Tror jeg er klar for sex, burde jeg fortelle henne hele historien?

[AnonymBruker]

Etter å ha vært singel hele livet har jeg brukt litt over et år på å komme meg for alvor ut på dating markedet, og jeg tror jeg nå har funnet personen som virker å føle for meg det jeg føler for henne. Etter mye jobbing på meg selv føler meg også klar for å ta ting til neste steg. Men jeg har ikke vært 100% ærlig med henne om hvorfor jeg som 29 aldri har hatt kjæreste.

Litt over en måned før jeg fylte 12 ble jeg invitert med til et ferie sted sammen med familien til min beste venn. Der møtte jeg søksenbarnet hans som var 17 som endte opp med å forgripe meg ved tre anledninger når vi var alene. Selv når jeg ble voksen nok til å forstå situasjonen og måten hun manipulerte meg til å ikke si noe. Fortalte jeg ingen om hva som hadde skjedd meg før jeg var 23. Jeg var utrolig forvirret over hele situasjonen, på den ene hånden viste jeg etterhvert at jeg ikke hadde gjort noe feil. På den andre hadde jeg skam fordi det var nytelse involvert, hun fikk meg til og med til å føle meg trygg når jeg var usikker, nervøs. Hun overbeviste meg at dette var normalt og at vi var glade i hverandre ved å bygge opp tilliten min over tid ved å starte med små hemmeligheter. Hun brukte også selvtiliten min, eller mangel av det, mot meg så selv om jeg ikke egentlig ville at ting skulle gå så langt som det gjorde. Føltes det godt når hun gav meg oppmerksomhet med en ekstra lang klem. Når ting da eskalerte forbi mitt første kyss var hun flink til å gjøre det på en måte som hvor hun ikke behøvde å holde meg så mye ned. Ene gangen jeg strittet litt imot og hun faktisk holdt meg nede en stund før jeg gav opp var hun kjap med å unnskylde seg og sa hun trodde jeg prøvde å hjelpe til mens hun ville at jeg skulle slappe av å nyte. Hun latet som at hun angret kjempe mye, og klarte faktisk til å få meg til å føle meg skyldig av at hun følte hun hadde gjort noe galt overfor noen hun var glad i. 

Gjorde alt det klassiske på hele spektrumet etter jeg kom hjem fra å fortrenge det mest grove. Til tenke at ikke bare var det ikke ille, men at det var en bra ting å vite at noen var glad i meg. Da det mest populære med meg på skolen tils jeg kom meg til videregående var hvor mange som likte å slå, sparke, holde meg nede og kaste dritt etter meg. Jeg hadde venner men de var alle et år eldre og gikk på annen skole.

Når alle begynte å date holdt jeg meg helt unna, i tidlig 20 årene prøvde jeg litt, en date her og der. Samtidig saborterte jeg ting for meg selv hvis jeg trodde ting kom til å eskalere. Jeg bygget opp ganske fine forhold med tre kvinnelige venner, ved å komme med unskyldninger om at jeg likte dem som personer. At jeg gjerne ville at vi skulle fortsette å være venner, følte bare ikke noe mer og ville ikke sende feil signal. To av dem var de første jeg noen gang fortalte hva som hadde skjedd meg fordi så lang tid hadde gått at jeg følte jeg kunne stole på dem. 

Nå har jeg kommet langt nok til å kan forestille meg å ta det neste steget videre uten at det skremmer meg, det føles faktisk spennende med litt nevøsitett blandet inn. Hun trengte tid da hun også var ganske ny på dating markedet etter å ha tatt pause etter eksen sin, noe jeg satt veldig pris på fordi jeg følte det gav oss mulighet til å bli kjent med hverandre uten press for sex. Tanken er heller ikke å si at fordi jeg er klar så må det bety at hun også er det. Jeg har ikke noen hast så jeg har to alternativer. Enten la være å si noe og bare vente tils hun føler hun er klar og tar initiativ. Eller fortelle henne hele historien, som jeg føler er den rette tingen å gjøre. Jeg er samtidig bekymet for at det på noen måte kan sette ting i risiko av flere grunner. Hva om hun blir sint fordi jeg ikke har vært helt ærlig, det skaper usikkerheter for henne om hun vil fortsette fordi hun vil føle for stort press å bli satt i en slik situasjon? Er det kanskje best at jeg tier og så når hun ser at jeg kan takle det, så innrømme det slik at hun har sett at det ikke er et problem?

Anonymkode: 6a60c...697

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Etter å ha vært singel hele livet har jeg brukt litt over et år på å komme meg for alvor ut på dating markedet, og jeg tror jeg nå har funnet personen som virker å føle for meg det jeg føler for henne. Etter mye jobbing på meg selv føler meg også klar for å ta ting til neste steg. Men jeg har ikke vært 100% ærlig med henne om hvorfor jeg som 29 aldri har hatt kjæreste.

Litt over en måned før jeg fylte 12 ble jeg invitert med til et ferie sted sammen med familien til min beste venn. Der møtte jeg søksenbarnet hans som var 17 som endte opp med å forgripe meg ved tre anledninger når vi var alene. Selv når jeg ble voksen nok til å forstå situasjonen og måten hun manipulerte meg til å ikke si noe. Fortalte jeg ingen om hva som hadde skjedd meg før jeg var 23. Jeg var utrolig forvirret over hele situasjonen, på den ene hånden viste jeg etterhvert at jeg ikke hadde gjort noe feil. På den andre hadde jeg skam fordi det var nytelse involvert, hun fikk meg til og med til å føle meg trygg når jeg var usikker, nervøs. Hun overbeviste meg at dette var normalt og at vi var glade i hverandre ved å bygge opp tilliten min over tid ved å starte med små hemmeligheter. Hun brukte også selvtiliten min, eller mangel av det, mot meg så selv om jeg ikke egentlig ville at ting skulle gå så langt som det gjorde. Føltes det godt når hun gav meg oppmerksomhet med en ekstra lang klem. Når ting da eskalerte forbi mitt første kyss var hun flink til å gjøre det på en måte som hvor hun ikke behøvde å holde meg så mye ned. Ene gangen jeg strittet litt imot og hun faktisk holdt meg nede en stund før jeg gav opp var hun kjap med å unnskylde seg og sa hun trodde jeg prøvde å hjelpe til mens hun ville at jeg skulle slappe av å nyte. Hun latet som at hun angret kjempe mye, og klarte faktisk til å få meg til å føle meg skyldig av at hun følte hun hadde gjort noe galt overfor noen hun var glad i. 

Gjorde alt det klassiske på hele spektrumet etter jeg kom hjem fra å fortrenge det mest grove. Til tenke at ikke bare var det ikke ille, men at det var en bra ting å vite at noen var glad i meg. Da det mest populære med meg på skolen tils jeg kom meg til videregående var hvor mange som likte å slå, sparke, holde meg nede og kaste dritt etter meg. Jeg hadde venner men de var alle et år eldre og gikk på annen skole.

Når alle begynte å date holdt jeg meg helt unna, i tidlig 20 årene prøvde jeg litt, en date her og der. Samtidig saborterte jeg ting for meg selv hvis jeg trodde ting kom til å eskalere. Jeg bygget opp ganske fine forhold med tre kvinnelige venner, ved å komme med unskyldninger om at jeg likte dem som personer. At jeg gjerne ville at vi skulle fortsette å være venner, følte bare ikke noe mer og ville ikke sende feil signal. To av dem var de første jeg noen gang fortalte hva som hadde skjedd meg fordi så lang tid hadde gått at jeg følte jeg kunne stole på dem. 

Nå har jeg kommet langt nok til å kan forestille meg å ta det neste steget videre uten at det skremmer meg, det føles faktisk spennende med litt nevøsitett blandet inn. Hun trengte tid da hun også var ganske ny på dating markedet etter å ha tatt pause etter eksen sin, noe jeg satt veldig pris på fordi jeg følte det gav oss mulighet til å bli kjent med hverandre uten press for sex. Tanken er heller ikke å si at fordi jeg er klar så må det bety at hun også er det. Jeg har ikke noen hast så jeg har to alternativer. Enten la være å si noe og bare vente tils hun føler hun er klar og tar initiativ. Eller fortelle henne hele historien, som jeg føler er den rette tingen å gjøre. Jeg er samtidig bekymet for at det på noen måte kan sette ting i risiko av flere grunner. Hva om hun blir sint fordi jeg ikke har vært helt ærlig, det skaper usikkerheter for henne om hun vil fortsette fordi hun vil føle for stort press å bli satt i en slik situasjon? Er det kanskje best at jeg tier og så når hun ser at jeg kan takle det, så innrømme det slik at hun har sett at det ikke er et problem?

Anonymkode: 6a60c...697

Jeg er lei for at du har opplevd så vonde ting. Det skal mye til før noen blir sint for at du ikke ha fortalt alt med én gang, spesielt siden du er flink til å fortelle at den relasjonen dere har bygget opp er det som nå gjør at du tør å fortelle det.
 

Mange vet ikke helt hvordan de skal reagere på så alvorlig informasjon, og er redd for å trå feil. Det kan hjelpe dere begge om du kan hjelpe henne med hva du trenger; du kan for eksempel si at du vil gi beskjed om det er noe som føles feil og at hun bare må spørre om det er noe hun lurer på. Eller dere kan bli enige i om at første gangen så stopper dere på et visst tidspunkt uansett, så det føles trygt og godt å fortsette neste gang. Eller du kan si at det vanskeligste for deg var å fortelle det, men at hun ikke skal ta hensyn til det når dere skal være nakne sammen, fordi du er klar og kåt. 

Anonymkode: 77c97...cc7

[AnonymBruker]

Hva har jeg sagt om dette, ts? Så mye god skrivekløe, helt bortkastet. 

Anonymkode: 33506...3fd

[exictence]

Tror jeg hadde fortalt det heller litt sånn etter hvert. Ser ikke på det som at du har vært uærlig med henne. Det er det vel ikke. Men hvis du føler for å fortelle det, så gjør du det.

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker said:

Hva har jeg sagt om dette, ts? Så mye god skrivekløe, helt bortkastet. 

Anonymkode: 33506...3fd

Du ta å demp deg litt, ikke nok at du nok allerede kan ha fått en person til å selv slette seg? Det er ikke samme person bare fordi noen skriver flere paragrafer. Dette er heller ikke en venstrehåndskrevet tråd slik som du har kommentert på før. Det er faktisk noe veldig alvorlig som er skikkelig vanskelig for menn å diskutere fordi vi skamlegger det ekstra. Enda verre mange kommer med helt syke kommentarer som "skulle ønske jeg var han." Behøver ikke å gjøre det vanskeligere for noen som har vært igjennom en slik situasjon. 

Ignorer dette TS, denne personen blir paranoid sekundet noen skriver et innlegg som er lengre enn 280 karakterer. Jeg tror du burde sitte deg ned med henne å si at det er noe du burde fortelle henne slik at hun har bakgrunn til å vite om det skulle skje noe at hun vet å ta hensyn. Samtidig som du kan si hvis du føler at det ikke kommer til å bli noe problemer for deg med potensielle flashbacks eller lignende at hun ikke behøver å ta noe hensyn fordi du føler deg klar. Så er det uansett greit for henne å ha det i bakhodet slik at hun ikke tror hun har gjort noe galt. Helt normalt og flott at du føler deg klar og jeg prøver ikke å få deg til å bekymre deg til å tro noe annet. Man vet bare aldri hva som kan bli en trigger, best å være på den trygge siden. Hun kommer ikke til å reagere, kan ikke forestille meg hva slags person som ville gjort det.

Anonymkode: 89db2...84b