Trodde det hadde blitt bedre..fælt å føle slik jeg gjør nå som baby har blitt 10 mnd

[AnonymBruker]

Jeg er førstegangsmamma. Jeg hadde en tøff start med hastekeisersnitt, kolikkbaby og lite søvn. Jeg slet også  med å føle på morsfølelse selv om jeg alltid har følt omsorg for babyen. Jeg ble så lei meg og skuffet, da jeg hadde sett for meg å føle sterk kjærlighet med en gang babyen var ute.

Jeg var ærlig med helsesykepleier og gikk til samtale med psykolog i noen uker og det hjalp en del. Etterhvert når baby ble mindre urolig begynte jeg å kjenne mer kjærlighet og mestring med å dra ut med han og møte andre o.l. Begynte å jobbe i mai og det føltes greit det også.

Nå har han blitt 10 mnd og den siste tiden har jeg begynt å føle på det jeg gjorde den første tiden  Tror det kan ha noe å gjøre med at det er stress på jobb, at han er mer aktiv/liker ikke å sitte på fang/kose, det å kle på/stelle han er en kamp og han blir lett sutrete/urolig.  Selv om jeg vet at dette er normalt for alderen hans gjør dette at jeg føler han ikke er glad i meg, og at jeg ikke føler den sterke morsfølelsen. Det at jeg jobber 100% gjør ikke det noe lettere. Jeg trodde det hadde blitt bedre da jeg i sommer flere ganger har hatt øyeblikk der jeg har kjent på skikkelig kjærlighet/glede med å være sammen med han. 

I dag etter jobb føltes det helt forferdelig. Jeg begynte å gråte da jeg følte alt jeg gjorde ble feil, så jeg måtte be pappaen ta over. Jeg følte meg som verdens verste mamma. Han er også mindre interessert i amming nå og det er også en liten sorg da jeg føler det er kosen jeg får med han. 

 

Er det noen som kan relatere det jeg føler? Når ble det bedre igjen?

 

Håper på noen gode ord fra dere ❤️

Anonymkode: 598cf...62f

[AnonymBruker]

Jeg tror først og fremst du må prøve og slutte å jakte på morsfølelse. Det er ingenting feil at det svinger opp og ned med oss alle og relasjoner. Det er mange som ikke føler sterk kjærlighet med en gang barnet er født, det er en fremmed som kommer ut som man ikke aner hvem er - og det er helt vanlig at man ikke går rundt og tenker på følelser om å være mamma, eller føler seg så lykkelig som mamma hele tiden. Det tror jeg kan være med på å gjøre deg ulykkelig og ødelegge for samspillet deres. Du er god nok som du er. 

Anonymkode: 3324d...d66

[AnonymBruker]

Ble det noen gang nevnt fødselsdepresjon ifbm oppfølgingen du fikk via hs? Synes det høres ut som en del tanker jeg har hatt underveis.

Fastlege henviste med til sped- og småbarn på bup der jeg og baby har gått sammen til timer nettopp for å styrke tilknytning, morsfølelse etc. Tror det har hjulpet at jeg har fått noen å snakke med konkret om disse tingene. Min er 11 mnd nå og nå føler jeg meg virkelig som hans mamma, som at det kun er meg som kan gi han den omsorgen et barn skal ha fra mamma og at han trenger meg ❤️

Håper du får hjelp og at du finner morsfølelsen, det er du som er barnets mor og barnet elsker deg betingelsesløst, du må bare våge å innse akkurat hvor høyt elsket du plutselig er!

Anonymkode: 8b9a1...0fe

[AnonymBruker]

Det er nok helt normale følelser. Kan kjenne meg litt igjen. Hadde alltid sett for meg at jeg og baby skulle kose mye. Baby var ikke interessert. Først den siste tiden vil han kose. Nå er han 19 mnd. Følte lenge at han ikke likte meg fordi man fort tenker at kos/nærhet er måten mennesker viser at de liker andre på. Men ikke for så små. De tar kjærligheten de får for gitt, og vil ikke være i stand til å gi tilbake før de blir eldre. Legger ved et illustrerende meme 😅

Anonymkode: 5bc7c...f7d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg er førstegangsmamma. Jeg hadde en tøff start med hastekeisersnitt, kolikkbaby og lite søvn. Jeg slet også  med å føle på morsfølelse selv om jeg alltid har følt omsorg for babyen. Jeg ble så lei meg og skuffet, da jeg hadde sett for meg å føle sterk kjærlighet med en gang babyen var ute.

Jeg var ærlig med helsesykepleier og gikk til samtale med psykolog i noen uker og det hjalp en del. Etterhvert når baby ble mindre urolig begynte jeg å kjenne mer kjærlighet og mestring med å dra ut med han og møte andre o.l. Begynte å jobbe i mai og det føltes greit det også.

Nå har han blitt 10 mnd og den siste tiden har jeg begynt å føle på det jeg gjorde den første tiden  Tror det kan ha noe å gjøre med at det er stress på jobb, at han er mer aktiv/liker ikke å sitte på fang/kose, det å kle på/stelle han er en kamp og han blir lett sutrete/urolig.  Selv om jeg vet at dette er normalt for alderen hans gjør dette at jeg føler han ikke er glad i meg, og at jeg ikke føler den sterke morsfølelsen. Det at jeg jobber 100% gjør ikke det noe lettere. Jeg trodde det hadde blitt bedre da jeg i sommer flere ganger har hatt øyeblikk der jeg har kjent på skikkelig kjærlighet/glede med å være sammen med han. 

I dag etter jobb føltes det helt forferdelig. Jeg begynte å gråte da jeg følte alt jeg gjorde ble feil, så jeg måtte be pappaen ta over. Jeg følte meg som verdens verste mamma. Han er også mindre interessert i amming nå og det er også en liten sorg da jeg føler det er kosen jeg får med han. 

 

Er det noen som kan relatere det jeg føler? Når ble det bedre igjen?

 

Håper på noen gode ord fra dere ❤️

Anonymkode: 598cf...62f

Det er så vondt!  Jeg fikk heller ikke noe morsfølelse. Babyen min var syk og vi lå 1 mnd på nyfødtintensiv. Jeg ville bare bort, og gi fra meg babyen. Så ble det bedre da han ble 5 mnd. Da tørte jeg endelig å gå ut alene med han. Var helt avhengig av samboeren i begynnelsen. Var helt forelsket i baby og følte jeg fikk morsfølelse. Nå er han 8 mnd og nå føler jeg på det samme igjen som da han var nyfødt. Jeg hadde/har fødselsdepresjon da. Men trodde det var blitt bedre! Og det gjør så vondt 💔

 

håper du får det bedre snart❤️har du noen du kan snakke med nå? 

Anonymkode: 0993a...d2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Det er nok helt normale følelser. Kan kjenne meg litt igjen. Hadde alltid sett for meg at jeg og baby skulle kose mye. Baby var ikke interessert. Først den siste tiden vil han kose. Nå er han 19 mnd. Følte lenge at han ikke likte meg fordi man fort tenker at kos/nærhet er måten mennesker viser at de liker andre på. Men ikke for så små. De tar kjærligheten de får for gitt, og vil ikke være i stand til å gi tilbake før de blir eldre. Legger ved et illustrerende meme 😅

Anonymkode: 5bc7c...f7d

Den lille hånda der kjenner jeg altfor godt igjen

Anonymkode: 3324d...d66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Det er så vondt!  Jeg fikk heller ikke noe morsfølelse. Babyen min var syk og vi lå 1 mnd på nyfødtintensiv. Jeg ville bare bort, og gi fra meg babyen. Så ble det bedre da han ble 5 mnd. Da tørte jeg endelig å gå ut alene med han. Var helt avhengig av samboeren i begynnelsen. Var helt forelsket i baby og følte jeg fikk morsfølelse. Nå er han 8 mnd og nå føler jeg på det samme igjen som da han var nyfødt. Jeg hadde/har fødselsdepresjon da. Men trodde det var blitt bedre! Og det gjør så vondt 💔

 

håper du får det bedre snart❤️har du noen du kan snakke med nå? 

Anonymkode: 0993a...d2c

Takk for at du deler ❤️
 

Jeg har ikke delt med noen hvordan jeg føler/har det nå bortsett fra samboer. Er flere mnd siden jeg snakket med psykolog. 
Enn du?

 

ts.

Anonymkode: 598cf...62f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for at du deler ❤️
 

Jeg har ikke delt med noen hvordan jeg føler/har det nå bortsett fra samboer. Er flere mnd siden jeg snakket med psykolog. 
Enn du?

 

ts.

Anonymkode: 598cf...62f

Ja, jeg snakker med venner, familie, samboer og psykolog. Er veldig åpen om det. Men hjelper ikke   Har noen få timer til dagen der jeg synes det er veldig koselig.. men resten er et slit. Klarer ikke å forstå at det er min unge. Når skal jeg levere han tilbake?! Sykt slitsomt å ha Det sånn.. 

Anonymkode: 0993a...d2c

[AnonymBruker]

Hei du! Vil bare si at jeg hadde det mye likt. Var nok deprimert. Men nå er barnet mitt 2,5 år og selv om det er mye sterke meninger og følelser hos henne, så er hun altså en så kul, rar og morsom liten person. Det tar tid å bli kjent med hverandre og kan ta tid å bli ordentlig glad i hverandre. Første leveåret hennes tenkte jeg at jeg angret mange, mange ganger. Tenkte at dette får jeg ikke til, at hun hadde hatt det bedre hos noen andre, hvem som helst annen enn meg. Men man lærer, man mestrer det nye livet bedre. Og det er moro å se barnet lære nye ting og utvikle mer personlighet. 

Så Gi det tid. Det er tøffe perioder og det kommer forhåpentligvis/sannsynligvis bedre perioder.

Anonymkode: 44aad...608

[AnonymBruker]

Takk for alle som deler ❤️
 

Flere som kjenner/har kjent på det samme?

 

ts

Anonymkode: 598cf...62f

[AnonymBruker]

Ja, jeg kjente ikke på noe morsfølelse. Til tross for helt udramatisk fødsel. 

Følte ikke på noe omsorg for baby i det hele tatt. Min hadde også kolikk, og jeg slet en del med smerter, som gjorde at all interaksjon med baby = smerte. Ble bedre etter 1 år når far kunne ta mer over og jeg begynte å pendle pga studier. Tok iallefall 1,5-2 år før jeg begynte å savne hn når jeg var borte/ hadde lyst å se hn. 
 

Så ikke helt samme situasjon som deg. Er blitt glad i hn, men har aldri følt at jeg er i en mammarolle eller følt meg som en mamma.

Å ikke få den morsfølelsen er vel den desidert største skuffelsen jeg har hatt i livet. Har ikke 100% kommet over det enda.

Synes det er urettferdig at andre får oppleve det og ikke jeg/barnet mitt. Blir liksom fremstilt som det eneste normale på film og slikt også. De som ikke opplever det blir alltid fremstilt som "onde". 

Anonymkode: 436a3...c8c

[AnonymBruker]

Det er selvsagt kjipt når ting ikke blir som forventet men tror du heller bør tenke gjennom om dette egentlig er hensiktmessig å kverne så veldig over. Tenker du at du blir en dårligere mor i praksis av å ikke ha denne følelsen? Folk er forskjellige. Ikke alle blir stormforelsket i partnerne sine, ikke alle får overveldende morsfølelse. Film og virkelighet er ikke det samme. Bruk heller energi på barnet ditt enn å bruke masse tid på å tvinge frem en følelse du ikke har. 

Anonymkode: eff71...6fe

[AnonymBruker]

Kjente på det samme. For meg ble det bedre da jenta mi ble rundt 15 måneder. Nå er hun bikket 2, og det er sååå gøy! Hun er så utrolig morsom og sjarmerende. Trassen takler jeg fint. Det er bare barnemat i forhold til det første året. 

Anonymkode: 998dd...aa2

[AnonymBruker]

Ja, jeg føler meg ikke som noen mamma. Har en på 4 år, det er mye slit, krangling og uro. Men så er han en veldig artig liten person og, som jeg er veldig glad i. Jeg angrer fortsatt innimellom, men tror det handler mest om at jeg er alene med ham og savner både egentid og noen å dele sorger, bekymringer og gleder med. 

Anonymkode: d9fe0...c0c

[AnonymBruker]

Takk for all svar, og setter pris på alle som deler sine erfaringer ❤️
 

ts

Anonymkode: 598cf...62f

[AnonymBruker]

Jeg hadde et slitsomt svangerskap og en lang fødsel som endte i hks. Jeg følte ikke noe enorm kjærlighet når jeg så barnet, jeg var så sliten. Fikk aldri hentet meg inn igjen, var hjemme igjen på dag 2 og jeg følte meg kvalt av babyen som skulle henge i puppene hele tiden. Jeg hadde ikke vasket håret på nesten 2 uker og brøt nesten sammen da jeg måtte avbryte dusjen fordi babyen gråt hysterisk og pappa ikke kunne gjøre noe. Den første måneden var slitsom. Bekkensmertene som endelig var borte ble erstattet med smerter i forbindelse med keisersnittet. Men etter den tøffe starten, barselperioden var over, da begynte morsfølelsen å komme mer og mer. Nå er babyen 1 år og kjærligheten er absolutt der.

Anonymkode: 7a427...114

[AnonymBruker]

Skulle ønske noen forberedte meg på at det er ganske normalt å bruke tid på å kjenne på morsfølelse og kjærlighet for baby.

Jeg skammet meg så og holdt mye inni meg og jeg følte meg unormal. 
Lurer på hvorfor noen føler så sterk kjærlighet med en gang, mens andre ikke føler det? Det er jo ikke noe man kan for.

 

ts

Anonymkode: 598cf...62f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Skulle ønske noen forberedte meg på at det er ganske normalt å bruke tid på å kjenne på morsfølelse og kjærlighet for baby.

Jeg skammet meg så og holdt mye inni meg og jeg følte meg unormal. 
Lurer på hvorfor noen føler så sterk kjærlighet med en gang, mens andre ikke føler det? Det er jo ikke noe man kan for.

 

ts

Anonymkode: 598cf...62f

Det er et interessant tema.

Jeg tror det handler mer om samfunnet, hva som oppleves som mer sosialt akseptabelt enn de ulike følelsene vi har. Hvorfor stiller du spørsmålet om hvorfor noen føler så sterkt på det - som om det er det riktige - samtidig som du sier at man kan ikke noe for det?

Vi mennesker kommer ikke med en fasit eller en bruksanvisning heller, og hvorfor skulle vi alle følt helt likt om det samme. Vi ser ting ulikt. Opplever ulikt. Vi føler med ulik intensitet. Tenker ulikt. Vi har ulike liv. Ulike hverdager. Må vi elske barna likt? 

Jeg tror ikke andre arter går rundt og tenker på hvor sterkt de føler for å bli mor eller om de har en eller annen oppkonstruert morsfølelse. De blir mødre. De ivaretar barna sine. De overlever for barna sine. De holder dem i live. De oppdrag barna sine. De handler naturlig.

For hva er egentlig morsfølelse? Er det lykke? Er Er det kjærlighet? Er det beskyttelsesinstinkt? Er det selvoppofrelse? Er det mammahjerte? Er det tilknytning? Er det samspill? Jeg tror nemlig svaret kan variere veldig ut fra hvem du spør og snakker med. 

Anonymkode: 3324d...d66

[Surriball]

Føler du omsorg for barnet? Er du oppmerksom på hen og vil at hen skal ha det godt? Er du stolt av barnet og blir fornøyd når barnet er glad eller får til noe? Blir du lei deg når hen er lei seg? 

For det er det som er morsfølelsen. Det er ikke en overveldende forelskelse, som man blir fortalt av film og bøker. Det er følelsen av at dette barnet er mitt, mitt ansvar, at du skal passe på hen og glede deg med hen. 

Jeg leser jo at du ønsker å kose mer, og at det derfor er trist at du ammer mindre. Der har du jo kjærligheten og morsfølelsen din! Du ønsker jo kontakt og god tid med barnet ditt. 

Vi føler oss alle hjelpeløse i møte med ungene våre i blant. Vi synes det er vanskelig og livets største utfordring. Så kommer det nydelige øyeblikk innimellom. Og så vet jeg ikke hva godt jeg kan gjøre for dem, og jeg tenker på barna mine og hvordan de har det hver eneste dag. Prøver å forutse deres behov i forhold til hvordan de har det. Det er det som er morsfølelsen. 

[AnonymBruker]

Jeg fikk heller ingen umiddelbar morskjærlighet. Selv nå som barnet er 16 mnd kjenner jeg mer på omsorg og beskyttelsesinstinkter osv enn sånn type "forelskelse"-kjærlighet. Jeg kan fint være borte fra barnet i 8 timer uten å savnet det spesielt, men iblant kan jeg savne det etter kort tid også. Men det er kanskje mer at jeg lurer på hva de gjør eller om barnet har det bra. Nå er jeg mye sammen med barnet da så føler meg litt touched out og at jeg trenger den tiden borte akkurat nå.

Tror kanskje du må legge bort litt forventning om den perfekte forelskelses-kjærligheten-lykkefølelsen på samme måte som det ikke er realistisk å føle seg lykkelig konstant, at det er mer noe som kommer i øyeblikk og iblant og at det går opp og ned og varierer. Og at barn ikke nødvendigvis er kosete babyklumper lenger når de nærmer seg året.. Min har begynt å bli litt kosete igjen nå etter en lang periode der hun har vært alt for aktiv og ikke hatt tid til å sitte på fang eller noe. Men jeg tror det er normalt at når barnet kaster mat og leker til alle kanter, spreller som en gal og hyler fordi den ikke vil skifte bleie, ikke vil sove selv om den gråter av trøtthet osv (og man gjorde alt riktig med leggerutine og tidspunkt) at man ikke sitter der med hjerter i øynene og bare "åh lille gullet mitt". Tror det er ganske normalt å føle på litt slitenhet, frustrasjon og irritasjon mot barnet iblant da? Håper iallfall det er vanlig og at ikke jeg er et grusomt menneske. 

Anonymkode: b9a94...b25