Har du barn ( 5-6år ) med adhd? Eller er dette normal oppførsel?

[AnonymBruker]

Gutten på 5,5 år klikker for alt, mye tegn på adhd. Idag fikk han en skål med frokostblanding, og da klikket han pga det var for mye. Han klikket på stepappa ( vært i livet i 4år ) sier han ikke vil ha han i livet eller som familie, spenner og slår. 
han sa en dag at han skulle stikke han i øyet med en pinne, da klikket stepappa og ungen klikket enda mer. 
Ungen skriker mye, blir fort sint, og han hører aldri. Sier mye mye frekt. 
han Har som sagt mye tegn på adhd, etter faren. Og vi har kontakt med ppt, og jeg går på veiledning. Det er bare så vanskelig, men føler også at alle andre barn kanskje sier stygge ting de ikke vet hva betyr? Hvordan er det hos deg? 

Anonymkode: c8807...225

[AnonymBruker]

Jeg har en med ADD/asberger, autisme og depresjon. Og en som ser ut til å være kandidat.

Alle barn er vanskelige. På sin måte. Og alle foreldre gjør feil og kjenner på utilstrekkelighet. Hvis du mistenker spekter så anbefaler jeg å pushe på for å få en evt disgnose og oppfølging tidlig. Vi lot det skure og gå og håpte at det ville gå seg til. Det gjorde det ikke.

Anonymkode: aa4ab...469

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har en med ADD/asberger, autisme og depresjon. Og en som ser ut til å være kandidat.

Alle barn er vanskelige. På sin måte. Og alle foreldre gjør feil og kjenner på utilstrekkelighet. Hvis du mistenker spekter så anbefaler jeg å pushe på for å få en evt disgnose og oppfølging tidlig. Vi lot det skure og gå og håpte at det ville gå seg til. Det gjorde det ikke.

Anonymkode: aa4ab...469

Skjønner. Ja de ville vente litt til med henvisning til bup, men det er altså så tøft og vanskelig og stå i, ungen er( har ) det så vanskelig! Og det er faktisk ingenting vi sier som hjelper heller for at han skal forstå eller endre på ting. Merket det fra han var få mnd at her er det adhd på gang, bokstavelig. Fra han kunne gå, og snakke var det tydelig. Og det er slitsomt. Er heller ingen i barnehagen som er som han og har heller aldri sett andre barn med samme oppførsel. Så er ikke lett 

Anonymkode: c8807...225

[AnonymBruker]

Kanskje dere først skal starte med at dere voksne må holde deres eget sinne i sjakk. Å klikke på en femåring som får meltdown er sjelden spesielt vellykket. Og ja, de trykker på alle knappene de kan når gardina går ned. La ham kjøle seg ned og så kan dere ta en aldersadekvat prat om forventet oppførsel. Les litt om toleransevindu og trygghetssirkelen.
 

Når det kommer til frokosten, så har dere kanskje tidligere sagt at han må spise opp? Og nå ble det en helt uoverkommelig oppgave. Kan han forsyne seg selv? Viktig å ta del i eget liv slik at oppgaver og forventninger får en sammenheng. 
 

Også viktig at dere viser at dere tåler barnet og liker å være sammen med ham. Hvis stefar ikke kan styre sine egen følelser kan dere vurdere at han trekker seg litt tilbake i foreldrerollen. 
 

Og finn noe han mestrer og liker å gjøre. Noe som kan stimulere hjernen hans til å fokusere på oppgaveløsning og få kropp og hjerne til å jobbe sammen. Klatring, kampsport, motocross, ridning, friidrett, trommer. Det er ikke alltid gruppeaktiviteter er det beste for slike småfolk. 

Anonymkode: bd64e...026

[Veggdyret]

29 minutter siden, AnonymBruker said:

 ...da klikket stepappa og ungen klikket enda mer. 

Anonymkode: c8807...225

Nei, dette er ikke normalt av en voksen mann. ADHD eller ikke.

[AnonymBruker]

Er vel ingen grunn til å vente med utredning vel? Spesielt ikke når barnets far har ADHD. Her så vi tegnene på ADHD allerede da barnet var 2 år.

Vi kontaktet selv PPT og ba om utredning (som vi visste ville bli negativ for lærevansker m.m.), slik at vi kunne få papirene vi trengte fra de, og kunne gå videre til BUP (via fastlege). Barnet fikk diagnosen 1,5 år senere, akkurat i tide for skolestart.
Medisiner har fungert veldig bra, og barnet er nå 11 år, og klarer å konsentrere seg, tenke seg om før hen handler m.m.  Jeg er selv lærer, og vet hvor viktig det er med tidlig utredning og hjelp.
Mitt barn har aldri slitt med sinne/utagering, men siden gutten din også sliter med dette, er det ekstremt viktig å komme i gang med utredning så raskt som mulig. N.B! Partneren din må lære seg å holde sinnet sitt i sjakk! Det hjelper ingen at han «klikker», og han har heller ingen grunn til dette. Ikke er han et barn, og ikke har han udiagnostisert/umedisinert ADHD. 

Anonymkode: e415d...b68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Kanskje dere først skal starte med at dere voksne må holde deres eget sinne i sjakk. Å klikke på en femåring som får meltdown er sjelden spesielt vellykket. Og ja, de trykker på alle knappene de kan når gardina går ned. La ham kjøle seg ned og så kan dere ta en aldersadekvat prat om forventet oppførsel. Les litt om toleransevindu og trygghetssirkelen.
 

Når det kommer til frokosten, så har dere kanskje tidligere sagt at han må spise opp? Og nå ble det en helt uoverkommelig oppgave. Kan han forsyne seg selv? Viktig å ta del i eget liv slik at oppgaver og forventninger får en sammenheng. 
 

Også viktig at dere viser at dere tåler barnet og liker å være sammen med ham. Hvis stefar ikke kan styre sine egen følelser kan dere vurdere at han trekker seg litt tilbake i foreldrerollen. 
 

Og finn noe han mestrer og liker å gjøre. Noe som kan stimulere hjernen hans til å fokusere på oppgaveløsning og få kropp og hjerne til å jobbe sammen. Klatring, kampsport, motocross, ridning, friidrett, trommer. Det er ikke alltid gruppeaktiviteter er det beste for slike småfolk. 

Anonymkode: bd64e...026

Jeg har ikke problemer med det sinne, men det er fordi jeg ofte ser grunnen, årsaken og det gjør ikke stefar. 
skal gjøre det. 

han pleier ofte å forsyne seg selv, og han vet at han kan spise det han orker. Han spiste faktisk hele skålen stefar lagde uten problem. 

det har vi faktisk allerede gjort, at jeg tar mest ansvar der og han trekker seg unna, men ikke alltid like lett. 
 

det er dessverre ikke mulig enda da jeg for det meste er alene, og han har en lillebror som nesten må finne sengen med en gang etter bhg. Men har det i tankene, takk for tips 😊

Anonymkode: c8807...225

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Er vel ingen grunn til å vente med utredning vel? Spesielt ikke når barnets far har ADHD. Her så vi tegnene på ADHD allerede da barnet var 2 år.

Vi kontaktet selv PPT og ba om utredning (som vi visste ville bli negativ for lærevansker m.m.), slik at vi kunne få papirene vi trengte fra de, og kunne gå videre til BUP (via fastlege). Barnet fikk diagnosen 1,5 år senere, akkurat i tide for skolestart.
Medisiner har fungert veldig bra, og barnet er nå 11 år, og klarer å konsentrere seg, tenke seg om før hen handler m.m.  Jeg er selv lærer, og vet hvor viktig det er med tidlig utredning og hjelp.
Mitt barn har aldri slitt med sinne/utagering, men siden gutten din også sliter med dette, er det ekstremt viktig å komme i gang med utredning så raskt som mulig. N.B! Partneren din må lære seg å holde sinnet sitt i sjakk! Det hjelper ingen at han «klikker», og han har heller ingen grunn til dette. Ikke er han et barn, og ikke har han udiagnostisert/umedisinert ADHD. 

Anonymkode: e415d...b68

Nei, jeg vet ikke hvorfor de ville vente. Ppt har vært i bhg og sett og tatt noe tester. Skulle ta det opp på neste møte med bhg/ppt nå i høst siden de skal skrive info som skal med i søknad til bup. så håper noe skjer da siden det bare er et år igjen til skole. 
 

så bra det har fungert. Tror jeg også vil merke stor forskjell om han får medisiner. Han klarer ikke sitte i ro i bhg i samlinger osv, løper her og der, så er veldig bekymret for hvordan skole blir om et år. 

helt sant. 
helt enig der, og dette sier jeg ofte til han. Han skal også være med på veiledning så håper han klarer og forstå mer og roe seg mer ned. Stefar altså 😅

Anonymkode: c8807...225

[AnonymBruker]

Har barn med både autisme og adhd. Først bør jo dere voksne være avbalansert, stefaren høres jo litt ut som et barn selv, man kan jo ikke forvente at barnet vet hvordan det bør oppføre seg når dem voksene rundt ham ikke klarer det. Tro meg jeg har stått i mange kamper, men den dagen jeg går ned på demmes nivå har jeg tapt. Man må ha ennå mere tolmodighet og ikke la seg vippe av pinnen, og ihvertfall ikke ta ting barnet sier personlig. Det finnes heldigvis hjelp og få blant annet kos kurs, et annet kurs som jeg ikke vet navnet på. Men det finner du på hjemmesiden til kommunen eller ring ppt og spør. Alle foreldre kan gå på det. 

Anonymkode: 4f28b...417

[AnonymBruker]

Vil dem vente så har du full rett til og be om at det skal sendes en henvisning. Ingen som kan nekte. Be helsestasjonen om hjelp til og sende dem hjalp oss, når bhg nektet og hjelpe oss med søknaden. Men det er dere som bestemmer 

Anonymkode: 4f28b...417

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kanskje dere først skal starte med at dere voksne må holde deres eget sinne i sjakk. Å klikke på en femåring som får meltdown er sjelden spesielt vellykket. Og ja, de trykker på alle knappene de kan når gardina går ned. La ham kjøle seg ned og så kan dere ta en aldersadekvat prat om forventet oppførsel. Les litt om toleransevindu og trygghetssirkelen.
 

Når det kommer til frokosten, så har dere kanskje tidligere sagt at han må spise opp? Og nå ble det en helt uoverkommelig oppgave. Kan han forsyne seg selv? Viktig å ta del i eget liv slik at oppgaver og forventninger får en sammenheng. 
 

Også viktig at dere viser at dere tåler barnet og liker å være sammen med ham. Hvis stefar ikke kan styre sine egen følelser kan dere vurdere at han trekker seg litt tilbake i foreldrerollen. 
 

Og finn noe han mestrer og liker å gjøre. Noe som kan stimulere hjernen hans til å fokusere på oppgaveløsning og få kropp og hjerne til å jobbe sammen. Klatring, kampsport, motocross, ridning, friidrett, trommer. Det er ikke alltid gruppeaktiviteter er det beste for slike småfolk. 

Anonymkode: bd64e...026

Ser dessverre flere voksne som klikker ovenfor ungene og klager i ettertid hvor håpløse barn dem har (når jeg sitter der paff og ser på og tenker .. her ligger mye av problemene hos foreldrene og ikke barna).

Det er blitt sagt at jeg var litt problembarn selv. Jeg var veldig vanskelig og sta. Noe jeg fikk høre i hele barndommen (spesielt i fra min mor). I voksen alder fikk jeg diagnosen ADD. Men i følge min mann som har kjent meg halve livet forstod først nå at det ikke er meg som er problemet. Men min mor som er helt håpløs i følge han. Og når jeg tenker etter, så var alltid henne jeg var sint på fordi hun vrengte på alt jeg sa og fikk meg til å bli veldig frustrert og forbannet (tror hun trigget meg med vilje).  Det gjør hun litt den dag i dag, men det påvirker meg ikke lengre (mye fordi jeg har lest meg opp på psykologi og er ellers beleste i forhold til henne). 

Som mor selv, så har jeg aldri kranglet med barna mine. Jeg er den som har snakket rolig med dem. Forklart dem hvorfor jeg sier nei og hvorfor det og det ikke kan gjøres 

Jeg har aldri fått klager i fra verken skoler, idrett eller i fra andre foreldre om noen av barna våres. Vi har alltid fått høre vi er så heldig som har så fornuftige og greie unger. Nå er dem ung voksen selv og flytter snart ut (vi har heller aldri opplevd dem har vist noe voldsomme sinne eller frustrasjon slik jeg selv var som liten). 
 

Når det er sagt, så får  jeg ofte høre at jeg er veldig flink med både ungdom problembarn. De hører etter meg (jeg snakker med dem og ikke TIL dem). 

Anonymkode: 8b26f...a86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ser dessverre flere voksne som klikker ovenfor ungene og klager i ettertid hvor håpløse barn dem har (når jeg sitter der paff og ser på og tenker .. her ligger mye av problemene hos foreldrene og ikke barna).

Det er blitt sagt at jeg var litt problembarn selv. Jeg var veldig vanskelig og sta. Noe jeg fikk høre i hele barndommen (spesielt i fra min mor). I voksen alder fikk jeg diagnosen ADD. Men i følge min mann som har kjent meg halve livet forstod først nå at det ikke er meg som er problemet. Men min mor som er helt håpløs i følge han. Og når jeg tenker etter, så var alltid henne jeg var sint på fordi hun vrengte på alt jeg sa og fikk meg til å bli veldig frustrert og forbannet (tror hun trigget meg med vilje).  Det gjør hun litt den dag i dag, men det påvirker meg ikke lengre (mye fordi jeg har lest meg opp på psykologi og er ellers beleste i forhold til henne). 

Som mor selv, så har jeg aldri kranglet med barna mine. Jeg er den som har snakket rolig med dem. Forklart dem hvorfor jeg sier nei og hvorfor det og det ikke kan gjøres 

Jeg har aldri fått klager i fra verken skoler, idrett eller i fra andre foreldre om noen av barna våres. Vi har alltid fått høre vi er så heldig som har så fornuftige og greie unger. Nå er dem ung voksen selv og flytter snart ut (vi har heller aldri opplevd dem har vist noe voldsomme sinne eller frustrasjon slik jeg selv var som liten). 
 

Når det er sagt, så får  jeg ofte høre at jeg er veldig flink med både ungdom problembarn. De hører etter meg (jeg snakker med dem og ikke TIL dem). 

Anonymkode: 8b26f...a86

Meg som skrev dette. Selv om jeg har fått diagnose ADD, så ser det ut som ingen av våre barn har noen diagnoser. Begge har gått ut av videregående med gode karakter, nesten null i fravær og alltid hatt gode venner og gode relasjoner til andre mennesker 

Så barn som får diagnoser kan klare seg fint igjennom livet så lenge de har gode støttespillere rundt seg. Jeg har klart meg bra (det er min mann som har vært min gode støttespiller). 

Anonymkode: 8b26f...a86

[Hareena]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Alle barn er vanskelige

Nei.