Hvorfor vil du/ville du ha en baby/barn

[AnonymBruker]

Fortell om din motivasjon for å få barn? Hvordan har du bestemt deg at nå var tiden? Hvilke tanker hadde du rundt det og var det noe tvil? Var det en godt planlagt prosjekt eller skjedde det bare? 

Jeg kan begynne. Jeg er 35 år, vært i forhold i mange år. Er flere og flere rundt meg som har fått og det virker koselig. Dessuten får man et år permisjon (jeg vet at det ikke er samme som ferie) hvor man får tid til å reflektere og kanskje finne en annen jobb, og det må jo skje en gang, hvorfor ikke nå (før det er for seint). Jeg synes også at livet er litt meningsløst den siste tiden, har et ønske om å føle på noe mer og bry meg om noe mer enn meg og mitt. Håper også at det at vi blir en familie i stedet for et par kan få forholdet til et nytt og mer spennende nivå (kjekt men ikke et must vi har det helt ok). Det blir vel på en måte et felles prosjekt også.

Er det andre som satt med like prosaiske tanker? Kan vel ikke være at alle for barn pga supersterkt ønske og uendelig kjærlighet til partneren?

Anonymkode: ecebc...f20

[AnonymBruker]

Enkelt og greit, jeg ønsket å få en egen familie. Føre videre koselige tradisjoner (feks det vi gjør i jula osv), se at mennesket man har født vokser til og formes. Men så tok det litt tid før jeg fant en mann jeg ønsket å ha som far til mine barn å da. Ønsket er ikke så sterkt at jeg tok til takke med hva som helst bare for å få barn. 

Anonymkode: 2b520...40d

[AnonymBruker]

Vi bestemte oss for å begynne prøving da vi kunne kjøpe egen bolig, og jeg hadde fått fast jobb. Vi vil generelt ha barn fordi det er fint å ha et eget lite menneske å oppfostre, bli en familie med mer dybde til livet enn å kun tjene penger til meg og mine vaner. Oppleve noe hvor det føles ut som jeg gir noe også, både opplevelser og minner. Å plukke bær har blitt en ting med mening, å spise sunt gir mer mening.
Jeg ser verden fra et helt annet perspektiv nå, og det har vært veldig givende og fint. 
 

Før barn handlet det kun om at vi ville ha et barn - vi elsker å være rundt barn og syns det er fint å danne en familie🤷🏼‍♀️

Anonymkode: 58f68...319

[AnonymBruker]

Instinkt/biologisk klokke antar jeg. Ville jo ha en egen familie, starte egne tradisjoner og sånne ting også, og vi har veldig stor glede av å se et barn vi har laget utvikle seg til å bli et selvstendig menneske. Syns det er litt fint å lage et liv med mennesket jeg har valgt å dele livet med.

Anonymkode: 209dd...144

[AnonymBruker]

Livet trengte noe nytt og spennende. Vi hadde faste gode jobber, to biler, huset vi skal bo i for alltid, familie i nærheten, godt og sterkt forhold, dyr, har reist overalt, god psykisk og fysisk helse osv. Vi kjeda oss litt rett og slett. Klokka tikket også. Så da ble det barn. Flere stykker. Har ikke angret et sekund. Elsker å ha en familie, kun vår kjernefamilie. Noen å glede i hverdagen, noen å videreføre tradisjoner med, oppleve noen som opplever helt vanlige ting for første gang, noen å elske høyere enn alt.

Anonymkode: 20d9b...3e8

[AnonymBruker]

Jeg hadde tidlig bestemt meg for å ikke få barn. Jeg har hatt en vanskelig oppvekst med omsorgssvikt og mobbing, så jeg tenkte ikke at jeg hadde noe godt utgangspunkt til å gi kjærlighet til et barn uansett. Jeg hadde heller ingen tro på at jeg ville finne en mann som jeg kunne stole på eller falle til ro med.

Når jeg var 23 møtte jeg dog mannen i mitt liv. Første gang i livet jeg har følt meg trygg, elsket og "hjemme". Etter å ha vært sammen noen år så fortalte han meg at det var viktig for han å få barn en gang, og om jeg ikke var med på det så måtte vi gå hver til vårt. Jeg begynte da på prosessen med å visualisere meg selv som mor og ikke minst oss som familie. 

Jeg ble da enig om at vi skulle ha barn en dag for han er det mest fantastiske mennesket jeg kjenner og min beste venn. Jeg ville møte de menneskene som kom ut av oss to og jeg kunne ikke se for meg noen andre jeg ville ha barn med. 

Nå 13 år etterpå så er jeg mor til en fantastisk 3åring og høygravid med barn nummer to. Vi har det helt supert sammen, og det er så sært og fantastisk å se en miniatyrversjon av meg som har fått så mye trygghet og kjærlighet. 3åringen er jo kliss lik meg på væremåte, og det er så utrolig godt å se at hun blomstrer og har det så utrolig fint 🥰 samtidig så har jeg gått igjennom en sørgeprosess der jeg har grått en del over hvor vondt jeg har fått av 3 år gamle meg, som var så usikker og redd hele tiden❤️‍🩹 heldigvis så gir det meg bare ekstra mye driv til å skape trygge rammer for mine egne barn ❤️ 

Anonymkode: f6093...539

[AnonymBruker]

Jeg vil ha noen å snakke med / som tar vare på meg når jeg er gammel og alle andre er allerede død.

Anonymkode: f3f80...c96

[AnonymBruker]

Hadde aldri en veldig sterk følelse av at nå er tiden inne. Vi var 23 år gamle, så det var veldig få rundt oss som hadde fått barn, og vil følte ikke på noe press derfra heller. Vi hadde utdannelse i boks, faste fulltidsjobber begge to, stabil økonomi, bil uten lån og eide vår andre bolig sammen, og følte vel egentlig bare på at det ikke var noe vits i å vente bare for å vente. Vi var også usikre på om vi ville ha mer enn ett barn, og ved å bare starte nå så kunne vi rekke å vente til mini var ganske stor før vi eventuelt gikk for et barn nummer to. Og vi kunne rekke å produsere et fotballag om vi plutselig fant ut at det var det vi ville.

Har ikke angret et sekund på at vi valgte å få barn tidlig, men det har i perioder vært litt tungt i møte med andre foreldre. Vi bor i et område hvor snittalderen for førstegangsfødende ligger tett på 40 og jeg opplever å bli holdt utenfor av foreldregruppa fordi jeg er for liten til å få være med.

Anonymkode: 45b5d...951

[AnonymBruker]

Jeg ville gi et nytt menneske livet. 

Anonymkode: 78b2e...f16

[AnonymBruker]

Jeg ble uplanlagt gravid på prevensjon og klarte ikke ta abort. Barn nummer to ble til etter langvarig amenoré og igjen valgte jeg å ikke ta abort. Barn nummer tre var planlagt, fordi vi syntes det var sårbart med bare to barn (hans mor mistet sitt ene søsken og er alene med ansvaret for gamle foreldre med demens og andre sykdommer). Barn nummer fire var en overraskelse. Barn nummer fem var igjen planlagt, fordi vi følte at familien vår manglet det siste medlemmet. Nå føler vi oss komplett. Elsker livet med barna, og er så glad for at det ble som det ble

Anonymkode: d2d2f...89d

[AnonymBruker]

Jeg er 30 og ville ikke ha barn frem til nå nylig. 

 

Var sammen med en person i nesten et tiår hvor jeg var veldig bestemt på at jeg ikke ville ha barn. Så ble jeg singel og kjente litt på det at det kunne vært koselig. Fikk ny kjæreste hvor jeg fort ønsket barn i fremtiden. Et år senere så er jeg fortsatt på den tanken, ikke kun fordi jeg var blind av kjærlighet i starten, men fordi jeg føler på denne voksende morsfølelsen som kryper på. Jeg vil gjerne ha et barn jeg kan gi mye kjærlighet til, et varmt hjem og fine tradisjoner. Jeg forstår hvorfor mine foreldre fikk 3.

For meg har det vel litt med at jeg fant en person jeg respekterer, så derfor kan jeg la dette ønsket utfolde seg.  

Anonymkode: 563de...460

[AnonymBruker]

Vi hadde vært sammen i 10 år, studert, reist masse, bodd utenlands og kjøpte oss bolig her hjemme. Følte at tiden var moden og kjente veldig på at vi ønsket oss barn. Et nytt kapittel på en måte som føltes naturlig, men også å dele og å skape et menneske med mannen min som jeg elsker så mye, føles så fint. Se en blanding av han og meg som vi begge ønsker skal ha de beste forutsetninger i livet. Nå er jeg 36 og vi venter vår første om 5 uker. Vi gleder oss veldig! 

Anonymkode: c01b3...2e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg hadde tidlig bestemt meg for å ikke få barn. Jeg har hatt en vanskelig oppvekst med omsorgssvikt og mobbing, så jeg tenkte ikke at jeg hadde noe godt utgangspunkt til å gi kjærlighet til et barn uansett. Jeg hadde heller ingen tro på at jeg ville finne en mann som jeg kunne stole på eller falle til ro med.

Når jeg var 23 møtte jeg dog mannen i mitt liv. Første gang i livet jeg har følt meg trygg, elsket og "hjemme". Etter å ha vært sammen noen år så fortalte han meg at det var viktig for han å få barn en gang, og om jeg ikke var med på det så måtte vi gå hver til vårt. Jeg begynte da på prosessen med å visualisere meg selv som mor og ikke minst oss som familie. 

Jeg ble da enig om at vi skulle ha barn en dag for han er det mest fantastiske mennesket jeg kjenner og min beste venn. Jeg ville møte de menneskene som kom ut av oss to og jeg kunne ikke se for meg noen andre jeg ville ha barn med. 

Nå 13 år etterpå så er jeg mor til en fantastisk 3åring og høygravid med barn nummer to. Vi har det helt supert sammen, og det er så sært og fantastisk å se en miniatyrversjon av meg som har fått så mye trygghet og kjærlighet. 3åringen er jo kliss lik meg på væremåte, og det er så utrolig godt å se at hun blomstrer og har det så utrolig fint 🥰 samtidig så har jeg gått igjennom en sørgeprosess der jeg har grått en del over hvor vondt jeg har fått av 3 år gamle meg, som var så usikker og redd hele tiden❤️‍🩹 heldigvis så gir det meg bare ekstra mye driv til å skape trygge rammer for mine egne barn ❤️ 

Anonymkode: f6093...539

Ja, det er ofte en del gamle ting som dukker opp når man selv blir forelder. Prøver å fokusere på det samme, at jeg kan gi barnet noe av det jeg ikke fikk.

Anonymkode: fd333...44f

[AnonymBruker]

Jeg er blant dem som har hatt et ønske om barn siden jeg var barn selv. Og det var mannen som måtte bli klar, som var startstreken for at vi begynte å prøve.  Det var ikke noen bestemt plan for hva som måtte være på plass for min del. Vi hadde hus og faste jobber da jeg ble gravid, men jeg var klar lenge før det. Både fordi jeg ventet på mannen og fordi prosessen tok tid, og det viste seg å slett ikke være sikkert at vi kunne få barn, rakk jeg å tenke mye gjennom hvorfor det egentlig var så viktig. 

Sånn bortsett fra at det var en følelse som er vanskelig å få helt tak på, en slags lengsel etter å få barn, så var hovedårsakene at jeg syns det var koselig og spennende. Greit nok at å få barn er noe av det vanligste som skjer i verden. Men for meg var det noe ukjent og spennende likevel. Hvem ville barna være?Hvordan ville det være å være mor? Tenk å få følge et menneske helt fra det er i magen og videre så lenge jeg lever. Og det som en del snakker om, om å se verden gjennom barns øyne, det appellerte til meg. Jeg liker barn, og jobber med barn til daglig også. 

Jeg så det vel for meg ganske romantisk, som kjærlighetsbarnet som bare kom og så ble vi en komplett familie. I stedet ble det rimelig styrete, med hormonkurer og IVF-forsøk. Og på sett og vis ganske mye av et prosjekt.

Anonymkode: e5610...a8b

[AnonymBruker]

Uendelig kjærlighet til partner, ja. Brennende ønske om barn, nei. Den ene helte mot kanskje, den andre helte mot nei. Vi hadde en fantastisk hverdag, og kjempeflott sammen. Vi hadde hatt et like godt liv uten barn. Vi manglet ingenting. Vi følte ikke det måtte skje noe mer i forholdet vårt. Vi følte ikke vi måtte ha barn. Men vi satt opp fordeler og ulemper, og tok et valg basert på det. Kom vi til å gå glipp av noe? Er vi for nysgjerrig til å la være? Det vi prioriterte var: 1) være med på å forme et menneske og se de utvikle seg, 2) overføre og tilegne dem kunnskap og lære dem masse, samt lære masse selv, 3) oppleve verden gjennom noen andres øyne, og 4) oppleve verden på nytt (som gleden av å se snø). Vi hadde ikke vært foruten barna vi har. Samtidig hadde vi hatt et godt liv uten, og jeg mener at man må ikke ha barn heller for et meningsfylt og fantastisk liv! 

Anonymkode: d08af...398

[Lorieen]

Har alltid ønsket meg en stor barneflokk, helt fra jeg var et barn selv. For meg er det å få/ha barn selve meningen med livet, og noe av det som gir meg aller mest glede.

[AnonymBruker]

"Tid for å reflektere" 😂 

Det kan du få hvis du er heldig. Noen får sovebabyer, men man kan også være uheldig. Tiden hjemme med baby handlet for meg å overleve time for time. Det var rett og slett søvntortur som varte i litt over et år. 

Om man vil bruke tid på å reflektere kan jeg ikke, basert på mine erfaringer, anbefale å få barn. Iallefall mens de er små.

 

 

 

Anonymkode: f7e0a...54b

[AnonymBruker]

Jeg er 33 år gammel, har alltid siden jeg var liten drømt om en stor familie. Jeg voks opp som enebarn, og foreldrene mine har vel ikke gitt meg en helt A4 oppvekst. Jeg har alltid savnet et normalt familieliv i en stor og velfungerende familie. 

Jeg møtte mannen min da jeg var 18 år, og vi flyttet sammen. Kjøpte oss bolig, han arbeidet og jeg studerte. Da jeg var 21 år ventet jeg første barn, nummer 2 kom da jeg var 23 år og nummer 3 da jeg var 31 år. 

Selv om det ikke er helt normalen er jeg utrolig glad for jeg valgte å få barn så tidlig. For min del har årene med barn vært fantastiske, og det er så utrolig kjekt å ha "store" unger også nå i 30-årene. Jeg elsker et helt ordinært A4 familieliv 🙂

Anonymkode: 8c939...000

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

"Tid for å reflektere" 😂 

Det kan du få hvis du er heldig. Noen får sovebabyer, men man kan også være uheldig. Tiden hjemme med baby handlet for meg å overleve time for time. Det var rett og slett søvntortur som varte i litt over et år. 

Om man vil bruke tid på å reflektere kan jeg ikke, basert på mine erfaringer, anbefale å få barn. Iallefall mens de er små.

 

 

 

Anonymkode: f7e0a...54b

Tja, jeg tenker man får noen erfaringer og tanker ved å få barn. Man får også noen prioriteringer. Det kan sette ting i perspektiv. At man reflekterer rundt at det stresset på jobben ikke var så kritisk eller viktig lenger, eller at man innser at man burde bytte jobb for det er ikke verdt det lenger.

Anonymkode: d08af...398

[Million]

Jeg hadde lyst å oppleve det å bli mor, se hva slags menneske kroppen min klarte å produsere, "ruge frem". Det var nok drevet litt av det primære behovet veldig mange mennesker og dyr har instinktivt; trangen til å formere seg, produsere avkom. Det er ikke nødvendigvis så mye mer saklig begrunnet enn det.