Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og vellykkede forhold?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Eksplosjoner ut av "ingenting" der ingen av oss egentlig vet hva som startet krangelen etter en stund er veldig gjenkjennelig i mitt forhold også. Det er så slitsomt, for føles ut som at vi ikke blir ordentlig ferdig med ting, eller vi ikke kan identifisere triggerne.

Hva er PWB?

Jeg har allikevel ganske tro på par-terapi, selv om min mann ikke liker det. Da føler jeg i alle fall at jeg får delt min side av saken, og han blir 'tvunget' til å høre på, samt at han oppfører seg bedre siden det er en terapeut i rommet sammen med oss.

 

 

Takk til alle som har tatt seg tid til å svare og dele tanker. Denne tråden ble mye større enn jeg forventet da jeg skrev HI. Har forsåvidt også lyttet til boken "Stop walking on eggshells" som ble anbefalt; tusen takk! Skal høre en gang til! Anbefaler den videre til deg, du mann som er i forhold med EUPF kvinne (boken ligger på Storytel). Det var deilig å få noen konkrete tips og råd til hvordan man bl.a. skal forholde seg til raseri/sinne.

 

Mange av innleggene her gir meg håp. Vil bare si at jeg er skikkelig imponert over alle dere med diagnosen som har jobbet dere til bedring eller helt vekk fra diagnosen. Det krever sin mann/kvinne!

 

TS

Anonymkode: 21be7...0b4

 

I starten av dette forholdet ante jeg ingenting om borderline, og ikke hun heller, så jeg var fryktelig "naiv" sånn sett. Jeg trodde at om jeg bare endret meg litt, så ville ting bli bra, for det var jo så mye bra ellers.

Etter utbruddet hennes i går sendte hun plutselig et random bilde uten noe mer, og jeg visste ikke hva jeg skulle svare (hun sa mye stygt i går) og plutselig var det katastrofe igjen. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal håndtere ting lenger, hun tror hun bare kan "slette" ting, og jeg lurer på om hun faktisk ikke husker det selv heller. Noen ganger er det så ille at jeg synes det virker som en psykose, der hun lager sin egen virkelighet. Hun glemmer alle positive sider, og så snakker hun med meg igjen og blir genuint overrasket over at jeg er snill og hyggelig. Det er en utrolig rar ting.

PWB = Person with Borderline

Dette du kjenner igjen er også noe veldig spesielt, Jeg har aldri opplevd dette med noen andre, altså at ingen av oss egentlig vet hva som skjedde. I begynnelsen var det ekstremt forvirrende. Jeg kjenner meg også igjen i dette med å ikke bli ferdig med ting, og dette er delvis fordi hun ikke kan ta ansvar for det hun gjør og bare si unnskyld. Hun kan ringe meg etter å ha sagt ganske grusomme ting og truet med å finne noen andre etc. og late som at ingenting har skjedd, eller er stille og spør meg om jeg ikke har noe jeg vil si. Eller si navnet mitt med sin "snille" stemme på en kosete måte.

Jeg har "Stop Walking on Eggshells" selv om jeg ikke har kommet helt gjennom, og har sett en del på youtube (ligger noe bra innhold der). Jeg klarer fortsatt ikke å håndtere ting, og jeg er nok for snill og tilgivende. 

Jeg føler jeg gjør ting som i boken, men kommer liksom ingen vei med det. På en måte er det en fascinerende sykdom som har overrasket meg gang på gang, men som jeg skulle ønske jeg aldri hadde "oppdaget".

Hun er to personer, og den ene er fantastisk. Den andre er den mest egoistiske personen jeg vet om, med total mangel på selvinnsikt.

PS:

Det heter "borderline" fordi man tidligere plasserte denne mellom nevrose og psykose, og jeg kan virkelig forstå hvorfor. Noen ting virker virkelig nesten psykotiske. Jeg har flere eksempler på situasjoner der hun bokstavelig talt finner på sin egen virkelighet, og når jeg spør henne om det virkelig var det som skjedde, så ser hun oppriktig forvirret ut. Det er litt vanskelig å forklare og jeg vil ikke bli helt konkret her, men for de som har opplevd det er det nok gjenkjennbart.

Anonymkode: 6683d...959

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Etter utbruddet hennes i går sendte hun plutselig et random bilde uten noe mer, og jeg visste ikke hva jeg skulle svare (hun sa mye stygt i går) og plutselig var det katastrofe igjen. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal håndtere ting lenger, hun tror hun bare kan "slette" ting, og jeg lurer på om hun faktisk ikke husker det selv heller. Noen ganger er det så ille at jeg synes det virker som en psykose, der hun lager sin egen virkelighet. Hun glemmer alle positive sider, og så snakker hun med meg igjen og blir genuint overrasket over at jeg er snill og hyggelig. Det er en utrolig rar ting.

Dette høres helt ut som min mor, på mange måter. Hun blir sjokkert eller overrasket over at jeg bryr meg om henne og er snill, eller når jeg tilfeldigvis gjør det hun anser som snillt. Hun har sin egen virkelighet og er den beste løgneren og manipulator jeg vet om noen gang. Hun prøver ikke en gang å ha respekt eller anstendig forhold til meg. Det å få barn ble ikke som hun trodde, og det er min feil. Samtidig som at hun har noen å rakke ned på og ødelegge slik at hun alltid kan føle seg bedre enn. Hun har et sinnsykt selvbilde der hun ene dagen føler seg helt jævlig, andre dager tror hun det at folk vil hjelpe henne og gjøre ting for henne, for hennes takk og gunst. Det er sykt, litt sånn "nå kan du gå med søpla mi" feks. 

Anonymkode: cec1f...05b

[AnonymBruker]

Nå har det gått en måned siden jeg skrev innlegget. Jeg har flyttet på krisesenter fordi jeg ikke taklet det mer. Det har eskalert voldsomt den siste måneden, selv om han går i behandling og sier han bruker alle triksene han lærer. Nå etter at jeg har dratt sier han at han har fått en wake up call, at han forstår at han ikke har vært grei med meg og at jeg ikke har følt meg trygg når han kontrollerer og overvåker meg. Han sier han skal jobbe hardt for å få meg tilbake igjen, at det beste for han og meg er å være sammen. At han er helt ødelagt etter at jeg dro, ikke spiser eller sover, at han er redd for å skade seg selv eller gjøre andre dumme ting. Han sier han skal gå enda mer inn for å endre seg, bli en bedre person, at jeg er det beste som har hendt han og at han elsker meg mer enn noe annet. 

Allikevel vet jeg ikke om jeg skal tro på han når han sier at /denne gangen/ blir det annerledes. Jeg vet ikke om det bare er fine ord og han sier det fordi han er sjokket over at jeg dro, eller om det er noe sannhet i dette. Jeg har sagt vi må ha en god og lang pause fra hverandre der vi begge fokuserer på å bli bedre før vi i det hele tatt kan tenke på å flytte sammen igjen. Han har vansker med å akseptere dette, spør meg masse spørsmål om når det er og vil jeg skal sette en dato nærmest. 

Jeg føler meg så dratt i alle retninger. Skal jeg tro på dette? Er dette en del av lovebombingen jeg har lest om, for å få meg tilbake? Er det i det hele tatt mulig at han forandrer seg og at ting kan bli bra? 

Jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg skriver dette her, men det ble en slags oppdatering på hvordan forholdet vårt står akkurat nå i alle fall. 

TS 

Anonymkode: 21be7...0b4

[Iia]

Så bra du er på krisesenter. Der får du fred og ro, og flinke mennesker du kan prate med om situasjonen din. Det lureste er nok å gå ut av forholdet, men det tror jeg du selv vet, innerst inne. Det betyr ikke at det er lett. Mange går tilbake. Jeg håper du får det godt, uansettt hva du lander på.

[VioletAndPicea]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nå har det gått en måned siden jeg skrev innlegget. Jeg har flyttet på krisesenter fordi jeg ikke taklet det mer. Det har eskalert voldsomt den siste måneden, selv om han går i behandling og sier han bruker alle triksene han lærer. Nå etter at jeg har dratt sier han at han har fått en wake up call, at han forstår at han ikke har vært grei med meg og at jeg ikke har følt meg trygg når han kontrollerer og overvåker meg. Han sier han skal jobbe hardt for å få meg tilbake igjen, at det beste for han og meg er å være sammen. At han er helt ødelagt etter at jeg dro, ikke spiser eller sover, at han er redd for å skade seg selv eller gjøre andre dumme ting. Han sier han skal gå enda mer inn for å endre seg, bli en bedre person, at jeg er det beste som har hendt han og at han elsker meg mer enn noe annet. 

Allikevel vet jeg ikke om jeg skal tro på han når han sier at /denne gangen/ blir det annerledes. Jeg vet ikke om det bare er fine ord og han sier det fordi han er sjokket over at jeg dro, eller om det er noe sannhet i dette. Jeg har sagt vi må ha en god og lang pause fra hverandre der vi begge fokuserer på å bli bedre før vi i det hele tatt kan tenke på å flytte sammen igjen. Han har vansker med å akseptere dette, spør meg masse spørsmål om når det er og vil jeg skal sette en dato nærmest. 

Jeg føler meg så dratt i alle retninger. Skal jeg tro på dette? Er dette en del av lovebombingen jeg har lest om, for å få meg tilbake? Er det i det hele tatt mulig at han forandrer seg og at ting kan bli bra? 

Jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg skriver dette her, men det ble en slags oppdatering på hvordan forholdet vårt står akkurat nå i alle fall. 

TS 

Anonymkode: 21be7...0b4

Med mindre Han tar et dypdykk i sin egen psyke, så kommer ting ikke til å bli bedre for han. Om han faktisk har borderline så blir det jævlig tøft framover, men det lar seg gjøre. Traumeterapi hjalp meg så mye at jeg ikke trengte sinnemestring. Kognitiv atferdsterapi hjalp også etter en lang stund med traumeterapi. Jeg er ikke kristen, men velsigne min behandler som har lyttet og blant annet delt av sitt parforhold for å hjelpe meg med å bedre kommunisere med partneren min. Vedkommende hjalp meg også med å ta et oppgjør med min far så jeg slapp å projisere på partneren min. Livet er mye bedre for meg og vennene mine som har orket å stå i det og satt tydelige grenser for meg. Det er nok derfor jeg og partneren min har holdt sammen i 9 år. Jeg trodde jeg hadde NPD, men jeg har bare trekk av det ifølge behandlerne mine i perioder med stress eller når jeg blir tråkket på av en person og projiserer på en annen. Klarer man ikke å innse at man projiserer på feil person og få dårlig samvittighet, så er det noe som skurrer med de. Jeg har ADHD. Og jeg ble kasta på gulvet som baby.

virker som han er redd for å bli forlatt, så kanskje sørg for at noen andre vet om han sier fucka ting eller er voldelig. Du må ikke føle deg  tvunget til noe som helst av denne mannen, det var ikke du som ga han eupf. Bare sørg for at han har støtte i noen andre, som familie. Sørg for at du har noen å støtte deg til. Han kan si så mange lovord han vil, men det er nok best å ha litt avstand. Du kan være en distraksjon fra at han faktisk gjør jobben med å bli friskere.

For behandling så funket en ting, og det som fikk ballen til å rulle var at jeg måtte altså bare si alt til behandler; og siden jeg var så ærlig så ble behandler kjent med meg å hjalp meg å takle svingninger i selvbilde og svarthvittankemønstre. Nå har jeg selvtillit og ro nok til å for eksempel være på kg😝 så jeg er i "remission" som det heter. Mange av symptomene overlapper med kompleks ptsd. Men uansett om det er CPTSD eller eupf eller hva som helst som gjør at en har det helvetes jævlig og kaos, så har man et ansvar for å sørge for at man ikke tar det utover andre, det smitter bare.
 

Som en indirekte konsekvens av behandling så er jeg flinkere å forstå barn, fordi jeg innser hva jeg manglet, også ble jeg sint på foreldrene mine for hvor barnslige de har vært. Bitterheten har over 3 år blitt borte når jeg skjønte at foreldrene mine gjorde så godt de kunne med det de hadde, men jeg fant meg ikke lenger i at de skulle oppføre seg som de gjorde nær meg eller en person jeg var glad i som jeg unner en good time. Gravde i familiehistorien min og kom over litt av hvert dessverre. Vet om minst to pedofile familiemedlemmer på farssiden, og alkoholisme og schitzofreni på morssiden. Men foreldrene mine prøvde å være bedre. Dessverre har begge foreldrene mine trekk fra eupf og symptomer på depresjon/angst/OCD/dårlig sinnemestring. Mye trist blant forfedrene mine, men det forklarer det høye nivået nevrose. Og noe er altså genetisk, men hjernen er elastisk. Mantraet mitt de siste årene har vært "hjernen er elastisk". 

og det er vondt og man trenger støtte og lang behandlingstid så ikke alt kommer rasende. fysisk aktivitet, være sosial, gjøre noe nytt hver dag, bare den minste ting. Rydde masse, jeg har gjort meg en erfaring at mange med bpd har mange ting de ikke klarer kvitte seg med. Vet det ikke gjelder alle, men det er påfallende… 

jeg kan bare beskrive bpd som å ha masse stygge stemmer i hodet, flaue episoder og avvisning på repeat, masse lengsel etter kjærlighet, slippe cringe og ydmykelse. Ønske å bare sove fordi man døler seg så cringe og dum og skulle sagt ditt og datt, ocd rundt å gjøre det perfekt rundt den jeg liker.

å ha borderline er ikke noe man ber om. Man det mange med borderline er nødt til å lære er at en bare kan kontrollere seg selv, ikke andre. Det aller beste en kan gjøre for seg selv, og for en med bpd man er glad i og bekymret/redd for, er å være tydelig. Men er du redd for utagering burde du ha noen sammen med deg for støtte. Eller gjøre en person nær han obs på at du vil ha avstand. Da kommer han til å grine til dem, og enten splitte på deg og late som at du ikke eksisterer,eller innse at han virkelig skammer seg og ikke lenger kan leve på den måten,  oppsøke hjelp på DPS, legge kortene sine på bordet, så han får hjelp. 

[AnonymBruker]

Flott at du har kommet deg vekk. Det er vanlig at slike folk driver med hovering/lovebombing for å lure deg tilbake. Det er også vanlig at de prøver å manipulere deg med å true med selvmord eller selvskading. Og love gull og grønne skoger. Dette er bare tomme løfter. Så fort du har flyttet inn, så gidder de ikke å late som lenger, og det er tilbake til helvetet igjen. Og så er det selvsagt noen fine stunder, sånn at du klamrer deg til håpet om han har blitt snill. "Du har jo sett med egne øyne hvor snill han kan være. Hvis du bare gjør sånn og sånn, så blir han sikkert snill hele tiden, for det er jo" din feil" når han er slem!

Anonymkode: 9ba56...339