Ift barn og sært kosthold….

[AnonymBruker]

Ser det har vært stort tema her.

Sønnen min slet enormt med mat som mindre. Han kunne spise det meste til middag, men kun brødskiver med nugatti eller syltetøy. Lite annet. Havregrøt av og til. Han klarte ikke spise noe som helst andre steder enn hjemme. Nektet skolemat, og det var kjempevanskelig å sove borte pga mat (han spiste jo ikke). Vi var på bup for å få hjelp, og det ble klart at han hadde en form for alvorlig spisevegring (men ikke fordi han tenkte på vekt). Bup prøvde å hjelpe, men også de kom til kort. 

Husker jeg syntes det hele var så ille, vanskelig og skambelagt…. Måtte jo forklare hvorfor han ikke hadde med matpakke, svare for hvorfor han ikke spiste borte osv. middagsselskaper og sydenturer med andre var utrolig stressende. For å få han gjennom ett måltid i buffet måtte en av oss voksne gi tett oppfølging hele veien. Ved frokost droppet en av oss buffet og spiste med han på rommet. Og på middagsbesøk når han skikkelig jobbbet med seg selv og klarte å ta litt potet, noe kjøtt og en brokkoli var det alltid folk som skulle presse han til å ta mer/annet, eller bare øse opp ting med en sånn «du må jo smake på dette!». Det som skjedde da var at han gikk rett i panikk-modus fordi stresset hans var så høyt i utgangspunktet, også ble det til at han gikk fra og var helt ut av seg mens jeg måtte prøve å roe han ned. Jeg kunne nevnt 100 andre eksempler…. 
 

Husker det fortsatt som en helt grusom tid, og det gjorde det bare mye verre at de fleste både trodde og tenkte at dette bare var «tulle oppførsel», selv når vi prøvde å forklare så mente de fleste det handlet om at «vi lot han holde på sånn». Tro meg, vi prøvde. MYE. Ungen var kronisk undervektig, og kunne fint gå langt over ett døgn uten mat. Det eneste som fungerte var å ikke presse, stresse og ikke ha fokus på det. Gradvis ble det noe bedre. Nå kan han spise borte, spise enkelte ting på skolen, spiser egg og hele 4 påleggstyper - han er 15 år. Og ja, han føler veldig på det selv og jobber hardt for å utvide horisonten. 

Anonymkode: cf4c4...431

[AnonymBruker]

Jeg hadde et barn, nå normal altetende tenåring, som ikke ville spise annet enn veldig få ting (typ gulrøtter, köttbullar, eple) andre steder enn hjemme. Ikke på kafé, ikke i terminalen, ikke i kantinen på jobb, ikke til jul hos broren min... kort sagt, ikke hvis vi var «ute» og det var andre folk til stede. (Husker en jul da han var knapt tre år gammel og ikke hadde spist noe nevneverdig i to dager; han våknet kl. 4 på tredjedagen og var SULTEN og ÅT åtte skiver rugbrød med leverpostei i én munnfull omtrent). Vi skjønte det var hans «ting» og da han var et såkalt nemt barn på alle andre måter, innrettet vi os bare etter det. Han vi ikke spise ute, nei da må vi bare fôre ham hjemmefra. (Og unngå situasjoner hvor det var helt umulig). Fikk en kommentar i ny og ne, men ga blaffen i det. Tenkte han vokset fra det, og sørme... han vokset fra det.   

Så ta det lugnt, det ordner seg.  

Anonymkode: 1bcd1...d77