Mitt sosiale batteri har vært tomt lenge

[AnonymBruker]

Kvinne 31 her. Over lengre tid har jeg følt at mitt sosiale batteri begynner å gå tomt. At jeg ikke lenger har interesse av å være sosial, eller få nye relasjoner. Det føles ofte påtvunget, som et ork. 
 

Jeg har stort sett alltid vært singel, og har derfor lagt stor vekt på relasjoner med venninner. Etter studietiden flyttet mange bort og mange var også etablert. Måtte derfor begynne litt på nytt. Fikk mange venner gjennom CrossFit, diverse organisasjoner, jobb osv. etter hvert ble også disse etablert, flyttet bort, og jeg måtte igjen starte på nytt. Kjenner jeg ganske lenge har vært lei av å dra ut på byen, drikke, få overfladiske relasjoner og være i «situasjonships» med venner (kun være venner fordi vi i en gitt periode begge er singel og har en eller to av de samme hobbyene). 
 

Har en håndfull barndomsvenninner som jeg trives godt sammen med, og som jeg føler jeg kan være meg selv med.

Utover det har en del venninner fått barn og jeg opplever ofte at samtalene utelukkende handler om gravidplager/parforhold i småbarnstiden/amming/regler om foreldrepenger. Jeg synes det er ganske trøttende å høre på. Vanligvis strekker jeg meg ganske langt for å tilpasse meg de temaene som andre ønsker å prate om i en samtale, og går ganske langt i å engasjere meg i andres situasjoner, selv om jeg ikke er der selv. Jeg har vært som en terapeut for venner som har hatt fødselsdepresjon eller krise i parforholdet. Men nå kjenner jeg at jeg her også begynner å sone ut og ikke klarer å engasjere meg i samtalen.

Orker heller ikke alltid få meg nye single venninner som potensielt konkurrerer om de samme mennene som jeg gjør. Har ingen interesse av å dra på byen for å sjekke opp menn/ha ONS. 

Jeg har mange ulike hobbyer jeg gjerne kan bruke tid på. Men også her blir jeg fort lei av det sosiale. Feks på koret synes jeg øvingene er gøy, men det sosiale i pausene klarer jeg ikke engasjere meg i. Det er som om jeg ikke har kapasitet til en ny venn. Så det å spørre folk hvor de jobber eller hvor de er vokst opp orker jeg ikke. Tidligere var jeg mester i small-talk og andre skrøt av hvor flink jeg var å inkludere nye. Skal der virkelig være over nå i en alder av 31 år?

På jobb orker jeg heller ikke. Mange tar insj til sosiale ting på avdelingen: teater, kino, shouffleboard. Jeg deltar kun på plikt innimellom for å unngå å bli sett på som sær. Ser ikke poenget når jeg vet at jeg mest sannsynlig ikke kommer til å holde kontakt med kollegene mine hvis de slutter/går over i en ny fase. Alle relasjoner føles veldig midlertidig og gir lite mening. 

Flere som har det sånn? I min alder og sivilstatus burde jeg jo elske å dra ut på livet og treffe nye mennesker, men jeg er bare lei og har vært det lenge.

Anonymkode: edfc4...c0e

[AnonymBruker]

Gurl, same! K32 her. Jeg har stort sett vært i forhold da. Er singel, men dater.

Syns det kan være sykt ork å være sosial med jobb etter jobb. Men gjør det litt på plikt innimellom. Men da skal jeg vite at jeg kan slappe av noen dager etter.

Ikke alle er ekstroverte. Noen av oss er introverte. Å være voksen og jobbe er krevende og tar energi. Jeg var litt som deg før; mer 'outgoing'. Men det var før jeg begynte å jobbe.

Da ble energinivået noe annet.. Sliten og asosial. Fant ut at jeg hadde AD(H)D for et par år siden da; så det ga jo mening med tanke på det sosiale og slappheten.

Men.. du er ikke deprimert?

 

Anonymkode: 8c0df...d7b

[AnonymBruker]

Jeg har en lignende følelse, men jeg føler mer at det ikke er noen nye bekjentskaper jeg klikker ordentlig med. Har lurt på om det kan være alderen, men har jo inntrykk av at andre får kjemi med nye venner også når man runder 30 og over.

Siden  jeg er singel, hadde det jo vært hyggelig med noen nære venner man virkelig kan slappe av med og liksom ikke måtte ta på seg den hyggelige og omgjengelige masken til enhver tid. Føler jeg ofte må oppføre meg som om jeg var på jobb med vennene jeg har nå.

Anonymkode: 959d3...23c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har en lignende følelse, men jeg føler mer at det ikke er noen nye bekjentskaper jeg klikker ordentlig med. Har lurt på om det kan være alderen, men har jo inntrykk av at andre får kjemi med nye venner også når man runder 30 og over.

Jeg knyttet mest kontakter når jeg var student. Etter at jeg ble voksen så har disse flyttet eller falt fra av ymse grunner, og jeg synes det er vanskelig å knytte nye bånd. Jeg kan gjerne drikke kaffe med foreldrene til andre barn på skolen eller naboer, men jeg synes det er vanskelig å gå derfra til noe mer.

Anonymkode: 8ca15...1e1

[tøydokka]

Ja. Jeg kjenner meg igjen i dette. Føles påtvunget og suger energien ut av meg når jeg må være sosial. Er over 40 nå og har akseptert at det er sånn jeg er. Og jeg gidder ikke lengre prøve å "bli" en mer sosial person. For meg er det nok å treffe folk på jobb, på trening og familie. Har alltid vært introvert og trives godt i eget selskap. Trives også sammen med andre bare det ikke blir for ofte. Mangler ikke sosiale ferdigheter, kommer overens og kan føre en samtale med hvem som helst. Men det er energitappende, og jeg får muskelspenninger og smerter i nakke og skuldre etter hver sosiale begivenhet.

 

[AnonymBruker]

Jepp. Singel, alenemor og hjemmeværende. Har tinder og happn men orker knapt å bruke appene. Blitt spurt ut på kaffe men har virkelig ikke overskudd eller lyst til det heller. Tror jeg aldri kommer til å bli sosial igjen. Orker ikke.

Anonymkode: 1d402...8be

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jepp. Singel, alenemor og hjemmeværende. Har tinder og happn men orker knapt å bruke appene. Blitt spurt ut på kaffe men har virkelig ikke overskudd eller lyst til det heller. Tror jeg aldri kommer til å bli sosial igjen. Orker ikke.

Anonymkode: 1d402...8be

Hvordan har du råd til å være hjemmeværende når du er alene?

Anonymkode: edfc4...c0e

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

 

Flere som har det sånn? I min alder og sivilstatus burde jeg jo elske å dra ut på livet og treffe nye mennesker, men jeg er bare lei og har vært det lenge.

Anonymkode: edfc4...c0e

Jeg skjønner at svaret mitt kommer til å bli pepret ned av en bestemt gruppe her men: - Nei? Du er ikke lenger i en alder hvor du burde «elske å dra ut på livet». Du er i en alder hvor de fleste etablerer familie og får barn. Det er hva du selv beskriver også, at dine nærmeste og genuine relasjoner er nettopp med kvinner som nå i følge deg snakker om barn, foreldrepenger m.m.

De har gått inn i det som er naturlig i denne livsfasen/alderen, og den livsstilen du holder fast i har de mest sannsynlig sett seg ferdig med i løpet av 20 årene.

[Gjest Refreng]

Noen ting jegtenker er at

1. Kjenner jeg ganske lenge har vært lei av å dra ut på byen, drikke, få overfladiske relasjoner og være i «situasjonships» med venner

Du har hatt noen opplevelser som har tat piffen ut av det sosiale. Der du har følt du har investerte mye og brukt tid på noe som ikke ble så bra eller som falt fra.

2. Vanligvis strekker jeg meg ganske langt for å tilpasse meg de temaene som andre ønsker å prate om i en samtale, og går ganske langt i å engasjere meg i andres situasjoner, selv om jeg ikke er der selv.

Du har strekt deg ganske langt for andre, på bekostning av deg selv. Du har gått i lengre prioder der du har vært sosial for den andre personen, ikke for deg selv.

3. Ser ikke poenget når jeg vet at jeg mest sannsynlig ikke kommer til å holde kontakt med kollegene mine hvis de slutter/går over i en ny fase. Alle relasjoner føles veldig midlertidig og gir lite mening. 

Dette er det du har "lært" av det du har vært gjennom. Du sitter med denne følelsen av at det ikke er noe poeng i noe, for det faller alltid fra hverandre

Naturligvis er du lei av at ting ikke funker etter at du legger mye innsats i det. Jeg tenker du kan ta en pause der du setter egne behov litt lengre frem, og tenker litt mindre på at du må fylle en sosial rolle. Det er helt ok å ha perioder i livet der man tar mer hensyn til seg selv. De fleste har det. Det betyr ikke at du må være sånn resten av livet, at du aldri kan være den du pleide være igjen. Det betyr bare at du har en periode der du trekker deg litt mer tilbake og lar andre ta ansvar, mens du lærer mer om deg selv og egne grenser. Hva som er bra og sunt for deg selv å gjøre i møte med andre. Det finnes en balanse der, og det hørs ut som du må lære den balansen litt bedre å kjenne så du ikke går konstant på akkord med deg selv

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Full Ugle said:

Jeg skjønner at svaret mitt kommer til å bli pepret ned av en bestemt gruppe her men: - Nei? Du er ikke lenger i en alder hvor du burde «elske å dra ut på livet». Du er i en alder hvor de fleste etablerer familie og får barn. Det er hva du selv beskriver også, at dine nærmeste og genuine relasjoner er nettopp med kvinner som nå i følge deg snakker om barn, foreldrepenger m.m.

De har gått inn i det som er naturlig i denne livsfasen/alderen, og den livsstilen du holder fast i har de mest sannsynlig sett seg ferdig med i løpet av 20 årene.

Jeg holder ikke fast i den livsstilen, jeg har ønsket meg kjæreste fra jeg var 25, men han har dessverre ikke dukket opp. Og for å finne ham må jeg jo ta på smilet og dra ut på livet. Han dukker ikke opp hvis jeg bare sitter hjemme.

Anonymkode: edfc4...c0e

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg holder ikke fast i den livsstilen, jeg har ønsket meg kjæreste fra jeg var 25, men han har dessverre ikke dukket opp. Og for å finne ham må jeg jo ta på smilet og dra ut på livet. Han dukker ikke opp hvis jeg bare sitter hjemme.

Anonymkode: edfc4...c0e

Okei. Men da er jo det en del av problemstillingen du ikke har nevnt så tydelig i HI? Kanskje kjenner du på en sorg over dette? Det er også greit pg fullt forståelig samtidig som du lan være veldig glad i livet du har. Du virker jo veldig ressurssterk og oppegående, du er mer aktiv enn de fleste vil jeg påstå med både jobb, CrossFit, kor, vennskap på mange arena. Du er jo en skikkelig «catch» for de aller fleste! Du har masse bra med deg selv bare ut ifra H.I. Så kanskje du bare simpelten savner noen å dele det med som er der for deg? ❤️

[AnonymBruker]

K39 her, og kjenner meg svært godt igjen. Har mann og barn, da, så er i grunnen sosial det meste av tiden. Passer likevel på å reise til fjells alene minst én langhelg i måneden, for jeg trenger alenetid. Bekjente og andre perifere relasjoner kan finne på å slenge ut "jamen, kan ikke jeg bli med til hytta neste gang, da, det hadde vært så koselig!" Nei, det hadde det ikke. Har ansvaret for en hel familie på hjemmebasis, nekter å ha ansvar for andre enn meg selv når jeg reiser bort. Vil slippe så mye som mulig å ha folk dinglene rundt meg.

Det er sikkert også fælt å si, men mødre til mine barns venner/venninner har jeg null interesse for. De inviterer og styrer og sladrer og blander seg inn i smått og stort, og det gjøres stadige forsøk på å få til "treff". Slike treff består av å prate om barna og alle deres utfordringer, og jeg er møkk lei av å hele tiden høre om skolevegring, angst, depresjon og usikkerhet som disse barna hele tiden strever med. Mine barn er ikke der selv, så da er det grenser for hvor mye jeg orker å høre om andre barns problematikk. At ikke én eneste mor klarer å konversere om noe annet enn barnet sitt, er for meg en gåte. Om jeg absolutt skal sosialisere med noen, så er det heller med folk som driver på innen samme idrett/interesse som meg. Men jeg har egentlig ikke behov for å SNAKKE om interessene mine, bruker heller tiden på å GJØRE.

Til syvende og sist kan jeg kun se for meg vennskap som jeg danner når jeg blir pensjonist. Da kan man sitte og kjase om hva man erfarte i livet. Og da er jrg for gammel til å drive med det jeg gjør nå, så da har jeg tid til å pleie relasjoner. Tror også at eldre folk har mer livsvisdom å dele seg i mellom enn folk på min egen alder. Nå handler jo alt om ekteskap, barn, hus, hage, hytte og jobb. Dørgende kjedelige temaer. Orker ikke.

Anonymkode: 18d8d...725

[AnonymBruker]

Du forteller om svært mange tegn på depresjon. Det betyr ikke at du er «syk». Kanskje ikke så rart. Du lever på mange måter et liv uten forpliktende relasjoner. Nære venner, kolleger eller familie man er genuint avhengige av kan av og til være et fengsel. Men det er også det eneste som gir livet mening og gjør at vi trives. De fleste som lever singellivet for lenge, opplever å bli deprimert. Med mindre man er en del av et sterkt og forpliktende fellesskap av venner. Man må våge å binde seg, gjøre seg sårbar og avhengig, for å oppleve lykken. Det er min erfaring. Den som intet våger intet vinner. Angst og depresjon går hånd i hånd. Du må våge å håpe at du også finner noen å dele livet med, enten en partner eller noe annet større enn deg selv. Ensomhet er roten til alt ondt. 

Anonymkode: b855d...b1a

[AnonymBruker]

Jeg jobber 80%, har to barn å følge opp, samt familie rundt oss. Det er mer enn nok sosialt for min del. Om jeg har barnefri så er jeg helst alene for å lade opp. Jeg følger opp 4 vennskap, mine søsken, foreldrene mine, noen besøk i året til familie utover det. Men jeg orker egentlig ikke alt dette. Er 31 år selv. 

Anonymkode: d6221...886

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du forteller om svært mange tegn på depresjon. Det betyr ikke at du er «syk». Kanskje ikke så rart. Du lever på mange måter et liv uten forpliktende relasjoner. Nære venner, kolleger eller familie man er genuint avhengige av kan av og til være et fengsel. Men det er også det eneste som gir livet mening og gjør at vi trives. De fleste som lever singellivet for lenge, opplever å bli deprimert. Med mindre man er en del av et sterkt og forpliktende fellesskap av venner. Man må våge å binde seg, gjøre seg sårbar og avhengig, for å oppleve lykken. Det er min erfaring. Den som intet våger intet vinner. Angst og depresjon går hånd i hånd. Du må våge å håpe at du også finner noen å dele livet med, enten en partner eller noe annet større enn deg selv. Ensomhet er roten til alt ondt. 

Anonymkode: b855d...b1a

Jeg tenker du må våge å trives i «ensomheten» og stillheten med venner. Og gripe muligheten når den er der. Livet blir aldri perfekt.

Anonymkode: b855d...b1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvordan har du råd til å være hjemmeværende når du er alene?

Anonymkode: edfc4...c0e

Er rik.

Anonymkode: 1d402...8be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg knyttet mest kontakter når jeg var student. Etter at jeg ble voksen så har disse flyttet eller falt fra av ymse grunner, og jeg synes det er vanskelig å knytte nye bånd. Jeg kan gjerne drikke kaffe med foreldrene til andre barn på skolen eller naboer, men jeg synes det er vanskelig å gå derfra til noe mer.

Anonymkode: 8ca15...1e1

Ja, det er akkurat det, jeg får følelsen av at "alle" jeg treffer rundt omkring allerede har nære venner. Eller at man av en eller annen grunn ikke finner den veldig gode kjemien. Savner å ha en venninne jeg kan ringe til sende melding til om så å si alt, og ikke minst få latterkrampe sammen med. Selv om man er voksen, burde det da ikke være umulig? Eller?

Anonymkode: 959d3...23c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Gurl, same! K32 her. Jeg har stort sett vært i forhold da. Er singel, men dater.

Syns det kan være sykt ork å være sosial med jobb etter jobb. Men gjør det litt på plikt innimellom. Men da skal jeg vite at jeg kan slappe av noen dager etter.

Ikke alle er ekstroverte. Noen av oss er introverte. Å være voksen og jobbe er krevende og tar energi. Jeg var litt som deg før; mer 'outgoing'. Men det var før jeg begynte å jobbe.

Da ble energinivået noe annet.. Sliten og asosial. Fant ut at jeg hadde AD(H)D for et par år siden da; så det ga jo mening med tanke på det sosiale og slappheten.

Men.. du er ikke deprimert?

 

Anonymkode: 8c0df...d7b

K45 her. Orker heller ikke å være sosial med kollega etter jobb. De er jo hyggelige da, men jeg har ikke det samme behovet som de andre tydeligvis. Jeg er ellers ei aktiv dame på fritid som er mye med familie og venner. I dag nyter jeg dagen hjemme alene mens mann og ungdommene er ute på andre ærend.

 

Anonymkode: 9bb5b...152