Hekt og knust hjerte. Mann som er hot / cold.

[AnonymBruker]

Hei, 

Jeg sliter skikkelig psykisk nå.

Jeg har hatt en kjæreste i et år som slo opp med meg i sommer. Jeg har slitt i lang tid uten å forstå hva som var så vanskelig. Men denne mannen var utrolig god å snill og jeg tenkte at dette er den perfekte mannen for meg. Han ble tidvis avvisende uten grunn og forholdet begynte å sjangle. Når vi var sammen, så han meg i øyene og det lyste følelser av han, men så var han så tvilene og skeptisk ovenfor meg når han ikke hadde fått sett meg på en uke, feks. Han har opplevd masse traumer, og det er som om han distanserer seg fra følelsene sine når jeg ikke er synlig for han. Fant ut at dette er noe som heter "følelsesmessig objekt permanens" noe man kan få om man som barn ikke har hatt en stabil forelder som viser at man alltid er der. Feks en mor som er sint i ene øyeblikket, og imøtekommende i det neste. En forelder med ustabile følelser ovenfor barnet sitt. Dette er noe han har opplevd. 

Nå sliter jeg veldig og savner han hver dag, og følelsene mine er fortsatt sterke og stabile, mens han er helt ferdig med meg, så lenge han ikke ser meg. Med en gang han ser meg så er det klemmer og kontakt og godhet. Han er varm og god og kjærlig  når han ser meg, og så helt ferdig når han ikke ser meg. Vi har ikke kontakt nå..

Hvordan kan jeg komme meg videre fra en hekt? Føler meg nesten revet i stykker. 😥 

Anonymkode: 629f7...bac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hei, 

Jeg sliter skikkelig psykisk nå.

Jeg har hatt en kjæreste i et år som slo opp med meg i sommer. Jeg har slitt i lang tid uten å forstå hva som var så vanskelig. Men denne mannen var utrolig god å snill og jeg tenkte at dette er den perfekte mannen for meg. Han ble tidvis avvisende uten grunn og forholdet begynte å sjangle. Når vi var sammen, så han meg i øyene og det lyste følelser av han, men så var han så tvilene og skeptisk ovenfor meg når han ikke hadde fått sett meg på en uke, feks. Han har opplevd masse traumer, og det er som om han distanserer seg fra følelsene sine når jeg ikke er synlig for han. Fant ut at dette er noe som heter "følelsesmessig objekt permanens" noe man kan få om man som barn ikke har hatt en stabil forelder som viser at man alltid er der. Feks en mor som er sint i ene øyeblikket, og imøtekommende i det neste. En forelder med ustabile følelser ovenfor barnet sitt. Dette er noe han har opplevd. 

Nå sliter jeg veldig og savner han hver dag, og følelsene mine er fortsatt sterke og stabile, mens han er helt ferdig med meg, så lenge han ikke ser meg. Med en gang han ser meg så er det klemmer og kontakt og godhet. Han er varm og god og kjærlig  når han ser meg, og så helt ferdig når han ikke ser meg. Vi har ikke kontakt nå..

Hvordan kan jeg komme meg videre fra en hekt? Føler meg nesten revet i stykker. 😥 

Anonymkode: 629f7...bac

Slutt å prøve å forstå folk som er for traumatiserte for et forhold. Bare back off.

Anonymkode: 042a4...dbe

[AnonymBruker]

Ja jeg må det men er så lei av å ha det så vondt. 😰

Anonymkode: 629f7...bac

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Hei, 

Jeg sliter skikkelig psykisk nå.

Jeg har hatt en kjæreste i et år som slo opp med meg i sommer. Jeg har slitt i lang tid uten å forstå hva som var så vanskelig. Men denne mannen var utrolig god å snill og jeg tenkte at dette er den perfekte mannen for meg. Han ble tidvis avvisende uten grunn og forholdet begynte å sjangle. Når vi var sammen, så han meg i øyene og det lyste følelser av han, men så var han så tvilene og skeptisk ovenfor meg når han ikke hadde fått sett meg på en uke, feks. Han har opplevd masse traumer, og det er som om han distanserer seg fra følelsene sine når jeg ikke er synlig for han. Fant ut at dette er noe som heter "følelsesmessig objekt permanens" noe man kan få om man som barn ikke har hatt en stabil forelder som viser at man alltid er der. Feks en mor som er sint i ene øyeblikket, og imøtekommende i det neste. En forelder med ustabile følelser ovenfor barnet sitt. Dette er noe han har opplevd. 

Nå sliter jeg veldig og savner han hver dag, og følelsene mine er fortsatt sterke og stabile, mens han er helt ferdig med meg, så lenge han ikke ser meg. Med en gang han ser meg så er det klemmer og kontakt og godhet. Han er varm og god og kjærlig  når han ser meg, og så helt ferdig når han ikke ser meg. Vi har ikke kontakt nå..

Hvordan kan jeg komme meg videre fra en hekt? Føler meg nesten revet i stykker. 😥 

Anonymkode: 629f7...bac

Jeg kan love deg at du lager veldig mange forklaringer for deg selv her, du prøver å sette ting over på han angående traumer og hans vanskelige følelser, dette er fordi det er vanskelig for deg å forstå at han bare ikke er interessert lenger. Han kan ha hatt følelser for deg og så mistet dem, du trenger å forstå fordi dine følelser er så sterke. Men du er bare nødt til å gi opp, menn er veldig enkle, det ligger ofte ikke så dype forklaringer bak, men vi vil gjerne det fordi avvisning er veldig vondt. GI SLIPP, TA DEG EN FERIE LANGT BORTE OG SLETT FRA ALLE SOSIALE MEDIER. 

Anonymkode: a0576...b01

[Humas]

Les Sissel Grans Hektet på et håp om kjærlighet. Ev Kjærlighetssvindel av HannevKristin Rohde. 
Det vil aldri ende bra. Du trenger å hekte deg av, kanskje som å ‘bli nykter’. Du kan ødelegge for deg selv. Og du bør finne ut hvordan du kan holde deg unna slike senere. Ofte har man egne ‘ting’ å jobbe med, som gjør at man faller for sånne, ikke at det gjelder deg nødvendigvis. Du fortjener å sette større pris på deg selv. Ta gjerne å ta opp en hobby du liker. Det går over etter hvert. 

[AnonymBruker]

Humas skrev (14 minutter siden):

Les Sissel Grans Hektet på et håp om kjærlighet. Ev Kjærlighetssvindel av HannevKristin Rohde. 
Det vil aldri ende bra. Du trenger å hekte deg av, kanskje som å ‘bli nykter’. Du kan ødelegge for deg selv. Og du bør finne ut hvordan du kan holde deg unna slike senere. Ofte har man egne ‘ting’ å jobbe med, som gjør at man faller for sånne, ikke at det gjelder deg nødvendigvis. Du fortjener å sette større pris på deg selv. Ta gjerne å ta opp en hobby du liker. Det går over etter hvert. 

Ja, jeg er kjent med boka. Prøver å få tak i den. 

Jeg har skaffa meg noen nye ting å gjøre, trener og holder meg opptatt og det hjelper å være tilbake på jobb og. Men hva mer kan man gjøre for å bryte hekten? Kanskje det er noen spesifikke gode råd som finnes. Jeg har tenkt å lage en lang liste over røde flagg, for det var en god del, for å si det slik. Men det var så mye bra og. Så mye bra at jeg tenkte til tross for alt sammen, så er han the one. 🤷‍♀️

Anonymkode: 629f7...bac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg kan love deg at du lager veldig mange forklaringer for deg selv her, du prøver å sette ting over på han angående traumer og hans vanskelige følelser, dette er fordi det er vanskelig for deg å forstå at han bare ikke er interessert lenger. Han kan ha hatt følelser for deg og så mistet dem, du trenger å forstå fordi dine følelser er så sterke. Men du er bare nødt til å gi opp, menn er veldig enkle, det ligger ofte ikke så dype forklaringer bak, men vi vil gjerne det fordi avvisning er veldig vondt. GI SLIPP, TA DEG EN FERIE LANGT BORTE OG SLETT FRA ALLE SOSIALE MEDIER. 

Anonymkode: a0576...b01

Jeg har gitt opp gang på gang. Jeg var 100% ferdig i går og savner han igjen i dag. Kan begynne å gråte over hvor vondt det er at jeg ikke skal få se han mer igjen. Jeg er 45 og voksen dame, og denne kjemien med han var så sjeldent at jeg aldri har opplevd det før.

Anonymkode: 629f7...bac

[AnonymBruker]

Blokker og slett! 

Slett alt av gamle samtaler og bilder, det hjelper ikke å sitte å lese og se på hva som en gang var bra. Det er forbi!!

Blokker så han ikke får tak i deg. 

Anonymkode: e423a...338

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Blokker og slett! 

Slett alt av gamle samtaler og bilder, det hjelper ikke å sitte å lese og se på hva som en gang var bra. Det er forbi!!

Blokker så han ikke får tak i deg. 

Anonymkode: e423a...338

Det er ikke bare å anbefale Sissel GRan og blokk og slett hver gang noen sier de er hekta. Det funker ikke for alle. 

Jeg har vært der og vært hekta. Er vel litt enda men nå klarer jeg å la være å ta kontakt osv osv... og slette og blokke  fungerte aldri for meg for når savnet ble for stort så unblokket jeg meg. Når en ikke har noen rundt seg om vil støtte en og hjelpe en videre så er det vanskelig når en skal stå i det alene. 

I tillegg erfarte jeg at venninner osv blir dritt lei av å høre om det hektet ditt og alle unskyldningene man lager for seg selv på hvorfor han er sånn og sånn. Ja jeg forstår dem så godt, men for den som er hekta betyr det bare at man føler seg enda mer avvist og man vet man ikke kan snakke med dem heller lengre om det. Og når en bare har lyst til å prate om det så er det himla tungt og ikke ha noen å prate med. 

SisselGrans boka funka ikke for meg. FAnt ikke noe gjenkjenbart for min del.

Noen mente ..date andre... så glemmer du han fort. 

Nei gjorde ikke det selv om jeg møtte andre. Ingen klarte å nå opp til samme kjemi og følelser som jeg hadde for han. Fikk bare avsmak. 

Men jeg tror dette er en naturlig prossess. Blir som at man går hele dagen og sier til en som røyker at han må slutte å røyke.. hva tror du skjer da? Jo de blir irritert og fortsetter å røyke. Null effekt. 

Den dagen de selv ønsker å slutte så klarer de det hvis ønsket er sterkt nok. 

Samme med hekt. Det kan ta tid men jo lengre tid det går jo lettere blir det hvis en kommer til ett punkt i hvertfall at man ikke selv tar noe kontakt, men kun den andre som tar kontakt en sjelden gang innimellom så forsvinner de sterke følelsen litt men suget i magen er der fortsatt når en ser dem. Det er de erfaringene jeg har gjort meg da etter noen år i hekt. Savnet etter dem blir også mindre etterhvert og man klarer å la være å sende meldinger og om de hadde sluttet å ta kontakt helt så tror jeg det hadde gått rimelig greit. Hadde han slettet og blokket ts så har hun ikke noe valg og mye enklere å komme ut av. Men når de hele tiden skal ha kontakt så blir det vanskelig og det tar laaaang tid. 

Lykke til ts. 

Anonymkode: a7653...05a

[AnonymBruker]

Bor dere langt unna hverandre eller har mye tid hver for dere? 

Anonymkode: cd6a1...bf0

[AnonymBruker]

Du har hatt en kjæreste i ett år og det er slutt. 

Du har kjærlighetssorg. Det kan være helt forferdelig opprivende, men det er en del av livet for absolutt alle.

Du "sliter ikke skikkelig psykisk". Dette er en helt normal reaksjon.

 

Anonymkode: bc86a...04d

[AnonymBruker]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har gitt opp gang på gang. Jeg var 100% ferdig i går og savner han igjen i dag. Kan begynne å gråte over hvor vondt det er at jeg ikke skal få se han mer igjen. Jeg er 45 og voksen dame, og denne kjemien med han var så sjeldent at jeg aldri har opplevd det før.

Anonymkode: 629f7...bac

Du har ikke gitt opp 100% når du kommer tilbake til det gang på gang, da har du et håp liggende der enda som du nærer ved det savnet og du idealiserer han og dere sammmen og da kommer du aldri videre. Jeg ville absolutt anbefalt deg noen timer hos en psykolog for du er inne i et mønster og en boble du ikke klarer å se utenfor og trenger hjelp til å bryte. Jeg har vært der selv og en psykolog på bare 4 timer fikk meg til å se at det jeg holdt på med var skadelig for meg selv og det savnet er naturlig og man sørger for alt man ikke fikk og alt trodde man skulle få, da har man ikke sjanse til å finne den samme kjemien med noen andre. 

Anonymkode: a0576...b01

[AnonymBruker]

Jeg vet akkurat hvor jævlig det er, har vært i det samme selv.

Noe så kjedelig som avstand og tid hjelper.. Han som var min "hekt" var veldig på en stund, jeg var drømmedama hans og han elsket meg, men så trakk han seg tilbake og jeg var den som tok mest initiativ. Det skjedde mye greier i livet hans som han måtte takle på egen hånd, det var både hans unnskyldning og kanskje mest sånn jeg unnskyldte han. Leste mye om hvordan menn kan trekke seg tilbake når det er stress på andre steder i livet. Hvordan jeg skulle oppføre meg da.

Jeg ville jo bare ha kontakt og høre fra han hele tiden, så jeg fortsatte å ta initiativ, men bare lengre mellom, og gjerne bare helt uskyldige hverdagslige greier, prøvde liksom å ikke "stresse" han eller legge noe press på han. Men jeg fikk jo aldri det jeg ønsket eller håpet på tilbake, hver gang jeg nådde ut for og få kontakt så svarte han gjerne noe som bare gjorde ting verre igjen. Han tok jo også kontakt av og til, men meldingsutvekslingene der ga meg heller ikke det jeg trengte. 

Han følte nok også på at han ikke levde opp til forventingene eller "kravene" mine og at han såret meg, og det bidro nok også til at han trakk seg unna. Så det hele ble en nedadgående spiral.

Det er vanskelig å holde avstand, spesielt i starten. Da bare savner man, tenker på han hele tiden. For min del så måtte dette rive og slite i meg i et par år før jeg kjente på at det var deilig å gå lenge uten å høre noe fra han. At livet var bedre uten. At jeg ikke ville ta kontakt eller møte han for jeg brant meg bare på det. Og hvordan jeg kunne la han få skrive siste melding og la den stå uten at jeg prøvde å fiske etter noe mer.

Og så er det rart med det, man kan føle noen er the one og verdens største kjærlighet, men så fort man faktisk får det på avstand så ser man jo at det kanskje var noe overdrevet. Forelskelse dør ut etterhvert. Men du må holde den avstanden så godt du kan, og gi det tid..

Anonymkode: f9e03...d0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg vet akkurat hvor jævlig det er, har vært i det samme selv.

Noe så kjedelig som avstand og tid hjelper.. Han som var min "hekt" var veldig på en stund, jeg var drømmedama hans og han elsket meg, men så trakk han seg tilbake og jeg var den som tok mest initiativ. Det skjedde mye greier i livet hans som han måtte takle på egen hånd, det var både hans unnskyldning og kanskje mest sånn jeg unnskyldte han. Leste mye om hvordan menn kan trekke seg tilbake når det er stress på andre steder i livet. Hvordan jeg skulle oppføre meg da.

Jeg ville jo bare ha kontakt og høre fra han hele tiden, så jeg fortsatte å ta initiativ, men bare lengre mellom, og gjerne bare helt uskyldige hverdagslige greier, prøvde liksom å ikke "stresse" han eller legge noe press på han. Men jeg fikk jo aldri det jeg ønsket eller håpet på tilbake, hver gang jeg nådde ut for og få kontakt så svarte han gjerne noe som bare gjorde ting verre igjen. Han tok jo også kontakt av og til, men meldingsutvekslingene der ga meg heller ikke det jeg trengte. 

Han følte nok også på at han ikke levde opp til forventingene eller "kravene" mine og at han såret meg, og det bidro nok også til at han trakk seg unna. Så det hele ble en nedadgående spiral.

Det er vanskelig å holde avstand, spesielt i starten. Da bare savner man, tenker på han hele tiden. For min del så måtte dette rive og slite i meg i et par år før jeg kjente på at det var deilig å gå lenge uten å høre noe fra han. At livet var bedre uten. At jeg ikke ville ta kontakt eller møte han for jeg brant meg bare på det. Og hvordan jeg kunne la han få skrive siste melding og la den stå uten at jeg prøvde å fiske etter noe mer.

Og så er det rart med det, man kan føle noen er the one og verdens største kjærlighet, men så fort man faktisk får det på avstand så ser man jo at det kanskje var noe overdrevet. Forelskelse dør ut etterhvert. Men du må holde den avstanden så godt du kan, og gi det tid..

Anonymkode: f9e03...d0b

Huff, dette er som å lese om min situasjon. Og vi jobber sammen, noe som kompliserer ting veldig! Elsker jobben min så kommer meg ikke helt unna han. Må akseptere å møte han regelmessig og se at følelsene hans for meg forsvinner mer og mer og at han behandler meg annerledes en hva han gjorde før. Det rare er at jeg har prøvd å bryte ting tidligere fordi jeg har merket at han har trukket seg mer unna og at det vanskeliggjør jobben for meg men da har han alltid unnskyldt det og sagt at det ikke stemmer. Nå fader han mer og mer bort og jeg har ikke fått noen forklaring. Jeg må bare akseptere det

Anonymkode: 5319d...d55

[AnonymBruker]

Føler nesten bare jeg må svare her for at dette ikke skal oppfattes som meg, av "noen" her inne som kjenner meg. 

Jeg er også hektet på en mann. En mann jeg ikke klarer å komme meg bort fra. En som degraderer meg og alltid, subtilt men likevel tydelig, forteller meg hvordan jeg kunne vært bedre for ham. En mann som har degradert meg mer enn noen annen har gjort og som likevel tror han skal få meg. Dette gjør han fordi jeg "på papiret er bedre" enn ham, så han forsøker å dra meg ned til hans nivå. Passer hele tiden på å gjøre meg usikker slik at jeg skal jobbe enda hardere for hans bekreftelse. Jeg tror til og med han tror at denne leken er helt nødvendig for å holde på meg. 

Jeg strever likevel med å komme meg ut. Håper hele tiden han skal endre seg. At han endelig bare skal legge alt bort, og fortelle meg uendelig hvor mye han elsker meg og hvor mye jeg er riktig for ham. At han endelig skal legge bort motstanden mot meg, og gi meg det jeg trenger. At han bare skal vise meg alt han har påstått at han er. 

Jeg elsker ham. Vi er utelukkende av og på, mer destruktive for hverandre for hver uke som går. Hadde han bare elsket meg tilbake, uten å kritisere meg. Hadde han bare hele tiden heller klart å sikre seg at jeg viste at han elsket meg, hadde han klart å bekrefte meg - på mitt språk- hadde jeg vært hans for lenge siden. Hadde han klart å vise i handling at han er den han påstår at han er  I stedet passer han alltid på å avvise meg, fortelle meg hvordan jeg hadde vært bedre for ham. Jeg tror han tror det er det som må til, at han må gjøre seg spennende på denne måten for meg. Han tar feil. 

Han lever i håpet om en fremtid med meg. Han tror fortsatt at han får meg. Det vil han ikke få uten en total endring. Og den er han ikke villig til. Så her sitter jeg. Denne gangen! Denne gangen kryper jeg ikke tilbake. Kommer han tilbake til meg, legger alle kortene på bordet, alt han fortsatt holder skjult, så vinner han. I stedet velger han å sitte på sin øy, og fantasere livet vekk om hva vi to en gang skal bli. Han velger å svinne henn i fantasien.

Beklager innlegg nesten uten mening. Sånn blir det når vi sitter her totalt hektet på menn, som tror de kan såre oss gang på gang og fortsatt vinne til slutt. Sånn er det når man går fra forstanden alt blir bare rør. 

Anonymkode: 85b19...3ad

[Gjest Vecky]

Høres ut som en jeg har datet selv.. 

Datet i et års tid, når vi var sammen var alt skikkelig fint, og jeg var hodestups forelska. Men når vi ikke var sammen/ikke så hverandre på noen dager var han mye usikker, og ble mer usikker med tiden. Jeg slet med å forstå hvorfor, for han gav så vage svar. 
Han slet også mye pga dårlig barndom, og hadde aldri tatt ordentlig tak i de problemene. 
 

Til slutt dumpa han meg. Jeg var skikkelig nedfor en stund, men med tiden ble jeg mer irritert fordi jeg syns det var så dårlig gjort.. Og nå er jeg bare glad for at det ikke ble oss, da jeg etterhvert har innsett at det aldri hadde kommet til å bli noe bedre. 
 

Møtte en annen en stund senere, og jeg kjente raskt at det var helt annerledes. Ingen usikkerhet eller bekymringer. 
Vi er samboere i dag. 
 

Poenget er; jeg forstår deg godt, og det er skikkelig jævlig. Men det kommer til å bli bedre. Unngå kontakt, fjern fra sosiale medier. Og prøv så godt du kan å gjøre andre ting, så blir livet bedre etterhvert! 

[AnonymBruker]

Jeg personlig skjønte ganske lite av det

Anonymkode: 86cec...917

[AnonymBruker]

Tror ikke du skal begynne med å fjerndiagnostisere. 

Jeg har en mann som er mye som du beskriver ham, uten at han egentlig bryr seg om folk. Han er bare veldig I nuet og sjarmerende og hyggelig der og da. Såpass at kvinner har trodd det ligger mer i det, og menn tror de har funnet en ny bestekompis. 

Det er bare at han er hyggelig med folk når han er med dem, og fleiper, "flørter", tuller og er veldig serviceinnstilt. Det ligger ingenting bak det, han er bare slik. Mye mulig fordi han har jobbet i serviceyrke i mange mange år. 

Han er slik mot folk han ikke liker også. Så går han derfra, og tenker ikke mer på det/dem. 

Anonymkode: 4cf5b...df0

[Bombasi]

Det er lov å sørge, men trøst deg med at kjærlighetssorg går over. Og se fremover. Legg både han og dere bak deg nå. Dette kommer til å gå bare godt. 

Endret 10. august 2023 av Bombasi

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Huff, dette er som å lese om min situasjon. Og vi jobber sammen, noe som kompliserer ting veldig! Elsker jobben min så kommer meg ikke helt unna han. Må akseptere å møte han regelmessig og se at følelsene hans for meg forsvinner mer og mer og at han behandler meg annerledes en hva han gjorde før. Det rare er at jeg har prøvd å bryte ting tidligere fordi jeg har merket at han har trukket seg mer unna og at det vanskeliggjør jobben for meg men da har han alltid unnskyldt det og sagt at det ikke stemmer. Nå fader han mer og mer bort og jeg har ikke fått noen forklaring. Jeg må bare akseptere det

Anonymkode: 5319d...d55

Jobber med han jeg også, faktisk..🙈 

Det gjør det vanskeligere.. heldigvis har vi lite med hverandre å gjøre i arbeidshverdagen og det er stort kontor, det kan gå mange dager før vi går forbi hverandre i gangene. Han sier hei og oppfører seg som alltid i "offentligheten" da, men den store forskjellen er jo at vi før snek oss bort på lunsjer og sånt (prøvde å holde det litt skjult for kolleger), sendte litt søte meldinger og mailer daglig, men nå er det lite av den type kontakt og den er mye mindre kjærlig og mer bare vennskapelig. Før gikk han også mer "tilfeldigvis" forbi der jeg satt, nå tror jeg ikke han oppsøker meg på den måten mer, han ser ikke etter meg hele dagen, tenker ikke på meg hele dagen lengre.

Jeg har prøvd å opprettholde møtene og meldingene, imens han jo har for det meste "fadet" litt ut, og det gjorde meg jo selvsagt enda mer hekta i starten, på å ha kontakt med han. Og jeg har sittet hele arbeidsdager og bare gnagd på det og ventet på respons, fy faen så mye arbeidstimer som har gått til kjærlighetssorg. Og jobben er der jo, så jeg må ta det igjen på overtid, i kvelder og helger. Sjefen trodde vel jeg jobbet ræva av meg der jeg satt igjen, men jeg hadde bare kastet bort jævla mye timer på meningsløs kverning. Stalket outlook-kalenderen hans. Sett på den grønne prikken på teams. Det er jo ikke bare fysisk han er til stede når man jobber samme sted.

Men det har blitt mye bedre nå, jeg jobber som normalt, jeg lever som normalt, jeg tenker på han men ikke konstant og jeg gråter kanskje bare en gang i måneden, og da er det mest fordi jeg er skikkelig full.

Men det er et fremdeles et hekt, fremdeles ikke full stop, det er fremdeles noe der. For oss begge. Men det er ikke det samme, den store kjærlighetssorgen er over, den store "han er the one" er over, desperasjonen etter tegn på kjærlighet er nesten borte. Jeg kan synes det er kjipt men det ødelegger ikke hele dagen min. Men det har vært et helvete å komme hit hvor jeg har akseptert at det nok bare aldri skal bli oss.

Anonymkode: f9e03...d0b