Samboer som ikke bidrar

[AnonymBruker]

Er i et samboerskap som egentlig er helt fantastisk. Vi er hverandres beste venn, har masse humor, tillit og forståelse og har kjempebra sex. Allikevel gnager det mer og mer på meg at jeg må be han om å gjøre omtrent alt av husarbeid og vedlikehold i leiligheten (altså det som er hans ansvar/halvdel). Må blant annet minne han på når det er hans tur å vaske badet, støvsuge osv. For kort til tilbake trengte vi besøk av elektriker og jeg tenkte at dette var noe han kunne ta ansvar for siden jeg gjør det meste ellers. Måtte minne han på det MANGE ganger, og til slutt bestilte jeg bare elektrikeren selv. Nå begynner sluket på badet å bli tett, og jeg har allerede minnet han på å sjekke dette 3-4 ganger uten at det har blitt gjort. Derfor kommer jeg til å gjøre det selv over helga. Jeg gjør det meste av husarbeid, organisering og matlaging fra før av.
Både det at jeg nærmest må holde han i hånden mens han utfører ting, og at han noen ganger kan reagere dårlig på at han feks må vaske badet, gjør at jeg helt ærlig føler meg som moren hans. Det er noe med dynamikken vår som begynner å kjennes mer og mer feil. 
vi er unge og uten barn, kun bodd sammen i 1,5 år. Har prøvd å ta opp dette flere ganger før, men vet ikke om jeg gjør det på den rette måten. Hvordan endrer man på dette? Er det i det hele tatt mulig? Hvordan ordlegger jeg meg for at han skal forstå at jeg mener alvor? 

Anonymkode: cb0b4...9bb

[AnonymBruker]

Har så mange andre eksempler på dette også, og merker at jeg nesten blir «flau» av å tenke på hvor mye ansvar jeg har tatt (og hvor lite ansvar han har tatt). Jeg har blant annet måtte sjekke at han sparer penger (vi sparer til bolig og skal spare en avtalt sum hver mnd, og han sparer ikke hvis jeg ikke minner han på det). Har mast utrolig mye på at han må betale husleie, strøm osv (dette har heldigvis bedret seg nå), og har tilogmed måtte bedt han om å bytte sokker når det er dagevis siden sist…

TS 

Anonymkode: cb0b4...9bb

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hvordan endrer man på dette?

Er du sikker på at han ønsker å endre det? Det går ikke an å endre det hvis han ikke er interessert i å endre det.

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hvordan ordlegger jeg meg for at han skal forstå at jeg mener alvor? 

Ordlegginga er ikke så viktig, handlingene er viktige.

1. Slutt å gjøre det for han, det er det absolutt verste du kan finne på. Hvis han spekulerer i det som kalles weaponized incompetence (bare google) så oppnår han det han vil på denne måten.

2. Behandle det som forventninger/ krav, ikke instrukser. "Middagen er klar når du har renset sluket." Hvis han kommer når han tror den er ferdig og sier at han skal gjøre det etterpå så sier du rett og slett nei.

Men TS, dette er ikke en bestevenn. En bestevenn snylter ikke på andres innsats på denne måten. Det er mulig at han er den beste vennen du har men da er det på tide å finne bedre venner.

Endret 2. august 2023 av Nymerïa

[AnonymBruker]

Uh, det der hadde drept kjærligheten ganske fort. 

Det eneste rådet mitt er å ikke få barn. Du har overskudd til å drifte huset nå, men med et barn vil frustrasjonen din multipliseres med 200.

Du får ta en skikkelig alvorsprat og fortelle hvor usexy dette er. Mulig han endrer seg? Jeg har mine tvil

Anonymkode: f7a23...3bc

[AnonymBruker]

Gratulerer, du har fått en sønn som tror han bor hjemme hos mamma. 

Hvor lenge tenner du på dette her da? 

Anonymkode: 00a21...8ad

[AnonymBruker]

Dette blir verre om dere får barn. Tror jeg hadde tatt en skikkelig prat om ting. Hva som er viktig og hvorfor....og gitt det en siste sjanse. Respektløst kaller jeg sånt men du lar han jo holde på da....ordner opp for han. Hva med å slutte å vaske hans klær, ikke handle...? Gi han ansvar for ting han vil merke konsekvensene av om de ikke gjennomføres?

Anonymkode: 0613b...9fb

[AnonymBruker]

Gi han 100% ansvar for middagslaging, handle inn til middag. Rydde etter middag, samt vask av egne klær. Så tar du husarbeide. Bare for en periode. Når han er tom for klær og holder på å sulte ihjel, så går det kanskje opp et lys om at mamma jobber ikke her. Du lager deg noe varmmat til kvelds (KUN til deg) om han ikke har fått middag på bordet.

Ikke tro at det blir bedre om dere får barn!

Anonymkode: a37dd...65c

[AnonymBruker]

Gjør deg først opp en mening for deg selv - er du villig til å dele livet ditt med en som ikke drar sin del av lasset?

Så forteller du han om konklusjonen din.

Ikke dra dette ut.

Ikke behandle ham som om han må lære seg å ta ansvar, bare bli oppmerksom på hva som må gjøres, lære seg å fikse.

Det er behagelig for ham at du gjør det.

Han er voksen, og må fikse voksenting.

Ikke kast bort år på å prøve å forandre ham. Han må forandre seg selv. Om han vil.

Si tydelig - ‘jeg orker ikke være den  voksne alene i forholdet, og vurderer å bli særboer. Vurderer kanskje også hele forholdet.’

For sannheten er, om du ønsker barn og familie, så kan du ikke få det med denne mannen, sånn som ting er nå. Da blir du uansett alenemor i praksis, og med ganske stor sjanse for å bli en av de mange som hiver ut en ubrukelig mann i løpet av permisjonstiden.

 

 

 

Anonymkode: dc2ab...22d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Uh, det der hadde drept kjærligheten ganske fort. 

Det eneste rådet mitt er å ikke få barn. Du har overskudd til å drifte huset nå, men med et barn vil frustrasjonen din multipliseres med 200.

Du får ta en skikkelig alvorsprat og fortelle hvor usexy dette er. Mulig han endrer seg? Jeg har mine tvil

Anonymkode: f7a23...3bc

Dette! Å få barn med en sånn mann er det dummeste du kan gjøre. Det vil IKKE bli bedre av at du får barn. Hvis du skal få til en endring, må det skje FØR barn. 

Anonymkode: 1e292...ee0

[AnonymBruker]

Har prøvd flere ganger å feks slutte å vaske klærne hans, men ender alltid med at jeg tenker at siden jeg allikevel skal vaske mine klær kan jeg slenge inn hans også. Har merket en god stund nå at det som plager meg er ikke det jeg må gjøre, men det han ikke gjør. Jeg kan gjerne lage middager, vaske klær osv, det syns jeg bare er et koselig bidrag til samboerskapet. Det gjør meg heller ingenting at jeg gjør mer enn han. Hele kjernen av problemet er det han ikke gjør, og det er vell ikke sånn at dersom jeg slutter å vaske hans klær så blir han automatisk flinkere til å fikse sluk, bytte lyspærer, vaske badet osv? 
Jeg skulle bare ønske at han tok litt mer eierskap og ansvar over våre felles ting og forpliktelser. På en måte føler jeg meg utnyttet og at han «free rider» på meg. 
Og det flere skriver ang barn ser jeg tydelig, vi kan ikke få barn sammen hvis han ikke endrer seg. Og mitt største ønske i livet er å få barn og en familie sammen med mannen jeg elsker. 
 

syns det er fint å få ærlige og konkrete tilbakemeldinger her. Det hjelper for å klarne tankene mine, samtidig er jeg redd for at jeg overdriver og krever for mye av han? (Det er vel ikke unormalt å vaske badet 1 gang i uka feks? Og støvsuge 1-2 ganger?) 

 

TS 

Anonymkode: cb0b4...9bb

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

syns det er fint å få ærlige og konkrete tilbakemeldinger her. Det hjelper for å klarne tankene mine, samtidig er jeg redd for at jeg overdriver og krever for mye av han? (Det er vel ikke unormalt å vaske badet 1 gang i uka feks? Og støvsuge 1-2 ganger?) 

Du overdriver selvsagt ikke. Du har en partner som snylter på deg. En mannebaby som har det som plommen i egget. 

Og du er i ferd med å bli dørmatte. Dette er dynamikken i dysfunksjonelle forhold. 

Anonymkode: f7a23...3bc

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Er i et samboerskap som egentlig er helt fantastisk. Vi er hverandres beste venn, har masse humor, tillit og forståelse og har kjempebra sex. Allikevel gnager det mer og mer på meg at jeg må be han om å gjøre omtrent alt av husarbeid og vedlikehold i leiligheten (altså det som er hans ansvar/halvdel). Må blant annet minne han på når det er hans tur å vaske badet, støvsuge osv. For kort til tilbake trengte vi besøk av elektriker og jeg tenkte at dette var noe han kunne ta ansvar for siden jeg gjør det meste ellers. Måtte minne han på det MANGE ganger, og til slutt bestilte jeg bare elektrikeren selv. Nå begynner sluket på badet å bli tett, og jeg har allerede minnet han på å sjekke dette 3-4 ganger uten at det har blitt gjort. Derfor kommer jeg til å gjøre det selv over helga. Jeg gjør det meste av husarbeid, organisering og matlaging fra før av.
Både det at jeg nærmest må holde han i hånden mens han utfører ting, og at han noen ganger kan reagere dårlig på at han feks må vaske badet, gjør at jeg helt ærlig føler meg som moren hans. Det er noe med dynamikken vår som begynner å kjennes mer og mer feil. 
vi er unge og uten barn, kun bodd sammen i 1,5 år. Har prøvd å ta opp dette flere ganger før, men vet ikke om jeg gjør det på den rette måten. Hvordan endrer man på dette? Er det i det hele tatt mulig? Hvordan ordlegger jeg meg for at han skal forstå at jeg mener alvor? 

Anonymkode: cb0b4...9bb

Gratulerer med å bo sammen med en man -baby . Det vil etterhvert gå utover tiltrekning / sexliv / trivsel . Vanskelig å være mamma til et «mannebarn « man ikke har født selv . Å enda vanskeligere å forsøke å endre dem. Beklager . 

[AnonymBruker]

Det er slike menn som er de skikkelige golddiggerne, som utnytter kvinners ansvar, og emosjonelle traits.

Hva skal man med dette? Vil du ha et voksent barn eller en partner? Ville ha gått før det ble for alvorlig og man får barn, kan garantere deg at det aldri vil snu, du vil bli bitter og han vil kalle deg alskens skjellsord når du en gang får nok og går lei, og vil krangle på 50/50 ansvar for barnet, selv om han gav faen i hus, heim og familie mens dere enda var sammen. Og et brudd vil for ham komme som lyn fra klar himmel, og du blir den galne eksen som maste om husarbeid. 

Anonymkode: 5b7e2...262

[AnonymBruker]

Hadde gitt klar beskjed, skjerper du deg ikke NÅ!, gidder jeg ikke være sammen med deg lengre.

Og ment det, enkelt og greit. I et forhold bidrar alle på en eller tre måter. Bidrar ikke den andre parten, er det ikke et forhold. 

Hadde aldri orket! Respektløst! 

Anonymkode: 1515b...a65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er slike menn som er de skikkelige golddiggerne, som utnytter kvinners ansvar, og emosjonelle traits.

Hva skal man med dette? Vil du ha et voksent barn eller en partner? Ville ha gått før det ble for alvorlig og man får barn, kan garantere deg at det aldri vil snu, du vil bli bitter og han vil kalle deg alskens skjellsord når du en gang får nok og går lei, og vil krangle på 50/50 ansvar for barnet, selv om han gav faen i hus, heim og familie mens dere enda var sammen. Og et brudd vil for ham komme som lyn fra klar himmel, og du blir den galne eksen som maste om husarbeid. 

Anonymkode: 5b7e2...262

🤣😂😅 LOL

Anonymkode: 79ebe...d45

[AnonymBruker]

Samboeren min var akkurat det samme. Vi er også unge og uten barn, men man skal ikke leve som en tenåring og mor dynamikk. Føler jeg holdt på å miste meg selv når jeg så at jeg utviklet til bitter og sliten kjerring når jeg i utg er glad, mye energi. 

Det som hjalp var å snakke om det, mye, og da mener jeg utenfor masingen om å minne om å gjøre x og y. Ta tak i det tidlig, og ikke finne seg i at man skal gjøre alt alene. Det har vi snakket om i noen måneder og mye endring i vanene i hans del. Det var ikke alltid perfekt. Nå har det blitt bedre og føler at det er ganske godt fordelt med ansvar og jeg må engang minne om at han må ta ansvar. Han må ville ønske å gjøre bedre, hvis det skal bli bedre. Skulle det ikke bli bedre ville jeg mistet meg selv og vært bitter, og da ville det vært bedre som singel og passe på å rydde min del. Måtte veldig mye energi på å snakke mye sammen, og nesten diskusjon på de verste gangene dessverre.. Men jeg finner meg ikke i å være en mor for en voksen mann. 

Anonymkode: 34e02...aad

[Andro]

Du kan ikke endre andre. Bare deg selv, hva du aksepterer og hvor grensen går.
Selv har jeg ingen toleranse for voksne folk som ikke greier å vaske badet sitt, som skulker, og dermed utnytter meg. Jeg ville rett og slett bedt ham om å flytte ut. Han er et voksnet menneske, og dette er slik han er. Aksepter det, og ta konsekvensen.

[AnonymBruker]

Jeg skal ta en ordentlig prat med han i løpet av de neste dagene. Bunnlinja føler jeg er at dersom jeg hadde bodd alene hadde jeg fått mye mindre husarbeid og generelt mindre å gjøre av praktiske ting og mindre ansvar. Hadde han bodd alene hadde han fått utrolig mye mer å gjøre av alt det overnevnte. Det illustrerer liksom hvor skjevt alt er nå. Og grunnet dette har jeg fått tanker om hvor befriende det hadde vært å bo alene. Vi bor også i en by jeg ikke ønsker å bo i (hvor ingen av oss har familie), og det føles ekstra kjipt at jeg bor her bare fordi han vil det, når han samtidig er en slags gratispassasjer i samboerskapet. 
 

Forstår at jeg må stille hardt mot hardt. Men syns det er så vanskelig når han bortsett fra alt dette er utrolig snill, vi har det kjempefint sammen når dette ikke er et tema, kjemien vår føles helt spesiell. Som om vi var ment for hverandre. Jeg vet ikke om jeg klarer å gå fra han selvom han ikke endrer seg… 

 

TS 

Anonymkode: cb0b4...9bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Har prøvd flere ganger å feks slutte å vaske klærne hans, men ender alltid med at jeg tenker at siden jeg allikevel skal vaske mine klær kan jeg slenge inn hans også. Har merket en god stund nå at det som plager meg er ikke det jeg må gjøre, men det han ikke gjør. Jeg kan gjerne lage middager, vaske klær osv, det syns jeg bare er et koselig bidrag til samboerskapet. Det gjør meg heller ingenting at jeg gjør mer enn han. Hele kjernen av problemet er det han ikke gjør, og det er vell ikke sånn at dersom jeg slutter å vaske hans klær så blir han automatisk flinkere til å fikse sluk, bytte lyspærer, vaske badet osv? 
Jeg skulle bare ønske at han tok litt mer eierskap og ansvar over våre felles ting og forpliktelser. På en måte føler jeg meg utnyttet og at han «free rider» på meg. 
Og det flere skriver ang barn ser jeg tydelig, vi kan ikke få barn sammen hvis han ikke endrer seg. Og mitt største ønske i livet er å få barn og en familie sammen med mannen jeg elsker. 
 

syns det er fint å få ærlige og konkrete tilbakemeldinger her. Det hjelper for å klarne tankene mine, samtidig er jeg redd for at jeg overdriver og krever for mye av han? (Det er vel ikke unormalt å vaske badet 1 gang i uka feks? Og støvsuge 1-2 ganger?) 

 

TS 

Anonymkode: cb0b4...9bb

Dette er ikke noen løsning på problemet du opplever, men har han noengang bodd for seg selv? Hvor han selv måtte ta ansvar for å lage mat, vaske og brette klær, holde det ryddig og vaske? Bytte lyspærer, rense sluk, vaske opp, tørke støv - alt som må til for at man skal kunne trives i eget hjem?

Hvis ikke, så kommer han direkte fra familiehotellet hvor alt dette har vært inkludert i "husleien" hans, Derfor tar han ikke ansvar selv.

Som andre skriver her, slutt å gjør ting for han. Forklar han på forhånd hvordan du opplever problemet og hva du kommer til å gjøre fremover. Du vasker ditt tøy, du rydder "din side" av bordet. Slipp taket og ikke gjør annet enn det frem til leiligheten ser ut som en svinesti. Dersom han DA fremdeles ikke tar tak - så forstår du at han aldri kommer til å endre seg.

Anonymkode: 64b73...20a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg skal ta en ordentlig prat med han i løpet av de neste dagene. Bunnlinja føler jeg er at dersom jeg hadde bodd alene hadde jeg fått mye mindre husarbeid og generelt mindre å gjøre av praktiske ting og mindre ansvar. Hadde han bodd alene hadde han fått utrolig mye mer å gjøre av alt det overnevnte. Det illustrerer liksom hvor skjevt alt er nå. Og grunnet dette har jeg fått tanker om hvor befriende det hadde vært å bo alene. Vi bor også i en by jeg ikke ønsker å bo i (hvor ingen av oss har familie), og det føles ekstra kjipt at jeg bor her bare fordi han vil det, når han samtidig er en slags gratispassasjer i samboerskapet. 
 

Forstår at jeg må stille hardt mot hardt. Men syns det er så vanskelig når han bortsett fra alt dette er utrolig snill, vi har det kjempefint sammen når dette ikke er et tema, kjemien vår føles helt spesiell. Som om vi var ment for hverandre. Jeg vet ikke om jeg klarer å gå fra han selvom han ikke endrer seg… 

 

TS 

Anonymkode: cb0b4...9bb

Du klarer det nok om 10 år når dere har fått 3 unger og du i tillegg har et voksent barn på 40 år. Han er garantert en sånn type som skal ha ferie når han har pappaperm også og ungen skal i barnehagen. Da må du i tillegg rydde etter en mann som har vært alene hjemme hele dagen mens du har vært på jobb. 

Anonymkode: 074ea...562