Ufrivillig sølibat i forholdet

[AnonymBruker]

Vi har snart vært kjærester i 8 år. 3 barn, hvor jeg er stefar til to. Kjæresten sliter psykisk, og jeg føler jeg gir mye av meg selv men får lite igjen. Hun er mye stressa, og tilbringer mest tid på mobilen. Både på sofaen og i senga. Sier det å skulle ha sex bare stresser henne enda mer.

Vi har sex 2-3 ganger i året. Hun bare fnyser av meg og virker irritert når jeg tar initiativ. Det er gode grunner til stresset hennes, men det har vært sånn i 5 år nå. Jeg er ikke klar for å gjøre det slutt av den grunn, og hvis jeg hadde gjort det slutt, så ville det skapt enda mer stress for henne som jeg ikke vet hvordan hun ville taklet.

Vi er blitt den klassiske Familien AS. Hverdagslogistikk og organisering av hus, hjem og familie er alt det handler om. Hun er ofte irritert og klager mye på meg for småting.

Jeg føler det er viktig for ungene at jeg er den stabile bautaen som sørger for at familien henger sammen, og at jeg tåler samboerens humørsvingninger. Hvis jeg rakner, så vil ikke hun forstå hennes egen påvirkning på hvorfor jeg har det vanskelig.

Vi har gode dager innimellom, men hun er ofte sarkastisk, kontrollerende, sint, høylytt, irritert, ufornuftig økonomisk og søker avstand fremfor nærhet i forholdet. Mange gode grunner til å gjøre det slutt, men jeg er fortsatt veldig glad i henne og ønsker at vi skal klare å komme oss på rett kjøl igjen slik at det blir flere gode dager. Jeg får lav selvfølelse av dette, føler meg til dels ensom og utnyttet. Utnyttet fordi jeg stiller opp for stebarna både følelsesmessig, praktisk og økonomisk, mens stebarnas fedre nesten ikke involverer seg i egne barns liv. Likevel virker hun uinteressert i selve parforholdet vårt. 

Jeg har snakket med henne om dette flere ganger. Jeg har også spurt om hun har følelser for meg fortsatt og om hun bare ser på meg som en venn. Hun sier hun fortsatt har følelser, men at det ikke er det samme som da vi først møttes. Det er jo greit nok, fordi vi vi har vært sammen en stund og familielivet dominerer.

 

Noen som har vært i lignende situasjon som har tips, råd eller håp å gi meg? Hvordan kan jeg snakke med henne om hvordan denne avstanden preger meg?

Anonymkode: 03476...516

[AnonymBruker]

Hun må jo være villig til endring. Hun er ikke det. Da skjer det ikke noe. 

Hadde cært en sjanse Hun rettet seg opp hvis du gikk. Men kan være det er det Hun vil også

 

Anonymkode: 57e2b...357

[AnonymBruker]

Dump henne. 

Anonymkode: a73fe...78b

[AnonymBruker]

Du sier du ikke klar for å gjøre det slutt. Jeg tenker at det er på tide at du innstiller deg og gjør deg klar for et eventuelt brudd, for dette tviler jeg på at kan bli noe bedre. Det har vært sånn i fem år. Er det ikke på tide å innse at denne situasjonen er fastlåst?

Innstill deg på mange flere år i samme runddans eller kom deg videre og start et nytt og bedre liv for deg selv og barnet ditt. Du er selv ansvarlig for ditt eget liv og ditt barn. Du står ikke til ansvar for henne og hennes barn. 

Anonymkode: 21014...352

[visp]

Første tanke er jo barna her, og jeg får lyst til å råde deg til å fortsette det du gjør av hensyn til barna. Men.... hun bruker deg som dørmatte; ingen tvil om det. Og jeg tenker at du lar henne bruke deg også.

Jeg tror uansett mange lever som du gjør, av gammel vane, og fordi det er barn og økonomi inne i bildet, men at hun skal bli annerledes tviler jeg på.

Jeg hadde blitt om jeg ikke trodde barna ville blitt ivaretatt når du ikke er til stede, men om du tror hun evner å være mor, så tror jeg jeg hadde brutt opp. 

[AnonymBruker]

Får hun hjelp?

Anonymkode: 08a40...15b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Vi har snart vært kjærester i 8 år. 3 barn, hvor jeg er stefar til to. Kjæresten sliter psykisk, og jeg føler jeg gir mye av meg selv men får lite igjen. Hun er mye stressa, og tilbringer mest tid på mobilen. Både på sofaen og i senga. Sier det å skulle ha sex bare stresser henne enda mer.

Vi har sex 2-3 ganger i året. Hun bare fnyser av meg og virker irritert når jeg tar initiativ. Det er gode grunner til stresset hennes, men det har vært sånn i 5 år nå. Jeg er ikke klar for å gjøre det slutt av den grunn, og hvis jeg hadde gjort det slutt, så ville det skapt enda mer stress for henne som jeg ikke vet hvordan hun ville taklet.

Vi er blitt den klassiske Familien AS. Hverdagslogistikk og organisering av hus, hjem og familie er alt det handler om. Hun er ofte irritert og klager mye på meg for småting.

Jeg føler det er viktig for ungene at jeg er den stabile bautaen som sørger for at familien henger sammen, og at jeg tåler samboerens humørsvingninger. Hvis jeg rakner, så vil ikke hun forstå hennes egen påvirkning på hvorfor jeg har det vanskelig.

Vi har gode dager innimellom, men hun er ofte sarkastisk, kontrollerende, sint, høylytt, irritert, ufornuftig økonomisk og søker avstand fremfor nærhet i forholdet. Mange gode grunner til å gjøre det slutt, men jeg er fortsatt veldig glad i henne og ønsker at vi skal klare å komme oss på rett kjøl igjen slik at det blir flere gode dager. Jeg får lav selvfølelse av dette, føler meg til dels ensom og utnyttet. Utnyttet fordi jeg stiller opp for stebarna både følelsesmessig, praktisk og økonomisk, mens stebarnas fedre nesten ikke involverer seg i egne barns liv. Likevel virker hun uinteressert i selve parforholdet vårt. 

Jeg har snakket med henne om dette flere ganger. Jeg har også spurt om hun har følelser for meg fortsatt og om hun bare ser på meg som en venn. Hun sier hun fortsatt har følelser, men at det ikke er det samme som da vi først møttes. Det er jo greit nok, fordi vi vi har vært sammen en stund og familielivet dominerer.

 

Noen som har vært i lignende situasjon som har tips, råd eller håp å gi meg? Hvordan kan jeg snakke med henne om hvordan denne avstanden preger meg?

Anonymkode: 03476...516

Ta en runde mer parterapi og si nøyaktig hvordan du har det, vær 100% ærlig. 

Anonymkode: e2343...13b

[AnonymBruker]

Mannefella, du er fanget i hennes edderkoppnett hvor hun bruker sin psykiske sykdom for alt det er verdt, når det passer henne.

Rigg for et samlivsbrudd og skap deg din egen lykke. For desto lenger du er i dette forholdet jo lenger tid trenger du på å bli frisk. 

Anonymkode: e0e7f...68e

[AnonymBruker]

Ville gått i terapi. Man er jo selvfølgelig ikke like nyforelsket etter så lang tid, men dette høres jo ikke ut som ett forhold. 

Anonymkode: c3f34...c56

[AnonymBruker]

Dersom hun ikke søker hjelp og ikke ønsker forandring har du et stort problem. Så lenge hun er oppegående og beregnelig, er det ingen grunn for at du skal godta oppførselen hennes. Den kan forklares, men ikke unnskyldes. Ikke engang psykiatrikere og psykologer mener dette er greit. Å finne seg i dette vil også bare øker stresset hennes fordi hun går inn i selvforakt - og forakt for deg. 
Du nevner i fleng trekk hun har som også kan gå utover barna. Av denne grunn MÅ dere søke hjelp. Å vokse opp i et slikt miljø er skadelig. 
Om stresset er situasjonsbetinget er det desto større grunn for å gripe inn. 
Du nevner også «fedrene» og kanskje valg tidligere i livet hennes preger dagens situasjon, men ingen trenger at du også går til grunne. Visse medisiner demper sexlysten, men her er det tydelig at hun mangler empati når hun ikke engang vil drøfte dette temaet. 
Å sitte konstant med mobilen er første steinen hun må snu om endring ønskes. 
Men så kan det være at hun endelig har funnet en som hun kan herse med og som gjør livet hennes perfekt🤷

Anonymkode: 39d90...ade

[AnonymBruker]

TS her…

 

Jeg setter pris på ærlige svar, og jeg er innstilt på å få til en endring. Om det er at jeg går, eller hun tilpasser seg noe - er jo uklart. Dere har helt sikkert rett i at det ikke blir bedre av seg sjøl.

At jeg lar henne holde på er til en viss grad sant, men det er noe med å gi og ta - velge sine kamper osv. Hun evner å være mor, men hun oppleves emosjonelt ustabil. Jeg prøver å tenke at det kan bli bedre, og at det er riktig å sitte rolig i båten.

Vi har en krevende periode foran oss nå, med mange planer. Økonomi tenker jeg litt på, men lar egentlig ikke det være det som skal avgjøre. Det er ikke tiden for ultimatum nå, men jeg kommer til å fortsette å ta det opp med henne. Hvis hun virker helt uinteressert og likegyldig, så er det ikke noe å kjempe for.

Anonymkode: 03476...516

[AnonymBruker]

Går det an at dere fortsetter familielivet som før men at dere ikke er sammen?

altså at dere bor sammen - kanskje i hver dere rom og at du gjør det tydelig for henne at alt romantikk er vekke, men at dere ivaretar et godt forhold og later som alt er greit for barnas del? 
 

 

Anonymkode: 4d66b...811

[Tvist]

Hvor gamle er barna, sånn omtrent? Er hun villig til å delta på samslivsterspi?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Går det an at dere fortsetter familielivet som før men at dere ikke er sammen?

altså at dere bor sammen - kanskje i hver dere rom og at du gjør det tydelig for henne at alt romantikk er vekke, men at dere ivaretar et godt forhold og later som alt er greit for barnas del? 
 

 

Anonymkode: 4d66b...811

Nei, det er ikke aktuelt for meg. Da ville det blitt å flytte ut for å samarbeide etter beste evne. Romantikken er ikke borte hos meg, det er henne som evt. mangler den.

Anonymkode: 03476...516

[AnonymBruker]

Tvist skrev (24 minutter siden):

Hvor gamle er barna, sånn omtrent? Er hun villig til å delta på samslivsterspi?

De spriker fra tenårene til barnehage, og det er mye «greier» med alle ungene. Jeg har spurt henne om parterapi, men hun vil ikke. Trur hun ikke vil fordi hun er klar over at hun vil komme dårlig ut av de samtalene.

Anonymkode: 03476...516

[AnonymBruker]

Du trenger ikke finne deg i dette lenger. Tre barn med tre ulike fedre virker noe ustødig i utgangspunktet.

Anonymkode: 17875...cf3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Du trenger ikke finne deg i dette lenger. Tre barn med tre ulike fedre virker noe ustødig i utgangspunktet.

Anonymkode: 17875...cf3

I høyeste grad.

Ts gjør deg selv den tjenesten med å avvikle forholder. Dette fortjener du rett og slett ikke, og på sikt vil livet ditt ble mye, mye bedre.

Anonymkode: 7e126...e32

[AnonymBruker]

Helt ærlig tenker jeg at du bør avslutte dette forholdet. Hvis du prøver å lese HI, og tenker at det er bestekompisen din som forteller deg dette. Hva ville du sagt til kompisen din?

Anonymkode: baf83...846

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

De spriker fra tenårene til barnehage, og det er mye «greier» med alle ungene. Jeg har spurt henne om parterapi, men hun vil ikke. Trur hun ikke vil fordi hun er klar over at hun vil komme dårlig ut av de samtalene.

Anonymkode: 03476...516

Dere har vært sammen i 8 år.

I 5 av disse 8 årene har hun vært slik som hun er nå.

Måten hun behandler deg på nærmer seg sterkt, om det ikke faktisk allerede er det, psykisk vold.

Måten hun sitter på mobilen hele tiden er skadelig for henne selv, det er skadelig for forholdet. Og ikke minst er det skadelig for barna hennes.

Jeg synes seriøst at du bør kontakte barnevernet, forklare situasjonen, at du er bekymret for barna når du flytter fra henne, da hun er så fraværende på mobilen og at hun er så ustabil.

Disse ungene, også ditt barn, blir skadet av en mor som er slik denne er. Da må du ta ansvar - og det kan du ikke gjøre om du fortsatt bor med henne.

Hun vil ikke i parterapi, og du sier at det trolig er fordi hun vet hun ikke vil komme godt ut av det. Men det betyr også at hun er fullstendig klar over at  hun er helt urimelig og at hun burde endre seg - men at hun enten ikke vil eller ikke tror hun kan.

Går hun til psykolog?

Jeg synes du skal snakke med henne, si at dette ikke kan fortsette lenger, at hvis  du skal gi henne en siste sjanse, da MÅ hun gjøre sin del. Det betyr å gå til psykolog for de problemene hun har, bli "avruset" fra mobilen, og hun må være villig til å gå i parterapi sammen med deg.

Om hun ikke er villig til noe av dette - kontakt barnevernet, be om et møte der, forklar situasjonen og understrek at du er alvorlig bekymret for barna hun har fra før, da hun pr i dag faktisk ikke har omsorgsevne god nok til å ha ansvar for ungene alene.

Enig med en over her som ba deg lese hovedinnlegget en gang til, men da med å tenke at det er skrevet av din bror eller beste kompis. Hva hadde du rådet ham til å gjøre i samme situasjon?

Anonymkode: a288d...97f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Vi har snart vært kjærester i 8 år. 3 barn, hvor jeg er stefar til to. Kjæresten sliter psykisk, og jeg føler jeg gir mye av meg selv men får lite igjen. Hun er mye stressa, og tilbringer mest tid på mobilen. Både på sofaen og i senga. Sier det å skulle ha sex bare stresser henne enda mer.

Vi har sex 2-3 ganger i året. Hun bare fnyser av meg og virker irritert når jeg tar initiativ. Det er gode grunner til stresset hennes, men det har vært sånn i 5 år nå. Jeg er ikke klar for å gjøre det slutt av den grunn, og hvis jeg hadde gjort det slutt, så ville det skapt enda mer stress for henne som jeg ikke vet hvordan hun ville taklet.

Vi er blitt den klassiske Familien AS. Hverdagslogistikk og organisering av hus, hjem og familie er alt det handler om. Hun er ofte irritert og klager mye på meg for småting.

Jeg føler det er viktig for ungene at jeg er den stabile bautaen som sørger for at familien henger sammen, og at jeg tåler samboerens humørsvingninger. Hvis jeg rakner, så vil ikke hun forstå hennes egen påvirkning på hvorfor jeg har det vanskelig.

Vi har gode dager innimellom, men hun er ofte sarkastisk, kontrollerende, sint, høylytt, irritert, ufornuftig økonomisk og søker avstand fremfor nærhet i forholdet. Mange gode grunner til å gjøre det slutt, men jeg er fortsatt veldig glad i henne og ønsker at vi skal klare å komme oss på rett kjøl igjen slik at det blir flere gode dager. Jeg får lav selvfølelse av dette, føler meg til dels ensom og utnyttet. Utnyttet fordi jeg stiller opp for stebarna både følelsesmessig, praktisk og økonomisk, mens stebarnas fedre nesten ikke involverer seg i egne barns liv. Likevel virker hun uinteressert i selve parforholdet vårt. 

Jeg har snakket med henne om dette flere ganger. Jeg har også spurt om hun har følelser for meg fortsatt og om hun bare ser på meg som en venn. Hun sier hun fortsatt har følelser, men at det ikke er det samme som da vi først møttes. Det er jo greit nok, fordi vi vi har vært sammen en stund og familielivet dominerer.

 

Noen som har vært i lignende situasjon som har tips, råd eller håp å gi meg? Hvordan kan jeg snakke med henne om hvordan denne avstanden preger meg?

Anonymkode: 03476...516

Er du glad i henne? 

Anonymkode: e2343...13b