeg var med på å plage andre for å hevde meg selv.

Heldigvis skjønte jeg hvor feil det var omtrent da jeg begynte på ungdomsskolen. Da ble det heller sånn at jeg tok de svake i forsvar.

Jeg synes det er helt ille å lese her hvor mange av dere som har vært utsatt for alvorlig mobbing. Jeg tror kanskje mobbing var et mer skjult problem da jeg vokste opp - nå kommer alt mer fram i lyset, og mobberne får ikke rom for å holde på som før. I hvert fall virker det som om det er sånn her hvor vi bor.

Endret 22. januar 2006 av Bodillen

[Anglofil]

Mobbeofferet, hakkematen. Jeg var et mobbeoffer på barneskolen, med svært dårlig selvtillitt, men jeg fikk det fint da jeg gikk på ungdomsskolen. På vgs snudde bestevenninna ryggen til meg, og ble med de andre jentene i klassen og fryste meg ut. Da hadde jeg blitt så mye mobbet og trakassert gjennom livet at jeg satte meg på min høye hest og lot det fare. Jeg dreit i det, på skolen var jeg bare for å lære, noe som gjorde dem enormt irritert og sure. Det var ganske ensomt, det må jeg innrømme, og sårende, men jeg kom meg igjennom det ihvertfall. Det eneste jeg kan si som har vært positivt ut av dette med å bli mobbet, er at det ihvertfall har gjort meg sterk. Å gi opp er et nederlag, noe som fører til at jeg antagelig er nok altfor streng mot meg selv, samtidig som jeg har vanskeligheter med å komme nær det motsatte kjønn. Antagelig fordi jeg er redd for å bli sviktet en gang til, og fordi jeg er redd for hva som kan skje. Jeg føler meg ofte sterkest alene, samtidig som jeg har blitt veldig glad i barn. Føler de er de eneste som ikke dømmer meg på den måten mine gjevnaldrende ofte gjør.

Mvh Yvonne

Endret 22. januar 2006 av yvonne