Når livet går rett vest, hva gjør man da?

[AnonymBruker]

Jeg har nylig gått ifra mannen min (det var jeg som dro). Vi har ett barn sammen som er 4 år, han har spesielle behov. Vi makset lånet da vi kjøpte bolig for 1 år tilbake, nå sliter vi med få solgt og det ser ut til at vi kanskje må selge med tap. Jeg har en jobb jeg mistrives veldig i, ble regelrett mobbet av to kollegaer som jobbet tett på meg i 2 år, i år har jeg fått byttet til en annen avdeling, her er kollegaene mye triveligere og greie, men jeg mistrives fremdeles. Utdanningen min kan ikke brukes til noe annet enn akkurat denne jobben, og jeg har verken tid, ork eller økonomi til å ta en ny utdanning nå, pga ovennevnte faktorer. 
 

Jeg bor hos foreldrene mine nå, mens huset ligger ute for salg, niende uken på rad. Jeg har barnet vårt 100% fordi barnefar ikke gidder. Jeg liker ikke å bo hjemme, men alternativet er å bo i huset sammen med barnefar og det er helt uaktuelt. Jeg ser folk rundt meg kjøpe seg hus, dra på fine ferier, koser seg i sommerferien. Mens sommerferien har vært ett sant helvete for min del, med alt som foregår. 
 

Vet ikke helt hvor jeg vil med innlegget mitt annet enn kanskje en utblåsning. Jeg har omtrent ingen venner, har en venninne der kontakten har dabbet litt av, utenom kollegaer og mannens venner. 

Anonymkode: 0e242...12a

[AnonymBruker]

du ligger altså litt nede for telling nå. Høres ut som en tøff situasjon - jeg hadde nok selv også vært litt mutt hadde det vært meg. 

Men ... det blir bedre igjen. Det BLIR bedre igjen. Bare vit det. 

Anonymkode: c778f...941

[AnonymBruker]

Her er det egentlig bare to visdomsord jeg kan gi deg:

If you're going through hell, keep going. Winston Churchill

og

This too shall pass.

Så krysser jeg fingrene for at du får det bedre snart.

 

Anonymkode: 52487...cb2

[AnonymBruker]

Jeg vet det er en klisje, men når man har nådd bunn, er det bare en vei å gå og det er opp!

Det vil bli bedre igjen. Et skritt av gangen, så vil du få grep om livet ditt igjen. 

Anonymkode: e3074...6a3

[aksase]

Ja, hva gjør man når "livet går rett vest"? Er vel ikke annet å gjøre enn å klamre seg fast og gjøre det beste ut av det? 

Når jeg selv har det vanskelig prøver jeg å tenke at det aldri er så galt at det ikke kunne vært verre. Prøv å tenke deg en enda verre situasjon enn den du er i, og vær glad for at det ikke er så galt som det kunne vært. 🙂

 

[fru Alving]

Ok TS, du har ihvertfall foreldre som bryr seg om deg og din sønn.

Få solgt det huset, så du kan gå videre. Lei eller kjøp noe nytt eller bo hjemme for å spare om du orker det en stund.

Hvorfor mistrives du på jobben? Kanskje din hjemmesituasjon har gjort at alt har vært litt pyton i det siste? Hvis utdanningen din ikke kan brukes til noe annet, hva så du for deg når du tok den? Disse kollegene som har mobbet deg, de er ikke verdt noe som helst, godt du nå jobber med bedre og triveligere kolleger. jeg tror at når ting roer seg hjemme så vil du få mer overskudd også i jobben, og kan kanskje lettere se hvilke muligheter som finnes for deg og din utdanning eller om du skal videreutdanne deg.

At du har lite venner går og an å gjøre noe med. Vær ærlig med de rundt deg, de på jobben og. Hadde jeg hatt en kollega som slet litt hjemme så hadde jeg anstrengt meg ekstra for å møte vedkommende og det er mange som egentlig godt kan tenke seg å utvide bekjentskapskretsen sin.

Lykke til!

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har nylig gått ifra mannen min (det var jeg som dro). Vi har ett barn sammen som er 4 år, han har spesielle behov. Vi makset lånet da vi kjøpte bolig for 1 år tilbake, nå sliter vi med få solgt og det ser ut til at vi kanskje må selge med tap. Jeg har en jobb jeg mistrives veldig i, ble regelrett mobbet av to kollegaer som jobbet tett på meg i 2 år, i år har jeg fått byttet til en annen avdeling, her er kollegaene mye triveligere og greie, men jeg mistrives fremdeles. Utdanningen min kan ikke brukes til noe annet enn akkurat denne jobben, og jeg har verken tid, ork eller økonomi til å ta en ny utdanning nå, pga ovennevnte faktorer. 
 

Jeg bor hos foreldrene mine nå, mens huset ligger ute for salg, niende uken på rad. Jeg har barnet vårt 100% fordi barnefar ikke gidder. Jeg liker ikke å bo hjemme, men alternativet er å bo i huset sammen med barnefar og det er helt uaktuelt. Jeg ser folk rundt meg kjøpe seg hus, dra på fine ferier, koser seg i sommerferien. Mens sommerferien har vært ett sant helvete for min del, med alt som foregår. 
 

Vet ikke helt hvor jeg vil med innlegget mitt annet enn kanskje en utblåsning. Jeg har omtrent ingen venner, har en venninne der kontakten har dabbet litt av, utenom kollegaer og mannens venner. 

Anonymkode: 0e242...12a

Jeg føler med deg ts. Det er snart lys i tunnelen. 

Kan jeg spørre deg om hvorfor du gikk fra mannen din? Og var han enig med å gå fra hverandre eller ville han bli i forholdet?

Anonymkode: 1d888...3c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg føler med deg ts. Det er snart lys i tunnelen. 

Kan jeg spørre deg om hvorfor du gikk fra mannen din? Og var han enig med å gå fra hverandre eller ville han bli i forholdet?

Anonymkode: 1d888...3c6

Jeg gikk ifra han fordi forholdet vårt var helt dødt, vi sov i hvert vårt rom, hadde lite til felles bortsett fra barnet. Det eneste som holdt oss sammen var faktisk barnet vårt. Jeg ble bare mer og mer ulykkelig av å være i det forholdet, så jeg valgte å gå. Han var uenig og mente vi burde holde sammen for barnets skyld. Men jeg orket ikke mer. 

Anonymkode: 0e242...12a

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (18 timer siden):

Ok TS, du har ihvertfall foreldre som bryr seg om deg og din sønn.

Få solgt det huset, så du kan gå videre. Lei eller kjøp noe nytt eller bo hjemme for å spare om du orker det en stund.

Hvorfor mistrives du på jobben? Kanskje din hjemmesituasjon har gjort at alt har vært litt pyton i det siste? Hvis utdanningen din ikke kan brukes til noe annet, hva så du for deg når du tok den? Disse kollegene som har mobbet deg, de er ikke verdt noe som helst, godt du nå jobber med bedre og triveligere kolleger. jeg tror at når ting roer seg hjemme så vil du få mer overskudd også i jobben, og kan kanskje lettere se hvilke muligheter som finnes for deg og din utdanning eller om du skal videreutdanne deg.

At du har lite venner går og an å gjøre noe med. Vær ærlig med de rundt deg, de på jobben og. Hadde jeg hatt en kollega som slet litt hjemme så hadde jeg anstrengt meg ekstra for å møte vedkommende og det er mange som egentlig godt kan tenke seg å utvide bekjentskapskretsen sin.

Lykke til!

 

Jeg tok utdanningen den gangen fordi det var stor etterspørsel og alle var sikret jobb etter endt utdanning. Jeg trodde også at jeg ville stortrives i det yrke, det gjorde jeg også, men de siste årene har vært pyton. Det er mange i det yrket som kaster inn håndkleet etter noen år, så det at jeg føler meg litt ferdig og «utbrent» er ikke noe rart. Jeg er også enig i at de årene jeg jobbet sammen med de to som mobbet meg har satt sine spor, og at en vanskelig hjemmesituasjon nå ikke gjør saken enklere. 
 

Tror mye løsner så fort huset vårt blir solgt, da kan jeg endelig kjøpe meg ny bolig og flytte ut. Jeg har verdens greieste foreldre som også er fantastiske besteforeldre for barnet mitt, men det er slitsomt å bo hjemme som voksen. Savner egentid og mine egne rammer. 

Anonymkode: 0e242...12a

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg tok utdanningen den gangen fordi det var stor etterspørsel og alle var sikret jobb etter endt utdanning. Jeg trodde også at jeg ville stortrives i det yrke, det gjorde jeg også, men de siste årene har vært pyton. Det er mange i det yrket som kaster inn håndkleet etter noen år, så det at jeg føler meg litt ferdig og «utbrent» er ikke noe rart. Jeg er også enig i at de årene jeg jobbet sammen med de to som mobbet meg har satt sine spor, og at en vanskelig hjemmesituasjon nå ikke gjør saken enklere. 
 

Tror mye løsner så fort huset vårt blir solgt, da kan jeg endelig kjøpe meg ny bolig og flytte ut. Jeg har verdens greieste foreldre som også er fantastiske besteforeldre for barnet mitt, men det er slitsomt å bo hjemme som voksen. Savner egentid og mine egne rammer. 

Anonymkode: 0e242...12a

Det tror jeg også. Da får du noe nytt å fokusere på og det er alltid stas med nytt hjem og en ny og frisk start!

Jeg forstår og godt at det er slitsomt å flytte hjem som voksen.

[AnonymBruker]

Føler med deg. Jeg har til nå hatt ett skikkelig dritt 2023 selv, hvor det meste har raknet og jeg har stått med dritt til halsen. Min måte å ta det på er at jeg tenker at det kan jo være litt nyttig også og både kjenne på hard motgang og alt man lærer av det. Også tenker jeg som andre nevnte, at ingenting varer evig. Det blir bedre. Og at det kanskje åpner seg noen nye muligheter jeg ikke ville hatt ellers. Jeg prøver også å være positiv i det hele, og tenke at jeg har fått tildelt noen nye livsbetingelser og utgangspunkt. De er ikke så gode, men det er det jeg har å jobbe med. Så må jeg finne gode løsninger ut fra det for å bedre situasjonen. 

Anonymkode: 8120f...c28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg gikk ifra han fordi forholdet vårt var helt dødt, vi sov i hvert vårt rom, hadde lite til felles bortsett fra barnet. Det eneste som holdt oss sammen var faktisk barnet vårt. Jeg ble bare mer og mer ulykkelig av å være i det forholdet, så jeg valgte å gå. Han var uenig og mente vi burde holde sammen for barnets skyld. Men jeg orket ikke mer. 

Anonymkode: 0e242...12a

Du kan altså gå tilbake, hvis du vil?

Anonymkode: dfe57...2b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du kan altså gå tilbake, hvis du vil?

Anonymkode: dfe57...2b2

Nei, jeg vil ikke det. Både han og jeg har innsett nå at vi ikke passer sammen. 

Anonymkode: 0e242...12a