det blir oss likevel!

[Gjest jegersågladsåglad]

samboeren og jeg har hatt to skikkelig tøffe år etter et dødsfall i min familie.

min reaksjon har gått ut over forholdet, jeg forandret meg fra positiv, blid og morsom til sur, irritert, og negativ. men dette skjedde bare hjemme, når det bare var oss til stede. det var akkurat som jeg brukte opp mitt blide jeg på jobb - det var ikke mer igjen når arbeidsdagen var over. ...og det ble bare værre etterhvert som tiden gikk...

jeg begynte også å fundere over forholdet vårt og fortsatte med det i lengre tid, sikkert 1 og ett halvt år.

men så kom jeg fram til at dette er mannen jeg vil dele livet mitt med, og jeg innså at jeg måtte ta tak i "personlighetsforandringen" min, slik at vi kunne få det like fint som før. jeg må akseptere sorgen min, at den alltid vil være der og at jeg må leve videre uasett.

og akkurat da jeg blid og fornøyd skulle annonsere dette, så viser det seg at han, den stødigste mannen i verden, er lei og usikker. han ville helst avslutte forholdet, for han kunne ikke tro at det noen gang skulle bli bedre.

og angsten bredte seg: jeg ville jo for alt i verden ikke miste kjæresten, bestevennen, ankeret mitt.... det satt en isklump i magen min i 5 dager, og den gjorde vondt...

men jeg kunne ikke klandre han - han hadde strevd og strevd med meg, men jeg kom meg ikke ut av sporet og videre..

etter en uke i tenkeboksen har han kommet fram til at han vil det samme som jeg: være med og redde foroldet i stedet for å gå.

jeg er så utrolig glad!!!!! han blir hos meg!!

vi har satt ord på og skrevet ned alt som er vanskelig mellom oss, og vi skal få dette på rett kjøl - vi er allerede godt i gang. og jeg skal jobbe med meg selv.

jeg er så lykkelig - og det er han også! jeg føler meg som verdens heldigste...

[org]

Gratulerer, dette høres bra ut!

Jeg har også kjent sorg på kroppen. Min måte for å "overleve" på, var å leve ut sorgen på barns måte.

Du vet, barn er sære sånn. Det ene øyeblikket sørger de og er lei seg. I neste øyeblikk leker de. Sånn ville jeg også gjøre det.

Jeg laget meg en perm med utklipp fra aviser (bilulykke), dødsannonsen, kondolanseprotokoll, kondolansekort mm. Når jeg følte behov for det, ofte i starten, satte jeg meg alene og bladde i permen, sørget og tenkte. Slik satt jeg, til jeg var "ferdig".

Så bestrebet jeg meg på å ikke sørge, før jeg igjen satte meg ned med permen min.

Dette høres kanskje patetisk ut, men jeg hadde en sorg så dyp og stor at bunnen var i ferd med å ramle ut av livet mitt.

Nå er det ganske snart 4 år siden. Og permen er ikke lenger i bruk. Den er pakket bort, sammen med de gode minnene.

Beklager, ikke meningen å ødelegge tråden for deg. Men det å sørge tar tid, masse tid og krefter.

Alt godt til deg og dine!

[Gjest ms lilja i.i.]

Fikk tårer i øynene av å lese innlegget ditt. Rotet bort det kjæreste i livet mitt engang jeg også- det skulle gå to år før vi fant tilbake til hverandre. Jeg blir så glad når jeg leser at dere virkelig jobber for å redde forholdet, det er tydelig at det er snakk om to mennesker som virkelig elsker hverandre. Masse lykke til

[Gjest superglad trådstarter]

tusen takk for vennlige ord og klemmer.

tråden er ikke ødelagt, det er fint å se at man kan klare å leve med sorgen.

til dere begge.

[Gjest datajente (i.i)]

Så utrolig flott! Gratulerer så mye!

[Gjest Gjesta]

For en deilig og positiv leseopplevelse

[Gjest Gjesta]

Gratulerer og lykke til videre!

[Ball]

Gratulerer Koselig når ting ordner seg ^^