Vanlig å ikke snakke med kollegaer?

[AnonymBruker]

Ei vennine som jobber som kunderådgiver i bank. Og jeg spør henne hva kollegaer driver med og hvor gamle de er? Hun sier snakker nesten aldri med de og kjenner de såvidt, en gang i blant er de med på lønningspils. Er det vanlig i en sånn jobb og ikke snakke? Hun sier alle sitter på hver sin pc og jobber. Men hva med i pauser? Hun er ganske vanskelig å bli kjent med, og kan virke kald.

Anonymkode: a8bcf...da5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Ei vennine som jobber som kunderådgiver i bank. Og jeg spør henne hva kollegaer driver med og hvor gamle de er? Hun sier snakker nesten aldri med de og kjenner de såvidt, en gang i blant er de med på lønningspils. Er det vanlig i en sånn jobb og ikke snakke? Hun sier alle sitter på hver sin pc og jobber. Men hva med i pauser? Hun er ganske vanskelig å bli kjent med, og kan virke kald.

Anonymkode: a8bcf...da5

Hun er vel ingen "smaltalker" da, pausen brukes til andre ting enn å prate.

Hun prater sikkert med kunder på telefonen hele dagen, så pausen blir pause fra prat.

Jeg er heller ingen småprater, er jeg på jobb så jobber jeg, ikke for å prate om meg og mitt.

Har nok av  kollegaer som er mer opptatt av å prate om alt og ingenting, og som ikke er jobbrelatert.

Anonymkode: a23f2...cfa

[AnonymBruker]

Det handler i stor grad om hva du gjør det til selv.

Jeg har vært på begge sider.

Flyttet som nyutdannet til ny by og var ute etter å bli kjent med folk og lage meg et sosialt liv. Snakket mye med kollegaer, og fikk flere av de som venner på privaten også.

Nå er jeg etablert i forhold og med to barn, er på jobb for å jobbe, og ikke noe mer. Er ikke med på noe sosialt, lunsjer en sjelden gang med de nærmeste kollegaene, men lite eller ingen ting med de å gjøre ellers. Vil bare bli ferdig med arbeidsoppgavene og deretter komme meg hjem fortest mulig.

Litt kommer an på personlighet, men for de fleste er det livssituasjonen som avgjør om man prater mye med kollegaer eller ikke. 

Anonymkode: d4fbf...6bd

[AnonymBruker]

Hun er vel av den introverte typen som ikke har så stort behov for å vite alt mulig om andre da vel. Folk er ulike. På jobben hos oss er det noen som er veldig sosiale og alltid sitter og skravler i lunsjen, mens andre ser man knapt. Begge deler er helt normalt og helt greit så lenge personen selv trives med det.

Anonymkode: 297bd...475

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Det handler i stor grad om hva du gjør det til selv.

Jeg har vært på begge sider.

Flyttet som nyutdannet til ny by og var ute etter å bli kjent med folk og lage meg et sosialt liv. Snakket mye med kollegaer, og fikk flere av de som venner på privaten også.

Nå er jeg etablert i forhold og med to barn, er på jobb for å jobbe, og ikke noe mer. Er ikke med på noe sosialt, lunsjer en sjelden gang med de nærmeste kollegaene, men lite eller ingen ting med de å gjøre ellers. Vil bare bli ferdig med arbeidsoppgavene og deretter komme meg hjem fortest mulig.

Litt kommer an på personlighet, men for de fleste er det livssituasjonen som avgjør om man prater mye med kollegaer eller ikke. 

Anonymkode: d4fbf...6bd

Kjenner meg igjen i dette. Det er litt sårt å være ufrivillig singel kvinne etter samlivsbrudd. Har ikke kommet videre i dating og blitt mye avvist på Tinder. Nesten alle damene på jobben er i et forhold og prater mye om det, så klart jeg føler meg utenfor som alenemor på deltid og fortsatt singel etter brudd i slutten av 30-åra 😔 Føles vondt ofte, det at jeg har vært alene i ferien eller alene med barna.. I min alder forventes det at man har kjæreste/ samboer. Hadde ikke trodd at singellivet skulle oppleves såpass brutalt og sårt. Men jeg har lovet meg selv å ikke gi opp det å finne en kjæreste. 

Anonymkode: 7eae8...34a