Dårlige foreldre?

[Gjest Gjest]

Sønnen min har ADHD og er ganske utagerende. Jeg lurer på hva dere tenker om slike barns familie (mødre, er alenemor). Jeg vet jo at det ikke er noe jeg kan gjøre anderledes enn det jeg gjør. Følger ham opp på alle måter. Men dette "ser" jo ikke andre foreldre, til de barna han plager på skolen feks. Føler at mange mener vi ikke er "helt god" osv. Det er forferdelig sårende. Gruer meg til alle tilstelninger der jeg møter andre foreldre. Det å ringe noen og be andre barn hjem er også helt forferdelig. for det første sier de så godt som alltid nei, og gutten blir kjempe lei seg. For det andre føler de ikke vil sende barna hjem til meg heller; hun kan jo ikke være helt god som har en så umulig gutt osv......Må legge til at jeg har en datter som er normaltfungerende.

Håper noen vil svare på dette, er veldig vanskelig å forholde seg til. Samtidig lurer jeg på om andre i samme situasjon føler det likedan?

[Nanne]

huff da, en go til deg. Jeg kjenner noen som har barn som har adhd, og de har hatt de samme tankene som deg.

Jeg tenker ikke på at de har dårlige foreldre i det hele tatt. Man skal se ting også posetivt og ikke alt negativt.

Har ikke så mange råd til deg men vi gi den en god til.

[Gjest Embla s]

Tror dessverre det er ganske vanlig for foreldre med barn som ditt å møte slike holdninger. Tror medisinen mot dette er økt opplysning og åpenhet rundt problematikken. Kanskje du kan få noen til å komme på foreldremøte på skolen og fortelle de andre foreldrene litt om hva denne diagnosen innebærer og hvilke utfordringer foreldre og barnet selv står ovenfor?

[Tirill]

Vi er delvis i samme situasjon. Sønnen til kusina mi har ADHD.

Hos oss har det aldri vært noen som har sett ned på mora fordi om sønnen er "litt vanskelig". Venninner og naboer har støttet opp. Men det er jaggu ikke enkelt å være mor kan jeg tenke meg...

Vet alle i klassen om at han har adhd?

Å snakke åpent om det kan hjelpe både deg og foreldrene til de du evt ber hjem.

Jeg har desverre ikke noen fasit til deg.

Men jeg ville bare si at jeg tror de ferreste drar deg og gutten under samme kam...

[marta]

Altså: Nei det er vel ingen som ser ned på deg som mor?? Det er i tilfelle veldig lite gjennomtenkt mener jeg.

Jeg hadde en pike i klassen som var hjerneskadet og veldig utaggerende. Det var ikke lett å være sammen med denne jenta, og helst unngikk vi henne.

Så en dag kom foreldrene på besøk i klassen. (dette var avtalt på forhånd) Og fortalte om jenta si, hvorfor hun er som hun er, og hvordan fremtidsutsiktene er. De var åpne for spørsmål og vi kunne spørre om hva det skulle vær.

Etter dette såg vi på denne jenta med helt andre øyne, og vi hadde mye mer forståelse overfor henne og prøvde så godt vi kunne og innkludere.

Så mitt råd til deg fra meg er å være 100% åpen om gutten din overfor foreldre, elever og andre rundt dere. Da tror jeg kanskje at enkelte holdninger vil forsvinne.

Lykke til!

Håper vi får vite hvordan det går!

[Gjest Gjest]

Åpenhet er nok nøkkelen til forståelse. Ta det opp med skole, venner, familie på en rolig og saklig måte. Vis dem at du er glad i ditt barn selv om han kan være en utfordring for deg som forelder. Din kjærlighet må være hans trygge havn.

Når det gjelder det å invitere hverandre hjem og sånt, er det vanskelig hvis dette ikke er frivillig. Gutten din må være attraktiv for andre barn å leke med, hvis de skal ønske å være hans venn. For å få til det må du og andre i guttens omkrets jobbe med hans oppførsel og reaksjoner slik at han etterhvert lærer seg å kontrollere egen adferd. Og det er jo nettopp her det største problemet for en med adhd ligger, så det er ingen enkel løsning. Men klare grenser, tett oppfølging, riktig behandling av ønsket/uønsket adferd, mye fysisk aktivitet, riktig kosthold (lite fett/sukker) og kjærlighet og aksept i massevis vil gi resultater (og for mange medisinering i tillegg). Jeg kjenner gjennom mitt arbeid flere med adhd og mange gode suksesshistorier selv om barndom og ungdom kunne være litt problematisk.

[c",)]

Jeg er enig med de andre her.

Du er ikke noe dårligere forelder enn andre, og tror også at det hadde vært en ide å informere medelevene og foreldrene deres.

Barn med ADHD kan bli sett på som noen bråkemakere hvis man ikke vet bedre - noe man skulle tro de fleste gjorde idag.

I klassen til min datter er det en som lager endel bråk og virker veldig urolig, og jeg har faktisk vært inne på tanken på om han kan ha ADHD. Vi har ikke fått noe opplysning om det, men hvis det er sånn at en i klassen har ADHD så ville jeg satt pris på at foreldre og elever ble informert for å kunne tilpasse oss situasjonen, og for å forklart barna hvorfor h*n oppførte seg sånn.

Det er veldig synd og vondt hvis et barn blir holdt utenfor, å åpenhet rundt diagnosen kan skape forståelse for problemene.

Lykke til...

[Gjest Gjest]

Er nok mange "like gode foreldre som alle andre" som har barn med adhd, men dessverre opplever vi også at diagnosen adhd lett "kastes" på barn der foreldrene mer eller mindre har gitt blaffen i alt som heter oppdragelse og tilstedeværelse i sine barn liv. (Kjenner/vet om en del sånne foreldre har vi bor, og alle deres barn blir det sagt at har diagnosen.) At noen bruker dette som en unnskyldning for deres egen forsømmelse, er synd for dere som gjør og har gjort alt dere har kunnet. Men jeg tror nok dette er grunnen til at dere møter desse holdningene.

Vil også legge til at jeg nok har litt av denne holdningen selv til tider. Dette kommer av at på skolen her er det VELDIG mange (opptil 2-3 i flere klasser) som sies å ha diagnosen. Som jeg nevnte, er omtrent samtlige av desse barn av foreldre som har mer enn nok med seg selv, og som aldri har løftet en finger for barnet sitt, hverken når det gjelder tilstedeværelse eller oppdragelse, og gjør det ikke fortsatt, etter en såkalt diagnose. Det ER veldig mye informert om dette i klassene, nesten for mye. Det er blitt til at de andre ungene ALLTID må ta hensyn, finne seg i og på andre måter "vike" for desse som har adhd. Det føles som om ALT etterhvert begynner å bli mer "beregnet" for desse, enn for flertallet som faktisk ikke har en diagnose. Og det er da vel ikke meningen at det skal være sånn heller? På dette lille stedet vi bor, der aller kjenner alle, er det lett å forstå at slike holdninger kan oppstå. Men som sagt, det ødelegger for dem som faktisk har et barn med adhd, og er "like gode foreldre som alle andre".

Kanskje det burde stilles "strengere krav" til hvem som får diagnosen, for jeg har inntrykk av at det deles ut i hytt og pine noen steder...

[Gjest Gjest]

Enig med de andre om å være åpen.

Jeg gikk i klasse med en jeg skjønte hadde det, men foreldrene/han sa aldri noe. Han slet på skolen og knyttet seg til få personer etc.

Husker jeg spurte læreren i 6. klasse om mine antakelser stemte, og hun bekreftet det faktisk (det hadde hun jo ikke lov til).

Men jeg skulle virkelig ønske de hadde vært åpne om det, tror han ville møtt mer forståelse da...

[Carrot]

Kanskje du kan få noen til å komme på foreldremøte på skolen og fortelle de andre foreldrene litt om hva denne diagnosen innebærer og hvilke utfordringer foreldre og barnet selv står ovenfor?

←

Helt enig, da kan du både komme "sladderen" i forkjøpet, skape et press overfor skolen om å yte mer og det blir lettere for gutten å møte forståelse og søke hjelp... Lykke til..

[Gjest Gjest]

Takk for svar, det er godt å lese at de fleste antagelig vet at det ikke er oppdragelsen, eller forholdene i hjemmet som ligger bak en slik diagnose. Muligens er det mine egne erfaringer fra min barndom som ligger bak at jeg har disse tankene.

Men jeg må bare kommentere dette med at det er så lett å gi denne diagnosen; Det har det ihvertfall ikke vært for vår del! Jeg tok kontakt med hjelpeapparatet første gang da han var tre år. Nå er han 7 og det siste året har jeg ikke tall på hvor mange undersøkelser og tester han har vært igjennom. Dette er noe jeg selv har måttet stå hardt på for å få gjennomført. Kunne sikkert hatt en 50% stilling bare med alle telefonene til de forskjellige kontor, møter osv, så jeg tviler på det er noen som får en ADHD diagnose "kastet over seg"

Vi bor på et lite sted og jeg har alltid vært åpen om adferdsproblemene hans. Men kanskje det blir litt lettere nå når det faktisk finnes et navn på det. Har allerede avtalt med en av spesialistene at han kommer på neste foreldermøte......Er livredd for å begynne å gråte da. Høres sikkert teit ut, og det er sikkert ingen som vil reagere, men likevel...er ekkelt å vise så mye følelser for perifere bekjente.

Jeg vil si tusen takk for støtten, det varmer:)

[Gjest Embla s]

Er nok mange "like gode foreldre som alle andre" som har barn med adhd, men dessverre opplever vi også at diagnosen adhd lett "kastes" på barn der foreldrene mer eller mindre har gitt blaffen i alt som heter oppdragelse og tilstedeværelse i sine barn liv. (Kjenner/vet om en del sånne foreldre har vi bor, og alle deres barn blir det sagt at har diagnosen.) At noen bruker dette som en unnskyldning for deres egen forsømmelse, er synd for dere som gjør og har gjort alt dere har kunnet. Men jeg tror nok dette er grunnen til at dere møter desse holdningene.

Vil også legge til at jeg nok har litt av denne holdningen selv til tider. Dette kommer av at på skolen her er det VELDIG mange (opptil 2-3 i flere klasser) som sies å ha diagnosen. Som jeg nevnte, er omtrent samtlige av desse barn av foreldre som har mer enn nok med seg selv, og som aldri har løftet en finger for barnet sitt, hverken når det gjelder tilstedeværelse eller oppdragelse, og gjør det ikke fortsatt, etter en såkalt diagnose. Det ER veldig mye informert om dette i klassene, nesten for mye. Det er blitt til at de andre ungene ALLTID må ta hensyn, finne seg i og på andre måter "vike" for desse som har adhd. Det føles som om ALT etterhvert begynner å bli mer "beregnet" for desse, enn for flertallet som faktisk ikke har en diagnose. Og det er da vel ikke meningen at det skal være sånn heller? På dette lille stedet vi bor, der aller kjenner alle, er det lett å forstå at slike holdninger kan oppstå. Men som sagt, det ødelegger for dem som faktisk har et barn med adhd, og er "like gode foreldre som alle andre".

Kanskje det burde stilles "strengere krav" til hvem som får diagnosen, for jeg har inntrykk av at det deles ut i hytt og pine noen steder...

←

Bare må kommentere det Gjest skriver her; For å få en ADHD diagnose, skal man ha vært igjennom en grundig utredning ved BUP. Tror ikke det er snakk om å "kaste" diagnoser på noen.. Det man imidlertid vet, er at det i noen tilfeller kan være snakk om feildiagnosering fordi symptomene på ADHD (og tiltakene) er til forveksling lik f.eks. traumesyndrom.

Når det gjelder din observasjon av dårlige foreldre med (etter ditt syn; feildiagnoserte) ADHD-barn, undres jeg om du mener at man ikke kan ha dette på tross av at hjemmet fungerer dårlig? Og kan det også tenkes at det i noen tilfeller er snakk om en vekselsvirkning der slike barn krever så mye av foreldrene at de til slutt blir tafatte og gir opp/ikke orker mer? Vi vet også at diagnosen har en sterk genetisk faktor, ergo kan det hende at det er flere i en familie som har de samme problemene, noe som i visse tilfeller kan forklare noen foreldres manglende evne til å følge opp.

Hvis enhver familie hadde hatt et barn med adhd, kan det godt være at foreldre du i dag betrakter som vellykkede foreldre, også ville kommet til kort.

Lurer også på hvordan du har fått så inmari god kjennskap til foreldrene til alle disse adhd-barna du kjenner. For meg høres det ut som god gammeldags bygdesladder. Du skriver at det sies at 2-3 barn i mange av klassene på skolen hos deg har diagnosen. Jeg foreslår at du passer dine egne saker og bryr deg mindre med å sladre om andre. De aller, aller fleste gjør nemlig så godt de kan, og jeg tror ingen blir bedre foreldre av slike holdninger som du legger fram, som attpåtil tydeligvis baseres på sladder og rykter.

Ser at du også irriterer deg over at disse elevene får "spesialbehandling". Hvis ditt barn ble blind, ville ikke du da krevd at h*n skulle fått en form for særbehandling? Men dette gjelder kanskje bare for konkrete, åpenbare fysiske plager? Hvis du ergrer deg over at ditt velfungerende barn må vike for et annet barn med ADHD, syns jeg du er smålig. Å ha adhd kan ofte være et enormt handicap og disse barna vil møte utfordringer som normaltfungerende barn ikke vil møte. Syns du heller skal unne dem alt godt som faller på deres vei.

[Gjest Gjest]

Tydelig noen som er svært hårsåre her. Hvis du har eller kjenner noen som har et barn med adhd, og ikke kjenner deg truffet av det jeg skrev, så trenger du ikke bekymre deg, for da er det ikke deg jeg snakker om heller..

Men jeg skal svare på det du skriver, selv om en del av det ligger langt utenfor det jeg ser på som saklig diskusjon/argumentasjon:

Embla s,18.01.2006 (13:08)

Bare må kommentere det Gjest skriver her; For å få en ADHD diagnose, skal man ha vært igjennom en grundig utredning ved BUP. Tror ikke det er snakk om å "kaste" diagnoser på noen.. Det man imidlertid vet, er at det i noen tilfeller kan være snakk om feildiagnosering fordi symptomene på ADHD (og tiltakene) er til forveksling lik f.eks. traumesyndrom.

Det er godt mulig det du sier, og det kan hende at jeg forklarte meg litt feil. Men desse som jeg sikter til, for alt jeg vet har de kanskje ikke fått noen diagnose i det hele tatt. Noen kan jo kanskje synes det er lett å forsvare seg med når de har mislyktes med oppdragelse på barnet sitt...

Når det gjelder din observasjon av dårlige foreldre med (etter ditt syn; feildiagnoserte) ADHD-barn, undres jeg om du mener at man ikke kan ha dette på tross av at hjemmet fungerer dårlig? Og kan det også tenkes at det i noen tilfeller er snakk om en vekselsvirkning der slike barn krever så mye av foreldrene at de til slutt blir tafatte og gir opp/ikke orker mer? Vi vet også at diagnosen har en sterk genetisk faktor, ergo kan det hende at det er flere i en familie som har de samme problemene, noe som i visse tilfeller kan forklare noen foreldres manglende evne til å følge opp.

De jeg sikter til har vært "gi-blaffen foreldre" fra barna ble født, det er ikke noe de har blitt etter å ha hatt adhd-barn.

Derimot er mange av desse foreldrene sånne som ville vært adhd-barn i sin barndom (dersom diagnosen ville vært så "vanlig" den gang). Sånn sett kan det gjerne ha noe med gener/arv å gjøre, det kan jeg gå med på...

Men uansett så er det så påfallende mange av dem her, at det virker mer som det er blitt en trend/mote-sykdom.

Hvis enhver familie hadde hatt et barn med adhd, kan det godt være at foreldre du i dag betrakter som vellykkede foreldre, også ville kommet til kort.

Det er fullt mulig, tviler ikke på at det kan skje. Men forøvrig så snakker jeg ikke om vellykkede, rike, pene, høyt utdannede foreldre. Jeg snakker om foreldre som engasjerer seg i sine barn og tar ansvar for de i de sammenhenger barna er i.

Lurer også på hvordan du har fått så inmari god kjennskap til foreldrene til alle disse adhd-barna du kjenner. For meg høres det ut som god gammeldags bygdesladder.

Desse foreldrene er de som jeg selv gikk på skole med i min barndom/ungdom, så jeg kjenner de ganske godt ja. Og de er like lite modne nå som de var den gang, selv om de er blitt voksne og foreldre.

Du skriver at det sies at 2-3 barn i mange av klassene på skolen hos deg har diagnosen. Jeg foreslår at du passer dine egne saker og bryr deg mindre med å sladre om andre. De aller, aller fleste gjør nemlig så godt de kan, og jeg tror ingen blir bedre foreldre av slike holdninger som du legger fram, som attpåtil tydeligvis baseres på sladder og rykter.

Det er nettopp mine egne saker jeg passer, siden mine barn har x antall av adhd- elever i sine klasser. Noe som i alle år har gått STERKT utover både lærlingsmiljøet og det sosiale miljøet i klassen.

Og det er slett ikke alle foreldre som gjør så godt de kan, noe som igjen resulterer i at vi som stiller opp, enten det er til arrangementer i klassen, til møter, dugnader, kakebaking, 17. mai-komiteer osv., må gjøre dobbelt arbeid fordi noen aldri møter opp.

(Sladder og rykter?? Hva vet du om det? Selv om du ikke har gjort de samme erfaringene, kan du ikke bare kalle andres erfaringer sladder og rykter. Det er ofte sånn sladder og rykter oppstår forresten )

Ser at du også irriterer deg over at disse elevene får "spesialbehandling". Hvis ditt barn ble blind, ville ikke du da krevd at h*n skulle fått en form for særbehandling? Men dette gjelder kanskje bare for konkrete, åpenbare fysiske plager? Hvis du ergrer deg over at ditt velfungerende barn må vike for et annet barn med ADHD, syns jeg du er smålig. Å ha adhd kan ofte være et enormt handicap og disse barna vil møte utfordringer som normaltfungerende barn ikke vil møte. Syns du heller skal unne dem alt godt som faller på deres vei.

Irriterer meg ikke over at de får spesialbehandling. Men når man gang på gang må oppleve at ens barn blir sparket, slått, bitt o.l. og at ingenting blir gjort med det. Det er noe barna liksom må godta år etter år, fordi den som gjør det har adhd. At dette skjer en og to ganger, kan man godta. Men når det gjentar seg dag etter dag, år etter år, når ungene er redd dette barnet/desse barna fordi, og vi foreldre faktisk i perioder har vært bekymret for ungene når de er på skolen. Når i tillegg ingenting blir sagt eller gjort, alt bare avfeies med at h*n har adhd, så det er ingenting vi kan gjøre...Da går det en stund, så når man en grense

Når desse barna har så store adferdsproblemer at det over lengre tid går utover andre elever, læringsmiljøet og det sosiale miljøet, må det settes inn tiltak for dette barnet, ikke nødvendigvis for alle de andre barna. Flertallet er tross alt normalt fungerende, vi må ikke glemme det heller!

Vi må heller ikke glemme at et barn med adhd også skal fortsette å bli gitt oppdragelse!

Til slutt vil jeg si at jeg dømmer ikke trådstarter. Hun spurte hva andre tenkte om foreldre til adhd-barn, antageligvis fordi hun sikkert har fått med seg at noen har dårlige holdninger til dette. Jeg har som sagt dårlig holdning til noen jeg kjenner til, basert på kjennskap til de over lengre tid. Jeg skrev ikke dette for å fordømme noen, men for å forklare hva som kan være grunnen til at det finnes dårlige holdninger til dette.

Det finnes nok mange foreldre til adhd-barn som gjør og har gjort sitt beste alltid. De vet nok dette selv innerst inne, og hva andre tenker betyr ikke så mye.

[Gjest Gjest]

Trådstarter her: Et av problemene er jo faktisk at han ikke aner hvordan han skal nerme seg andre barn, og resultatet blir ofte at han sparker eller slår, rett og slett fordi han ikke forstår hverken kroppsspråk, ansiktsutstrykk eller vanlige sosiale koder. Det som er veldig fortvilende er jo at skolen ikke makter å gjøre noe med det, ihvertfall alt for lite. Jeg kan jo godt forstå at andre foreldre blir oppgitt, men hverken vi hjemme eller gutten selv kan gjøre mye med dette.

Jeg tror det betyr mye for de fleste foreldre hva andre tenker om dem, ihvertfall når det kommer til dårlige/gode foreldre. Og jeg er ganske sikker på at nesten alle foreldre med barn som har et eller annet adferdsproblem tenker ekstra mye på det.

[Gjest Gjest]

Trådstarter her:

Jeg tror det betyr mye for de fleste foreldre hva andre tenker om dem, ihvertfall når det kommer til dårlige/gode foreldre. Og jeg er ganske sikker på at nesten alle foreldre med barn som har et eller annet adferdsproblem tenker ekstra mye på det.

←

Ja, jeg skjønner jo dette. Dette bryr vi oss jo om alle sammen, enten vi har adhd-barn eller ikke. Men hvis du har god samvittighet selv, vet at du har gjort det du kan gjøre, og stiller opp for barnet ditt, så er det ikke stort mer du kan gjøre.

Jeg (og sikkert flere med meg) skiller veldig godt mellom de foreldre som engasjerer seg (normalt, ikke noe overveldende) i ungene sitt liv, og de som ikke gjør det.

Det finnes også "problem-barn" på skolen vår, der jeg ser at foreldrene stiller opp og gjør det de kan gjøre (slik som andre foreldre) og da ser ikke jeg ned på dem på noen måte heller. Men de som har ekstra krevende unger ("problem-barn"), og som er totalt fraværende, de ser jeg ned på ja.