Åpnet meg om depresjon og selvmordstanker / Ingen omsorg ift dette

[AnonymBruker]

Jeg har i mange år hart det vanskelig inni meg, men stort sett klart å «skjule» det. Kona oppfatter at jeg er uentusiastisk, kjedelig og grå selvsagt, men jeg klarer å smile til barn og kollegaer. Jeg har klart å beholde jobb så familien har et sted å bo, men for min del så venter jeg egentlig bare på slutten. Jeg har gått til psykolog i hemmelighet da dette er «min greie», men nå tærer det på. Jeg har åpnet meg mye mer for kona og hun vet ca ståa. Altså ingen glede, bare tomhet, nedstemthet og «venting» 

 

Det som slår meg er at hun ikke etterpå har spurt meg hvordan det går med meg, eller prøvd å spørre/starte dialog osv. Det er som om jeg ikke har sagt noe?

Jeg er så sliten og lei nå at jeg trenger omsorg og kjærlighet, men kona er mest opptatt av det praktiske. Er det noen som kam hjelpe meg å forstå eller tolke dette?

 

Vi har vært sammen i mange år, men jeg har stort sett vært sånn fra starten av. Jeg er altså «meg selv» i hennes øyne

 

Tror hun ikke på meg?

Er hun lei meg?

Er hun redd?

Anonymkode: f1867...801

[Topsi]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har i mange år hart det vanskelig inni meg, men stort sett klart å «skjule» det. Kona oppfatter at jeg er uentusiastisk, kjedelig og grå selvsagt, men jeg klarer å smile til barn og kollegaer. Jeg har klart å beholde jobb så familien har et sted å bo, men for min del så venter jeg egentlig bare på slutten. Jeg har gått til psykolog i hemmelighet da dette er «min greie», men nå tærer det på. Jeg har åpnet meg mye mer for kona og hun vet ca ståa. Altså ingen glede, bare tomhet, nedstemthet og «venting» 

 

Det som slår meg er at hun ikke etterpå har spurt meg hvordan det går med meg, eller prøvd å spørre/starte dialog osv. Det er som om jeg ikke har sagt noe?

Jeg er så sliten og lei nå at jeg trenger omsorg og kjærlighet, men kona er mest opptatt av det praktiske. Er det noen som kam hjelpe meg å forstå eller tolke dette?

 

Vi har vært sammen i mange år, men jeg har stort sett vært sånn fra starten av. Jeg er altså «meg selv» i hennes øyne

 

Tror hun ikke på meg?

Er hun lei meg?

Er hun redd?

Anonymkode: f1867...801

Når en man er glad i opplever sterke følelser eller dyp depresjon og har tanker om å ta livet sitt så kan det skape mye engstelse. Kanskje hennes måte å takle det på er å ordne praktiske ting fordi det er vanskelig å forholde seg til?

[AnonymBruker]

Hadde typen min gjennom flere år åpnet seg om dette til meg så hadde jeg nok ikke spurt dagen etter «går det bra???», det føler jeg er lite verdifullt - men heller sørge for at han føler seg elsket ved å gjøre ting jeg vet han setter pris på og gjøre hverdagen hans litt enklere uten at det går veldig på min bekostning. Men etter en uke hadde jeg nok kanskje spurt han på en fin måte om hvordan han har det nå.

 

Husk at på samme måte som mannfolk blir fortalt at de må «manne seg opp» og ikke gråte osv, så blir vi jenter matet med samme greie og tenker at mannfolk vil unngå følelser osv. Så jeg vil sjeldent være iniativtakeren til et sensitivt og følsomt samtaleemne som går utover typen min, tilfelle det trigger noe i han. Så kan være en redsel fra hennes side også?

Anonymkode: b4a7f...a96

[AnonymBruker]

Kanskje er hun bare en kald distansert person.  

 

Leit å høre om hvordan du sliter❤️

Anonymkode: 424bb...d25

[AnonymBruker]

Trist at du har det vanskelig, men det er veldig bra at du har åpnet deg for kona di ❤️ du kjenner jo henne best, men kan det være at hun bare fordøyer det? Av og til ser man tilbake på situasjoner og ønsker man hadde reagert anderledes, men der og da var det bare sånn det ble… La det synke litt inn, og så prater dere mer 😊 Hun kan jo også være bekymret for å si noe feil? Jeg er sikker på at hun har både kjærlighet og omsorg for deg, det med å fokusere på det praktiske er jo en typisk forsvarsmekanisme for både menn og kvinner… Hun har sikkert også tanker for seg selv om at hun burde merket dette tidligere? Det er ikke bare bare å være menneske. Dette klarer dere sammen ❤️ 

Anonymkode: 71a15...f3f

[Virrevirrevapp]

Hvis du har vært sånn i mange år uten å si noe, har jo dette et preg av hemmelighold og at hun kanskje lurer på hvem hun egentlig er gift med.

Hva hadde du selv sagt om kona di, som du trodde du kjente, plutselig fortalte deg noe radikalt nytt om seg selv, som hun selv har visst hele tiden? 

Det er jo fint at du forteller dette nå, men kan tenke meg at det er litt mye for henne å ta inn på en gang. 

Endret 9. august 2023 av Virrevirrevapp

[AnonymBruker]

Anbefaler på det sterkeste at hun blir med deg til psykolog, eller at dere starter egen parterapi. Min mann har vært med meg til psykologen over en lengre periode, og det har vært uunnværlig for at han skal kunne forstå noe av det jeg står i, men også for at jeg skal kunne forstå han bedre og ikke minst at vi kommuniserer bedre ❤️ Kanskje kom dette som et sjokk på kona di, og hun vet ikke hvordan hun skal reagere?

Leit å høre at du har det så vondt - ønsker deg alt godt i arbeidet videre ❤️

Anonymkode: a2840...fba

[AnonymBruker]

Kanskje du skal spørre henne hvordan hun føler omkring det du fortalte henne? Viktig å fortsette å være åpen, ikke bare lukke den samtalen fordi du ikke har fått god nok respons ennå. Creds at du har åpna deg, det var det rette å gjøre

Anonymkode: 3110c...a0d

[AnonymBruker]

Hvorfor er du deprimert? ❤️

 

Anonymkode: 57cfd...76d

[AnonymBruker]

Kanskje fortelle kona hva du trenger? 
 

 

Anonymkode: 3d91b...97a

[AnonymBruker]

Så leit at du sliter og at dette tynger deg ytterligere.
 

Jeg har en nær person som sliter med depresjon. Det er veldig vanskelig å forholde seg til, og jeg er redd for at alt jeg sier blir feil. Og alt jeg ikke sier. Personen åpner ikke opp om hva som er årsaken til depresjonen. Kanskje fordi det er uklart for personen selv.
 

Det er vanskelig å snakke om fortid og minner, som blir trist fordi det ikke lenger er en glede for personen, og det et også vanskelig å snakke om fremtid/noe å finne på/noe å glede seg til. Manglende entusiasme om fremtidsplaner fører til frykt for at jeg har gjort det værre ved å spørre om det eller finne på ting. Det er involvert ekstern hjelp. Jeg er veldig glad i personen og kommer til å fortsette å være det. Det prøver jeg å forsikre meg om at personen forstår. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å gjøre det bedre for personen. Det gjør at det sagt mindre i samtaler mellom oss enn før. Det er som en annen skriver her mulig å forholde seg til det praktiske som kan løses. 
 

Føler du forresten at psykologen du snakker med hjelper deg? Jeg vet for lite om psykologer. Kan det være at det er en annen type enn den du går til nå som kan hjelpe bedre? Jeg er opptatt av svar fordi jeg også ønsker å forstå hjelpen rundt min nære person bedre. 

Anonymkode: 2fb2b...c68

[Bagnus]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg jobber veldig med og bli bedre til å snakke om følelsene mine med kjæresten og andre mennesker jeg er glad i. Jeg jobber også veldig  for å ha det bedre med meg selv. Jeg trener regelmessig. Er mye ute i naturen. Gjør ting for andre som betyr noe. 

Men det er jo sånn at humøret vårt smitter andre. Når kjæresten min har dårlige perioder har jeg det dårlig også. Og når hun har det bra har jeg det bedre også. Vis du har gått og vært depremert i mange år kan det godt hende kona de har blitt påvirket av dette. Men bra at du har startet en dialog. Spør henne rett ut hva hun føler. Her må du kanskje gi av deg selv for og få noe tilbake. Men du kan ikke bare sitte å vente på omsorg.. 

[AnonymBruker]

Da jeg var deprimert og fortalte til min mann at jeg bare ønsket å dø, og alle planene var lagt. Da tok han det som en stor fornærmelse og mente at jeg ikke var glad i han. I dag, som frisk så kan jeg forstå reaksjonen. Men det handlet ikke om han. Jeg var syk. Men han forsto ikke at man kunne bli så syk at man ønsket å dø i fra sin mann og sine barn. Han ble med til psykologen og det var lurt. Der fikk han en litt større forståelse.

Men han synes det var veldig vanskelig og visste ikke hva han skulle si eller gjøre. Vi har snakket om det i ettertid og han har da sagt at han var redd, redd for å finne meg død eller hardt skadd. Han visste heller ikke hva han skulle si eller gjøre. Han hadde rett og slett ikke kunnskap nok om depresjon og psykisk helse. Han følte seg rett og slett hjelpeløs for sykdommen. 

Mitt råd er å være åpne og ta henne med til psykologen.

Anonymkode: bc5f7...2e2

[AnonymBruker]

Kanskje hun føler seg avvist av at du har holdt det skjult så lenge, og er usikker på om du ønsker omsorgen hennes. 

Anonymkode: b738f...de5

[Carrot]

Som tidligere pårørende til en med psykisk helse utfordring kan jeg med hånden på hjertet si at slik jeg har opplevd det kan ikke all verdens omsorg, kjærlighet eller omtanke kan gjøre noe for deg som ikke du selv må gjøre, jeg beklager at det høres hardt og ufølsomt ut for noen som sliter og har det vanskelig men det er sannheten.
Dette er din sykdom, du har valgt å holde den skjult og nå som du endelig har åpnet opp forventer du hva?
At hun skal endre den hun har vært hele deres forhold fordi du har løftet på hemmelighetene du har holdt i en årrekke? Hvordan ble dette til hennes ansvar, hennes problem eller hennes oppgave i ditt hode når det er din psykiske helse det er snakk om? 
Du sier du har fått hjelp i hemmelighet, men har du fått medisiner? Har du følt at du har kommet videre? Blitt bedre? HVa med øvdig framilie, foreldre - søsken osv? Er du åpen med de? Vet du hva problemene du opplever bunner fra? Hvordan du kan hjelpe deg selv? Hva konkret du tenker at du trenger kona di gjør, sier osv for at du skal ha det bedre og i så fall har du formidlet dette eller bare sluppet "bomben" om at du er psykisk syk og så forventet at hun skal skjønne hva som skal til? 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har i mange år hart det vanskelig inni meg, men stort sett klart å «skjule» det. Kona oppfatter at jeg er uentusiastisk, kjedelig og grå selvsagt, men jeg klarer å smile til barn og kollegaer. Jeg har klart å beholde jobb så familien har et sted å bo, men for min del så venter jeg egentlig bare på slutten. Jeg har gått til psykolog i hemmelighet da dette er «min greie», men nå tærer det på. Jeg har åpnet meg mye mer for kona og hun vet ca ståa. Altså ingen glede, bare tomhet, nedstemthet og «venting» 

 

Det som slår meg er at hun ikke etterpå har spurt meg hvordan det går med meg, eller prøvd å spørre/starte dialog osv. Det er som om jeg ikke har sagt noe?

Jeg er så sliten og lei nå at jeg trenger omsorg og kjærlighet, men kona er mest opptatt av det praktiske. Er det noen som kam hjelpe meg å forstå eller tolke dette?

 

Vi har vært sammen i mange år, men jeg har stort sett vært sånn fra starten av. Jeg er altså «meg selv» i hennes øyne

 

Tror hun ikke på meg?

Er hun lei meg?

Er hun redd?

Anonymkode: f1867...801

hun forstår ikke omfanget av det. Min samboer brukte mange år på å skjønne hva det vil si å slite psykisk. Han  mente det var bare å riste det av seg og fortsette. Jeg måtte slite med det alene. Lite hjelp var det også. Men tips til deg å lese om hvordan du kan hjelpe deg selv. Hvordan du kan snu tankesettet, hvordan eksponere deg mot ting du frykter osv. Det hjalp. Løsningen ligger i deg. Men samboer min kom mer på banen når jeg begynte å friskne til. Kjekt det. Men litt sent. Hilsen K 42 fra en psykisk til en annen. Jeg sender gode tanker til deg. Jeg vet akkurat hvordan du har. 

Anonymkode: 87cb9...191

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er så sliten og lei nå at jeg trenger omsorg og kjærlighet, men kona er mest opptatt av det praktiske. Er det noen som kam hjelpe meg å forstå eller tolke dette?

Har du fortalt dette til kona di? Det er heller ikke enkelt å være pårørende når partneren sliter med sånt, har man ikke opplevd det selv, kan det være vanskelig å forstå. 

Det kan også være vanskelig når det er "mannen i forholdet" som trenger omsorg og kjærlighet, hvis dere ikke har hatt et kjærlig forhold tidligere, blir det nok rart og uvant å plutselig skal være den som trøster og gir omsorg. 

Lykke til, har vært der du er, men heldigvis frisk igjen nå ❤️ 

Anonymkode: dde4d...2e2