Trives ikke i familiens selskap

[AnonymBruker]

Jeg merker jeg trives litt lite i familiens selskap, og jeg trenger litt råd til hvordan jeg kan håndtere dette. 

I fjor skilte jeg meg fra mannen min, etter jubel fra mine foreldre. Jeg og mannen min prøver fortsatt å finne ut av problemene våres, vi er fortsatt veldig glade i hverandre, og vi samarbeider bra om barna. Dessverre har foreldrene mine lagt mannen min for hat. De er ganske forskjellige, og jeg føler jeg er litt på midten av skalaen sånn med meninger osv. 

Jeg har virkelig prøvd. Jeg gikk fra å stå på virkelig bar bakke, arbeidsledig og uten inntekt, til å leie en helt ok toroms (ja jeg vet det ikke er ideelt for en voksen og to barn, men det vil bli bedre), til å få arbeid og fått plass på yrkesrettet studie. Jeg gjør virkelig så godt jeg kan, og barna må gå lange dager i bhg slik at jeg forhåpentligvis en dag kan kjøpe bolig.. 

Mamma og pappa har hjulpet meg masse med praktiske ting, og jeg er evig takknemlig. Og pga dette får jeg skyldfølelse for at jeg føler som jeg gjør. 

Når jeg er med dem og min barnløse søster, kan jeg nesten ikke irettesettelse barna mine. Hver gang jeg gjør det, skal min mor motsi meg. Bråker barna, og jeg ber dem være stille, sier hun at de må få lov å lage lyd. Derimot, sier jeg ingenting, skal foreldrene mine ta over. For meg gjør det selvsagt ingenting at min mor sier noe til barna mine, hun er selv forelder og hun sier ifra på en helt ok måte. Men så er det søsteren min som er alt for streng i stemmen med toåringen og behandler ham som en åtte år gammel gutt. Samboeren hennes kan plutselig knipse og rope "hei!" når han sier samme ting flere ganger eller maser (fordi de ikke svarer ham). Det samme gjør søsteren min. Min fem år gamle datter forventer søsteren min alt for mye av, og hun kan lett bli overveldet. Er hun sliten eller har fått sukker, eller begge deler, blir hun veldig lett "høy" og må roes ned. Istede presterer søsteren min og kjefte på henne for dårlig oppførsel. Det holder i evigheter å snakke med henne, og gjøre tiltak som å gi henne en aktivitet som kan roe henne ned. 

Og for et par måneder siden kjøpte foreldrene mine en hytte til åtte millioner. Det er alt de snakket om månedene rundt dette kjøpet, snakket kun om designer møbler de skal ha der og hvor fint og flott det er der. Jeg er enig i at det er fint og flott, og veldig hyggelig at de kjøpte en såpass stor hytte. Jeg skal innrømme at jeg er misunnelig. Hadde jeg hatt såpass mye penger til overs, hadde jeg ikke gått så all inn når jeg hadde barn som slet. 

Hvorfor kunne ikke de kjøpt en liten leilighet og leid den ut til meg, og jeg kunne betalt den ned.. Så barna mine kunne fått eget rom? Er jeg kanskje påvirket av min eksmann som alltid hjalp sine familiemedlemmer med alt mulig fordi han kunne... Noen ganger økonomisk, men mest med ting som gjorde ting lettere for dem om det så var skyss, barnepass og Gud vet hva uten å forvente noe igjen. I hans familie var det uhørt at noen skulle "streve med sitt". 

Jeg er slett ikke lat, og forventer selvsagt ikke at de skal gjøre noe sånt. Jeg sliter heller ikke økonomisk eller har noe særlig gjeld (bare et studielån jeg betaler på). Jeg har bare gjort fornuftige valg ifølge dem, og jeg vil jo nå i mål etterhvert. Men personlig hadde jeg hjulpet mine egne om jeg kunne. Istede for å kjøpe luksushytte. 

Så i selskap med denne trioen kan være litt strevsomt. Jeg føler meg som den fattige alenemoren som ingen gidder å høre på, fnyser av det jeg tar med av mat. De har til og med ledd av leiligheten at jeg har så mange ting og møbler. Saken er at jeg ikke har plass, og det er kun nødvendige ting..og vi har faktisk ikke så mye. Utenom hamsterburet da selvsagt.. Det er ikke nødvendig og tar litt plass. Helt høl i huet at jeg skal ha to senger, at barna har for mye leker (det har de ikke, som sagt, plass). Jeg har prøvd så godt jeg kan å minimere mengden, men nå går det faktisk ikke lenger. 

De kritiserer at eksmannen min hjelper til med ting som omhandler barna, og kritiserer at han ikke betaler bidrag via nav. Han betaler det han kan, men han sliter økonomisk. 

Etter å ha vært med dem får jeg fysiske plager. Jeg sliter med angst og nå er det helt jævlig. 

Jeg trenger å bare høre om jeg er helt på bærtur. For jeg veit ikke. 

 

 

Anonymkode: 85ab8...3b5

[AnonymBruker]

Hei, jeg klarer ikke å gi råd-men sliter selv med angst ift familie. Meen ang det økonomiske aspektet-dine foreldre kan bruke pengene sine slik de selv vil. Og en hytte vil dere jo arve. De kunne reist, gitt bort til veldedighet og annet. Og du klarer deg allright økonomisk uansett, slik jeg tolker det. For å kontrastere det mot meg: Jeg har boliglån og studielån. Og er syk og ufør, og trenger mye penger til behandling og medisiner. Nå har jeg fått et vikariat(deltid) på 6 mnd, som jeg har null forutsetning for å klare-ihvertfall ikke uten kraftig forverring. Mine millionær familiemedlemmer blar ikke opp av den grunn. Er faktisk ganske sikker på at jeg hadde takket nei-det er noen år for sent uansett…🙃

Anonymkode: 5038b...7ba

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

De kritiserer at eksmannen (...) ikke betaler bidrag via nav. Han betaler det han kan, men han sliter økonomisk. 

Anonymkode: 85ab8...3b5

Dette har de helt rett i. 

Anonymkode: 76172...92a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei, jeg klarer ikke å gi råd-men sliter selv med angst ift familie. Meen ang det økonomiske aspektet-dine foreldre kan bruke pengene sine slik de selv vil. Og en hytte vil dere jo arve. De kunne reist, gitt bort til veldedighet og annet. Og du klarer deg allright økonomisk uansett, slik jeg tolker det. For å kontrastere det mot meg: Jeg har boliglån og studielån. Og er syk og ufør, og trenger mye penger til behandling og medisiner. Nå har jeg fått et vikariat(deltid) på 6 mnd, som jeg har null forutsetning for å klare-ihvertfall ikke uten kraftig forverring. Mine millionær familiemedlemmer blar ikke opp av den grunn. Er faktisk ganske sikker på at jeg hadde takket nei-det er noen år for sent uansett…🙃

Anonymkode: 5038b...7ba

Du har jo helt rett. Selvsagt er det deres penger, og bare fordi man har ekstra, betyr jo ikke at man er plikta til å dele. Jeg personlig tenker jo annerledes og det betyr jo ikke at de tenker likt...var vel et øyeblikk bitterhet hos meg som gjorde at jeg tenkte det jeg gjorde. Føler meg så mislykka som er skilt og ikke bor som "alle andre".. 

Føler egentlig skikkelig på det, at de har en haug av forventninger om at nå som jeg er skilt, så kan jeg "bli som alle andre" dvs stasjonsvogn, enebolig og turtøy på konstant og unger som har fritidsaktiviteter hver dag. Moren min har til og med formeninger om hvem vi tilbringer tid med. 

Jeg fant ut etter en tid at hennes mål er ikke mitt mål. Jeg vil også eie bolig med plass, og gjøre det jeg kan for at barna har det bra. En, tre eller ingen fritidsaktiviteter, så lenge de ikke føler seg presset den ene eller andre veien. Og at vi bruker tid med folk vi trives med, uansett økonomisk status. 

Håper det ordner seg for deg ❤️

Anonymkode: 85ab8...3b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Dette har de helt rett i. 

Anonymkode: 76172...92a

Sikkert.. 

Anonymkode: 85ab8...3b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Du har jo helt rett. Selvsagt er det deres penger, og bare fordi man har ekstra, betyr jo ikke at man er plikta til å dele. Jeg personlig tenker jo annerledes og det betyr jo ikke at de tenker likt...var vel et øyeblikk bitterhet hos meg som gjorde at jeg tenkte det jeg gjorde. Føler meg så mislykka som er skilt og ikke bor som "alle andre".. 

Føler egentlig skikkelig på det, at de har en haug av forventninger om at nå som jeg er skilt, så kan jeg "bli som alle andre" dvs stasjonsvogn, enebolig og turtøy på konstant og unger som har fritidsaktiviteter hver dag. Moren min har til og med formeninger om hvem vi tilbringer tid med. 

Jeg fant ut etter en tid at hennes mål er ikke mitt mål. Jeg vil også eie bolig med plass, og gjøre det jeg kan for at barna har det bra. En, tre eller ingen fritidsaktiviteter, så lenge de ikke føler seg presset den ene eller andre veien. Og at vi bruker tid med folk vi trives med, uansett økonomisk status. 

Håper det ordner seg for deg ❤️

Anonymkode: 85ab8...3b5

Takk🥰Og du, jeg har mine bitre øyeblikk også, sånn at det er sagt. Det er rett og slett menneskelig.

Mislykket er det jeg som her; hverken kropp eller hode fungerer. Og den dagen jeg dør, blir det ikke noen ved min side. Muligens to katter som spiser meg etter en tid😂

Du har barn, fokuser på den bragden🩵Holdningene min familie viser meg er det verste for meg. Dvs de trakker på sårbare grupper(syke) dermed meg også.

Anonymkode: 5038b...7ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk🥰Og du, jeg har mine bitre øyeblikk også, sånn at det er sagt. Det er rett og slett menneskelig.

Mislykket er det jeg som her; hverken kropp eller hode fungerer. Og den dagen jeg dør, blir det ikke noen ved min side. Muligens to katter som spiser meg etter en tid😂

Du har barn, fokuser på den bragden🩵Holdningene min familie viser meg er det verste for meg. Dvs de trakker på sårbare grupper(syke) dermed meg også.

Anonymkode: 5038b...7ba

Uff, du er ikke mislykket! Men jeg forstår at du har de tankene når ting er som det er at du er alene og i tillegg på takle folk rundt med kjipe holdninger.. Det ødelegger veldig mye! 

Har du noen i din omgangskrets som er i samme situasjon? Føler ofte det hjelper veldig når jeg bruker tid med andre som også er alene og litt de samme meningene som meg..

Du har ihvertfall to katter som er der 😊 du er heldig. Jeg kan ikke ha katt pga plass, men har fått fisk da.. 

Jeg mottar overgangsstønad ved siden av arbeidet (jeg er vikar, så det er litt forskjell fra mnd til mnd i inntekt), og moren min også rakker veldig ned på de som går på nav. Snakker hele tiden om hennes skattepenger, at det er hun og pappa som betaler for at vi skal få helsehjelp (det er jo fortsatt dyrt med egenandel og eventuelt medisiner), at vi burde komme bakerst i køen osv. Hun mener tydeligvis meg også siden jeg har vært hjemmeværende med barn.. 🙄 Jeg har ikke mottatt noe fra nav da jeg var hjemme, men hun mener jeg ikke fortjener noe hjelp pga det. 

Jeg presterte å si at det er slik velferdsstaten fungerer, at man hjelper folk så de ikke skal bo på gata og dø av sult. Om man ikke liker det, så får man flytte til et annet land.. 😅 Jeg er ihvertfall evig takknemlig for at nav er der. 

 

Anonymkode: 85ab8...3b5

[AnonymBruker]

Uff de høres litt korte ut🫣

Jeg har kun to venner, og de er i jobb. Uansett går jeg ikke så godt sammen med syke damer på min egen alder😅Og har gått fra moderat til verre ME de siste 8 årene, så har ikke energi til flere.

Kattene var fremtidige fiktive katter👀Jeg bor trangt i blokk. Men skal muligens selge fordi økonomien kollapser snart. Kan du klare å distansere deg fra dem en lang periode? og evt kommentere grunn hvis de spør-men på en fin måte. 

Jeg har vel knapt et menneske som viser full forståelse for min kompliserte helsesituasjon, men satser på å heller være ensom med en viss sjelefred-enn å please(motta dritt) fra andre-blant annet familie😥

Anonymkode: 5038b...7ba

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg merker jeg trives litt lite i familiens selskap, og jeg trenger litt råd til hvordan jeg kan håndtere dette. 

I fjor skilte jeg meg fra mannen min, etter jubel fra mine foreldre. Jeg og mannen min prøver fortsatt å finne ut av problemene våres, vi er fortsatt veldig glade i hverandre, og vi samarbeider bra om barna. Dessverre har foreldrene mine lagt mannen min for hat. De er ganske forskjellige, og jeg føler jeg er litt på midten av skalaen sånn med meninger osv. 

Jeg har virkelig prøvd. Jeg gikk fra å stå på virkelig bar bakke, arbeidsledig og uten inntekt, til å leie en helt ok toroms (ja jeg vet det ikke er ideelt for en voksen og to barn, men det vil bli bedre), til å få arbeid og fått plass på yrkesrettet studie. Jeg gjør virkelig så godt jeg kan, og barna må gå lange dager i bhg slik at jeg forhåpentligvis en dag kan kjøpe bolig.. 

Mamma og pappa har hjulpet meg masse med praktiske ting, og jeg er evig takknemlig. Og pga dette får jeg skyldfølelse for at jeg føler som jeg gjør. 

Når jeg er med dem og min barnløse søster, kan jeg nesten ikke irettesettelse barna mine. Hver gang jeg gjør det, skal min mor motsi meg. Bråker barna, og jeg ber dem være stille, sier hun at de må få lov å lage lyd. Derimot, sier jeg ingenting, skal foreldrene mine ta over. For meg gjør det selvsagt ingenting at min mor sier noe til barna mine, hun er selv forelder og hun sier ifra på en helt ok måte. Men så er det søsteren min som er alt for streng i stemmen med toåringen og behandler ham som en åtte år gammel gutt. Samboeren hennes kan plutselig knipse og rope "hei!" når han sier samme ting flere ganger eller maser (fordi de ikke svarer ham). Det samme gjør søsteren min. Min fem år gamle datter forventer søsteren min alt for mye av, og hun kan lett bli overveldet. Er hun sliten eller har fått sukker, eller begge deler, blir hun veldig lett "høy" og må roes ned. Istede presterer søsteren min og kjefte på henne for dårlig oppførsel. Det holder i evigheter å snakke med henne, og gjøre tiltak som å gi henne en aktivitet som kan roe henne ned. 

Og for et par måneder siden kjøpte foreldrene mine en hytte til åtte millioner. Det er alt de snakket om månedene rundt dette kjøpet, snakket kun om designer møbler de skal ha der og hvor fint og flott det er der. Jeg er enig i at det er fint og flott, og veldig hyggelig at de kjøpte en såpass stor hytte. Jeg skal innrømme at jeg er misunnelig. Hadde jeg hatt såpass mye penger til overs, hadde jeg ikke gått så all inn når jeg hadde barn som slet. 

Hvorfor kunne ikke de kjøpt en liten leilighet og leid den ut til meg, og jeg kunne betalt den ned.. Så barna mine kunne fått eget rom? Er jeg kanskje påvirket av min eksmann som alltid hjalp sine familiemedlemmer med alt mulig fordi han kunne... Noen ganger økonomisk, men mest med ting som gjorde ting lettere for dem om det så var skyss, barnepass og Gud vet hva uten å forvente noe igjen. I hans familie var det uhørt at noen skulle "streve med sitt". 

Jeg er slett ikke lat, og forventer selvsagt ikke at de skal gjøre noe sånt. Jeg sliter heller ikke økonomisk eller har noe særlig gjeld (bare et studielån jeg betaler på). Jeg har bare gjort fornuftige valg ifølge dem, og jeg vil jo nå i mål etterhvert. Men personlig hadde jeg hjulpet mine egne om jeg kunne. Istede for å kjøpe luksushytte. 

Så i selskap med denne trioen kan være litt strevsomt. Jeg føler meg som den fattige alenemoren som ingen gidder å høre på, fnyser av det jeg tar med av mat. De har til og med ledd av leiligheten at jeg har så mange ting og møbler. Saken er at jeg ikke har plass, og det er kun nødvendige ting..og vi har faktisk ikke så mye. Utenom hamsterburet da selvsagt.. Det er ikke nødvendig og tar litt plass. Helt høl i huet at jeg skal ha to senger, at barna har for mye leker (det har de ikke, som sagt, plass). Jeg har prøvd så godt jeg kan å minimere mengden, men nå går det faktisk ikke lenger. 

De kritiserer at eksmannen min hjelper til med ting som omhandler barna, og kritiserer at han ikke betaler bidrag via nav. Han betaler det han kan, men han sliter økonomisk. 

Etter å ha vært med dem får jeg fysiske plager. Jeg sliter med angst og nå er det helt jævlig. 

Jeg trenger å bare høre om jeg er helt på bærtur. For jeg veit ikke. 

 

 

Anonymkode: 85ab8...3b5

Jeg skjønner så godt at du reagerer med skuffelse på avgjørelser dine foreldre har tatt med hyttekjøp ol. Husk også at dette er en generasjon som TROR de bygde opp igjen landet etter krigen, og at de rettferdiggjør sine valg med den tanken. 

Har du foreslått ideen om at de kan stå som kjøpere av en bolig til deg og at du leier av dem, inntil du får råd til å kjøpe den selv? De tror kanskje du har det helt greit om du ikke sier noe om dine ønsker og forventninger. 

 

[AnonymBruker]

Dette med økonomien kjenner jeg godt igjen. Da jeg ble skilt fra min mann hadde jeg ikke råd til nåla i veggen. Måtte selge eneboligen min mann og jeg hadde hatt, og det overskuddet vi fikk etter salget (delt på to), dekket såvidt egenkapitalen på en ettromsleilighet i barnas skolekrets. Jeg var (og er fortsatt) lavtlønnet. Min far var veldig på at begge barna måtte ha hvert sitt soverom, som om det liksom var et alternativ for meg? I nesten samme vending pratet han om at han og mamma vurderte å kjøpe seg en leilighet til 11 mill i samme by som de hadde enebolig, sånn for å sikre seg bolig til senere i livet. Den kunne han bare cashe ut uten lån, sa han. Og på den måten trampet han i hjel forholdet mellom meg og ham. Jeg orker nemlig ikke å ha kontakt med folk som paraderer rundt og skryter av pengesekken akkurat i den perioden hvor jeg sliter mest. Hjelper ikke meg at jeg skal arve ham en gang, det er sannsynligvis 20 år til. Er nå jeg har barn som skal forsørges, og når de flytter ut er en ettroms mer enn stort nok for meg.

Anonymkode: fbe64...ab9

[Tatja]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg merker jeg trives litt lite i familiens selskap, og jeg trenger litt råd til hvordan jeg kan håndtere dette. 

I fjor skilte jeg meg fra mannen min, etter jubel fra mine foreldre. Jeg og mannen min prøver fortsatt å finne ut av problemene våres, vi er fortsatt veldig glade i hverandre, og vi samarbeider bra om barna. Dessverre har foreldrene mine lagt mannen min for hat. De er ganske forskjellige, og jeg føler jeg er litt på midten av skalaen sånn med meninger osv. 

Jeg har virkelig prøvd. Jeg gikk fra å stå på virkelig bar bakke, arbeidsledig og uten inntekt, til å leie en helt ok toroms (ja jeg vet det ikke er ideelt for en voksen og to barn, men det vil bli bedre), til å få arbeid og fått plass på yrkesrettet studie. Jeg gjør virkelig så godt jeg kan, og barna må gå lange dager i bhg slik at jeg forhåpentligvis en dag kan kjøpe bolig.. 

Mamma og pappa har hjulpet meg masse med praktiske ting, og jeg er evig takknemlig. Og pga dette får jeg skyldfølelse for at jeg føler som jeg gjør. 

Når jeg er med dem og min barnløse søster, kan jeg nesten ikke irettesettelse barna mine. Hver gang jeg gjør det, skal min mor motsi meg. Bråker barna, og jeg ber dem være stille, sier hun at de må få lov å lage lyd. Derimot, sier jeg ingenting, skal foreldrene mine ta over. For meg gjør det selvsagt ingenting at min mor sier noe til barna mine, hun er selv forelder og hun sier ifra på en helt ok måte. Men så er det søsteren min som er alt for streng i stemmen med toåringen og behandler ham som en åtte år gammel gutt. Samboeren hennes kan plutselig knipse og rope "hei!" når han sier samme ting flere ganger eller maser (fordi de ikke svarer ham). Det samme gjør søsteren min. Min fem år gamle datter forventer søsteren min alt for mye av, og hun kan lett bli overveldet. Er hun sliten eller har fått sukker, eller begge deler, blir hun veldig lett "høy" og må roes ned. Istede presterer søsteren min og kjefte på henne for dårlig oppførsel. Det holder i evigheter å snakke med henne, og gjøre tiltak som å gi henne en aktivitet som kan roe henne ned. 

Og for et par måneder siden kjøpte foreldrene mine en hytte til åtte millioner. Det er alt de snakket om månedene rundt dette kjøpet, snakket kun om designer møbler de skal ha der og hvor fint og flott det er der. Jeg er enig i at det er fint og flott, og veldig hyggelig at de kjøpte en såpass stor hytte. Jeg skal innrømme at jeg er misunnelig. Hadde jeg hatt såpass mye penger til overs, hadde jeg ikke gått så all inn når jeg hadde barn som slet. 

Hvorfor kunne ikke de kjøpt en liten leilighet og leid den ut til meg, og jeg kunne betalt den ned.. Så barna mine kunne fått eget rom? Er jeg kanskje påvirket av min eksmann som alltid hjalp sine familiemedlemmer med alt mulig fordi han kunne... Noen ganger økonomisk, men mest med ting som gjorde ting lettere for dem om det så var skyss, barnepass og Gud vet hva uten å forvente noe igjen. I hans familie var det uhørt at noen skulle "streve med sitt". 

Jeg er slett ikke lat, og forventer selvsagt ikke at de skal gjøre noe sånt. Jeg sliter heller ikke økonomisk eller har noe særlig gjeld (bare et studielån jeg betaler på). Jeg har bare gjort fornuftige valg ifølge dem, og jeg vil jo nå i mål etterhvert. Men personlig hadde jeg hjulpet mine egne om jeg kunne. Istede for å kjøpe luksushytte. 

Så i selskap med denne trioen kan være litt strevsomt. Jeg føler meg som den fattige alenemoren som ingen gidder å høre på, fnyser av det jeg tar med av mat. De har til og med ledd av leiligheten at jeg har så mange ting og møbler. Saken er at jeg ikke har plass, og det er kun nødvendige ting..og vi har faktisk ikke så mye. Utenom hamsterburet da selvsagt.. Det er ikke nødvendig og tar litt plass. Helt høl i huet at jeg skal ha to senger, at barna har for mye leker (det har de ikke, som sagt, plass). Jeg har prøvd så godt jeg kan å minimere mengden, men nå går det faktisk ikke lenger. 

De kritiserer at eksmannen min hjelper til med ting som omhandler barna, og kritiserer at han ikke betaler bidrag via nav. Han betaler det han kan, men han sliter økonomisk. 

Etter å ha vært med dem får jeg fysiske plager. Jeg sliter med angst og nå er det helt jævlig. 

Jeg trenger å bare høre om jeg er helt på bærtur. For jeg veit ikke. 

 

 

Anonymkode: 85ab8...3b5

Personlig hadde jeg, som deg, hjulpet mine barn økonomisk. Det hadde også mine foreldre. Skjønner din skuffelse. 

[AnonymBruker]

Skjønner skuffelsen din over det økonomiske. Neida, de er ikke forpliktet til å hjelpe deg, de står fritt til å bruke sine penger som de vil. Sånn er det med mine foreldre også. Jeg har barn og har hatt det tøft. Gjør alt jeg kan for å komme meg inn på et bedre spor, forsørge barna osv. Og leier, noe som er greit nok - bortsett fra at mine foreldre har mulighet til å hjelpe meg til å kjøpe en liten leilighet om de hadde villet. De hjalp mine søsken - men altså ikke meg. Som en over her sier: Det er en mager trøst at jeg arver mine foreldre en dag, det er mest sannsynlig 20 år til - da er barna mine for lengst voksne og ute av redet. Det nå jeg trenger den arven, ikke senere. Men - da får jeg kanskje mulighet til å gi noe videre da, til mine barn som skal etablere seg - så slipper de å streve slik jeg har gjort. For det gjør meg verken «sterk», «flink» eller lykkelig - det gjør meg sliten og evig bekymret og jeg føler meg forskjellsbehandlet.

Så ja. Ingen er forpliktet til å gi noe som helst, men tror det er menneskelig å kjenne på vanskelige følelser rundt det uansett.

Anonymkode: e8378...d4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Uff de høres litt korte ut🫣

Jeg har kun to venner, og de er i jobb. Uansett går jeg ikke så godt sammen med syke damer på min egen alder😅Og har gått fra moderat til verre ME de siste 8 årene, så har ikke energi til flere.

Kattene var fremtidige fiktive katter👀Jeg bor trangt i blokk. Men skal muligens selge fordi økonomien kollapser snart. Kan du klare å distansere deg fra dem en lang periode? og evt kommentere grunn hvis de spør-men på en fin måte. 

Jeg har vel knapt et menneske som viser full forståelse for min kompliserte helsesituasjon, men satser på å heller være ensom med en viss sjelefred-enn å please(motta dritt) fra andre-blant annet familie😥

Anonymkode: 5038b...7ba

Skjønner deg godt, og noen ganger trives man best i eget selskap😊 det gjør ihvertfall jeg til tider. Synes det er fint at du setter grenser for deg selv og omgir deg minst mulig med folk som trekker ned humøret ditt. 

Synes samtidig det er trist at du skal få så mye dritt, det er jo ikke din feil at du er i den situasjonen som du er i. Mennesker som er syke trenger forståelse og kjærlighet på lik linje med alle andre... Og noen mye mer.. 

Jeg har distansert meg litt, og gidder ikke ringe noe særlig eller finne på masse greier. Har vel skjedd to ganger siden nyåret at jeg har invitert oss på kaffe, men vi ses jo ganske ofte for de vil jo ha oss med på ting... 

 

Kaisada skrev (11 timer siden):

Jeg skjønner så godt at du reagerer med skuffelse på avgjørelser dine foreldre har tatt med hyttekjøp ol. Husk også at dette er en generasjon som TROR de bygde opp igjen landet etter krigen, og at de rettferdiggjør sine valg med den tanken. 

Har du foreslått ideen om at de kan stå som kjøpere av en bolig til deg og at du leier av dem, inntil du får råd til å kjøpe den selv? De tror kanskje du har det helt greit om du ikke sier noe om dine ønsker og forventninger. 

 

Jaa altså de er født sent på 60 tallet, men min mor har en litt sånn "vi har alltid klart oss selv, og se hvor flott vi har det" - men tror ikke hun hadde hatt det så flott med kun egen inntekt. 

Jeg har helt ærlig ikke tort å være seriøs om det forslaget, for de reagerer ofte litt sånn forferdet over folk som ber om hjelp fra andre. De kan godt tilby hjelp, men da skal det være deres eget initiativ og ikke andres. 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Dette med økonomien kjenner jeg godt igjen. Da jeg ble skilt fra min mann hadde jeg ikke råd til nåla i veggen. Måtte selge eneboligen min mann og jeg hadde hatt, og det overskuddet vi fikk etter salget (delt på to), dekket såvidt egenkapitalen på en ettromsleilighet i barnas skolekrets. Jeg var (og er fortsatt) lavtlønnet. Min far var veldig på at begge barna måtte ha hvert sitt soverom, som om det liksom var et alternativ for meg? I nesten samme vending pratet han om at han og mamma vurderte å kjøpe seg en leilighet til 11 mill i samme by som de hadde enebolig, sånn for å sikre seg bolig til senere i livet. Den kunne han bare cashe ut uten lån, sa han. Og på den måten trampet han i hjel forholdet mellom meg og ham. Jeg orker nemlig ikke å ha kontakt med folk som paraderer rundt og skryter av pengesekken akkurat i den perioden hvor jeg sliter mest. Hjelper ikke meg at jeg skal arve ham en gang, det er sannsynligvis 20 år til. Er nå jeg har barn som skal forsørges, og når de flytter ut er en ettroms mer enn stort nok for meg.

Anonymkode: fbe64...ab9

Å herregud... Skjønner veldig godt at det ikke var særlig lett for deg, og skjønnet godt at det forholdet ble ødelagt.. :/ 

Det er litt sånn jeg føler også, orker ikke høre om designerstoler til flere tusen, kjøper et møbel på "salg" og satt ned med tjue prosent og koster likevel 40000...40 000 for en spisestue er helt hinsides når det et to månedslønner for meg, og hvor sykt heldige de var på at de sparte mange tusen... 

En ting at man har mye penger og kan kjøpe det man synes er fint, det unner jeg dem selvsagt. Det må man få lov til om man har råd, men det er denne skryten og konstante pratingen. Verre føler jeg det blir når de skal kritisere valg av klesmerker til barna eller klær til meg. 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Skjønner skuffelsen din over det økonomiske. Neida, de er ikke forpliktet til å hjelpe deg, de står fritt til å bruke sine penger som de vil. Sånn er det med mine foreldre også. Jeg har barn og har hatt det tøft. Gjør alt jeg kan for å komme meg inn på et bedre spor, forsørge barna osv. Og leier, noe som er greit nok - bortsett fra at mine foreldre har mulighet til å hjelpe meg til å kjøpe en liten leilighet om de hadde villet. De hjalp mine søsken - men altså ikke meg. Som en over her sier: Det er en mager trøst at jeg arver mine foreldre en dag, det er mest sannsynlig 20 år til - da er barna mine for lengst voksne og ute av redet. Det nå jeg trenger den arven, ikke senere. Men - da får jeg kanskje mulighet til å gi noe videre da, til mine barn som skal etablere seg - så slipper de å streve slik jeg har gjort. For det gjør meg verken «sterk», «flink» eller lykkelig - det gjør meg sliten og evig bekymret og jeg føler meg forskjellsbehandlet.

Så ja. Ingen er forpliktet til å gi noe som helst, men tror det er menneskelig å kjenne på vanskelige følelser rundt det uansett.

Anonymkode: e8378...d4f

Jeg er helt enig med deg, og tenker akkurat det samme. Det er trossalt mine foreldres penger som de har jobbet for og selvsagt skal man bestemme over egen inntekt. Ingen andre har rett på dem. Men jeg hadde aldri gjort det. Jeg ville hatt gjort alt for at barna mine skulle få det lettest mulig om de hadde vært i en vanskelig situasjon som voksen. 

En ting om de var late eller ikke gadd og ikke brydde seg, men om de hadde gjort det de hadde kunnet og jeg kunne hjelpe dem med å nå målet, selvsagt. 

Men arver man altså boligen til foreldre..? Hva om det ikke er nedbetalt? 

Anonymkode: 85ab8...3b5