Flere her som lever sammen pga økonomi, familie, rutiner, men med null kjærlighet?

[AnonymBruker]

Jeg syns det begynner å tære på altså. Ferien gikk overraskende greit, men da gjorde vi noe fint eller spennende nesten hver dag. Med en gang vi må sette oss ned sammen, snakke, eller ikke har noe på agendaen, merkes forskjellene. Vi har familien til felles, hus og biler, men thats it. Jeg har ingen interesse av å snakke med ham, han har ikke med meg. Han prøver for mye, det blir litt falskt, mens jeg antageligvis virker avvisende. Jeg gidder ikke å høre på livshistorien til faren hans eller hvorfor koronapandemien ble som den ble. Eller økonomien i verden eller om jobben hans. Jeg har hørt det hundre ganger før.

Jeg tror jeg bare vil være alene, uten noen andre enn meg selv og barna å forholde meg til. Men så stopper økonomien, familien as, hus, biler og båt den drømmen. Vi klarer oss ikke hver for oss med den standarden vi har nå, økonomisk. Det høres kanskje sutrete ut, men alternativet er faktisk en leid kjellerleilighet på oss begge, hvis vi skulle være så heldige å finne noe her vi bor. Det er nærmest ingenting verken til salgs eller til leie.

Flere her som lever sånn? Hvordan er det hos dere?

Anonymkode: cbbd2...f85

[AnonymBruker]

Dette er da helt vanlig.

Anonymkode: 8ff64...0f9

[AnonymBruker]

Vel, du er den eneste som kan gjøre noe med livet ditt. Enten gå eller jobbe for det du har.

Anonymkode: b480c...c21

[AnonymBruker]

Har du snakket med ham om det?

Jeg tenker ofte i de baner. Det er ikke så mye at vi mangler felles interesser, men at vi har forskjellige forventninger til forholdet.

Anonymkode: 9c130...c2c

[AnonymBruker]

Er du sikker på at han har null interesse av å snakke med deg? Kanskje du mistolker forsøkene hans der han tar initiativet til samtaler?

Anonymkode: f62d3...942

[AnonymBruker]

Ja men jeg pleier min kropp og sjel. Derfor håper jeg at jeg lever lenge og har mulighet til å oppleve kjærlighet på nytt senere i livet. Nå tenker jeg på barna og at de skal ha det fint. Det finnes mange som har der uendelig mye verre 💔

Anonymkode: 96e05...e59

[AnonymBruker]

Dette kjærlighetslivet har jeg aldri trodd på. Folk lurer seg selv og andre. Enten må du innse at dette påtatte livet ikke holder mål, eller så må du gjøre som sikker 70% av andre par gør, nemlig holde fasaden.

Jeg hadde ikke kastet bort livet mitt på å opprettholde illusjonen om at "kjernefamilien" er det optimale for mennesker

Anonymkode: 9464b...47d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja men jeg pleier min kropp og sjel. Derfor håper jeg at jeg lever lenge og har mulighet til å oppleve kjærlighet på nytt senere i livet. Nå tenker jeg på barna og at de skal ha det fint. Det finnes mange som har der uendelig mye verre 💔

Anonymkode: 96e05...e59

Barna merker det kalde forholdet mellom foreldrene. Eneste dere oppnår er at de blir lært opp til å tro at denne elendigheten er forventet av de som voksne😊

Anonymkode: 9464b...47d

[exictence]

Dette er et vanskelig spørsmål. En vanskelig situasjon.

Jeg levde i et destruktivt ekteskap med en kald mann som sa stygge ting til meg. Da tenkte jeg det samme som deg. Bare vi hadde ikke barn, så stod jo på en måte da friere. Likevel valgte jeg å være i ekteskapet i nesten 20 år.

Den gangen drømte jeg om en kjærlig mann, uansett hvordan han ellers var. Jeg så rundt meg venninner som ikke elsket sin kjærlige mann. Jeg syntes synd på dem. Jeg skulle ønske jeg hadde en kjærlig ektemann. Men de klarte jo ikke å nyte det. Da er det jo synd på dem.

Nå har det gått flere år etter skilsmissen. Jeg har truffet meg en slik kjærlig mann. Samtidig er han jo ikke så romantisk som jeg skulle ønske, og han er nokså surrete og kan ikke planlegge ting. Jeg blir oppgitt inni meg til tider. Men det at jeg blir oppgitt, handler ikke det om meg selv? Jeg bestemmer over hvordan jeg skal reagere? Og det er jo dette jeg ønsker, er det ikke? 

Har man ikke lett for å drømme oss bort med f.eks å se romantiske filmer der mannen alltid sier de rette tingene, og alt er så idyllisk? 

Selv  om vi  har det like fint i virkeligheten, bare vi evner å se det. Bare vi kommer oss ned på jorden.

Du sier dere har det fint i ferier og når dere gjør ting sammen? Fantastisk, vil jeg si. Jeg leste en gang at ferier var normalt sett veldig høyt oppe på stress listen. Folk klarer ikke å ha ferier sammen.

Kanskje er svaret for dere å bo litt hver for dere hvis dere kan det? Finne ut og nyte det beste av ble å være sammen og å være alene?

 

Endret 2. august 2023 av exictence

[AnonymBruker]

Ja, dette er nok veldig vanlig i langvarige relasjoner. Folk har for lengst gått lei av hverandre og har lite til felles, men sitter fast i forholdet pga barn, økonomi og praktiske ting.

Anonymkode: f2f23...478

[AnonymBruker]

Mange lever sånn, fordi de tror de må. Og at det er det beste for barna og ha begge foreldre i hus. De kaster bort livene sine. 

Anonymkode: ae094...513

[Fremmed fugl]

TS,

Du/dere har kommet inn i stagnasjonsfase ibforholdet. Så da har du noen forskjellige valg:

- La det skurre å gå, men være lojal i forholdet

- La det skurre å gå, men være åpen for alternativer, eventuelt da bli utro

- Gjøre noe med stagnasjonen, prøve å få forholdet å utvikle seg i riktig retning

- Avslutte samlivet

Har ikke peiling på hvilket av disse alternativene som er best for akkurat deg, men de to første syns jeg normalt sett er dårlige alternativer.

Uansett, lykke til

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Barna merker det kalde forholdet mellom foreldrene. Eneste dere oppnår er at de blir lært opp til å tro at denne elendigheten er forventet av de som voksne😊

Anonymkode: 9464b...47d

Tror neppe barna hadde likt om mamma lå rundt med tredveåringer heller. De får en realistisk bild av et forhold. Det er fortsatt mye klemmer og ikke kjøle mellom oss. Men vi har ikke så mye å snakke om, men vi har også hatt en veldig fin ferie sammen. Hele familien.

Anonymkode: 96e05...e59

[AnonymBruker]

Rådet fra KG er alltid: Dump han.

Anonymkode: 8ff64...0f9

[AnonymBruker]

Hvorfor trenger du samme standar som nå egentlig? Heller lykkelig å nedgradert standar. Jeg har alt jeg trenger. Nytt rekkehus og en gammel bil og vi klarer oss bra. Jeg er aldri blakk og jeg har masse kjærlighet i livet pga ungene. Ikke minst jeg kan bestemme alt selv og slipper de negative følelsene som kommer når man ikke har det bra i et forhold🙌

Anonymkode: 42ea8...713

[Brunello]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg syns det begynner å tære på altså. Ferien gikk overraskende greit, men da gjorde vi noe fint eller spennende nesten hver dag. Med en gang vi må sette oss ned sammen, snakke, eller ikke har noe på agendaen, merkes forskjellene. Vi har familien til felles, hus og biler, men thats it. Jeg har ingen interesse av å snakke med ham, han har ikke med meg. Han prøver for mye, det blir litt falskt, mens jeg antageligvis virker avvisende. Jeg gidder ikke å høre på livshistorien til faren hans eller hvorfor koronapandemien ble som den ble. Eller økonomien i verden eller om jobben hans. Jeg har hørt det hundre ganger før.

Jeg tror jeg bare vil være alene, uten noen andre enn meg selv og barna å forholde meg til. Men så stopper økonomien, familien as, hus, biler og båt den drømmen. Vi klarer oss ikke hver for oss med den standarden vi har nå, økonomisk. Det høres kanskje sutrete ut, men alternativet er faktisk en leid kjellerleilighet på oss begge, hvis vi skulle være så heldige å finne noe her vi bor. Det er nærmest ingenting verken til salgs eller til leie.

Flere her som lever sånn? Hvordan er det hos dere?

Anonymkode: cbbd2...f85

Dette er helt vanlige temaer å diskutere / prate om. Her virker det som det er du som er problemet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Tror neppe barna hadde likt om mamma lå rundt med tredveåringer heller. De får en realistisk bild av et forhold. Det er fortsatt mye klemmer og ikke kjøle mellom oss. Men vi har ikke så mye å snakke om, men vi har også hatt en veldig fin ferie sammen. Hele familien.

Anonymkode: 96e05...e59

Hvor får du det fra at mor skal ligge med 30-åringer? Sølibat er bedre enn det helvettet TS lever i nå. Sexlivet til foreldre er vel uansett noe barn ikke trenger å vite noe om. Det er den kjølige og falske stemningen i hverdagen som er problematisk.

Anonymkode: 9464b...47d

[AnonymBruker]

Synes egentlig det høres ut som om dere har det fint sammen? Sånn egentlig.

Dere funket godt sammen på ferie - det er et fantastisk utgangspunkt!

Høres ut som det mest handler om kjedelig hverdag? Hvor dere har stagnert, ikke opplever nye ting eller har felles aktiviteter?

Selv single folk havner i samme tralten, og gjør de samme kjedelige greiene hver dag. Om en ikke gidder å delta på noe, være engasjert i noe.

Folk som virkelig ikke funker sammen som par, og hater trynet på hverandre - de får dette forsterket av ferie. Ferie og mye tid sammen avslører det som hverdagerutinene skjuler.

Hos deg er det motsatt - ferie og mye tid sammen avslører hvor fint dere egentlig har det

Dette er fiksbart.

Meld dere på en aktivitet sammen? Ta et kurs sammen til høsten? Hvorfor bare gjøre gøy, spennende ting i ferien?

 

Anonymkode: 535f4...36d

[AnonymBruker]

Brunello skrev (30 minutter siden):

Dette er helt vanlige temaer å diskutere / prate om. Her virker det som det er du som er problemet.

Så enig! Spennende temaer til og med. Skulle likt å høre hva det er TS ønsker å prate om - og hvorfor hun ikke starter samtaler om de temaene.

Anonymkode: ce080...c81

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dere kanskje har havnet i hamsterhjulet og at du har litt vel mye fokus på det negative rundt det. Har dere virkelig ingen felles interesser? Gjør dere ikke noe sammen, opplever et eller annet - tenker tilbake på hvorfor dere ble sammen i utgangspunktet?

Her har vi litt av de samme utfordringene. Vi har bygget hus, laget hage, har tre barn og full jobb begge to, så overskuddet er knapt så stort kan man vel si, og egentid og partid finnes jo nesten ikke akkurat nå. Tenker det går seg til, og at dette hamsterhjulet også er noe man må prøve å nyte underveis. Barn, hus, biler og hytte er et fellesprosjekt, og et stort sånt - og det kan man jo velge å fokusere på fremfor alt det man hadde tid og overskudd til dengang man var single og uten forpliktelser.

Gresset er nok sjeldnere grønnere hos naboen, iaf ikke når hverdagen treffer. Å være sammen med noen som er en god venn og der man ikke krangler er veldig viktig, og kanskje også viktigere enn at man er som nyforelskede kontinuerlig i all evig fremtid. Et forhold er noe med velger og som man må legge en innsats i for å få til å vare.

Anonymkode: 4cf04...f07