Hans voksne barn nekter å akseptere at han har møtt meg

[Snøvit]

Hei alle kloke folk.

Jeg er klar over at innlegget mitt nok vil provosere og gjøre noen både sint og lei seg. Fordi det er et ømfintlig tema. Men jeg håper at noen av dere har noen gode råd å gi, for jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre nå.

Jeg møtte en ny mann etter separasjon fra min ektefelle, tidligere i år. Han levde på det tidspunktet i et forhold som ikke lenger fungerte, og istedenfor å bryte der og da, innledet han og meg et forhold. Hans forhold tok slutt i sommer, begge parter var enige i at det ikke var mer igjen å prøve å bygge på. Det hadde vært dødt følelsesmessig og kommunikativt i mange år. Begge hadde tenkt tanken på å gå, men prosjekt familie-AS gjorde at de fortsatte, side om side på et vis. Jeg var således ikke årsaken til bruddet, det ville ha kommet før eller siden, men jeg var definitivt en grunn til at det skjedde akkurat nå.

Han fortalte etter lange samtaler med henne at han hadde truffet meg, og de har på et vis pratet gjennom det. Utfordringen nå er de to voksne barna hans. De er godt opp i 20-årene begge to, den ene med eget liv et annet sted, studier, kjæreste og jobb. Den andre ikke utflyttet, men har heller fått lov å "hvile på laurbærene" mye lenger enn mange kanskje tenker er greit for barna. Uansett, disse to voksne barna nekter å akseptere at faren deres har blitt forelsket i en annen. De vil han skal bryte med meg, de krever det i grunn. De sier de aldri vil kunne tilgi ham for å ha vært utro, de vil aldri møte meg eller forholde seg til meg.

Jeg har på ingen måte noen ønsker om å trenge meg på i en vanskelig periode i denne familiens liv, og har heller ingen planer om det. Kjæresten min har snakket med dem mye den siste tiden, han legger seg flat, tar selvkritikk og erkjenner at han har gjort noe svært ille og at han forstår at han har såret dem. Han og mor til barna har forklart at forholdet deres har hanglet i mange år, at det høyst sannsynlig ville tatt slutt uansett møtet med meg eller ei. Barna nekter å høre, de krever at faren går til psykolog, at han må være syk for å ha kunne gjort noe sånt som dette. Og forventer at han ikke treffer meg mer. Det er rett og slett fryktelig vanskelig for alle sammen, for ham, for dem, for meg. 

Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre med dette her heller. Vi er begge godt voksne, middelaldrende mennesker som helt uventet så langt opp i livet har møtt et menneske det klaffer med på så mange områder at det nesten ikke skulle være mulig. Vi har det nydelig sammen, det er litt magi. Og det er jo slik det skal være i forelskelsens rus. Men situasjonen med hans barn gjør at jeg ikke er sikker på at dette kan fortsette å bygges på. Han sier han nekter å gi meg opp, at han har funnet den "jenta" han aldri fant da han lette som mest. At det vi har ikke kan glemmes eller tas bort. Men hvis han blir stilt mot veggen av barna med krav om "henne eller oss", da kan jo jeg heller ikke kreve noe, man kan jo ikke velge bort barna sine, kan man vel.

Er det noen som har råd? Tanker? Jeg orker ikke å bli kjeftet huden full, da sletter jeg innlegget. Men kanskje noen har opplevd noe lignende der voksne barn på mange måter opptrer som barn, og dømer, krever og forventer- og hvordan man kan gå til veie for å løse enn så fastlåst situasjon? Det er jo grenser for hvor mye voksne barn kan kreve, blande seg inn vedrørende foreldres valg av kjæreste, er det ikke?

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri orket å forholde meg til deg hvis jeg var hans barn. Jeg hadde nok ikke krevd at dere slo opp, men hadde kuttet kontakt. Er man et ordentlig menneske så slår man opp før man møter en ny, og man innleder i alle fall ikke et forhold med en man vet er opptatt. Du kan aldri tjene inn igjen den mangelen på respekt. Vil du ha et normalt familieliv så tror jeg du bør se andre steder. 

Anonymkode: 8eb70...c73

[Snøvit]

Takk for ærlig tilbakemelding, anonym. Jeg er klar over det, at de tankene nok helt klart er der hos barna hans. Det hjelper å høre det fra noen som står utenfor, derfor jeg bestemte meg for å skrive dette innlegget. Alt er jo ikke sort-hvitt, men skreller man bort alt rundt så har du selvsagt helt rett. 

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er så mye å gjøre. Dersom han vil fortsette forholdet til deg, må du nesten bare prøve å oppføre det normalt og hyggelig mot dem konsekvent - og se om de endrer mening med tiden. Ofte så går jo slike ting seg til, de er nok litt satt ut - og det hadde nok stilt seg anderledes dersom foreldrene hadde vært skilt en stund først… Alle har sine gode grunner for å ha gjort både ditt og datt, men hvem hadde likt å høre at far har vært utro? Syns ikke dette var uventet reaksjon fra de. ( mener det ikke som kjeft til deg, jeg har ikke noe med dette, men det er vel ikke en overraskelse at de reagerer negativt?) 

Anonymkode: d9583...99f

[AnonymBruker]

Så flott å høre at dere begge har gått videre og funnet hverandre! 

Jeg er selv i tjueårene, og synes disse "barna" må se realiteten i øynene. Når det er sagt, er jo det hele veldig nytt. Selv om bruddet ikke kom som et sjokk for foreldrene, kan det jo oppleves helt nytt for barna. Og sikkert ganske vondt. Det er lettere når man har en syndebukk å skylde følelsene sine på, og i dette tilfellet vil det naturligvis være far (ettersom det er han som initierte bruddet og var nesten-utro). 

Jeg har ganske så stor tro på at dette vil gå over av seg selv i løpet av de neste månedene/årene. Det virker ikke som om det er så mye annet å gjøre her enn å ta tiden til hjelp.

Lykke til! ❤️ 

Anonymkode: 618f9...5b1

[AnonymBruker]

Snøvit skrev (Akkurat nå):

Takk for ærlig tilbakemelding, anonym. Jeg er klar over det, at de tankene nok helt klart er der hos barna hans. Det hjelper å høre det fra noen som står utenfor, derfor jeg bestemte meg for å skrive dette innlegget. Alt er jo ikke sort-hvitt, men skreller man bort alt rundt så har du selvsagt helt rett. 

Det er godt du har noe selvinnsikt. Som den over meg skriver ville det vært annerledes om de hadde vært skilt en stund først. Det er nok ikke deg som ny kjæreste som er problemet, men hvordan det hele gikk til. Situasjonen sier mye om dere som mennesker. 

Anonymkode: 8eb70...c73

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært barna hans ville jeg også kuttet kontakt med han eller krevd at han avsluttet forholdet med deg. Jeg ville ikke ønsket å måtte forholde meg til en skitten ekkel dame som ligger med menn i forhold, og jeg ville hatet min far for å være utro. Skulle forholdet til meg og far vært mulig å redde måtte du fjernes og vi måtte gjort mye tillitskapende arbeid. Sånn er det bare dessverre. Hvis barna hans føler såå sterkt om dette bør du trekke deg unna. Barna hans er uansett viktigere enn deg, selv om forelskelsen nå kan få han på andre tanker. Om ti år når han ikke har kontakt med barn og barnebarn vil han angre og du vil få mye av skylden. 

Anonymkode: ed294...a1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Så flott å høre at dere begge har gått videre og funnet hverandre! 

Jeg er selv i tjueårene, og synes disse "barna" må se realiteten i øynene. Når det er sagt, er jo det hele veldig nytt. Selv om bruddet ikke kom som et sjokk for foreldrene, kan det jo oppleves helt nytt for barna. Og sikkert ganske vondt. Det er lettere når man har en syndebukk å skylde følelsene sine på, og i dette tilfellet vil det naturligvis være far (ettersom det er han som initierte bruddet og var nesten-utro). 

Jeg har ganske så stor tro på at dette vil gå over av seg selv i løpet av de neste månedene/årene. Det virker ikke som om det er så mye annet å gjøre her enn å ta tiden til hjelp.

Lykke til! ❤️ 

Anonymkode: 618f9...5b1

Utro. Ikke nesten- utro ( hva enn det måtte innebære?). 

Anonymkode: d9583...99f

[Snøvit]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tror ikke det er så mye å gjøre. Dersom han vil fortsette forholdet til deg, må du nesten bare prøve å oppføre det normalt og hyggelig mot dem konsekvent - og se om de endrer mening med tiden. Ofte så går jo slike ting seg til, de er nok litt satt ut - og det hadde nok stilt seg anderledes dersom foreldrene hadde vært skilt en stund først… Alle har sine gode grunner for å ha gjort både ditt og datt, men hvem hadde likt å høre at far har vært utro? Syns ikke dette var uventet reaksjon fra de. ( mener det ikke som kjeft til deg, jeg har ikke noe med dette, men det er vel ikke en overraskelse at de reagerer negativt?) 

Anonymkode: d9583...99f

Nei, det er på ingen måte overraskende at de reagerer negativt på at han gikk til det skrittet å være med noen annen før han orket å ta tak i forholdet til deres mor og ende det. Det er bra at de reagerer, tenker jeg. Men jeg er litt satt ut av hvor klare de er på at de krever at han kutter kontakten med meg. Jeg kunne kanskje forstått det mer hadde det vært slik at jeg var den direkte årsaken til bruddet, noe jeg ikke er, for da hadde det vært en logikk der. "Hvis ikke den andre kvinnen er i bildet, vil kanskje mor og far bli sammen igjen". Tusen takk for at du svarte meg

[Daria]

Snøvit skrev (5 minutter siden):

Jeg var således ikke årsaken til bruddet, det ville ha kommet før eller siden, men jeg var definitivt en grunn til at det skjedde akkurat nå.

Du var den utløsende årsaken - at dere sier nå at "det ville nok skjedd en gang uansett" er bare av akademisk interesse for barna hans. Det skjedde nå, på grunn av deg, og dere hadde ikke nok respekt  for moren til å ta ting i riktig rekkefølge. Sånn ser det ut for barna (og sannsynligvis for mange andre), og det får dere ikke gjort så mye med nå - dere har tatt et valg og må leve med følgene. Men det er også rykende ferskt og følelsene er tilsvarende store og såre, mye kan gå seg til med tiden. Ligg lavt, vær ydmyk og innse at det er ikke så mye du kan gjøre med det nå. Fra barnas synspunkt har du allerede gjort mer enn nok...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Utro. Ikke nesten- utro ( hva enn det måtte innebære?). 

Anonymkode: d9583...99f

Leste litt feil- trodde de innledet forholdet under bruddet, ikke før. Meningene mine består uansett  

Anonymkode: 618f9...5b1

[AnonymBruker]

Snøvit skrev (1 minutt siden):

Nei, det er på ingen måte overraskende at de reagerer negativt på at han gikk til det skrittet å være med noen annen før han orket å ta tak i forholdet til deres mor og ende det. Det er bra at de reagerer, tenker jeg. Men jeg er litt satt ut av hvor klare de er på at de krever at han kutter kontakten med meg. Jeg kunne kanskje forstått det mer hadde det vært slik at jeg var den direkte årsaken til bruddet, noe jeg ikke er, for da hadde det vært en logikk der. "Hvis ikke den andre kvinnen er i bildet, vil kanskje mor og far bli sammen igjen". Tusen takk for at du svarte meg

Det handler nok ikke om at de tror mor og far kan bli sammen igjen. Det er sånn småbarn tror. Det er nok heller at de ikke har respekt for en dame som innledet et forhold med en gift mann. Det er ikke akkurat det man drømmer om for sine foreldre. 

Anonymkode: 8eb70...c73

[Snøvit]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Så flott å høre at dere begge har gått videre og funnet hverandre! 

Jeg er selv i tjueårene, og synes disse "barna" må se realiteten i øynene. Når det er sagt, er jo det hele veldig nytt. Selv om bruddet ikke kom som et sjokk for foreldrene, kan det jo oppleves helt nytt for barna. Og sikkert ganske vondt. Det er lettere når man har en syndebukk å skylde følelsene sine på, og i dette tilfellet vil det naturligvis være far (ettersom det er han som initierte bruddet og var nesten-utro). 

Jeg har ganske så stor tro på at dette vil gå over av seg selv i løpet av de neste månedene/årene. Det virker ikke som om det er så mye annet å gjøre her enn å ta tiden til hjelp.

Lykke til! ❤️ 

Anonymkode: 618f9...5b1

Takk  Det var fine ord. Han var utro, det kommer vi ikke utenom. Forholdet deres var dødt, men han var likevel i et forhold med barnas mor, da han møtte meg. Ja, tid må jo uansett til her tenker jeg, hvis det er slik at vi skal fortsette å være sammen. Takk igjen

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg hadde aldri orket å forholde meg til deg hvis jeg var hans barn. Jeg hadde nok ikke krevd at dere slo opp, men hadde kuttet kontakt. Er man et ordentlig menneske så slår man opp før man møter en ny, og man innleder i alle fall ikke et forhold med en man vet er opptatt. Du kan aldri tjene inn igjen den mangelen på respekt. Vil du ha et normalt familieliv så tror jeg du bør se andre steder. 

Anonymkode: 8eb70...c73

Så du vil straffe henne for at han er utro? 

 

Anonymkode: 6b751...427

[Snøvit]

Daria skrev (1 minutt siden):

Du var den utløsende årsaken - at dere sier nå at "det ville nok skjedd en gang uansett" er bare av akademisk interesse for barna hans. Det skjedde nå, på grunn av deg, og dere hadde ikke nok respekt  for moren til å ta ting i riktig rekkefølge. Sånn ser det ut for barna (og sannsynligvis for mange andre), og det får dere ikke gjort så mye med nå - dere har tatt et valg og må leve med følgene. Men det er også rykende ferskt og følelsene er tilsvarende store og såre, mye kan gå seg til med tiden. Ligg lavt, vær ydmyk og innse at det er ikke så mye du kan gjøre med det nå. Fra barnas synspunkt har du allerede gjort mer enn nok...

Ja, du har helt rett. Takk for at du sier det på en så fin måte. 

[Snøvit]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er godt du har noe selvinnsikt. Som den over meg skriver ville det vært annerledes om de hadde vært skilt en stund først. Det er nok ikke deg som ny kjæreste som er problemet, men hvordan det hele gikk til. Situasjonen sier mye om dere som mennesker. 

Anonymkode: 8eb70...c73

Ja, mange vil nok tenke slik. At vi er en "spesiell type mennesker" som gjør noe sånt. Kan hende er vi det. Jeg er voksen nok og trygg nok til å vite at det er mer med meg enn "kun dette". Men jeg ba om tilbakemeldinger og evt tanker om hva som kan være mulig å gjøre videre for å komme videre, og noe har jeg allerede fått

[AnonymBruker]

Du må la tiden jobbe for deg og dere. Dette er alt for nytt for dem enda og fasen med sorg, skuffelse og et endret liv er langt fra over. Det kan ta år. Våre barn visste om oss lenge før vi vurdere å møtes. Det virker som de har en fornuftig mor, og må ha tid. Vi var vel sammen et år før det ble et enkelt møte, og derifra har det gått veldig bra. De/vi hadde søndagsmiddager alene sammen, jul med eksfamiliene, og etter en god stund roet det seg, de ble vant til at foreldrene ikke bodde sammen, var velkommen i de ulike husene og vi bor fremdeles ikke sammmen, men er hos både ham og meg.

Jeg har blitt en ekstra voksenperson, og brukte et år før de selv ville møte meg. Vi er lykkelige, og det kan alle se. Så mitt råd er å roe alt ned. Han trenger ikke snake så mye om deg og forholdet, men heller ha fokus på to gode familiehjem. Så kommer introduksjon mye senere. 

Anonymkode: ac71f...0d1

[AnonymBruker]

Vel, jeg tenker at du ganske riktig påpeker det eneste som betyr noe her ts: 

Du snakker om voksne mennesker. De velger selv hvem de ønsker å besøke, snakke med og treffe. De kan og bør sette sammen sin omgangskrets av mennesker som utgjør noe positivt for dem og deres liv. Pg de lan og bør stille samme krav til slekt (og kjærestene til slektninger) som de stiller til venner.

Det at du ikke får så mye ut av å ha kontakt med noen er mer enn nok til å bryte kontakten eller bare la den gradvis avvikle. Om denne personen er faren din, onkelen din eller kjæresten til en av dem? Helt uten relevans.

Jeg er også usikker på hvorfor dette betyr så mye? Du er og vil alltid være en marginal karakter i ethvert voksent barns liv. Selv 9m ungene beholder eller gjenopptar kontakten med sin far er jo du bare hans kjæreste for noen år. De treffer deg kanskje de to dagene de er hjemom i jula, og utveksler høfligheter uten innhold.

At barn kutter kontakten med foreldre bør ikke dramatiseres for mye. Heller bør man nok tenke at det i de fleste tilfeller er til det beste. Hva er, tross alt, sjansen for at man har mye til felles med ens genetiske slekt? Dette med «blod er tykkere enn vann» hører tidligere generasjoner til, og handler mer om foreldres behov for eldreomsorg enn om barnas behov.

Anonymkode: f7d06...145

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg hadde aldri orket å forholde meg til deg hvis jeg var hans barn. Jeg hadde nok ikke krevd at dere slo opp, men hadde kuttet kontakt. Er man et ordentlig menneske så slår man opp før man møter en ny, og man innleder i alle fall ikke et forhold med en man vet er opptatt. Du kan aldri tjene inn igjen den mangelen på respekt. Vil du ha et normalt familieliv så tror jeg du bør se andre steder. 

Anonymkode: 8eb70...c73

 

Det er jo på faren, ikke på TS. Og han må de jo uansett forholde seg til resten av livet. 

Foreldre er også bare mennesker, og det hender de svikter. Det er opp til barna om de vil tilgi han. 

Anonymkode: 7640f...fad

[AnonymBruker]

Gratulerer med nytt forhold! Håper det blir dere to på sikt også

Jeg synes mange i kommentarfeltet er raske til å legge all skyld på TS. Det er mannen som begikk utroskap her, så det er han som er den virkelige syndebukken. TS har vært delaktig, men det er på ingen måte hennes skyld ene og alene. 

Ja, dere burde gjort alt i "riktig" rekkefølge. Slå opp med kona, deretter bli sammen. Men av og til i livet skjer ting i feil rekkefølge, og det er menneskelig. 

Jeg tror det beste er å bare gi det tid. Dette er nytt og sårt for ungene. La de være sinte og lei seg en stund, om noen år vil det nok ha lagt seg   

Er nok ikke noe du kan gjøre her, TS. Ta tiden til hjelp.

Anonymkode: 618f9...5b1