Spørsmål om utroskap; skal den krenkede parten også ta litt ansvar for forholdet fremover?

[Diezel]

Spørsmål angående utroskap:

Det er en part som har vært utro og en partner som er «krenket». Så har jeg hørt på masse podcaster i det siste (blant annet med Esther Perel) og om å komme gjennom utroskap som par (forutsetning for diskusjonen her er altså at man bestemmer seg for å gå videre)
 

Her handler det om at den som var utro må legge seg flat, ikke legge skyld på partneren sin som selve utroskapen osv. Det ble også være behov for at den som har vært utro «boter» - altså alt fra små ting som å ikke drikke på en stund, evt ikke gå ut med kollegaer osv, gi fra seg passord til tlf osv til å kaste sengetøy/seng - alt som kan minne partneren om utroskapen (her er det jo den krenkede som må si hva som er viktig. 

Så kommer den delen jeg synes er interessant; paret må faktisk også forholde seg til hvorfor dette skjedde i utgangspunktet. Og da tenker jeg ikke på idiotene som ikke klarte å holde seg unna til tross for at alt egentlig var topp - men for dem som har vært frustrert lenge, ikke kommer gjennom med kommunikasjon, kanskje opplevd aggressivitet fra partneren, alle mulig grunner som FØR utroskapen hadde blitt tatt på alvor i terapi på en måte mens nå som det er utroskap i bildet så faller det langt bak. Hvordan tar man liksom opp dette? Og hvor lenge må den som har være utro legge seg flat uten å komme med NOEN krav? Eller har han/hun lov til å «forklare seg» på en måte??

Kjør debatt!!

[AnonymBruker]

Det blir jo litt vanskelig hvis en ikke kan «skylde» på partneren for utroskapen. Ikke at det er partneren sin feil sånn sett. Men det kan jo være årsaker i forholdet/med partneren som gjør at noen er utro. Så tror det fort kan ende i dårlig stemning fordi det må være ekstremt vanskelig å ta opp uten at den som ble krenket skal oppfatte det som at skylden legges på h*n. 

Jeg tror nesten det beste måtte vært å gitt en forklaring skriftlig. Da kan det brukes tid på å forklare seg grundig og uten avbrytelser. Noe det fort kan bli muntlig. Og hvis den som ble krenket velger å fortsette i forholdet så mener jeg faktisk at den må jobbe for å legge det bak seg og ikke skulle komme med masse krav, mistenkte hver minste sms som tikker inn, mistenke utroskap når h*n går ut av huset. For om det er tilfellet så skjønner jeg ikke hvorfor den som ble krenket har valgt å bli i forholdet. For det kan umulig være hyggelig å leve slik. 

Anonymkode: 71802...4d2

[AnonymBruker]

Ja, når partneren har vært utro og har gitt deg hiv eller i det minste hpv,  så må du jo ta din del av ansvaret du også. Du må jo bidra positivt til forholdet videre.

Jeg anser folk som tilgir utroskap for hakket inntill lettere tilbakestående.

Anonymkode: 0a642...dfb

[AnonymBruker]

Hvis man er ufornøyd og frustrert i et forhold, hvem har ansvaret for å si ifra? Den som er frustrert eller den som har det greit?
Hvis man har gått så lenge og irritert seg eller bygd opp frustrasjon at man føler for å svike partneren sin, er uansett ikke utroskap løsningen. Har man ikke sagt ifra må man ta ansvar for å si ifra så begge parter kan prøve å finne en løsning. Har man sagt ifra uten at den andre parten gjør noe for å forbedre forholdet, så stiller man et ultimatum; jobbe seriøst med forholdet eller gå fra hverandre. Man kan til og med si rett ut at man har begynt å la tankene vandre mot å ha sex med andre fordi man er så frustrert. Det er en mye bedre oppvekker enn å faktisk være utro.

Er man ikke fornøyd i et forhold, tar man det opp med partneren. Kan ikke partneren gi deg det du trenger, er ikke forholdet bra for deg og bør avsluttes. Det er sårt og vanskelig, spesielt når man er en familie, men utroskap er et svik og verre enn å fair and square bryte opp og gå fra hverandre mens man enda har respekten for hverandre i behold.

Utroskap er aldri løsningen.

 

Anonymkode: b57f2...37a

[Fremmed fugl]

Man må skille på:

Skylden for handlingen. Som alltid ligger 100 % på den som har vært utro.

"Skylden" for det som ligger bak handlingen.

Muligheten å redde forholdet.

Skal ta et mer spesifikt eksempel. Lise og Stian kan vi bruke som navn. Har vært sammen i 14 år. Har 2 barn som er 4 og 6 år.

Lise har siden et par år følt seg fanget i den grå hverdagen. Livet har stagnert, familielivet fungerer, men går i samme tralt. Fredagstaco, ferie på hytta og jul med svigers. Mannen er en god partner å drifte AS familien, men romantikk og spenning er borte, med det lyst på mannen. Har sex av og til som ikke gir stort.

Så begynte Lise en flørt med Knut på jobben, ting utvikles og "plutselig" er Lise hodestups forelsket og er emosjonelt og seksuelt utro. Stian snoker til slutt på mobilen, og affæren rulles opp, gråting og krangling... Men så blir man enig om å prøve å redde forholdet.

Lise og kun Lise har skyld til utroskapen.

Kanskje vi kan si at Stian byrde ha skjønt tegninga og prøvd å få fart på forholdet...

Men til spørsmålet til TS, er ikke i tvil om at Stian må selv jobbe på for at dem skal finne tilbake som et romantisk par, og at Lise skal få lyst på han fysisk. Men er ikke lett for Stian.

[AnonymBruker]

Jeg er forøvrig ikke helt enig i at den som har vært utro skal straffes, utover at man eventuelt går fra den som er utro. Hvis den som har blitt sviktet ønsker å fortsette forholdet, er det opp til begge to og bli enige om hva de må endre på for å kunne leve sammen. Dette helt uten å straffe den utro på allverdens teite måter eller legge noe av skylda over på den andre parten.

Den andre parten kan godt ta på seg litt av skylda for at partneren ble frustrert, dersom h*n har visst om problemene men ikke giddet å ta tak, men ikke for at partneren faktisk tok spranget videre til å være utro. Det er litt som at dersom man er redd for å bli frastjålet noe har man ansvaret for å gjøre alt for å unngå det, men om det faktisk blir stjålet noe ligger skylda utelukkende på tyven. Selv om den andre parten var i overkant naiv og uforsiktig.

Utroskap er aldri løsningen, og aldri greit, uansett hvor dårlig partner den andre er.

Anonymkode: b57f2...37a

[Diezel]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Hvis man er ufornøyd og frustrert i et forhold, hvem har ansvaret for å si ifra? Den som er frustrert eller den som har det greit?
Hvis man har gått så lenge og irritert seg eller bygd opp frustrasjon at man føler for å svike partneren sin, er uansett ikke utroskap løsningen. Har man ikke sagt ifra må man ta ansvar for å si ifra så begge parter kan prøve å finne en løsning. Har man sagt ifra uten at den andre parten gjør noe for å forbedre forholdet, så stiller man et ultimatum; jobbe seriøst med forholdet eller gå fra hverandre. Man kan til og med si rett ut at man har begynt å la tankene vandre mot å ha sex med andre fordi man er så frustrert. Det er en mye bedre oppvekker enn å faktisk være utro.

Er man ikke fornøyd i et forhold, tar man det opp med partneren. Kan ikke partneren gi deg det du trenger, er ikke forholdet bra for deg og bør avsluttes. Det er sårt og vanskelig, spesielt når man er en familie, men utroskap er et svik og verre enn å fair and square bryte opp og gå fra hverandre mens man enda har respekten for hverandre i behold.

Utroskap er aldri løsningen.

 

Anonymkode: b57f2...37a

Nå var ikke det tema; utroskap er aldri løsningen - tema her er; hvor mye skal den som var utro «straffes» vs at begge må anerkjenne sin del av hvorfor forholdet gitt på tverke. Altså; den som var utro skal absolutt ta ansvar for det, men begge må ta ansvaret for forholdet..

Er enig i det du sier, men prøver å få litt meninger som er utover; den utro er det verste menneske som finnes og skal bli forlatt. Jeg tror det er lett å si at man ikke godtar det og ville gått på dagen. Men så plutselig står man der og vil egentlig ikke miste familien.. Så da må liksom begge ta i et tak for å få det til. 

Endret 3. august 2023 av Diezel

[AnonymBruker]

Diezel skrev (2 minutter siden):

Nå var ikke det tema; utroskap er aldri løsningen - tema her er; hvor mye skal den som var utro «straffes» vs at begge må anerkjenne sin del av hvorfor forholdet gitt på tverke. Altså; den som var utro skal absolutt ta ansvar for det, men begge må ta ansvaret for forholdet..

Hvorfor henger du deg opp i ei setning når resten av innlegget var et svar på temaet?

Anonymkode: b57f2...37a

[Diezel]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvorfor henger du deg opp i ei setning når resten av innlegget var et svar på temaet?

Anonymkode: b57f2...37a

Leste det på nytt og endret svaret. Men spørsmålet var faktisk etter at utroskap har skjedd - ikke før.. Enig at det ikke bør skje, men det skjer - og da må man fokusere på hva som skjer videre, ikke hva som ikke skulle skjedd..

Endret 3. august 2023 av Diezel
Oppdatert

[Gjest Inverto]

Fremover?! No chance. De som tilgir utroskap er enten cucks eller lette.
Det eneste som vil gå fremover da er huet til horebukken ut døra, etterfulgt av anusen med en i sko i seg

[Cuntzilla]

Gitt at begge ønsker å redde forholdet, så bør den bedratte lytte til den utro og prøve å forstå hvorfor det skjedde. Og: tåle å på sett og vis ta noe ansvar dersom noen av årsakene er at den utro ikke føler seg elsket/begjært/sett eller lignende problemer i forholdet.

At man er misfornøyd i forholdet er ikke en unnskyldning for utroskap, men det er like fullt en del av det som må repareres hvis man skal gå videre og komme ut på den andre siden av det som et sterkere par. Hvis ikke så ender man jo bare tilbake til start, hvor den ene fremdeles er misfornøyd.

Alle sier at man må kommunisere og ta opp problemer før man er utro, og det er greit nok det - men hvorfor skal man plutselig ikke få lov til å kommunisere etter man er utro? Man kan ikke ta et ordentlig oppgjør med det uten å ta inn alle sidene av saken.

Endret 3. august 2023 av Cuntzilla

[AnonymBruker]

Utroskapen er 100% den som er utro sin feil. Det er et valg han/hun har tatt. Han/hun kunne ha tatt et bedre og mer redelig valg.

Så om de skal fortsette forholdet,så må man glemme utroskapen et øyeblikk og se på hva de sliter med i forholdet. Helt uavhengig av utroskapen. Begge må jobbe med sine "feil" om de skal få et bedre forhold. Det nytter ikke at den utro jobber seg ihjel for å være den perfekte partner, mens den fornærmede er bitter og bruker enhver anledning til å minne den utro om alt han/hun skylder henne/han.

Viktig at den fornærmede ikke skal måtte godta urimelige krav for at den utro ikke skal "bli drevet inn i en annens armer igjen". Slanke seg 30 kg, alltid være blid, etc

Den utro må ta ansvar, og begge må jobbe for å få det bedre sammen. Må man kontrollere for å unngå ny utroskap kan en bare gjøre det slutt. Men om vedkommende er utro når han/hun har drukket mye, så er det ikke urimelig å kreve avhold fra alkohol fremover.

Anonymkode: b0f1d...dc4

[Flintis]

Diezel skrev (14 timer siden):

Spørsmål angående utroskap:

Det er en part som har vært utro og en partner som er «krenket». Så har jeg hørt på masse podcaster i det siste (blant annet med Esther Perel) og om å komme gjennom utroskap som par (forutsetning for diskusjonen her er altså at man bestemmer seg for å gå videre)
 

Her handler det om at den som var utro må legge seg flat, ikke legge skyld på partneren sin som selve utroskapen osv. Det ble også være behov for at den som har vært utro «boter» - altså alt fra små ting som å ikke drikke på en stund, evt ikke gå ut med kollegaer osv, gi fra seg passord til tlf osv til å kaste sengetøy/seng - alt som kan minne partneren om utroskapen (her er det jo den krenkede som må si hva som er viktig. 

Så kommer den delen jeg synes er interessant; paret må faktisk også forholde seg til hvorfor dette skjedde i utgangspunktet. Og da tenker jeg ikke på idiotene som ikke klarte å holde seg unna til tross for at alt egentlig var topp - men for dem som har vært frustrert lenge, ikke kommer gjennom med kommunikasjon, kanskje opplevd aggressivitet fra partneren, alle mulig grunner som FØR utroskapen hadde blitt tatt på alvor i terapi på en måte mens nå som det er utroskap i bildet så faller det langt bak. Hvordan tar man liksom opp dette? Og hvor lenge må den som har være utro legge seg flat uten å komme med NOEN krav? Eller har han/hun lov til å «forklare seg» på en måte??

Kjør debatt!!

Valget om å gå videre må jo være tatt med bakgrunn i at begge har forklart seg.

Om eksempelvis kona har vært utro så blir ikke mannen mer attraktiv av den grunn.

En må derfor regne med at kona fortsetter å være utro. 

Spørsmålet og vilkåret for å fortsette er ikke at dette skal ikke skje igjen, men hvordan leve med at dette skjer igjen?

Da blir det et spørsmål om kunskap og kjennskap til det som foregår.

Ytterpunktene er fra jeg vil ikke høre om dette til jeg vil vite hver detalj og bruke det som seksuelt krydder, den gangen hun får lyst på ham.

Om en da ønsker å gjøre noe med forholdet ellers og hva er jo opp til begge parter. Hvordan hanskes med utroskapet har ikke noe med dette å gjøre, da det er avklart fordi en har bestemt å fortsette sammen.

Seksuelt er jo forholdet en død hest, imidlertid kan terapi gi bedre kommunikasjon så tanker og følelser kan luftes på en god måte og en har en voksen samtalepartner i huset. Dette kan også være fint.

Ja begge må ta ansvar for videre forhold og hvordan dette skal være og dette har ikke noe å gjøre med utroskapen så noen straff blir ikke aktuelt.

Endret 4. august 2023 av Flintis

[Flintis]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ja, når partneren har vært utro og har gitt deg hiv eller i det minste hpv,  så må du jo ta din del av ansvaret du også. Du må jo bidra positivt til forholdet videre.

Jeg anser folk som tilgir utroskap for hakket inntill lettere tilbakestående.

Anonymkode: 0a642...dfb

 

Inverto skrev (6 timer siden):

Fremover?! No chance. De som tilgir utroskap er enten cucks eller lette.
Det eneste som vil gå fremover da er huet til horebukken ut døra, etterfulgt av anusen med en i sko i seg

Er dere da voksne nok til å avslutte forholdet når dere nekter partner sex eller dere blir avvist?

[AnonymBruker]

Noen er utro uten at forholdet er dårlig. Travel hverdag tar tid og krefter. Begge vet det. Livet er slik, ikke alltid like romantisk og spennende hjemme, med snørrete unger, syk svigermor, husvask og regninger. Lite tid til å pleie forholdet.

Den ene får oppmerksomhet på jobb, og " beruses" av dette. Veien til utroskap kan være kort. Det betyr ikke nødvendigvis at man ikke er glad i hverandre. Det er kun den utro som agerer på følelsen, som har skyld. Klart begge må jobbe for å få forholdet på rett spor igjen, men den utro må regne med å forklare seg, bygge tillit osv.

Begge levde i samme hverdag, men bare den ene var svak nok til å falle for fristelse utenfra. Det er ikke å straffe den utro, det er å finne ut hvorfor det gikk galt, hva må gjøres for å forhindre at det kan skje igjen. Da må det bygges tillit, og den som ble sviktet må få reparert sine " sår" etter sviket. Det tar den tiden den enkelte har behov for.

Anonymkode: 70daa...6d6

[AnonymBruker]

Diezel skrev (18 timer siden):

Så kommer den delen jeg synes er interessant; paret må faktisk også forholde seg til hvorfor dette skjedde i utgangspunktet. Og da tenker jeg ikke på idiotene som ikke klarte å holde seg unna til tross for at alt egentlig var topp - men for dem som har vært frustrert lenge, ikke kommer gjennom med kommunikasjon, kanskje opplevd aggressivitet fra partneren, alle mulig grunner som FØR utroskapen hadde blitt tatt på alvor i terapi på en måte mens nå som det er utroskap i bildet så faller det langt bak. Hvordan tar man liksom opp dette? Og hvor lenge må den som har være utro legge seg flat uten å komme med NOEN krav? Eller har han/hun lov til å «forklare seg» på en måte??

Kjør debatt!!

Som en person som har vært utro i mange forhold, det har aldri. Aldri. Noe med den "krenkede" parten å gjøre. Et forhold er ikke en låst situasjon man ikke kan komme ut av, det er ikke en institusjon man kjemper å komme ut fra, før en til slutt begår desperate handlinger. De som er utro er lave på empati og forståelse for andre, det er også sterk narssistiske oppførsel. Et forhold skal ikke kjempes for uansett hvor vondt og kjedelig det er, før en stakkar til slutt ikke aner sine arme råd og er utro. Jeg gikk et par år i terapi og kommer aldri til å være utro igjen, for jeg fikset i meg det som drev meg til utroskap. Jeg kunne si mange ting om forholdet og personen jeg var sammen med, som grunner til utroskapen, men i dag ser jeg at det var bare ego oppførsel og opptatt av å få dekket bare egne behov og bekreftelse samtidig som jeg ikke ville være alene uten det "dårlige" forholdet heller. 

Jeg fikset forholdet til meg selv og mitt eget selvbilde, ble kjent med mine grenser og når jeg åpnet meg selv så så jeg andre også. Utroskap er en jævla uting, og å be den "krenkede" part bidra til at det ikke skjer igjen, er å ta ansvaret fra den som begikk det. 

Anonymkode: 764e5...4e3

[AnonymBruker]

For meg er dette utopi. Jeg begriper ikke at folk kan fortsette i et forhold etter et så stort svik. All honnør til de som klarer det selvsagt, men for meg hadde det vært umulig. Å vite at partneren hadde hatt sex med en annen bak min rygg hadde vært fullstendig drepende.

Anonymkode: 9bd5b...9c2

[AnonymBruker]

Jeg anser utroskap som emosjonell vold. 

Det skulle tatt seg ut om noen gikk til et voldsoffer og spurte "hva har du tenkt til å gjøre så jeg får lyst til å være sammen med deg fremover istedenfor å banke deg igjen?"

Hadde mannen min vært utro og jeg hadde gått med på å "prøve igjen" så hadde den "prøvinga" blitt avsluttet det sekundet han prøvde å skylde på MEG for at pikken hans havnet i feil dame. 

Anonymkode: 50b70...9da

[Diezel]

Enig i mye av det som blir sagt her.
Utroskap er emosjonell vold og det må repareres, da tenker jeg på å bygge opp tillit, der må være greit at partneren har masse følelser osv. 

Har også tenkt litt på at det er litt forskjell på utroskap, noen har vært nedbrutt lenge og det blir er slags utløp for frustrasjon, søken etter anerkjennelse osv - HELT feil måte å gjøre det på men det er nå det som skjer hvis man ikke har god nok kommunikasjon i forholdet til at man klarer å ta det opp - og så velger man en feig måte som bare ødelegger.. Men så er det liksom dem som bare er assholes.. Jeg begynte å tenke på dette da jeg ble sjekket opp av en kollega.. Inntrykket mitt var at han var singel og ville finne en partner og det var veldig koselig i mange timer på et utested en kveld (masse komplimenter, klining, snakket om fremtid, dype samtaler) Så plutselig sier han liksom at han er på utkikk etter en elskerinne - han var jo i forhold med den han ville ha som kone, men trengte spenning og bedre sex. Jeg ble helt fullstendig satt ut av det - det var ikke noe «galt» i forholdet og min umiddelbare reaksjon var på en måte at hvis han faktisk har det bra i forholdet så ble det enda verre det han gjorde. (Jeg gikk hjem med en gang - alene.) Etter dette ble jeg ganske nysgjerrig på utroskap, hvorfor, om folk blir værende sammen og om man faktisk klarer å fikse forholdet

[AnonymBruker]

Dersom jeg skulle velge å tilgi utroskap, ville dette valget være basert på min tro på at det ikke vil gjenta seg. Hvis jeg derimot hadde en mistanke om at det kunne skje igjen, ville tilgivelse eller "å jobbe med forholdet" ikke være aktuelt og jeg ville heller avslutte forholdet. Jeg ville ikke legge begrensninger på min partner, som å kreve innsyn i telefonen eller begrense deres frihet. Et sunt forhold innebærer ikke at jeg må overvåke partneren min eller konstant bekymre meg.

Derfor er utroskap noe jeg ikke ville akseptert. Men i en hypotetisk situasjon der jeg ville kunne tilgi det, ville det kun være mulig dersom jeg hadde full tillitt til at det ikke ville gjenta seg. Da ville hverdagen fortsatt som normalt. Jeg hadde ikke satt noen "regler".

Anonymkode: be503...c58