Egentlig ikke interessert lenger, men tør ikke å såre damen

[AnonymBruker]

Dette innlegget kommer sikkert til å høres helt patetisk ut, men jeg bare føler at jeg må lufte dette for noen.

I vinter møtte jeg en dame på jobb som ganske raskt begynte å vise interesse for meg. Vi begynte å date og har gjort det siden. Selv om jeg er 30 år er dette mitt første forhold, så jeg synes det var ganske spennende i starten, og hun virket som en fin dame. Synes fortsatt hun er fin, men problemet er at jeg har merket at et forhold i seg selv ikke er noe som passer for meg. Jeg er utrolig innadvendt og blir sliten i sosiale sammenhenger veldig raskt. Mistenker nesten at det dreier seg om en personlighetsforstyrrelse eller noe, for jeg har aldri møtt noen som er i nærheten av å være like asosial som meg. Liker egentlig helst å være alene bokstavelig talt hele tiden, og jeg er praktisk talt immun mot ensomhet.

Siden vi begynte å date har vi besøkt hverandre nesten hver helg, og jeg merket at jeg savner veldig å ikke ha noen forpliktelser. Når jeg gjør noe sosialt i helgen så føles det som om hele helgen forsvinner fordi jeg er så mentalt sliten etterpå, og i perioder har jeg nesten følt meg helt utbrent, og gruet meg hele uken til neste date fordi jeg ville ikke bli utslitt igjen. Det har blitt litt bedre i det siste, men tror bare det er fordi jeg har blitt mer vant til å tolerere det, ikke fordi jeg liker det. Og sist men ikke minst så har kjærligheten også dempet seg. Selv om jeg fortsatt synes hun er en fin person og ser på hun som en venn jeg kan stole på, så merker jeg egentlig at jeg ikke føler noe kjærlighet for hun lenger. Jeg tror egentlig at i løpet av de siste månedene så har jeg ubevisst gitt veldig lite innsats i forholdet i håp om at hun selv skal miste interessen (som jeg innser er en feig fremgangsmåte), men det har ikke engang fungert, det virker ikke som hun har mistet interessen i det hele tatt.

Etter å ha lest avsnittet over, tenker du kanskje at løsningen selvfølgelig er å gjøre det slutt, først som sist. Og jeg innser også at det sikkert har nødt å skje en gang før eller siden, jeg har vansker for å se hvordan dette forholdet kan fortsette i evighet. Problemet er at jeg ikke tør. Jeg er utrolig redd for å såre henne, og jeg er konfliktsky generelt. Det virker som om hun fortsatt elsker meg veldig høyt. I tillegg er det ikke så lett for henne å skaffe venner eller andre i dette landet heller, siden hun opprinnelig er fra Asia, med kultur- og språkbarriere (selv om hun snakker norsk OK). Det virker også som om hun har litt lav selvtillit på noen områder, hun har antydet noen ganger at hun tror at det er få eller ingen menn som vil ha henne lenger, mye på grunn av alderen hennes. Det er visst et asiatisk fenomen det også: https://en.wikipedia.org/wiki/Sheng_nu

Det føles litt som at hvis jeg forlater henne så har hun ingenting igjen, selv om jeg vet at det ikke er så svart-hvitt i virkeligheten. Men det gjør det veldig vanskelig.

I tillegg er det enda en kompliserende faktor. Som sagt er hun er kollega fra samme jobb. Ganske lite firma, også. Så selv om vi gjør det slutt så vil vi se hverandre hver dag på jobb, som kanskje kan bli veldig awkward og/eller trist. Ja, jeg vet at det sikkert ikke var så lurt å date en kollega i utgangspunktet av denne grunnen, men gjort er gjort.

Hva skal jeg gjøre? Setter pris på alt av tips, anekdoter, kjeft, eller andre kommentarer.

Anonymkode: 865de...51e

[AnonymBruker]

Regel nummer 1. Aldri bli sammen med noen fra jobb🙉🙊

 

Ellers må du gjøre det slutt. Tilby et vennskap,men at det kun blir det. Mtp dere jobber sammen må du nesten tilby det.🙈

 

Har man ikke de rette følelsene og ikke vil binde seg skylder du henne virkelig sannheten!

Anonymkode: 5b407...fd5

[ESFP]

Vis henne det du har akkurat har skrevet. 

[AnonymBruker]

Du må nok manne deg opp til å gjøre det slutt med henne. Hun fortjener jo sannheten, hvis du ikke har følelser for henne på den måten mer. Du utsetter bare det uunngåelige. Er det ikke bedre å gjøre det slutt nå, så hun kan gå videre i liver, istedet for å være i et forhold med deg, som du vet ikke har en fremtid? 

 

Anonymkode: 1fccb...c4a

[AnonymBruker]

Det er ubehagelig å såre noen andre, men det må du faktisk stå i. Vær voksen og gjør det slutt. 

Du sårer henne mer nå slik du holder på.

Gi henne en sjanse til å finne noen andre.

Anonymkode: dc83d...0f3

[Bælfeit]

Vær ærlig å si det du skrev i innlegget ditt til henne.

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Dette innlegget kommer sikkert til å høres helt patetisk ut, men jeg bare føler at jeg må lufte dette for noen.

I vinter møtte jeg en dame på jobb som ganske raskt begynte å vise interesse for meg. Vi begynte å date og har gjort det siden. Selv om jeg er 30 år er dette mitt første forhold, så jeg synes det var ganske spennende i starten, og hun virket som en fin dame. Synes fortsatt hun er fin, men problemet er at jeg har merket at et forhold i seg selv ikke er noe som passer for meg. Jeg er utrolig innadvendt og blir sliten i sosiale sammenhenger veldig raskt. Mistenker nesten at det dreier seg om en personlighetsforstyrrelse eller noe, for jeg har aldri møtt noen som er i nærheten av å være like asosial som meg. Liker egentlig helst å være alene bokstavelig talt hele tiden, og jeg er praktisk talt immun mot ensomhet.

Siden vi begynte å date har vi besøkt hverandre nesten hver helg, og jeg merket at jeg savner veldig å ikke ha noen forpliktelser. Når jeg gjør noe sosialt i helgen så føles det som om hele helgen forsvinner fordi jeg er så mentalt sliten etterpå, og i perioder har jeg nesten følt meg helt utbrent, og gruet meg hele uken til neste date fordi jeg ville ikke bli utslitt igjen. Det har blitt litt bedre i det siste, men tror bare det er fordi jeg har blitt mer vant til å tolerere det, ikke fordi jeg liker det. Og sist men ikke minst så har kjærligheten også dempet seg. Selv om jeg fortsatt synes hun er en fin person og ser på hun som en venn jeg kan stole på, så merker jeg egentlig at jeg ikke føler noe kjærlighet for hun lenger. Jeg tror egentlig at i løpet av de siste månedene så har jeg ubevisst gitt veldig lite innsats i forholdet i håp om at hun selv skal miste interessen (som jeg innser er en feig fremgangsmåte), men det har ikke engang fungert, det virker ikke som hun har mistet interessen i det hele tatt.

Etter å ha lest avsnittet over, tenker du kanskje at løsningen selvfølgelig er å gjøre det slutt, først som sist. Og jeg innser også at det sikkert har nødt å skje en gang før eller siden, jeg har vansker for å se hvordan dette forholdet kan fortsette i evighet. Problemet er at jeg ikke tør. Jeg er utrolig redd for å såre henne, og jeg er konfliktsky generelt. Det virker som om hun fortsatt elsker meg veldig høyt. I tillegg er det ikke så lett for henne å skaffe venner eller andre i dette landet heller, siden hun opprinnelig er fra Asia, med kultur- og språkbarriere (selv om hun snakker norsk OK). Det virker også som om hun har litt lav selvtillit på noen områder, hun har antydet noen ganger at hun tror at det er få eller ingen menn som vil ha henne lenger, mye på grunn av alderen hennes. Det er visst et asiatisk fenomen det også: https://en.wikipedia.org/wiki/Sheng_nu

Det føles litt som at hvis jeg forlater henne så har hun ingenting igjen, selv om jeg vet at det ikke er så svart-hvitt i virkeligheten. Men det gjør det veldig vanskelig.

I tillegg er det enda en kompliserende faktor. Som sagt er hun er kollega fra samme jobb. Ganske lite firma, også. Så selv om vi gjør det slutt så vil vi se hverandre hver dag på jobb, som kanskje kan bli veldig awkward og/eller trist. Ja, jeg vet at det sikkert ikke var så lurt å date en kollega i utgangspunktet av denne grunnen, men gjort er gjort.

Hva skal jeg gjøre? Setter pris på alt av tips, anekdoter, kjeft, eller andre kommentarer.

Anonymkode: 865de...51e

Riv av plasteret , og si ting som de er . Hadde ikke ønsket at en mann var sammen med meg bare for å være grei . Folk er så redd for å stå i ubehag,  at de skaper enda mer ubehag . Følelsesmessig Ubehag er en naturlig del av livet , å ikke livstruende på noe vis . 

[Gjest CUSHION]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i beskrivelsen av deg selv. Jeg er veldig usosial, elsker å være alene og blir veldig sliten av for mye folk. Derfor har jeg bare få venner som er mine bestevenner, som jeg kan henge med uten å måtte ha fullt «sosialt batteri». Det vil si at vi trives så godt i hverandres selskap at man blir ikke sliten av det. Jeg tenker at dette er det motsatte tilfellet med dama di nå. Jeg er 1,5 år inn i et forhold med en gutt som jeg bor sammen med. Vi elsker å være med hverandre men vi har også jobb og sunne hobbyer hvor vi får mye alenetid. Trenger ikke noe sosialt batteri sammen med han.

Nå tar jeg alle under samme kam her, men jeg har ofte sett at mennesker som trives i godt selskap (som deg og meg) ofte har bedre selvtillit enn andre. Vi trenger ikke bekreftelse fra andre fordi vi gir oss selv det, og vi er ganske glade selvom vi er alene fordi vi gjør ting som vi liker og bryr oss ikke om andres meninger.

så min personlige mening uten å vite så mye om henne er at dama di er altfor usikker for deg, og at du fort kan oppleve henne som needy. Det du trenger er ei jente som er like selvsikker som deg, som ikke er avhengig av deg.

[AnonymBruker]

Si til henne at du ikke er klar for å ha et forhold og at du ikke har det riktige følelsene for henne. Hun blir nok lei seg, men det er bedre å få den faktiske sannheten. 

Anonymkode: c3120...ffa

[Gjest CUSHION]

Det er spesielt vanskelig å slå opp i sitt første forhold, og såre noen for første gang - men dere begge to kommer over det med tiden. Du har en bestemt tid her på jorden, så ikke sløs det bort med å være i dårlig forhold eller relasjoner! Putt deg selv først❤️

[AnonymBruker]

CUSHION skrev (1 minutt siden):

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i beskrivelsen av deg selv. Jeg er veldig usosial, elsker å være alene og blir veldig sliten av for mye folk. Derfor har jeg bare få venner som er mine bestevenner, som jeg kan henge med uten å måtte ha fullt «sosialt batteri». Det vil si at vi trives så godt i hverandres selskap at man blir ikke sliten av det. Jeg tenker at dette er det motsatte tilfellet med dama di nå. Jeg er 1,5 år inn i et forhold med en gutt som jeg bor sammen med. Vi elsker å være med hverandre men vi har også jobb og sunne hobbyer hvor vi får mye alenetid. Trenger ikke noe sosialt batteri sammen med han.

Nå tar jeg alle under samme kam her, men jeg har ofte sett at mennesker som trives i godt selskap (som deg og meg) ofte har bedre selvtillit enn andre. Vi trenger ikke bekreftelse fra andre fordi vi gir oss selv det, og vi er ganske glade selvom vi er alene fordi vi gjør ting som vi liker og bryr oss ikke om andres meninger.

så min personlige mening uten å vite så mye om henne er at dama di er altfor usikker for deg, og at du fort kan oppleve henne som needy. Det du trenger er ei jente som er like selvsikker som deg, som ikke er avhengig av deg.

Dette kan nok være sant. Jeg har veldig god selvfølelse og føler ikke behov for særlig bekreftelse fra andre. Jeg trives i eget selskap og føler meg aldri ensom. Men jeg har mange venner og liker å være sosial også. Jeg takler ikke å ha en needy partner, en som må prate med meg hele tiden eller finne på noe med meg hele tiden. Jeg må ha en partner som lever sitt eget selvstendige liv. (Jeg er ikke TS).

Anonymkode: c3120...ffa

[AnonymBruker]

Du er i alle fall et empatisk menneske, men det kan jo ikke fortsette slik, det er ikke rett overfor verken henne eller deg. 

Kan du bytte jobb og gjøre det slutt samtidig?

Hvis jobben din er superviktig, mann deg opp, stålsett deg reaksjonen og opptre som en normal venn/kollega etterpå. Du har ikke ansvaret for hennes liv, kun ditt eget.

Anonymkode: bb8aa...c46

[Humas]

Ikke for å ‘pushe’ diagnose, for det er ikke gelé personen men noe som kan forklare litt hvorfor man er som man er. 
Mange innenfor autismespekter er veldig innadvendt og har ikke behov for det sosiale og de har egne interesser og kjeder seg aldri. Hvis en partner ‘trenger’ deg så er de jo på jakt etter en å være glad i. Du er nok veldig stabil siden du tiltrekker deg henne. 
Hvis dere skal fortsette (som blir vanskelig) må dette på bordet. 
1. Kan du se for deg å være sammen henne for ikke være helt alene ‘i verden’?

2. Kan hun godta at du bare bryr deg om henne men ikke ‘elsker’ henne (det ordet er for sterkt for meg). Men at du kanskje kan lære deg å bli glad i henne

3 klarer hun å gi deg den friheten du trenger?

4 Du er kanskje ikke interessert i barn? Har dere snakket om det? 
 

Som tidligere ekstremt konfliktsky og veldig ‘needy’ mht kjæreste, så gikk det i vasken hver eneste gang. 
Jeg klarte å bli glad i meg selv og har nå vært sammen en i mange år som nok er på ‘spekteret’, men vi gir hverandre mye plass til å være oss selv og lærer av hverandre og er glade i hverandre og vi er på hver vår ende og trives i vår ying/yang tilværelse. (Det er noen kamper innimellom, men sånn er det m de fleste)

Å ikke ta tak i det nå vil bare gjøre boblen større og større. 
Håper du i tilfelle lærer av dette og går sakte frem neste gang og er ærlig om at forhold er vanskelig for deg, for du kan ikke fylle tomrom hos de, når de har et tomrom de trenger å bli fylt av. For bare få 10år siden lærte folk å bli glad i hverandre over tid og det var et ‘samarbeid’ begge må gi og ta, forelskelse går over

 

 

[AnonymBruker]

Det er ikke noe annet alternativ enn å gjøre det slutt. Du verken elsker eller er forelsket i henne, og alt det andre er unnskyldninger. Din konfliktskyhet spiller deg et puss her, og du undervurderer henne. Du må ikke stå fast på at du ikke tør, for det du bør vekte er at du ikke skal føre andre bak lyset og bruke opp tiden deres når du allerede vet at dette ikke kommer tiø å vare.

Anonymkode: efe07...f7b

[AnonymBruker]

Du får si til henne at du sliter med sosiale sammenhenger, at du ikke har kapasitet til forhold og at du er veldig lei deg for det siden hun er ei fantastisk dame. Kanskje ikke tilby vennskap direkte, da det er selvmotsigende ift din sosiale kapasitet. Men si at du ønsker å ha henne i livet på jobb og privat. 

Anonymkode: d5c18...65f