Til overs og utenfor, fattig, og alt for mye fritid.

[AnonymBruker]

Overskriften er kortversjonen av en meningsløs hverdag.

Nå i sommer var jeg også hos legen for å sette ord på noe av problemene. Mange av dem kommer etter et mangeårig mareritt av et usunt og destruktivt forhold. Men det hendte først etter å ha vært kasteball i nav i mange år. Noe jeg tror var medvirkende til at jeg havnet i den situasjonen i det hele tatt.

Hverdagen min går kun til å slå ihjel tid jeg egentlig hadde hatt lyst til å bruke, og jeg har ikke jobbet siden 2015. Husker ikke helt når jeg fikk innvilget ung ufør, men der og da var det en lettelse, fordi livet som kasteball fram og tilbake i systemet var så utmattende. Møtte dessverre han jeg møtte, da jeg enda hadde tiltak, og fremdeles hadde framtidshåp. 
kanskje hadde jeg klart det, hvis han aldri kom inn i bildet. Det får jeg aldri vite.

Jeg er lei meg for måten han utnyttet min situasjon, og sint på meg selv som lot ham gjøre det.

I dag er jeg 35. Ingen formell utdannelse, litt bakgrunn i helsefag, butikk, vekter, og barnehage. Jeg har ikke lappen, «for den kunne jeg alltids ta senere». Senere ble aldri. 

Nå sitter jeg på et kott av en dårlig vedlikeholdt leilighet, med et startlån som jeg aldri kan betale. Tilbake i 2017 var jeg for dum til å binde renta. Jeg var alt for bundet av et manipulerende menneske til å ta slike valg. Samtidig var jeg desperat etter privatliv, og ønsket avstand fra familien. Nå reiser jeg av og til hjem på besøk, men det er kun for å få litt variasjon i dagene. Har egentlig lite interesse av å gjøre noe sammen med dem, og de fleste sitter for det meste i sin egen skjerm. Men jeg er glad i hunden da.

Hverdagen går mest til spilling og nettsurfing. Jeg hater det, men jeg har ikke så mange andre ting å gjøre, som ikke koster allverdens. Jeg går også tur, og trener endel styrke. Har forresten blitt kvitt en overvekt jeg pådro meg av depresjonen og det usunne forholdet. Så det er jo noe. Har smeltet vekk nesten 20 cm av midjen, og har mer energi nå enn jeg hadde i midten av 20 årene. En energi jeg ikke får brukt på noe, fordi alle dører er stengt. Det føles i hvert fall sånn.

Jeg vet ikke hva jegvil med dette innlegget, annet enn å få ut litt frustrajon. Et håp om at noen kanskje kan sette igang en tanke som kanskje kan hjelpe meg. Om noe, så hjelper det å «bare» få sagt det et sted.

De jeg burde kunne snakket med, kan ikke annet enn å bagatellisere uansett.

Drømmen er en hverdag i full jobb, minus det sosiale, og en økonomi til å ha den fritiden, de hobbyene, og det forbruket jeg ønsker. Snakker ikke da om overdådig luksus, men noe de fleste i full jobb i dag ser ut til å ta for gitt.

Anonymkode: 04c70...16d

[AnonymBruker]

Ok. 

Anonymkode: 05a04...efa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ok. 

Anonymkode: 05a04...efa

Så lenge det ikke er deg selv, er det tydeligvis ikke så farlig? 

Anonymkode: 04c70...16d

[Ocilie]

Hvorfor tar du ikke utdanning? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

De jeg burde kunne snakket med, kan ikke annet enn å bagatellisere uansett.

forstår kva du meiner; du får kjensla av at ingen forstår deg. .. men på den andre sida; Hadde det vore betre om dei sang den samme sangen som du sjølv? "ja, livet ditt er jo fullstendig over og ut. Håplaust". 

 

Anonymkode: d3c19...ae7

[AnonymBruker]

Ocilie skrev (Akkurat nå):

Hvorfor tar du ikke utdanning? 

Hadde jeg sett hvordan det var mulig, hadde jeg gjerne gjort det.

Anonymkode: 04c70...16d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

forstår kva du meiner; du får kjensla av at ingen forstår deg. .. men på den andre sida; Hadde det vore betre om dei sang den samme sangen som du sjølv? "ja, livet ditt er jo fullstendig over og ut. Håplaust". 

 

Anonymkode: d3c19...ae7

Nei, de føler kanskje ikke at de strekker til de heller. Samtidig er det frustrerende når man får en følelse av at de syns det er godt nok, og at jeg burde være glad. Men jeg vil jo ikke være der jeg er.

Jeg ville aldri ha deres tilværelse, og distanserte meg fra dem for å prøve å få noe jeg selv ønsket. De har i det minste en stabilitet, selv om de har noe som i mine øyne er en grå og kjedelig hverdag. Men bygdeliv og den samme tralten dag ut og dag inn var ikke noe jeg ønsket.  I et forsøk på å få noe jeg ønsket, endte jeg opp med noe langt verre.

Anonymkode: 04c70...16d

[AnonymBruker]

Hvorfor legger du så mye skyld og ansvar over på andre?

Jeg tenker kanskje det er et sted å begynne hvis du vil endre livet ditt

Anonymkode: 5784f...3f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hadde jeg sett hvordan det var mulig, hadde jeg gjerne gjort det.

Anonymkode: 04c70...16d

Du søker flere studier og deretter deltar på det du kommer inn på? 

Anonymkode: 63621...e92

[AnonymBruker]

Du kan;

- søke studier.

- har du ikke vgs kan du søke voksenopplæring gratis. 

- skaffe deltidsjobb. 

- delta i frivillige organisasjoner. Det finnes masse som både handler om å hjelpe dyr og å gjøre frivillig arbeid for fattige eller gode gjerninger for flere. 

Anonymkode: 63621...e92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvorfor legger du så mye skyld og ansvar over på andre?

Jeg tenker kanskje det er et sted å begynne hvis du vil endre livet ditt

Anonymkode: 5784f...3f1

Hva mener du med at jeg legger skyld og ansvar over på andre? Jeg har jo selv tatt de dumme valgene. 

Jeg vil begynne et sted, men jeg vet ikke hvor.

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du søker flere studier og deretter deltar på det du kommer inn på? 

Anonymkode: 63621...e92

Men kan man studere selv om man har innvilget ufør? Hvilke konsekvenser får det i så fall om man ikke består likevel?

 

Anonymkode: 04c70...16d

[Hareena]

Ts, du har åpenbart evner du ikke får brukt siden du kan skrive et så velformulert innlegg. Du er også i stand til å oppnå mål mange sliter med, nemlig å kvitte deg med overvekt. 
Kan du prøve å komme deg inn i vekterbransjen igjen? Mange vaktselskap er godkjente opplæringsbedrifter for sikkerhetsopplæring. Det er en lavtlønnsbransje, men kan gi deg mulighet til en mer innholdsrik hverdag og også avansement til høyere stillinger innen bransjen for dem som er stabile arbeidstakere da bransjen sliter med høy turnover. 

Og for dere som kommer med svar som sparker en som allerede ligger nede, ikke snakk ned vekterbransjen, den består av mye mer enn det folk vanligvis forbinder med den. Forslaget mitt er ment å skape innhold i tilværelsen for et menneske som opplever ørkesløshet. 

Endret 6. august 2023 av Hareena

[Ananas.]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva mener du med at jeg legger skyld og ansvar over på andre? Jeg har jo selv tatt de dumme valgene. 

Jeg vil begynne et sted, men jeg vet ikke hvor.

Men kan man studere selv om man har innvilget ufør? Hvilke konsekvenser får det i så fall om man ikke består likevel?

 

Anonymkode: 04c70...16d

Snakk med NAV! Det finnes muligheter. Du viser mye vilje, mot og evne til å nå mål i innlegget ditt. Hvis du i tillegg skaffer deg oversikt over hvilke muligheter som faktisk finnes for deg, så har du antagelig mulighet til å få det som du ønsker raskere enn du tror. Lykke til, jeg heier på deg!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du kan;

- søke studier.

- har du ikke vgs kan du søke voksenopplæring gratis. 

- skaffe deltidsjobb. 

- delta i frivillige organisasjoner. Det finnes masse som både handler om å hjelpe dyr og å gjøre frivillig arbeid for fattige eller gode gjerninger for flere. 

Anonymkode: 63621...e92

- hvor søker man i så fall, når man ikke har skolerett lenger?

- Har ikke vgs nei. Strøk i nynorsk mange ganger. Alt det andre er bestått. Men snittet er ikke særlig bra, med få unntak.

- De fleste jobber ser ut til å kreve fullført vidregående, selv om det ikke er relevant for jobben engang. Dessuten rygger de fleste når de hører nav. Det forstår jeg forsåvidt.

- Har faktisk prøvd noe frivillig i frelsesarmeen. Men det var grusomt, og andre vanskeligstilte ble kontaktsøkende og plagsomme. Men jeg får prøve kommunen og frivilligsentralen i stedet. Tror det er en bedre ide.

 

 

Anonymkode: 04c70...16d

[AnonymBruker]

Hareena skrev (7 minutter siden):

Ts, du har åpenbart evner du ikke får brukt siden du kan skrive et så velformulert innlegg. Du er også i stand til å oppnå mål sliter med, nemlig å kvitte deg med overvekt. 
Kan du prøve å komme deg inn i vekterbransjen igjen? Mange vaktselskap er godkjente opplæringsbedrifter for sikkerhetsopplæring. Det er en lavtlønnsbransje, men kan gi deg mulighet til en mer innholdsrik hverdag og også avansement til høyere stillinger innen bransjen for dem som er stabile arbeidstakere da bransjen sliter med høy turnover. 

Og for dere som kommer med svar som sparker en som allerede ligger nede, ikke snakk ned vekterbransjen, den består av mye mer enn det folk vanligvis forbinder med den. Forslaget mitt er ment å skape innhold i tilværelsen for et menneske som opplever ørkesløshet. 

Takk, det er en oppsummering over ting jeg har reflektert over lenge, men som det ikke er så lett å få uttrykt ellers.

Overvekten var et symptom avden bobla jeg levde i, alle de årene jeg lot denne mannen styre livet mitt. Det skjønte jeg først i ettertid. Jeg jobbet lenge med å kvitte meg med tvangstanker han satte i hodet på meg. Sliter med tidsperspektiv som følge av dette, og dels hukommelsestap fra de 10 siste årene (den tida han var i livet mitt).

Jeg tror det er kroppen min som stengte ned, og fortrengte for at jeg skulle klare å leve med meg selv. For de årene er ganske tåkete for å si det mildt.

Legen mente dette kunne bedre seg, men at det ville ta tid. Han mente jeg måtte starte forsiktig, og jeg kunne prøve med noe frivillig først. Det er jeg forsåvidt innstilt på, men jeg ønsker også noe mer på sikt.

At det er et lavtlønnsyrke plager meg heller ikke. Alt er bedre betalt enn trygd, og alt er mer meningsfyllt enn en tilværelse med alt for mye tid til overs, og uten å få bruke evnene sine på noe som helst. Det handler vel så mye om verdighet som pengene. Det er jeg helt enig i. Dessverre sliter jeg noe på den sosiale delen. Noe som fikk meg inn i denne karusellen i første omgang, så jeg vet ikke om akkurat vekter er tingen, men jeg avskriver ingenting heller.
 

 

Ananas. skrev (4 minutter siden):

Snakk med NAV! Det finnes muligheter. Du viser mye vilje, mot og evne til å nå mål i innlegget ditt. Hvis du i tillegg skaffer deg oversikt over hvilke muligheter som faktisk finnes for deg, så har du antagelig mulighet til å få det som du ønsker raskere enn du tror. Lykke til, jeg heier på deg!

Har vært inne på tanken. Er bare redd for å bli misforstått, eller straffet med en ny runde igjen for at jeg i det hele tatt prøvde. Hatt med dem å gjøre fra jeg var 19 til rundt 28.

Siden den gang var det hyppig bytte av saksbehandlere og nav kontorer. Det ble alt for mange å forholde seg til. Opplevde også at ny saksbehandler ikke alltid hadde innsyn i saken min engang, og sa stikk motsatt av den forrige.

Jeg vet ikke om de har blitt noe bedre, for jeg har ikke hatt noe med dem å gjøre på noen år nå. Hvordan ville du i så fall gått fram, hvis du skulle kontaktet dem igjen nå? Jeg mener, hvis du hadde vært i mine sko.

 

Anonymkode: 04c70...16d

[Hareena]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

jeg vet ikke om akkurat vekter er tingen

Det er ikke sikkert det passer for deg, men ikke tenk for smalt om bransjen, det finnes stillinger innen industri- og havnesikring som er mer selvstendige jobber og ikke så sosialt utmattende for den som sliter med dette. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Hva mener du med at jeg legger skyld og ansvar over på andre? Jeg har jo selv tatt de dumme valgene. 

Jeg vil begynne et sted, men jeg vet ikke hvor.

Men kan man studere selv om man har innvilget ufør? Hvilke konsekvenser får det i så fall om man ikke består likevel?

 

Anonymkode: 04c70...16d

Du kan studere. Det er ingen konsekvenser. Studielån får du ikke og trenger ikke. Du har jo inntekt. 

Anonymkode: 63621...e92

[AnonymBruker]

Det er synd du ikke liker gaming, der kan man bruke mange timer daglig. Hvis du har vært i NAV systemet i mange år, så kan jo trygd være tingen.

Anonymkode: f84e7...3ca

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Overskriften er kortversjonen av en meningsløs hverdag.

Nå i sommer var jeg også hos legen for å sette ord på noe av problemene. Mange av dem kommer etter et mangeårig mareritt av et usunt og destruktivt forhold. Men det hendte først etter å ha vært kasteball i nav i mange år. Noe jeg tror var medvirkende til at jeg havnet i den situasjonen i det hele tatt.

Hverdagen min går kun til å slå ihjel tid jeg egentlig hadde hatt lyst til å bruke, og jeg har ikke jobbet siden 2015. Husker ikke helt når jeg fikk innvilget ung ufør, men der og da var det en lettelse, fordi livet som kasteball fram og tilbake i systemet var så utmattende. Møtte dessverre han jeg møtte, da jeg enda hadde tiltak, og fremdeles hadde framtidshåp. 
kanskje hadde jeg klart det, hvis han aldri kom inn i bildet. Det får jeg aldri vite.

Jeg er lei meg for måten han utnyttet min situasjon, og sint på meg selv som lot ham gjøre det.

I dag er jeg 35. Ingen formell utdannelse, litt bakgrunn i helsefag, butikk, vekter, og barnehage. Jeg har ikke lappen, «for den kunne jeg alltids ta senere». Senere ble aldri. 

Nå sitter jeg på et kott av en dårlig vedlikeholdt leilighet, med et startlån som jeg aldri kan betale. Tilbake i 2017 var jeg for dum til å binde renta. Jeg var alt for bundet av et manipulerende menneske til å ta slike valg. Samtidig var jeg desperat etter privatliv, og ønsket avstand fra familien. Nå reiser jeg av og til hjem på besøk, men det er kun for å få litt variasjon i dagene. Har egentlig lite interesse av å gjøre noe sammen med dem, og de fleste sitter for det meste i sin egen skjerm. Men jeg er glad i hunden da.

Hverdagen går mest til spilling og nettsurfing. Jeg hater det, men jeg har ikke så mange andre ting å gjøre, som ikke koster allverdens. Jeg går også tur, og trener endel styrke. Har forresten blitt kvitt en overvekt jeg pådro meg av depresjonen og det usunne forholdet. Så det er jo noe. Har smeltet vekk nesten 20 cm av midjen, og har mer energi nå enn jeg hadde i midten av 20 årene. En energi jeg ikke får brukt på noe, fordi alle dører er stengt. Det føles i hvert fall sånn.

Jeg vet ikke hva jegvil med dette innlegget, annet enn å få ut litt frustrajon. Et håp om at noen kanskje kan sette igang en tanke som kanskje kan hjelpe meg. Om noe, så hjelper det å «bare» få sagt det et sted.

De jeg burde kunne snakket med, kan ikke annet enn å bagatellisere uansett.

Drømmen er en hverdag i full jobb, minus det sosiale, og en økonomi til å ha den fritiden, de hobbyene, og det forbruket jeg ønsker. Snakker ikke da om overdådig luksus, men noe de fleste i full jobb i dag ser ut til å ta for gitt.

Anonymkode: 04c70...16d

Ikke meningen å bagatellisere , men sier det samme jeg fikk høre når jeg syns livet mitt var urettferdig : its all up to You . Tenker du har alle muligheter til å lykkes , med både jobb & privatliv / økonomi . Finn ut hvilken av de tidligere jobberfaringer du trivdes best med , å forsøk å skaff deg en liten stilling ( så mye du kan jobbe uten å tape trygd i første omgang ) . Ta et fagbrev som privatist / nettstudier . Få hjelp til å ordne opp i økonomi , sett deg et langsiktig mål . Bare det at du klarer å kvitte deg med 20 kg , forteller meg at du har sterk vilje og er handlekraftig . Ingenting er for sent . Min mormor tok lappen som sekstiåring . En veninne av meg tok fagbrev når hun var 45 . Finn deg interesser / mening i livet. Meld deg inn i røde kors eller en form for veldedighet . Livet er 10% hva som skjer med deg , og 90 % hvordan du dealer med det😊

[Gjest Vikarsykepleier]

Som sykepleier ser jeg at de aller vanskligste å komme i posisjon til å hjelpe, er de som syns synd på seg selv. De har gjort seg selv til offer. Jeg kjenner ikke deg selvfølgelig så jeg kan ikke si noe om innlegget ditt er en akutt følelse, eller om det reflekterer hele livet ditt. Men akkurat det du skriver om her er et uttrykk for manglende vilje til å ta tak i det du kan gjøre selv i stedet for å legge skylden på utenforliggende og historiske grunner. Og det er lov, men da er det ikke så lett å komme med noe som er nyttig for deg heller.

Altfor mye fritid for meg ville vært en veldig positiv ting. Gå på turer, bruke seg av frivillighet, bli frivillig, sykle, dra på biblioteket, jobbe for styret i sameiet, låne utstyr fra bodene til Dnt, svømme og andre aktiviteter, bli soppinteressert, lære nye ting som du kan bruke i hverdagen ... noe av dette vil ikke passe deg fordi du ikke ønsker å være sosial, men hva med å øve seg på å være sosial? Du beskriver en veldig liten verden som utenfra ser ut til å bli litt større.

Utrolig fint at du skriver innlegget, selvfølgelig.