Synes det er litt vondt at jeg ikke har sammensveiset familie

[AnonymBruker]

Jeg har alltid ønsket å ha en familie hvor vi står hverandre nære og er sosiale med hverandre. Moren min ble født i andre enden av landet og siden hun og min stefar hater å gjøre noe som er sosialt eller utenfor deres hus, så besøkte jeg kun den siden av familien kun to uker hver sommer. Fikk aldri noe tett bånd til min mormor, tanter og onkler, fettere og kusiner der. 
Min far er fra dette området og det var greit med kontakt i familien tidligere, men så døde farmor. Hun var limet i familien og jeg var så redd før hun døde for jeg visste det ville bli slik. Etter hun døde for 6 år siden har jeg ingen kontakt nesten. Pappa møter jeg en gang iblant, onkelen min kjente meg ikke igjen når jeg traff han på butikken for noen måneder siden. 

Tremenningen min gifter seg til helgen, dette fikk jeg tilfeldigvis vite av en bekjent forrige uke.

Jeg misunner de jeg ser hvor storfamilien drar på turer sammen, feirer jul sammen, finner på ting etc. 
Hver år inviterer jeg til julefeiring for hele familien, men ingen gidder. Ingen andre enn moren min var i bryllupet mitt heller.

Pappa møter jeg som sagt innimellom siden han kommer innom jobben min. Jeg husker ikke sist jeg pratet med brødrene mine, får ikke noe respons og føler ikke jeg kjenner dem. Søsteren min prater jeg med en del, men hun har flyttet 10 timer unna så vi ses bare 2-3 ganger i året.

Jeg synes dette er så sårt og det har jeg alltid synes. Tror aldri jeg kommer over denne "sorgen" 

Anonymkode: 1e175...4ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har alltid ønsket å ha en familie hvor vi står hverandre nære og er sosiale med hverandre. Moren min ble født i andre enden av landet og siden hun og min stefar hater å gjøre noe som er sosialt eller utenfor deres hus, så besøkte jeg kun den siden av familien kun to uker hver sommer. Fikk aldri noe tett bånd til min mormor, tanter og onkler, fettere og kusiner der. 
Min far er fra dette området og det var greit med kontakt i familien tidligere, men så døde farmor. Hun var limet i familien og jeg var så redd før hun døde for jeg visste det ville bli slik. Etter hun døde for 6 år siden har jeg ingen kontakt nesten. Pappa møter jeg en gang iblant, onkelen min kjente meg ikke igjen når jeg traff han på butikken for noen måneder siden. 

Tremenningen min gifter seg til helgen, dette fikk jeg tilfeldigvis vite av en bekjent forrige uke.

Jeg misunner de jeg ser hvor storfamilien drar på turer sammen, feirer jul sammen, finner på ting etc. 
Hver år inviterer jeg til julefeiring for hele familien, men ingen gidder. Ingen andre enn moren min var i bryllupet mitt heller.

Pappa møter jeg som sagt innimellom siden han kommer innom jobben min. Jeg husker ikke sist jeg pratet med brødrene mine, får ikke noe respons og føler ikke jeg kjenner dem. Søsteren min prater jeg med en del, men hun har flyttet 10 timer unna så vi ses bare 2-3 ganger i året.

Jeg synes dette er så sårt og det har jeg alltid synes. Tror aldri jeg kommer over denne "sorgen" 

Anonymkode: 1e175...4ab

Jeg vet ikke engang hva tremenningene mine heter. Er ikke normalt å vite om de blir gift eller ikke. Mine kusiner og fettre har jeg lite kontakt med som voksen og det samme gjelder mine onkler og tanter. Så du klager på litt feil ting her. 
 

søsken og foreldre. Det er det ok å ønske en tettere relasjon med. Men det virker kanskje her som du må jobbe litt hardt for det og det er jo selvsagt synd. Begynn i med din egen familie. Mann og barn og lag en sammensveiset familie. 

Anonymkode: c9315...24e

[AnonymBruker]

Hva med å ta initiativ selv?

Vi har heller ikke egentlig vært noe nære. Men det ble lettere når vi fikk barn og dermed et litt indirekte påskudd til å ta litt mer kontakt. 
 

Avogtil tror de bare at det er den andre som ikke har behovet  

Anonymkode: ae549...166

[AnonymBruker]

Jeg prøver jo. Som sagt inviterer jeg til julefeiringer. Jeg prøver også å få mine foreldre til å være med på ting som skjer på skolen, treninger  til barnebarnet deres osv. Faren min stiller opp en gang i blant, moren min kun hvis det spørres lang tid i forveien og jeg kan kjøre henne begge veier.

Jeg forsøker å sende meldinger og ringe til foreldre og søsken, men får ingen respons. Tanter og onkler har igrunn aldri vært interessert i å prate med meg. Kun søsteren min. 
 

Jeg har min egen lille familie med mann og barn. Vi tre er heldigvis veldig sammensveiset, men det skulle jo bare mangle tenker jeg. Vi har heldigvis mange gode venner som vi finner på ting med, men det er det med den biologiske familien og faktisk kjenne dem og gjøre ting med dem ...

Anonymkode: 1e175...4ab

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at det er en sorg. Vi er veldig sammensveiset på min side, men vi er også en liten familie. Har bare ett søsken og ikke mange tanter og onkler. På mannen min sin side er de mange søsken som bare har sporadisk kontakt. Så jeg har ikke noe sorg, men skulle ønske de var mer sammensveiset. Min side er det kun jeg som har barn. Søsknene til mannen min har alle barn, der kunne vi hatt mange gleder av hverandre. Men alle besøk er kun pliktbesøk er par ganger i året, og det gjelder også mine svigerforeldre. Ingen konflikt, men ingen har behov for noe visstnok.
 

Ta godt vare på de vennene dere har. Vern om de. Lag de tradisjonene med de som du ønsker fra en familie. Her har vi alltid tradisjoner med venner i høytiden, og vi drar på ferie med de. De blir sammensveisingen vi kunne hatt i familien.

Anonymkode: fbd21...96a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Hva med å ta initiativ selv?

Vi har heller ikke egentlig vært noe nære. Men det ble lettere når vi fikk barn og dermed et litt indirekte påskudd til å ta litt mer kontakt. 
 

Avogtil tror de bare at det er den andre som ikke har behovet  

Anonymkode: ae549...166

Hva med å lese HI før man svarer?

Anonymkode: de678...915

[AnonymBruker]

Vi er ikke sammensveiset.Har egentlig ingen familie. 

Anonymkode: 123f0...baf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg har alltid ønsket å ha en familie hvor vi står hverandre nære og er sosiale med hverandre. Moren min ble født i andre enden av landet og siden hun og min stefar hater å gjøre noe som er sosialt eller utenfor deres hus, så besøkte jeg kun den siden av familien kun to uker hver sommer. Fikk aldri noe tett bånd til min mormor, tanter og onkler, fettere og kusiner der. 
Min far er fra dette området og det var greit med kontakt i familien tidligere, men så døde farmor. Hun var limet i familien og jeg var så redd før hun døde for jeg visste det ville bli slik. Etter hun døde for 6 år siden har jeg ingen kontakt nesten. Pappa møter jeg en gang iblant, onkelen min kjente meg ikke igjen når jeg traff han på butikken for noen måneder siden. 

Tremenningen min gifter seg til helgen, dette fikk jeg tilfeldigvis vite av en bekjent forrige uke.

Jeg misunner de jeg ser hvor storfamilien drar på turer sammen, feirer jul sammen, finner på ting etc. 
Hver år inviterer jeg til julefeiring for hele familien, men ingen gidder. Ingen andre enn moren min var i bryllupet mitt heller.

Pappa møter jeg som sagt innimellom siden han kommer innom jobben min. Jeg husker ikke sist jeg pratet med brødrene mine, får ikke noe respons og føler ikke jeg kjenner dem. Søsteren min prater jeg med en del, men hun har flyttet 10 timer unna så vi ses bare 2-3 ganger i året.

Jeg synes dette er så sårt og det har jeg alltid synes. Tror aldri jeg kommer over denne "sorgen" 

Anonymkode: 1e175...4ab

Kjenner meg igjen,savner også mer kontakt med min famile.

Anonymkode: e20c3...e74

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om å ikke ha kontakt med familie. Jeg har nevøer og nieser jeg aldri har møtt, og halvsøsken jeg ikke aner om lever 

Anonymkode: eb465...1ca

[AnonymBruker]

Sånn er livet, ts. Det verken er eller skal være som du ønsker det. Det verken kommer eller skal komme med noen form for garanti om at det ikke - når som helst - kan gå rett vest. Det kommer uten garantier for at motbakker tar slutt, at motgang har en ende eller at du får dine drømmer oppfylt. Livet er grunnleggende, iboende, urettferdig. Den eneste garantien livet kommer med er faktisk døden. 

Og dette - det skjøre og flyktige ved livet er også det vidunderlige ved det. Klarer du ikke se det vidunderlige i livets uforutsigbare usikkerhet? Vurder å gjøre noen grep med egen psyke. 
 

Og, du? Hva enn du gjør - ikke pådra barnet ditt (eller partner, selv om det er mindre viktig - hen står jo fritt til å når som helst gå ut av forholdet) hele byrden for ditt behov for noe som helst, inkludert «en sammensveiset gjeng». Det å dekke behov gjennom et annet menneske er en enorm byrde ingen bør unne sin verste fiende, langt mindre småbarn.

Anonymkode: 9caa7...cd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Sånn er livet, ts. Det verken er eller skal være som du ønsker det. Det verken kommer eller skal komme med noen form for garanti om at det ikke - når som helst - kan gå rett vest. Det kommer uten garantier for at motbakker tar slutt, at motgang har en ende eller at du får dine drømmer oppfylt. Livet er grunnleggende, iboende, urettferdig. Den eneste garantien livet kommer med er faktisk døden. 

Og dette - det skjøre og flyktige ved livet er også det vidunderlige ved det. Klarer du ikke se det vidunderlige i livets uforutsigbare usikkerhet? Vurder å gjøre noen grep med egen psyke. 
 

Og, du? Hva enn du gjør - ikke pådra barnet ditt (eller partner, selv om det er mindre viktig - hen står jo fritt til å når som helst gå ut av forholdet) hele byrden for ditt behov for noe som helst, inkludert «en sammensveiset gjeng». Det å dekke behov gjennom et annet menneske er en enorm byrde ingen bør unne sin verste fiende, langt mindre småbarn.

Anonymkode: 9caa7...cd7

Jøss, det var da voldsomt. Selvom jeg synes det er sårt så er psyken min helt fin. Trenger ikke å være noe galt med psyken fordi familieforholdene mine ikke er slik jeg alltid har ønsket.

Og jeg pålegger ingen noen ting, hverken mannen min eller barnet mitt!

Anonymkode: 1e175...4ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har alltid ønsket å ha en familie hvor vi står hverandre nære og er sosiale med hverandre. Moren min ble født i andre enden av landet og siden hun og min stefar hater å gjøre noe som er sosialt eller utenfor deres hus, så besøkte jeg kun den siden av familien kun to uker hver sommer. Fikk aldri noe tett bånd til min mormor, tanter og onkler, fettere og kusiner der. 
Min far er fra dette området og det var greit med kontakt i familien tidligere, men så døde farmor. Hun var limet i familien og jeg var så redd før hun døde for jeg visste det ville bli slik. Etter hun døde for 6 år siden har jeg ingen kontakt nesten. Pappa møter jeg en gang iblant, onkelen min kjente meg ikke igjen når jeg traff han på butikken for noen måneder siden. 

Tremenningen min gifter seg til helgen, dette fikk jeg tilfeldigvis vite av en bekjent forrige uke.

Jeg misunner de jeg ser hvor storfamilien drar på turer sammen, feirer jul sammen, finner på ting etc. 
Hver år inviterer jeg til julefeiring for hele familien, men ingen gidder. Ingen andre enn moren min var i bryllupet mitt heller.

Pappa møter jeg som sagt innimellom siden han kommer innom jobben min. Jeg husker ikke sist jeg pratet med brødrene mine, får ikke noe respons og føler ikke jeg kjenner dem. Søsteren min prater jeg med en del, men hun har flyttet 10 timer unna så vi ses bare 2-3 ganger i året.

Jeg synes dette er så sårt og det har jeg alltid synes. Tror aldri jeg kommer over denne "sorgen" 

Anonymkode: 1e175...4ab

Jeg er enig. Hadde og lyst på det. Vokste opp i en dysfunkajonell familie og aldri på besøk eller fikk besøk av andre i familien. Andre hadde eller var på besøk i jul , sommer , bursdager, dåp, konfirmasjoner og bryllup. Har mye familie, men å ta kontakt med de når du er så voksen som jeg er no skjer ikke. Ett helt liv uten. Har mangen søsken selv men foreldrene våre ødela forholdene våre så vi ses veldig sjelden og har ikke noe til felles. 

Trist at det er sånn!

Forstår godt at det er ekstra sårt når andre reiser til eller får familiebesøk!

Har du prøvd å finne noen/snakke med noen?

Anonymkode: e19ef...b01

[AnonymBruker]

Samme her.

Eller, har sånn ok kontakt med noen, men ser andre på ferie med søstre og deres familier. Og skulle så ønske at jeg og min søster var så nære. Men hun ser knapt nevøene sine. Nesten så jeg angrer på alle gangene jeg passet på min nevø og lekte med han (var under 18 da han ble født og bodde ennå hos foreldrene mine).

Har noen kusiner jeg er close med, men fleste søskenbarn ser jeg bare typ en gang i året.

Anonymkode: efa23...ab0

[AnonymBruker]

Skjønner at du kan oppleve det vanskelig. Kanskje du kan finne noen andre som kan være storfamilien din? Det er massevis av ensomme mennesker som ikke har noen i det hele tatt. 

Anonymkode: 13238...b04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg prøver jo. Som sagt inviterer jeg til julefeiringer. Jeg prøver også å få mine foreldre til å være med på ting som skjer på skolen, treninger  til barnebarnet deres osv. Faren min stiller opp en gang i blant, moren min kun hvis det spørres lang tid i forveien og jeg kan kjøre henne begge veier.

Jeg forsøker å sende meldinger og ringe til foreldre og søsken, men får ingen respons. Tanter og onkler har igrunn aldri vært interessert i å prate med meg. Kun søsteren min. 
 

Jeg har min egen lille familie med mann og barn. Vi tre er heldigvis veldig sammensveiset, men det skulle jo bare mangle tenker jeg. Vi har heldigvis mange gode venner som vi finner på ting med, men det er det med den biologiske familien og faktisk kjenne dem og gjøre ting med dem ...

Anonymkode: 1e175...4ab

Jeg har et nært forhold til søsken, nieser og nevøer. Avstander gjør at vi ikke ses så ofte, men vi besøker hverandre og gjør ting sammen med ujevne mellomrom. Vi har ikke feiret jul sammen etter at vi flyttet hjemmefra.

Kusiner og fettere møter jeg med ujevne mellomrom, men har ikke noe forhold til deres barn.

Mulig du inviterer til feil ting. Jeg ville takket nei til julefeiring, vil feire hjemme. Vi deltar heller aldri på arrangementer i barnebarns skole og barnehage. Ville ikke drømt om å komme på en trening heller, men vært på noen fotballkamper når været er fint. Dette selv im vi har et tett forhold til barn og barnebarn.

Prøv å invitere til noe mindre forpliktende. Inviter til kaffe en søndag ettermiddag.  

Anonymkode: 012a6...2e8

[AnonymBruker]

Samme her. Bare grådige folk, som baksnakker triangulerer og snakker om hverandre istedenfor med hverandre. Som om vi ikke ser og forstår hva som foregår.Alt som ikke sies som vi får vite helt tilfeldig mange år senere.Heldigvis har vi vår egen lille kohort. 

Anonymkode: 3c269...366

[AnonymBruker]

Skjønner akkurat hva du mener TS. Jeg skulle også ønske jeg hadde en sammensveiset familie. Det var hakket bedre da min mormor levde, men hun døde da jeg var 10 og alt skred i hop etter det. Nå er også det meste av min familie død, og det som er igjen har minimalt med kontakt, og forholdet jeg har med dem er ikke noe bra... Jeg har nesten ikke kontakt med min egen bror en gang.

Jeg forsøker å ta initativ, men etter å ha forsøkt i nærmere 10 år, så har jeg klart å få til en middag med meg, min mor, min bror og et søskenbarn. Håpløst. For søskenbarnet min har jo masse søsken, og de har unger, er gift osv. så de har jo mange rundt seg og "trenger" ikke meg.

Jeg har heldigvis ei venninne som jeg tenker på som en søster. Hun har også lite familie, og er enebarn. Vet virkelig ikke hva jeg gjør om det skjer noe med henne.

Anonymkode: 5b59f...a24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Skjønner akkurat hva du mener TS. Jeg skulle også ønske jeg hadde en sammensveiset familie. Det var hakket bedre da min mormor levde, men hun døde da jeg var 10 og alt skred i hop etter det. Nå er også det meste av min familie død, og det som er igjen har minimalt med kontakt, og forholdet jeg har med dem er ikke noe bra... Jeg har nesten ikke kontakt med min egen bror en gang.

Jeg forsøker å ta initativ, men etter å ha forsøkt i nærmere 10 år, så har jeg klart å få til en middag med meg, min mor, min bror og et søskenbarn. Håpløst. For søskenbarnet min har jo masse søsken, og de har unger, er gift osv. så de har jo mange rundt seg og "trenger" ikke meg.

Jeg har heldigvis ei venninne som jeg tenker på som en søster. Hun har også lite familie, og er enebarn. Vet virkelig ikke hva jeg gjør om det skjer noe med henne.

Anonymkode: 5b59f...a24

Det er ikke vanlig å ha nye kontakt med søskenbarn i voksen alder. Storfamilie er din familie dine søsken og dine foreldre. Det stopper der. Ingen reiser på store grandiose ferier med søskenbarn og tanter og onkler i voksen alder. 

Anonymkode: c9315...24e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.8.2023 den 22.57):

Det er ikke vanlig å ha nye kontakt med søskenbarn i voksen alder. Storfamilie er din familie dine søsken og dine foreldre. Det stopper der. Ingen reiser på store grandiose ferier med søskenbarn og tanter og onkler i voksen alder. 

Anonymkode: c9315...24e

Jeg inviterte mitt søskenbarn i mangel på noen andre. Alle andre er død.

Og deler ikke din erfaring, jeg kjenner mange som reiser på ferie, hytte, feirer jul, bursdager osv. hvor selv søsknene til noen som er inngiftet i deres familie + deres barn også er naturlige gjester. Uansett trenger det ikke være noe grandiost, jeg skulle bare ønske jeg hadde noen, hvemsomhelst, om så bare for å slå på tråden. Jeg har hatt både sjefen og kolleger som nærmeste pårørende i mangel på noen andre. Det kjennes ikke så greit.

Anonymkode: 5b59f...a24

[Stacy__]

Jeg har dessverre ikke noen gode råd her, i og med at du har forsøkt å ta kontakt og bygge nærere relasjoner. Det eneste jeg kan si er at vi har alle noe vi sårt savner i livet, du har familie som ditt savn. Jeg har veldig liten familie bestående av kun foreldrene mine og 1 søsken; vi har god kontakt. Jeg savner derimot venner, på samme måte som deg savner jeg flere venner i livet mitt. Jeg har bare en, og selv der er kontakten i ferd med å dabbe av.