Foreldrerollen er vanskelig

[AnonymBruker]

Må bare lufte meg litt, da jeg syns dette er vanskelig. Har et barn på småtrinnet som hele veien har krevd ekstra, ingenting har noen gang vært enkelt. Jeg og vi er slitne. Og jeg blir gal av alt jeg leser om barneoppdragelse. Jeg vet at man ikke skal kjefte, men kjefting er det eneste "som fungerer". Jeg kan gi en beskjed fint og rolig 5 ganger, uten at noe skjer. Så når jeg blir sint eller irritert den 6. gangen DA hører han endelig etter. Det må alltid advarsler eller trusler til for at noe skal skje. Hyggelige fine beskjeder går som regel ikke inn. Det er akkurat som han skjønner at da har han litt mer tid på seg til å gjøre det han vil. Det er mye mer også, men jeg bare blir så frustrert. Konstant dårlig samvittighet for at ting bare blir feil. Noe som kjenner seg igjen? Blir det bedre?

Anonymkode: 3299d...ccf

[ESFP]

Ja, foreldrerollen er slitsom og jeg tror alle kan kjenne seg igjen! I den rollen kommer alle spøkelsene ut av skapet og vi blir konfrontert med alle områder av oss selv der vi fremdeles er umoden. Vi kan velge å skylde på barna eller vi kan jobbe med de sidene av oss selv som dukker opp. 

[AnonymBruker]

Kjefting er ikke det eneste som fungerer. Det finnes håp

Har du vurdert PMTO-kurs/veiledning? Det kan være en god idè for deg/dere. I et PMTO-forløp lærer man akkurat det du beskriver som vanskelig, og som mange foreldre strever med: Hvordan få barnet til å samarbeide? 

Man gå konkret inn i hvordan man skal komme seg ut av et mønster med tvingene samspill. Man få veiledning og hjelp til å formidle gode beskjeder, hvordan følge opp at barnet både forstår og gjennomfører, og hvordan man skal hjelpe barnet til å implementere gode vaner slik at man på sikt ikke trenger å gi beskjed - eller at det holder med en liten påminnelse.

Jeg er PMTO-terapeut og veldig mange ordinære familier kommer på veiledning og gruppekurs. Og alle som har gjennomført sier at de har hatt god nytte av det. Både barn og foreldre. 

Anonymkode: 4babf...174

[AnonymBruker]

Føler med deg ❤️

Har dere prøvd foreldreveiledning, fått utredning hvis det er mye «ekstra» og slike tiltak? Ingenting er en mirakelkur som gjør ting plutselig lett, men det kan være noe støtte/rettigheter å hente som kanskje kan hjelpe litt.

Anonymkode: e1daf...93a

[AnonymBruker]

Det er kun du som kan bli bedre som forelder. Barnet ditt blir desverre bare vanskeligere mot tenårene (slik som friske barn blir).

Hos oss har vi en rebell som gjør motsatt av det han får beskjed om. Det var aldri hyggelig stemning fordi vi foreldre alltid måtte kjefte, styre og hyperkontrollere han for å passe på at ting ble gjort. 

Nå har vi adoptert en ny strategi som fungerer. All elektronikk bort. Han får kun mobilen om morgenen når han har stått opp og gjort alt han skal gjøre før skolen. 

Etter skolen må han gi den til oss, og fullføre en oppgaveliste. Med noen unntak lar vi han aldri henge med venner / spille videospill før den lista er fullført. 

Ingen kjefting, ikke noe mas. Han gjør alt selv fordi han er så opphengt i mobilen, haha

Gutten vår er jo 10, så litt eldre enn din. For deg anbefaler jeg å undersøke hvorfor han ikke lytter. Hva er det han driver med som er så spennende? Det som er så spennende blir ditt verktøy i å få han til å lytte. 

Anonymkode: fa882...ad2

[AnonymBruker]

Jeg har en på barnetrinnet og en på ungdomstrinnet. Veldig lite kommer gratis. Jeg prøver å henvende meg på en ok måte. Å appellere til fornuft. Å spille dem opp. Men veldig ofte så må jeg true med å kutte internett, inndra telefon eller «telle høyt til ti» for å få de halvvoksne barna til å møte opp til middag eller tømme bagen sin eller annet som jeg regner som «helt normale krav og forventninger til unge mennesker».

Jeg har prøvd å lytte til dem, å la dem slippe til ordet og vise dem respekt, men det de har fått ut av det er å avbryte meg i alle setninger og prøve å «vinne» diskusjoner med lydnivå.

Vi er knapt nok de første som synes dette er vanskelig.

Anonymkode: 57b6f...73b

[AnonymBruker]

Ja, foreldrerollen ER vanskelig. Det er nok veldig, veldig mange som har det akkurat som deg. 

Vårt eldste barn er også "Litt ekstra"; og har alltid vært det. Har hatt lyst til å brenne alle barneoppdragelsesbøkene og alle "ekspertene" og forståsegpåerne. For ni av ti av disse "gulltipsene" har IKKE virket med dette barnet. 

Vi har vært på COS-kurs, osv. 

Men: jeg har vært mye mer aktiv og søkt ulike tilnærminger, enn hva min mann har. Han sliter forferdelig med det samme som deg: han får ikke barnet til å samarbeide uten å kjefte. Mens jeg klarer få barnet til å samarbeide ved å bruke metoder som validere følelser, være leken, tonefall, ordlegging, osv. Jeg har hatt veldig stort fokus på dette, og jobbet mye med det, og lest mye om det. Og jeg ser jo forskjellene i hva jeg gjør kontra hva mannen gjør, og hvor forskjellig det virker på ungen. Bare en liten forskjell i tonefall eller ordlegging kan gjøre underverker. 

Unger har ulik personlighet - den ene ungen vår er veldig enkel i forhold til den andre.. 

Og det er en jobb å finne "nøkkelen" til hva som funker for DITT barn. 

Her har "gulltipset" om å gi valg, aldri funket på ene ungen. Uansett hva valg man gir, er svaret "NEI!!!".. mens etter mye leting og lesing og eksperimentering har jeg funnet ut hva som funker bra for mitt barn. 

Men ja.. jobb.... og man vil jo at den pokkers ungen bare skal gjøre som han får beskjed om, UTEN at man skal måtte dikkedere med å late som om man smører dem inn med sneglebæsj (solkrem....) og snakker i ti minutter om hvor ekkelt det er med solkrem hver eneste pokkers gang man skal smøre på jævelskapet (som er flere ganger om dagen om man er heldig....)

Anonymkode: 0cffa...9b4

[AnonymBruker]

Ønsker du råd også, eller bare å ventilere? 

Om du ønsker råd, kan du kanskje gi et eksempel på hvordan du gir en beskjed som ikke blir fulgt? 

Jeg ser at mannen min gir beskjeder på en måte som ikke virker. 

Som i, han får ikke alltid oppmerksomheten til barnet først. Han kan gi en beskjed fra andre siden av rommet, mens barnet er opptatt i leken. Kontra å gå bort til barnet, få øyekontakt, og gi beskjeden. Eller enda bedre: først få skikkelig kontakt med barnet ved å vise interesse for hva det holder på med ("sitter du og bygger lego? Hva er det du bygger for noe? Åh, kult en heisekran", osv), og deretter gi beskjeden. 

Så er det dette med å være tydelig med nøyaktig hva du vil barnet skal gjøre, og ikke bare hva han IKKE skal gjøre, som i "Heng jakken opp på kroken" fremfor "Ikke sleng jakken på gulvet". 

Og å gjøre det klart at det ikke er et valg "Nå er det tannpusse-tid" kontra "kan du gå og pusse tennene?". 

Ordlegging som får det til å høres ut som en kommando "Legg på plass leken", kan føre til at mange umiddelbart føler trass mot å gjøre det, mens mindre "kommando-språk" som "Leken skal ligge i skuffen", kan føre til at man føler mindre trass. 

Og så er det konsekvenser.. Logiske konsekvenser, som skjer her og nå. Mannen min har en tendens til å true med "ingen nettbrett i kveld!", som verken er logisk eller umiddelbar når det er morgen-tannpusen ungen nekter. "Vi kan ikke gå ut uten å pusse tenner. Nå går jeg ned i stuen, så kan du komme og hente meg når du vil pusse tenner så du får gå ut og leke", er mer logisk og umiddelbart (men forutsetter at ungen faktisk VIL ut å leke, da  noe som er utfordring her, at det er vanskelig å finne konsekvenser som ungen faktisk bryr seg om). 

Å gi ungen en følelse av autonomi kan også hjelpe, som i eksempelet over hvor ungen selv "får velge" når han vil pusse tennene - men det skal skje før han får gå ut. 

Litt vanskelig å gi gode eksempler, for jeg synes så mye av det jeg gjør er subtile forskjeller i ordlegging og tonefall 😛 Funnet ut av med prøve-og-feile-metoden..  Vår går helt i vranglås av den minste lille antydning til "kommando-streng-stemme-beskjed". Som dessverre er sånn mannen ofte høres ut... Mens en helt rolig, nøytral stemme, som i "dette er til info det jeg vil du skal gjøre nå", ikke "Nå skal du gjøre sånn og sånn!". 

Anonymkode: 0cffa...9b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Ja, foreldrerollen ER vanskelig. Det er nok veldig, veldig mange som har det akkurat som deg. 

Vårt eldste barn er også "Litt ekstra"; og har alltid vært det. Har hatt lyst til å brenne alle barneoppdragelsesbøkene og alle "ekspertene" og forståsegpåerne. For ni av ti av disse "gulltipsene" har IKKE virket med dette barnet. 

Vi har vært på COS-kurs, osv. 

Men: jeg har vært mye mer aktiv og søkt ulike tilnærminger, enn hva min mann har. Han sliter forferdelig med det samme som deg: han får ikke barnet til å samarbeide uten å kjefte. Mens jeg klarer få barnet til å samarbeide ved å bruke metoder som validere følelser, være leken, tonefall, ordlegging, osv. Jeg har hatt veldig stort fokus på dette, og jobbet mye med det, og lest mye om det. Og jeg ser jo forskjellene i hva jeg gjør kontra hva mannen gjør, og hvor forskjellig det virker på ungen. Bare en liten forskjell i tonefall eller ordlegging kan gjøre underverker. 

Unger har ulik personlighet - den ene ungen vår er veldig enkel i forhold til den andre.. 

Og det er en jobb å finne "nøkkelen" til hva som funker for DITT barn. 

Her har "gulltipset" om å gi valg, aldri funket på ene ungen. Uansett hva valg man gir, er svaret "NEI!!!".. mens etter mye leting og lesing og eksperimentering har jeg funnet ut hva som funker bra for mitt barn. 

Men ja.. jobb.... og man vil jo at den pokkers ungen bare skal gjøre som han får beskjed om, UTEN at man skal måtte dikkedere med å late som om man smører dem inn med sneglebæsj (solkrem....) og snakker i ti minutter om hvor ekkelt det er med solkrem hver eneste pokkers gang man skal smøre på jævelskapet (som er flere ganger om dagen om man er heldig....)

Anonymkode: 0cffa...9b4

 

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ønsker du råd også, eller bare å ventilere? 

Om du ønsker råd, kan du kanskje gi et eksempel på hvordan du gir en beskjed som ikke blir fulgt? 

Jeg ser at mannen min gir beskjeder på en måte som ikke virker. 

Som i, han får ikke alltid oppmerksomheten til barnet først. Han kan gi en beskjed fra andre siden av rommet, mens barnet er opptatt i leken. Kontra å gå bort til barnet, få øyekontakt, og gi beskjeden. Eller enda bedre: først få skikkelig kontakt med barnet ved å vise interesse for hva det holder på med ("sitter du og bygger lego? Hva er det du bygger for noe? Åh, kult en heisekran", osv), og deretter gi beskjeden. 

Så er det dette med å være tydelig med nøyaktig hva du vil barnet skal gjøre, og ikke bare hva han IKKE skal gjøre, som i "Heng jakken opp på kroken" fremfor "Ikke sleng jakken på gulvet". 

Og å gjøre det klart at det ikke er et valg "Nå er det tannpusse-tid" kontra "kan du gå og pusse tennene?". 

Ordlegging som får det til å høres ut som en kommando "Legg på plass leken", kan føre til at mange umiddelbart føler trass mot å gjøre det, mens mindre "kommando-språk" som "Leken skal ligge i skuffen", kan føre til at man føler mindre trass. 

Og så er det konsekvenser.. Logiske konsekvenser, som skjer her og nå. Mannen min har en tendens til å true med "ingen nettbrett i kveld!", som verken er logisk eller umiddelbar når det er morgen-tannpusen ungen nekter. "Vi kan ikke gå ut uten å pusse tenner. Nå går jeg ned i stuen, så kan du komme og hente meg når du vil pusse tenner så du får gå ut og leke", er mer logisk og umiddelbart (men forutsetter at ungen faktisk VIL ut å leke, da  noe som er utfordring her, at det er vanskelig å finne konsekvenser som ungen faktisk bryr seg om). 

Å gi ungen en følelse av autonomi kan også hjelpe, som i eksempelet over hvor ungen selv "får velge" når han vil pusse tennene - men det skal skje før han får gå ut. 

Litt vanskelig å gi gode eksempler, for jeg synes så mye av det jeg gjør er subtile forskjeller i ordlegging og tonefall 😛 Funnet ut av med prøve-og-feile-metoden..  Vår går helt i vranglås av den minste lille antydning til "kommando-streng-stemme-beskjed". Som dessverre er sånn mannen ofte høres ut... Mens en helt rolig, nøytral stemme, som i "dette er til info det jeg vil du skal gjøre nå", ikke "Nå skal du gjøre sånn og sånn!". 

Anonymkode: 0cffa...9b4

Ts her.

Tusen takk for gode tips og påminnelser! Jeg vet jo egentlig mye av dette, og dette er nok mye mer effektivt enn sånn jeg og vi holder på akkurat nå. Jeg tror bare vi er ekstra slitne etter ferie, og man må liksom ha litt overskudd for å tenke i de baner og ikke gå i gamle spor. Det krever litt ekstra det også rett og slett. Men tar til meg alt du skriver her og skal gjøre en ekstra innsats! Takk! ❤️

Anonymkode: 3299d...ccf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

 

Ts her.

Tusen takk for gode tips og påminnelser! Jeg vet jo egentlig mye av dette, og dette er nok mye mer effektivt enn sånn jeg og vi holder på akkurat nå. Jeg tror bare vi er ekstra slitne etter ferie, og man må liksom ha litt overskudd for å tenke i de baner og ikke gå i gamle spor. Det krever litt ekstra det også rett og slett. Men tar til meg alt du skriver her og skal gjøre en ekstra innsats! Takk! ❤️

Anonymkode: 3299d...ccf

Ja, sånn er det her også. Selv om man egentlig VET at man burde ordlegge seg sånn og sånn, og "være leken", så er det noe helt annet å faktisk både huske på det i øyeblikket, OG ha energi til å faktisk gjøre det når man står i det. 

Jeg klarer det overhodet ikke selv hele tiden heller. Og når man er sliten, og gjerne allerede irritert, er det å "være leken" overhodet IKKE!!! verken naturlig eller jeg har det aller minste lyst til.. 

Det er stor forskjell på teori og praksis, og det å vite, er milevis fra å klare å gjøre. 

Jeg "feiler" igjen og igjen og igjen - og det gjør "ekspertene" også. Jeg finner trøst i blant annet "foreldremestring" på instagram, hvor de også viser at de selv, som fagfolk, også går i de samme feilene selv om de VET bedre, og jobber med å lære andre bedre. 

Jeg synes også det er litt godt å hente i bhg samtidig som en firebarns-mor som er helsesykepleier - som overhodet ikke klarer å holde seg rolig, validere følelser, osv, når tre av fire unger trasser og klikker samtidig, og sistemann sitter og sutter på papir fra bossbøtten 😛 

Anonymkode: 0cffa...9b4

[AnonymBruker]

Jeg følger forøvrig masse slike foreldre-tips-greier på insta, så jeg får en daglig påminnelse om hvordan jeg ønsker å gjøre det... Det hjelper litt for meg (mens andre gjerne bare ville følt det som noe som ga dårlig samvittighet og fikk dem til å føle seg mislykket siden de ikke klarte være slik hele tiden)

Anonymkode: 0cffa...9b4

[Rotemor]

Jepp, det er vanskelig å være forelder🌹

Men du må reise deg opp! Det nytter tydeligvis ikke å sitte å snakke til barnet på avstand, så da må du gjøre alvor første gangen. Gå bort, få blikkontakt og vær vennlig og tydelig. Da slipper du å si fra 6 ganger.

[AnonymBruker]

Cos kurs 🥰 der lærer man hvordan man skal få barna til å gjøre ting uten å kjefte eller true. 

Anonymkode: 0692c...222

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Ja, sånn er det her også. Selv om man egentlig VET at man burde ordlegge seg sånn og sånn, og "være leken", så er det noe helt annet å faktisk både huske på det i øyeblikket, OG ha energi til å faktisk gjøre det når man står i det. 

Jeg klarer det overhodet ikke selv hele tiden heller. Og når man er sliten, og gjerne allerede irritert, er det å "være leken" overhodet IKKE!!! verken naturlig eller jeg har det aller minste lyst til.. 

Det er stor forskjell på teori og praksis, og det å vite, er milevis fra å klare å gjøre. 

Jeg "feiler" igjen og igjen og igjen - og det gjør "ekspertene" også. Jeg finner trøst i blant annet "foreldremestring" på instagram, hvor de også viser at de selv, som fagfolk, også går i de samme feilene selv om de VET bedre, og jobber med å lære andre bedre. 

Jeg synes også det er litt godt å hente i bhg samtidig som en firebarns-mor som er helsesykepleier - som overhodet ikke klarer å holde seg rolig, validere følelser, osv, når tre av fire unger trasser og klikker samtidig, og sistemann sitter og sutter på papir fra bossbøtten 😛 

Anonymkode: 0cffa...9b4

Nei det er AKKURAT det! Det er så innmari krevende og unaturlig å skulle spille med når man selv er sliten/lei/irritert/trøtt/har dårlig tid/sett inn det som passer. Ja det hjelper noe innmari å vite at ingen er perfekte og at det "klikker" for selv helsesykepleieren 😅 Føler meg noen ganger så mislykket, og tenker at alle andre gjør det så mye bedre. Selv om jeg vet det er mye som foregår hos andre man aldri får med seg. Det er ingen hvilepute for å ikke gjøre en innsats, på ingen måte, men det hjelper å vite. Tusen takk igjen du fine medmenneske ❤️

Anonymkode: 3299d...ccf

[AnonymBruker]

Jeg har en gutt på 13 med autisme, og etter en ekstremt krevende babytid med en baby som var vanskelig å roe og kun ville være hos meg, så har ting bare blitt lettere og lettere. Nå er han altså 13 og det er lettere enn noengang. Våre utfordringer er annerledes; mangel på språk, å gjøre selvstendige ting som å gå på toalettet selv, osv. Men han får god oppfølging, og er ikke typen som tester grenser. Han er veldig glad i de daglige rutinene og tar til og med tranen sin hver kveld uten problemer 😁 

Til gjengjeld så vil han alltid være avhengig av hjelp i livet sitt. Så da er det godt at noe er enkelt også og at vi har rolige dager ❤️

Jeg føler med dere som har barn som tøyer strikken til det ytterste noen ganger. Det er jo en del av å bli selvstendig og løsrive seg en dag, men så krevende det må være også! ❤️

Anonymkode: cd5dd...354