Lav selvtillit - kjæresten sier at ikke har noe med han å gjøre

[AnonymBruker]

Er i et forhold, vi er begge godt voksne. Jeg har generelt veldig lav selvtillit, pga. en del mobbing i i barndommen, til og med vgs. Har alltid hatt vanskeligheter med sosiale relasjoner, ikke klart å skaffe meg venner lett etc. Det var en episode i 8.klasse hvor min daværende bestevenninne mente at vi trengte en "pause." Hun mente jeg var for avhengig av henne, jeg hadde ingen andre venner og hun ville etterhvert få andre, mer populære venner. Der passet ikke jeg inn.

En periode etter det, prøvde jeg å spørre noen andre i klassen om jeg kunne henge med dem i lunsjpausen f.eks. Hun ene i den gjengen sa ja, og jeg ble med dem noen ganger. Men, jeg gikk liksom alltid på siden eller litt bak dem, de presset meg på en måte til det ved måten de gikk på, og knapt noen av dem snakket til meg. Der og da tenkte jeg at det var bedre enn å være alene. Men, en dag mens jeg var på toalettet (det var et sånt toalett med rekker på 4-5 toaletter hver, så totalt kanskje 10 doer), overhøre jeg noe. Jeg hadde gått inn der og det var tomt, låste meg inn på et av doene, og var ikke ferdig da jeg hørte noen komme inn.

Hørte stemmen til en av de jeg hadde hengt med i noen lunsjpauser. Hun fikk spm. fra en annen jente om meg. Hun sa: NN var med dere i storefri i dag, hun klenger seg veldig på dere, gjør hun ikke? Og hun fikk svaret at jo, hun gjør det. Jeg satt inne på do der og kjente tårene komme. Jeg hadde jo spurt om å henge med dem, og de sa ja. Likevel haddet jeg vært uønsket, og ingen sa ifra - bare for å kunne snakke stygt om meg senere, til andre?

Jeg søkte aldri kontakt med denne gjengen etter at jeg overhørte dette. Resten av tiden på ungdomsskolen var jeg stort alene i alle friminuttene, jeg ville ikke risikere at noen flere kunne anklage meg for å klenge meg på dem, trenge meg på.

Dette hang igjen også på vgs, men der fikk jeg overraskende nok en god venninne som fremdeles er min bestevenninne (egentlig eneste venninne, selv om vi er 41 nå). På vgs var jeg alltid engstelig for å ta initiativet, det jeg hørte den gangen på ungdomsskolen var alltid i bakhodet.

Når jeg nå er i et forhold med en mann jeg elsker, fører denne tankegangen ofte med seg vanskeligheter. Jeg er veldig var for avvisninger, samtidig som jeg er redd for å trenge meg på og ta for mye plass. Det er en veldig dårlig kombinasjon.

Senest i går skjedde det noe hvor jeg følte meg avvist, igjen. Tror i ettertid at han ikke mente det sånn, men det har skjedd flere ganger at jeg har reagert negativt og emosjonelt på episoder hvor jeg kjenner at han ikke ønsker det samme som meg. Og i går sa han at: at du har dårlig selvtillit, at du har opplevd negative ting før i livet, det har jo ikke noe med meg å gjøre! Det er ikke noe som angår meg!

Når han sier sånt blir jeg voldsomt lei meg der og da. For det er jo riktig at min selvtillit ikke har noe med han å gjøre, at det ikke er hans feil at jeg har et negativt syn på meg selv. Men, jeg synes det er rart og sårende å si at det ikke angår han? Burde han ikke istedet gi bekreftelser når jeg blir trist fordi jeg føler meg avvist? Har mange ganger vurdert å fortelle han om episioden fra doen på ungdomsskolen den gangen, men er redd for at han kanskje vil mislike meg om jeg sier det, at han også vil tenke på meg som noe uønsket og plagsomt?

 

Anonymkode: 9f05f...223

[Pippi Lotta]

Kanskje du skulle forsøke å få hjelp til å jobbe med selvtilliten? Det er forståelig at du sliter litt etter en slik barndom, men det er jo heldigvis mulig å jobbe med, slik at du ksn få det bedre. De er selvfølgdlig viktig at en kjæreste støter og bgger deg opp, men samtidig kan du ikke forvente at han skal fikse selvtilliten din. Om du tar kontakt med en teraut kan du og dere då hjelp til å kommunisere konstruktivt om temaet. Det er jo sikkert ikke så lett for kjæresten din å vite hva han skal si heller. Lykke til ❤️

[AnonymBruker]

Bekreftelser fra kjæresten din vil ha veldig liten effekt så lenge du ikke jobber med rotårsaken til at du føler det sånn. Da vil du bli en energivampyr ovenfor han. Så lenge du selv ikke klarer å gi deg selv den anerkjennelsen du trenger vil ikke bekreftelser fra hverken din kjæreste eller andre ha langvarig effekt. 

 

 

 

Anonymkode: 7db5d...b3a

[Hactar]

Han skal ikke være hensynsløs, men han skal heller ikke måtte veie sine ord på gullvekt i frykt for å trigge en følelse av avvisning i deg. Slik du beskriver det, kan det være vanskelig for deg å vurdere om du reelt sett blir avvist eller om en normal grense trigger vonde følelser pga erfaringer i ungdomstiden.

Jeg tror som dem over, at du bør starte med å oppsøke hjelp til å sortere og lære å vurdere sosiale situasjoner på ny måte. Du kan også få hjelp til å trosse angsten forbundet med å sette egne grenser. Når du blir tryggere på å sette grenser for deg selv, vil det også bli lettere å forholde seg til andre menneskers grenser uten å føle at hele relasjonen står på spill.

[AnonymBruker]

Enig med de over - du må jobbe med dine egne issues her, ellers vil du nok drive ham vekk. Needy energivampyrer er tøft å holde ut med over tid. Det blir liksom en selvoppfyllende profeti om at du er uønsket.

Anonymkode: 2873a...ae3

[AnonymBruker]

Hei. Fikk du noe hjelp etter ungdomsskolen? 

Jeg ble mobbet på deler av barne- og ungdomsskolen men fikk god hjelp hos psykolog i flere år. Dette gjorde jeg før jeg fikk kjæreste. 

Anonymkode: cce69...44f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Senest i går skjedde det noe hvor jeg følte meg avvist, igjen. Tror i ettertid at han ikke mente det sånn, men det har skjedd flere ganger at jeg har reagert negativt og emosjonelt på episoder hvor jeg kjenner at han ikke ønsker det samme som meg. Og i går sa han at: at du har dårlig selvtillit, at du har opplevd negative ting før i livet, det har jo ikke noe med meg å gjøre! Det er ikke noe som angår meg!

Når han sier sånt blir jeg voldsomt lei meg der og da. For det er jo riktig at min selvtillit ikke har noe med han å gjøre, at det ikke er hans feil at jeg har et negativt syn på meg selv. Men, jeg synes det er rart og sårende å si at det ikke angår han? Burde han ikke istedet gi bekreftelser når jeg blir trist fordi jeg føler meg avvist? Har mange ganger vurdert å fortelle han om episioden fra doen på ungdomsskolen den gangen, men er redd for at han kanskje vil mislike meg om jeg sier det, at han også vil tenke på meg som noe uønsket og plagsomt?

Du får prøve å tolke det jeg skriver på alle beste måte, for jeg mener det godt, men jeg tror du kan oppleve det som hardt. 

 

Du å kjæresten din kjører nok på parallele spor her, du sitter med erfaringer fra ungt av som du enda bærer på, og gjør det oversensitiv i normale relasjoner, og sånn jeg leser det så er han litt mer normal i relasjoner. 

Om jeg setter meg inn i kjæresten din sin situasjon, så behandler han deg på normal måte, og i normale relasjoner så er det ganske vanlig at dersom en situasjon kan tolkes på to måter, så velger man å tolke det på beste mulige måte, og så handler han deretter, men så velger du å tolke ting på aller verste måte, og så forventer du at han skal ta hensyn til det. 

Det du ber han om er å gå på eggeskall, og tenke gjennom hver eneste ting han sier å gjør, for at han ikke skal sette deg i en situasjon hvor du kan få sårede følelser. Jeg har vært den som har gått på disse eggeskallene, og det er faktisk utrolig slitsomt. 

Istedenfor må du gå til terapi eller noe, hvertfall jobbe med deg selv slik at du får et normalt forhold til verden og deg selv, ellers blir du en byrde som alle rundt deg må ta i med silkehansker. 

Jeg har ett par venner som jeg må behandle slik du antyder at du vil bli behandlet, og jeg skal være ærlig, jeg minimerer kontakten med de, fordi det er så mye stress å hele tiden måtte sitte å lese gjennom egne meldinger før man trykker send, i tilfelle motparten kan tolke noe på en gal måte, å så bli lei seg eller sint på meg. Det krever liksom ekstra oppfølging som mine andre venner ikke krever, og så føler jo jeg meg kjip for ting jeg aldeles ikke mente, ,men kunne bli tolket sånn, om man la godviljen til liksom, ser du hvor jeg kommer fra ? 

 

Så jeg er litt enig i kjæresten din faktisk, det er ikke hans skyld at du sliter, og på samme måte som at det er den som har depresjon som har ansvar for egen helse, så har du ansvar for egen mental helse. Du kan ikke pålegge han noe han ikke vil, for det er valgfritt å være sammen med deg. 

Gå til terapi, det er jo ikke greit å sitte med følelsene på yttersiden, å sitte å tro at noen som er glad i deg, plutselig er kjip med deg med vilje. 

Anonymkode: 98293...fdf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Hei. Fikk du noe hjelp etter ungdomsskolen? 

Jeg ble mobbet på deler av barne- og ungdomsskolen men fikk god hjelp hos psykolog i flere år. Dette gjorde jeg før jeg fikk kjæreste. 

Anonymkode: cce69...44f

Nei, jeg har ikke fått noe hjelp. Har ikke fortalt noen om mobbingen, bortsett fra til kjæresten. Har sagt at jeg ble mobbet, men ikke fortalt detaljer. Har bare vært den som holder alt inni meg, har tenkt det er flaut å fortelle om sånne negative opplevelser. Ville heller ikke fortelle det til familien min mens det pågikk, var et evig stress å skulle skjule for f.eks. lillebroren min (er 1 år yngre) at jeg alltid var alene i friminuttene. Følte jeg måtte gjemme meg bort så han eller noen han kjente ikke skulle se at jeg alltid var alene. Gruet meg veldig til hvert friminutt.

Jeg vet ikke hvordan jeg skulle fått hjelp egentlig. Jeg fungerer godt i hverdagen. Har høyere utdanning og en bra jobb, så utenfra ser jeg ganske vellykket ut. Har aldri vært i nærheten av å bli ufør f.eks., så føler jeg ville tatt opp plassen til noen som trengte den mer om jeg begynte å gå til terapeut eller psykolog.

Anonymkode: 9f05f...223

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Du får prøve å tolke det jeg skriver på alle beste måte, for jeg mener det godt, men jeg tror du kan oppleve det som hardt. 

 

Du å kjæresten din kjører nok på parallele spor her, du sitter med erfaringer fra ungt av som du enda bærer på, og gjør det oversensitiv i normale relasjoner, og sånn jeg leser det så er han litt mer normal i relasjoner. 

Om jeg setter meg inn i kjæresten din sin situasjon, så behandler han deg på normal måte, og i normale relasjoner så er det ganske vanlig at dersom en situasjon kan tolkes på to måter, så velger man å tolke det på beste mulige måte, og så handler han deretter, men så velger du å tolke ting på aller verste måte, og så forventer du at han skal ta hensyn til det. 

Det du ber han om er å gå på eggeskall, og tenke gjennom hver eneste ting han sier å gjør, for at han ikke skal sette deg i en situasjon hvor du kan få sårede følelser. Jeg har vært den som har gått på disse eggeskallene, og det er faktisk utrolig slitsomt. 

Istedenfor må du gå til terapi eller noe, hvertfall jobbe med deg selv slik at du får et normalt forhold til verden og deg selv, ellers blir du en byrde som alle rundt deg må ta i med silkehansker. 

Jeg har ett par venner som jeg må behandle slik du antyder at du vil bli behandlet, og jeg skal være ærlig, jeg minimerer kontakten med de, fordi det er så mye stress å hele tiden måtte sitte å lese gjennom egne meldinger før man trykker send, i tilfelle motparten kan tolke noe på en gal måte, å så bli lei seg eller sint på meg. Det krever liksom ekstra oppfølging som mine andre venner ikke krever, og så føler jo jeg meg kjip for ting jeg aldeles ikke mente, ,men kunne bli tolket sånn, om man la godviljen til liksom, ser du hvor jeg kommer fra ? 

 

Så jeg er litt enig i kjæresten din faktisk, det er ikke hans skyld at du sliter, og på samme måte som at det er den som har depresjon som har ansvar for egen helse, så har du ansvar for egen mental helse. Du kan ikke pålegge han noe han ikke vil, for det er valgfritt å være sammen med deg. 

Gå til terapi, det er jo ikke greit å sitte med følelsene på yttersiden, å sitte å tro at noen som er glad i deg, plutselig er kjip med deg med vilje. 

Anonymkode: 98293...fdf

Jeg skjønner at det kan være slitsomt å forholde seg til noen som meg. Synes ikke det er gøy å føle det sånn, og prøver å holde mest mulig inni meg og tenke at jeg overdriver. Men iblant føler jeg at det blir for mye, og da kan det bli konflikt. Føles ikke bra, og tenker ofte at kjæresten sikkert hadde hatt det bedre med en mer selvsikker og tryggere person.

Anonymkode: 9f05f...223

[AnonymBruker]

Ja, han har helt rett. Beklager, for jeg har all mulig sympati for deg. 

Dette er ditt problem som du selv må ta tak i. Privatpraktiserende psykolog kan være noe for deg 

Anonymkode: 05fe0...b77

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg skjønner at det kan være slitsomt å forholde seg til noen som meg. Synes ikke det er gøy å føle det sånn, og prøver å holde mest mulig inni meg og tenke at jeg overdriver. Men iblant føler jeg at det blir for mye, og da kan det bli konflikt. Føles ikke bra, og tenker ofte at kjæresten sikkert hadde hatt det bedre med en mer selvsikker og tryggere person.

Anonymkode: 9f05f...223

Det positive her er at du absolutt kan bli en mer selvsikker og trygg person! Med litt drahjelp. Du bør gå til privat psykolog for å lære seg noen verktøy for å legge fortiden bak deg og forandre tankesettet ditt. Jeg har troen på deg! 

Anonymkode: b9dde...1fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er i et forhold, vi er begge godt voksne. Jeg har generelt veldig lav selvtillit, pga. en del mobbing i i barndommen, til og med vgs. Har alltid hatt vanskeligheter med sosiale relasjoner, ikke klart å skaffe meg venner lett etc. Det var en episode i 8.klasse hvor min daværende bestevenninne mente at vi trengte en "pause." Hun mente jeg var for avhengig av henne, jeg hadde ingen andre venner og hun ville etterhvert få andre, mer populære venner. Der passet ikke jeg inn.

En periode etter det, prøvde jeg å spørre noen andre i klassen om jeg kunne henge med dem i lunsjpausen f.eks. Hun ene i den gjengen sa ja, og jeg ble med dem noen ganger. Men, jeg gikk liksom alltid på siden eller litt bak dem, de presset meg på en måte til det ved måten de gikk på, og knapt noen av dem snakket til meg. Der og da tenkte jeg at det var bedre enn å være alene. Men, en dag mens jeg var på toalettet (det var et sånt toalett med rekker på 4-5 toaletter hver, så totalt kanskje 10 doer), overhøre jeg noe. Jeg hadde gått inn der og det var tomt, låste meg inn på et av doene, og var ikke ferdig da jeg hørte noen komme inn.

Hørte stemmen til en av de jeg hadde hengt med i noen lunsjpauser. Hun fikk spm. fra en annen jente om meg. Hun sa: NN var med dere i storefri i dag, hun klenger seg veldig på dere, gjør hun ikke? Og hun fikk svaret at jo, hun gjør det. Jeg satt inne på do der og kjente tårene komme. Jeg hadde jo spurt om å henge med dem, og de sa ja. Likevel haddet jeg vært uønsket, og ingen sa ifra - bare for å kunne snakke stygt om meg senere, til andre?

Jeg søkte aldri kontakt med denne gjengen etter at jeg overhørte dette. Resten av tiden på ungdomsskolen var jeg stort alene i alle friminuttene, jeg ville ikke risikere at noen flere kunne anklage meg for å klenge meg på dem, trenge meg på.

Dette hang igjen også på vgs, men der fikk jeg overraskende nok en god venninne som fremdeles er min bestevenninne (egentlig eneste venninne, selv om vi er 41 nå). På vgs var jeg alltid engstelig for å ta initiativet, det jeg hørte den gangen på ungdomsskolen var alltid i bakhodet.

Når jeg nå er i et forhold med en mann jeg elsker, fører denne tankegangen ofte med seg vanskeligheter. Jeg er veldig var for avvisninger, samtidig som jeg er redd for å trenge meg på og ta for mye plass. Det er en veldig dårlig kombinasjon.

Senest i går skjedde det noe hvor jeg følte meg avvist, igjen. Tror i ettertid at han ikke mente det sånn, men det har skjedd flere ganger at jeg har reagert negativt og emosjonelt på episoder hvor jeg kjenner at han ikke ønsker det samme som meg. Og i går sa han at: at du har dårlig selvtillit, at du har opplevd negative ting før i livet, det har jo ikke noe med meg å gjøre! Det er ikke noe som angår meg!

Når han sier sånt blir jeg voldsomt lei meg der og da. For det er jo riktig at min selvtillit ikke har noe med han å gjøre, at det ikke er hans feil at jeg har et negativt syn på meg selv. Men, jeg synes det er rart og sårende å si at det ikke angår han? Burde han ikke istedet gi bekreftelser når jeg blir trist fordi jeg føler meg avvist? Har mange ganger vurdert å fortelle han om episioden fra doen på ungdomsskolen den gangen, men er redd for at han kanskje vil mislike meg om jeg sier det, at han også vil tenke på meg som noe uønsket og plagsomt?

 

Anonymkode: 9f05f...223

Dette var krasst sagt av ham, men det er helt sant. At du har dårlig selvtillit pga erfaring med mobbing er ikke hans ansvar, og det er heller ikke hans ansvar å gi deg selvtillit. Det er ditt ansvar å bygge opp deg selv, uavhengig av ekstern bekreftelse. 

Anonymkode: 863be...f7e

[AnonymBruker]

Jeg har i mitt voksne liv hatt noen venner som ble mobbet på barne- og ungdomsskolen, og helt ærlig, så har det vært vennskap som har tatt mer energi inn det har gitt. 

De er på en rar måte selvutslettende, men veldig egosentriske - om det gir noen mening. 

Om en av disse vennene og jeg skal på kino og valget står mellom to filmer, blir det alltid den filmen den andre ønsker, fordi framtoningen er "jeg vil gjerne se "Mamma Mia", for jeg fikk aldri være med de andre på ungdomsskolen å se musikaler, men siden du gjerne vil se "Pappa Pia" så trenger du ikke å ta hensyn til meg - det er ingen andre som gjør det iallefall". 

Dette gjelder flere av mine venner som ble mobbet i barndommen. Mange av dem har gått mye i terapi uten at det har gjort den helt store forskjellen. 

 

Anonymkode: ca1ff...793

[Lalal13]

Jeg vil bare gi deg en  ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg har i mitt voksne liv hatt noen venner som ble mobbet på barne- og ungdomsskolen, og helt ærlig, så har det vært vennskap som har tatt mer energi inn det har gitt. 

De er på en rar måte selvutslettende, men veldig egosentriske - om det gir noen mening. 

Om en av disse vennene og jeg skal på kino og valget står mellom to filmer, blir det alltid den filmen den andre ønsker, fordi framtoningen er "jeg vil gjerne se "Mamma Mia", for jeg fikk aldri være med de andre på ungdomsskolen å se musikaler, men siden du gjerne vil se "Pappa Pia" så trenger du ikke å ta hensyn til meg - det er ingen andre som gjør det iallefall". 

Dette gjelder flere av mine venner som ble mobbet i barndommen. Mange av dem har gått mye i terapi uten at det har gjort den helt store forskjellen. 

 

Anonymkode: ca1ff...793

Kjenner meg litt igjen i dette. Jeg er også litt selvutslettende, men samtidig blir jeg veldig skuffet og lei meg når kjæresten ikke vil det samme som meg. Da føler jeg avvisning og at jeg ikke er bra nok, så på en rar måte kanskje egosentrisk ja, selv om jeg ikke ønsker å være sånn.

Anonymkode: 9f05f...223

[AnonymBruker]

Det er en skikkelig dritt opplevelse å bli mobbet. Jeg ble mobbet selv i tillegg til at jeg vokste opp i et særdeles dysfunksjonelt hjem. Som voksen har jeg måttet lære meg grensesetting og hva som er normal omgang med andre mennesker. Det har vært beintøft til tider og helt ute av gamle mønstre vil jeg aldri bli. Men triggerne blir mindre triggende!
 

Det jeg vil si er at du har jo et supert utgangspunkt, du er klar over hva som er utfordringen. Du har latt en bedriten fortid bli historien din som definerer deg. Dette kan du endre på ved å bli bevisst på triggerne dine blant annet.

Anbefaler Nicole LePeras bøker som et startpunkt om du føler at du ikke kan gå til psykolog. 

Anonymkode: 7db5d...b3a

[AnonymBruker]

Kanskje du har tolket gode og nøytrale utsagn fra han som negativt, og at han stadig vekk blir beskyldt for å synes negative ting om deg. Dette kan føles veldig slitsomt og urettferdig når han faktisk synes du er fantastisk.

Tror ikke han mente at problemet ditt ikke angår han. Men at det ikke er han som har vært stygg mot deg, og at du må slutte å tro at han er slik som mobberne dine.

 

Anonymkode: 5c72b...e55

[AnonymBruker]

Du har jo helt tydelig traumer etter denne mobbingen, og du fortjener hjelp selv om du er tilsynelatende ressurssterk. Jeg håper du tar opp dette med fastlege eller bestiller deg time privat, jeg vil tro det er mye å hente på det ❤️ 

Jeg går selv til privat psykolog på grunn av traumer (ikke mobbing), og det har hjulpet enormt.

Anbefaler denne artikkelen, om ei som slet veldig i forholdet med mannen sin pga relasjonelle traumer. Hun har en bok også som heter «la masken falle».

Anonymkode: 90708...bc0

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nei, jeg har ikke fått noe hjelp. Har ikke fortalt noen om mobbingen, bortsett fra til kjæresten. Har sagt at jeg ble mobbet, men ikke fortalt detaljer. Har bare vært den som holder alt inni meg, har tenkt det er flaut å fortelle om sånne negative opplevelser. Ville heller ikke fortelle det til familien min mens det pågikk, var et evig stress å skulle skjule for f.eks. lillebroren min (er 1 år yngre) at jeg alltid var alene i friminuttene. Følte jeg måtte gjemme meg bort så han eller noen han kjente ikke skulle se at jeg alltid var alene. Gruet meg veldig til hvert friminutt.

Jeg vet ikke hvordan jeg skulle fått hjelp egentlig. Jeg fungerer godt i hverdagen. Har høyere utdanning og en bra jobb, så utenfra ser jeg ganske vellykket ut. Har aldri vært i nærheten av å bli ufør f.eks., så føler jeg ville tatt opp plassen til noen som trengte den mer om jeg begynte å gå til terapeut eller psykolog.

Anonymkode: 9f05f...223

Skal du bli bedre tror jeg du må øve deg på å åpne mer opp. Synes ikke du skal føle du tar noen andres plass. Det er ikke sånn at du skal være ufør før du får behandling, tvert om et det lurt å få behandling lenge før du har det så galle.

 

Forslaget om privatpraktiserende terapeut er fornuftig om du har penger til det! Da slipper du lange køer på DPS. Et annet alternativ er å ta kontakt med kommunene din, de bør ha et samtale tilbud som er lettere å komme in på en DPS også. Kan være et bra sted å begynne 🙂 

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Kjenner meg litt igjen i dette. Jeg er også litt selvutslettende, men samtidig blir jeg veldig skuffet og lei meg når kjæresten ikke vil det samme som meg. Da føler jeg avvisning og at jeg ikke er bra nok, så på en rar måte kanskje egosentrisk ja, selv om jeg ikke ønsker å være sånn.

Anonymkode: 9f05f...223

Det er selvutslettende fordi du sitter fast i offermentalitet fra da du var et barn. Gå tilbake og les hovedinnlegget ditt; at du som førtiåring fremdeles beskriver disse situasjonene i slik nøye detalj, som en tenåring ville ha gjort. Dette er helt normalt når vi opplever traumer, men det vanskelige er at vi må aktivt velge å bryte ut av denne offermentaliteten for å komme ut av den. Du sitter fast i en vond spiral hvor du konstant søker mot, og skaper, situasjoner som får deg til å føle deg nøyaktig slik du følte deg i situasjonene beskrevet i TS.

Dette er veldig typisk, og det er en god ting for deg. For det betyr at vi nå har studert slikt mer enn godt nok til å vite med sikkerhet hva som fungerer! 

Du må begynne å hjernevaske deg selv, for å si det rett ut. Du må ha en skikkelig vårrengjøring på hvilke tanker du forteller deg selv. Svært mye av det er direkte løgn. Du må samtidig jobbe med å bygge opp selvfølelsen din. Uansett hvor mye bekreftelse du får fra mannen, vil du aldri bli fornøyd før du lærer deg hvordan du kan få deg selv til å føle deg bra.

Nicola LaPera sine bøker som er nevnt tidligere, vil være gull verdt for deg. Tenk på det som en slags bibel som du skal studere. Deretter anbefaler jeg Joe Dispenza - lytt til intervjuer med han på youtube. Deretter hans foredrag. Han vil hjelpe deg til å lære hvordan du kan reprogrammere tankene dine. 

Du har en stor jobb foran deg, men du har ikke noe valg. Du må gå hardt inn for å jobbe med dette, ellers kommer du til å miste mannen din. Slik du holder på, er fullstendig utslettende for et forhold over tid dessverre. 

Det beste med alt dette er, at den vanskeligste delen av jobben, det er å faktisk vestemme seg for å gi slipp på offermentaliteten. Du må tørre å akseptere at du ikke kan endre barndommen din. Men du har full kontroll over resten av livet ditt, fra dette øyeblikket og helt til ditt siste åndedrag! 

Anonymkode: 98095...075