Dere som har funnet tilbake til eksen i seperasjonstiden.

[AnonymBruker]

Et samlivsbrudd, spesielt med barn er krevende og det finnes jo 100 vis av grunner til samlivsbrudd, men er det noen som fant tilbake til hverandre igjen i seperasjonstiden? Hvordan var prosessen mot det valget å gi ekteskapet en ny sjanse? Bygge tillit igjen. Hvordan gjorde dere det rundt barna?

Anonymkode: 9d342...b61

[Trolltunge]

Ja vi fant tilbake til hverandre etter rundt 7 måneder, men det var en veldig spesiell situasjon. Jeg ble så syk at jeg ikke var helt meg selv, ikke helt med, temmelig likegyldig til alt og alle, og da han tryglet om ny sjanse ble det mer "Samme for meg, bare ikke mas på meg!". Jeg verken følte eller tenkte mye egentlig, annet enn at jeg hadde en vag tanke om at da kunne han iallefall se etter barna. De var tenåringer, så hadde jo gått uten, men jeg var i en slags fjern boble. 

Helt ærlig tror jeg ikke han hadde fått en ny sjanse om jeg hadde vært meg selv. På grunn av min sykdom ble det jo også en merkelig start på et nytt samliv, men jeg hadde gått fra ham fordi han bidro veldig lite, og i den situasjonen fikk han virkelig bevist at han hadde reflektert godt over hvorfor jeg gikk fra ham og at han ikke hadde tenkt å svikte på samme måte igjen. Fra å være så "nisse på lasset" at han var blitt en for stor belastning måtte han plutselig gjøre det meste, og det gjorde han. Han steppet virkelig opp. 

Det tok imidlertid en god stund før vi kunne ta tak i ting. Min fysiske sykdom medførte at jeg var så utslitt at min likegyldig vedvarte nesten et år, og da jeg begynte å bli meg selv, og begynte å tenke klart, da ble det nesten litt slik "Åh ja, du er her! Hvordan gikk det egentlig til? Har jeg lyst til det?" Det var da vi virkelig måtte begynne med å jobbe med forholdet, og det ble familieterapi og mye innsats fra oss begge. Jeg måtte også bestemme meg, våkent og klar,for at jeg ville satse på oss, for det høres sikkert rart ut, men jeg hadde vært så fjern at det ikke hadde vært et klart valg. Det at han gjennom sykdom virkelig hadde steppet opp og vist hvor dedikert han faktisk var til å endre seg og satse på oss veide imidlertid tungt, og var vanskelig å avvise som at han ikke bare sa at han hadde reflektert godt og var innstilt på å bli en bedre partner, men også hadde bevist det. 

Så vår situasjon er nok ganske spesiell, men prosessen vi gikk gjennom da jeg kom til meg selv er nok den som er nødvendig i slike situasjoner. Å ikke bare bli sammen igjen, men virkelig gå til bunns i det som fikk forholdet til å ryke, og så jobbe veldig med det. Åpent og ærlig, og med innsats fra begge. Både jeg, han selv og familieterapeut var veldig klar på at det var hans handlinger, prioriteringer og valg som hadde medført brudd, men det medførte på ingen måte at jeg ikke trengte å gjøre noe. Jeg måtte også jobbe veldig mye med å endre meg, så vi ikke gled tilbake i samme spor. Vi jobbet 50/50 med kommunikasjonen oss to mellom, og det at han måtte bli en voksen og ansvarlig partner, og jeg ikke stå i veien for at han kunne bli det. Vi fordelte ansvar, og så var det hands off fra min side angående hans ansvar. Ikke blande seg inn i dem på noen måter, annet enn å være oppmuntrende til hva han klarte og ga av innsats. Før vi gikk fra hverandre hadde også kommunikasjonen mellom oss blitt nebbete, ufin og sarkastisk, og det måtte bort. Helt bort! Å være hverdagshyggelige mot hverandre og bygge hverandre opp istedenfor å rive ned måtte vi begge jobbe med, og det innebar å legge bort sårhet og dårlig tillit på grunn av det som hadde skjedd tidligere også. Sette strek over det, så vi virkelig hadde sjanse til å begynne på nytt og bygge opp igjen relasjonen mellom oss.

Det har vært tøft, men nå er det rundt 6 år siden, og vi har det bedre sammen enn noen gang. (Utover da vi var nyforelsket. ) Alle samtaler og all innsats har ført til at vi nå forstår hverandre bedre enn noen gang tidligere, og at begge to er svært bevisst på hva som kan ødelegge relasjonen vår, og hva som er positive måter å forholde oss til hverandre og utfordringer på. 

Beintøft, men verdt det! 😊