Når voksne barn blir veldig avhengig av foreldre

[AnonymBruker]

Vet ikke hvordan jeg skal ordlegge meg eller forklare meg her. Ikke helt hva jeg ønsker heller.

Saken er at et voksent barn holder på å slite meg ut. Vedkommende har høyt behov for kontakt, selskap, trøst, råd osv I jobbsammenheng kommer ikke dette frem, da har jeg inntrykk av at h*n er både sosial, sterk, selvstendig, besluttsom osv. Men utenom jobb i overkant avhengig av meg.

Det er fint å ha et nært forhold til voksne barn, og man hjelper jo gjerne. Men det kan bli mye. Det blir mer av de negative tingene enn av de positive.  Det tærer på nå. Jeg går anspent, nesten litt i konstant alarmberedskap. Hva skjer nå? Hva blir det neste? Skal det alltid være noe negativt?  Det er kommet til det punktet at jeg kan knekke og nesten få dårlig samvittighet når h*n opplever motgang. Nesten som det er min feil, selv om skylda ikke blir lagt på meg.

Jeg er ingen helikoptermor som passer på at barna ikke møter hindringer, sånn har det ikke vært. Men når de gjør det så ønsker man jo at de skulle vært foruten de, om dere skjønner hva jeg mener. Har alltid oppmuntret barna til å ordne opp selv, ta avgjørelser selv, stå på egne bein osv.
 

Men når det voksne barnet for eksempel har såret noen, skuffet noen, satt deg selv i en kjip situasjon og klager over dårlig samvittighet for det (h*n er veldig ærekjær og liker ikke å skuffe andre) så får jeg dårlig samvittighet på vegne av det voksne barnet. Og slik skal det jo ikke være. 
 

Hvordan kan jeg snu mine tanker rundt dette? Noe annet jeg kan gjøre for å snu situasjonen? 
Hilsen sliten forelder🙈

Anonymkode: a5bef...34e

[Gjest ti10]

Skjønner egentlig at du ikke vil gå i detaljer, men det er litt vanskelig å komme med så mange råd når man ikke har flere opplysninger. Men kan du rådføre deg med andre voksne barn, eventuelt råde det voksne barnet om å snakke med profesjonelle?

For jeg forstår det som at dette voksne barnet henger seg opp i ting, som oftest negative, og ikke klarer å legge det fra seg, og så bruker deg som "søppelbøtte".

[AnonymBruker]

ti10 skrev (2 minutter siden):

Skjønner egentlig at du ikke vil gå i detaljer, men det er litt vanskelig å komme med så mange råd når man ikke har flere opplysninger. Men kan du rådføre deg med andre voksne barn, eventuelt råde det voksne barnet om å snakke med profesjonelle?

For jeg forstår det som at dette voksne barnet henger seg opp i ting, som oftest negative, og ikke klarer å legge det fra seg, og så bruker deg som "søppelbøtte".

Tror du har mye rett i at jeg blir brukt som «søppelbøtte». I tillegg har dette voksne barnet vært uheldig og havnet i en del kjipe situasjoner. Mye uforskyldt, men også noe selvforskyldt. 
 

Anonymkode: a5bef...34e

[Gjest ti10]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Tror du har mye rett i at jeg blir brukt som «søppelbøtte». I tillegg har dette voksne barnet vært uheldig og havnet i en del kjipe situasjoner. Mye uforskyldt, men også noe selvforskyldt. 
 

Anonymkode: a5bef...34e

Ok, men det er jo begrenset hvor mye man kan ta imot, og hvor mye man kan belaste venner og familie før det går utover forholdet. Enkelte ting bør man snakke med profesjonelle om, så kan kontakten med familie og venner være basert på mer hyggelige ting, slik at folk ikke blir utslitt, sånn det kan virke som er i ferd med å skje med deg.

[AnonymBruker]

Sånn har jeg det med min egen mor, som de siste 7-8 årene har brukt meg som søppelbøtte. Edder og galle, klage klage klage. Jeg begynner bare rett og slett å få nok. Jeg konfronterer henne stadig oftere med det og blir mer og mer irritert. Hun suger jo energien ut av meg. Ikke vil hun ha råd heller, hun vil bare klage, klage, klage. Men det går ikke. Du må sette grenser for deg selv  slik jeg er i ferd med å sette grenser for meg. Mamma blir nok såret, men hvis ikke jeg kan si at hun er såhimla negativ og klagete, hvem kan si det da? 

Anonymkode: 716b0...ea1

[AnonymBruker]

ti10 skrev (7 minutter siden):

Ok, men det er jo begrenset hvor mye man kan ta imot, og hvor mye man kan belaste venner og familie før det går utover forholdet. Enkelte ting bør man snakke med profesjonelle om, så kan kontakten med familie og venner være basert på mer hyggelige ting, slik at folk ikke blir utslitt, sånn det kan virke som er i ferd med å skje med deg.

Er dønn sliten her allerede🙈

Anonymkode: a5bef...34e

[Nymerïa]

Tror du dere kunne ha prøvd familieterapi?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sånn har jeg det med min egen mor, som de siste 7-8 årene har brukt meg som søppelbøtte. Edder og galle, klage klage klage. Jeg begynner bare rett og slett å få nok. Jeg konfronterer henne stadig oftere med det og blir mer og mer irritert. Hun suger jo energien ut av meg. Ikke vil hun ha råd heller, hun vil bare klage, klage, klage. Men det går ikke. Du må sette grenser for deg selv  slik jeg er i ferd med å sette grenser for meg. Mamma blir nok såret, men hvis ikke jeg kan si at hun er såhimla negativ og klagete, hvem kan si det da? 

Anonymkode: 716b0...ea1

Sånn er min mor og. Henne klarer jeg å sette grenser for. 
Med barnet er det på en litt annen måte. Min mor vil klage og ikke ha råd. Mitt voksne barn søker råd samtidig. Men søker også støtte og bekreftelse. 

Anonymkode: a5bef...34e

[Gjest diddums]

Er det psykdom, autisme eller noe annet i bildet som gjør at det voksne barnet strever litt sosialt? Er det behov for noe annet å fylle tiden med, kanskje en sosial ekstrajobb eller fritidsinteresse.

[fru Alving]

Det er ingen av oss som er perfekte TS. 

Jeg leser to ting av innlegget ditt. Ditt voksne barn bruker deg mye for å lufte sine frustrasjoner. Ok det kan sikkert bli mye noen ganger. Og blir det for mye så må du vel sette noen grenser. Du er ikke klagemuren! (sånn har jeg nemlig følt meg noen ganger) På den andre siden er det jo fint at barnet ditt kommer til deg når det har problemer, det kan jo virke som om dere da har et nært og godt forhold. det er veldig ulikt hvor mye voksne barn tyr til foreldrene sine, noen diskuterer alt med mamma men andre deler lite med foreldrene sine som voksne.

En annen ting er at du føler at du mislykkes når barnet ditt sliter som voksen. Og det tror jeg du bare skal slutte med. Du har oppdratt et barn som klarer seg selv, er i jobb osv. Du har gjort ditt beste. Og livet er ikke perfekt. Voksne barn må selv ta litt ansvar også.

[AnonymBruker]

diddums skrev (2 minutter siden):

Er det psykdom, autisme eller noe annet i bildet som gjør at det voksne barnet strever litt sosialt? Er det behov for noe annet å fylle tiden med, kanskje en sosial ekstrajobb eller fritidsinteresse.

Ingen diagnoser. Men det voksne barnet har ikke det største nettverket der vedkommende bor.

Anonymkode: a5bef...34e

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (9 minutter siden):

Det er ingen av oss som er perfekte TS. 

Jeg leser to ting av innlegget ditt. Ditt voksne barn bruker deg mye for å lufte sine frustrasjoner. Ok det kan sikkert bli mye noen ganger. Og blir det for mye så må du vel sette noen grenser. Du er ikke klagemuren! (sånn har jeg nemlig følt meg noen ganger) På den andre siden er det jo fint at barnet ditt kommer til deg når det har problemer, det kan jo virke som om dere da har et nært og godt forhold. det er veldig ulikt hvor mye voksne barn tyr til foreldrene sine, noen diskuterer alt med mamma men andre deler lite med foreldrene sine som voksne.

En annen ting er at du føler at du mislykkes når barnet ditt sliter som voksen. Og det tror jeg du bare skal slutte med. Du har oppdratt et barn som klarer seg selv, er i jobb osv. Du har gjort ditt beste. Og livet er ikke perfekt. Voksne barn må selv ta litt ansvar også.

Jeg er nok ikke flink nok til den siste delen der.

Anonymkode: a5bef...34e

[AnonymBruker]

Barnet ditt klarer tydeligvis å mobilisere på jobb, så evnen er der. Om det er slik at begeret er fullt grunnet dette, er det beste rådet å be vedkommende søke profesjonell hjelp.

Du må sette klare grenser og også være tydelig i å forklare dette til ditt voksne barn. At foreldre også har følelser og trenger å bli tatt hensyn til er noe som faktisk er viktig å la voksne barn forstå.
Jeg har selv vært der og det ble ikke forstått før jeg begynte å gråte. DA så barnet plutselig meg, tok ansvar for eget liv og fikk det mye bedre med omgivelsene sine. 

Anonymkode: ccb03...c78

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er nok ikke flink nok til den siste delen der.

Anonymkode: a5bef...34e

Det er lett for oss foreldre å ta ansvaret for smått og stort når det gjelder barna våre. 

Hvis det gjelder ting du ikke får gjort noe som helst med så er det heller ikke produktivt med dårlig samvittighet. Kanskje du kan oppmuntre barnet til å få flere venner og nettverk. Ting kommer jo gjerne over tid. Ta mer initiativ selv, starte samtaler, oppsøke miljøer med folk man har noe felles med. Trening, kor, eller hva som helst som er innenfor interessefeltet og er positivt.  Jeg tenker at om barnet ditt får flere å spille på, så vil og behovet for deg minske.

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (49 minutter siden):

Det er lett for oss foreldre å ta ansvaret for smått og stort når det gjelder barna våre. 

Hvis det gjelder ting du ikke får gjort noe som helst med så er det heller ikke produktivt med dårlig samvittighet. Kanskje du kan oppmuntre barnet til å få flere venner og nettverk. Ting kommer jo gjerne over tid. Ta mer initiativ selv, starte samtaler, oppsøke miljøer med folk man har noe felles med. Trening, kor, eller hva som helst som er innenfor interessefeltet og er positivt.  Jeg tenker at om barnet ditt får flere å spille på, så vil og behovet for deg minske.

Helt sant det du sier. Må minne meg selv på det. Sliter bare meg selv ut slik det er nå.

Det voksne barnet har venner. Men er akkurat på det stadiet i livet at venner flytter og etablerer seg andre steder, får kjæreste og barn.

Anonymkode: a5bef...34e

[Maskinfører]

Etter en oppvekst på Barnehjem så ble jeg veldig avhengig av mine foreldre mor døde når jeg var 23 år ett tap på 15 år er nok dette som har knytt meg veldig til far ❤️🥰🌹

[Gjest Refreng]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Men når det voksne barnet for eksempel har såret noen, skuffet noen, satt deg selv i en kjip situasjon og klager over dårlig samvittighet for det (h*n er veldig ærekjær og liker ikke å skuffe andre) så får jeg dårlig samvittighet på vegne av det voksne barnet. Og slik skal det jo ikke være. 

 

Hvordan kan jeg snu mine tanker rundt dette? Noe annet jeg kan gjøre for å snu situasjonen? 
Hilsen sliten forelder🙈

Anonymkode: a5bef...34e

Det virker som det er et mønster her. Du får lett dårlig samvittighet. Barnet ditt får lett dårlig samvittighet. Det merker hvilke holdninger du har når andre mennesker blir skuffet, irriterte, sinte osv. Og har kopiert din måte å tenke på konflikter på. Du får lett dårlig samvittighet, det samme har barnet ditt lært å få. Du sliter med det samme problemet i voksen alder, det er da logisk at ditt voksne barn sliter med det samme

Samtidig tenker jeg at du lytter godt til barnet ditt og møter det med forståelse, det kan gjøre at barnet (altså det voksne barnet) føler at du på en måte er enig i at det er logisk å ha dårlig samvittighet for det som skjedde. Du forstår at barnet har dårlig samvittighet, fordi det ville du også hatt om det skjedde med deg

Slike mønstre kan brytes. Det startet et sted, det kom ikke fra intet. Mulig du hadde en barndom som gjorde at du lærte å ha mye dårlig samvittighet. Jeg ville tenkt og følt litt på hvorfor og når du får dårlig samvittighet, og om det finnes andre måter å tilnærme seg de situasjonene på.

[AnonymBruker]

Refreng skrev (2 minutter siden):

Det virker som det er et mønster her. Du får lett dårlig samvittighet. Barnet ditt får lett dårlig samvittighet. Det merker hvilke holdninger du har når andre mennesker blir skuffet, irriterte, sinte osv. Og har kopiert din måte å tenke på konflikter på. Du får lett dårlig samvittighet, det samme har barnet ditt lært å få. Du sliter med det samme problemet i voksen alder, det er da logisk at ditt voksne barn sliter med det samme

Samtidig tenker jeg at du lytter godt til barnet ditt og møter det med forståelse, det kan gjøre at barnet (altså det voksne barnet) føler at du på en måte er enig i at det er logisk å ha dårlig samvittighet for det som skjedde. Du forstår at barnet har dårlig samvittighet, fordi det ville du også hatt om det skjedde med deg

Slike mønstre kan brytes. Det startet et sted, det kom ikke fra intet. Mulig du hadde en barndom som gjorde at du lærte å ha mye dårlig samvittighet. Jeg ville tenkt og følt litt på hvorfor og når du får dårlig samvittighet, og om det finnes andre måter å tilnærme seg de situasjonene på.

Du er nok inne på noe der. Tenkte ikke på det på den måten.

Vokst opp med ei mor som forventet at man var perfekt og presterte bedre enn andre på alt. Hun har nok mye av de samme forventningene til mine barn, eller forventer at jeg skal kreve det samme av de. Jeg får høre hvor skuffet hun er om jeg eller de ikke lever opp til hennes forventninger. Aldri en lyttende person å komme til. Akkurat der har jeg nok vært motsatt. Mine barn har skullet kunne komme til meg uten å bli møtt av en skuffet og sint mor. Har sikkert overkompensert på det området.
 

Anonymkode: a5bef...34e

[Gjest Refreng]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Du er nok inne på noe der. Tenkte ikke på det på den måten.

Vokst opp med ei mor som forventet at man var perfekt og presterte bedre enn andre på alt. Hun har nok mye av de samme forventningene til mine barn, eller forventer at jeg skal kreve det samme av de. Jeg får høre hvor skuffet hun er om jeg eller de ikke lever opp til hennes forventninger. Aldri en lyttende person å komme til. Akkurat der har jeg nok vært motsatt. Mine barn har skullet kunne komme til meg uten å bli møtt av en skuffet og sint mor. Har sikkert overkompensert på det området.
 

Anonymkode: a5bef...34e

Ja, det er naturlig. Moren din klandret deg for å ikke være bra nok og når ting gikk galt følte du det var din skyld fordi du ikke var bra nok. Det kunne gi dårlig samvittighet. Men moren din tok feil. Det er ingen grunn til at du skal ha dårlig samvittighet for at "livet" skjer. Det er ikke så enkelt at alt er din skyld. Andre mennesker blir heller ikke skuffet hele tiden slik som din mor ble. Andre mennesker har mer normale forventninger til deg, selv om du sikkert føler på at du skuffer andre eller er til bry for dem. Men dette er løgner din mor lærte deg opp i ved å fortelle deg at du var problemet. Men hun hadde egne emosjonelle problemer og klandret deg når hun selv følte seg dårlig for noe.

Det er mulig datteren din har plukket opp på at du føler dårlig samvittighet ovenfor venner eller familie, og hun føler at det er sånn man "skal" reagere når noe galt skjer. Dersom noe galt skjer, så er det ens egen skyld og man burde føle seg dårlig for det. Jeg sier ikke at du har sagt det til henne. Jeg sier at hun kan ha merket dette på deg når du har følt dette på innsiden i møte med andre venner og andre familiemedlemmer. Hun har plukket opp på hva du føler og hvordan du møter problemer. Og hun har begynt å gjøre det samme.

Om du selv klarer å bearbeide disse traumene fra barndommen, så kan nok nye holdninger smitte over på andre. Men det kan være vanskelig å endre et helt liv av programmering fra din mor. Det kan ta tid, det kan være vondt, det kan være vanskelig. Jeg tror at du heller burde starte der, enn å forsøke endre datteren din. Man må først ta vare på seg selv og egen mental helse før man kan hjelpe andre.

[AnonymBruker]

Refreng skrev (27 minutter siden):

Ja, det er naturlig. Moren din klandret deg for å ikke være bra nok og når ting gikk galt følte du det var din skyld fordi du ikke var bra nok. Det kunne gi dårlig samvittighet. Men moren din tok feil. Det er ingen grunn til at du skal ha dårlig samvittighet for at "livet" skjer. Det er ikke så enkelt at alt er din skyld. Andre mennesker blir heller ikke skuffet hele tiden slik som din mor ble. Andre mennesker har mer normale forventninger til deg, selv om du sikkert føler på at du skuffer andre eller er til bry for dem. Men dette er løgner din mor lærte deg opp i ved å fortelle deg at du var problemet. Men hun hadde egne emosjonelle problemer og klandret deg når hun selv følte seg dårlig for noe.

Det er mulig datteren din har plukket opp på at du føler dårlig samvittighet ovenfor venner eller familie, og hun føler at det er sånn man "skal" reagere når noe galt skjer. Dersom noe galt skjer, så er det ens egen skyld og man burde føle seg dårlig for det. Jeg sier ikke at du har sagt det til henne. Jeg sier at hun kan ha merket dette på deg når du har følt dette på innsiden i møte med andre venner og andre familiemedlemmer. Hun har plukket opp på hva du føler og hvordan du møter problemer. Og hun har begynt å gjøre det samme.

Om du selv klarer å bearbeide disse traumene fra barndommen, så kan nok nye holdninger smitte over på andre. Men det kan være vanskelig å endre et helt liv av programmering fra din mor. Det kan ta tid, det kan være vondt, det kan være vanskelig. Jeg tror at du heller burde starte der, enn å forsøke endre datteren din. Man må først ta vare på seg selv og egen mental helse før man kan hjelpe andre.

Ser hva du mener.

Anonymkode: a5bef...34e