Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og vellykkede forhold?

[AnonymBruker]

Spør jo litt hvor han er, og om  han er bevist på det og ønsker og endre på det til noe positivt. Dessverre de dette fåtall. Og forholde seg til sånne mennesker både i et forhold og vennskap er utrolig krevende. Og man gir ofte mere e hva man får tilbake, man kan også oppleve og gi mye etter og la noen tråkke langt over sin egne grenser for hva som er akseptabelt. Jeg hadde en venninne, følte hun snakket til meg som jeg var kjæresten  hennes, måten hun snakket til meg på og dem lange manipulerende meldingene. Ingen forståelse for hvor grensene går. Ekstrem sjalu på andre venner. Hun selv utnevnte seg som min bestevenninne. Og vi måtte prate hver dag. Var alene med flere barn, og hun var mere krevende og trengte meg mere en mine egne barn. Kan ikke legge henne til Facebook, hun tok opp ting jeg hadde skrevet der. Si at jeg var med andre venner, så kunne hun lage et spetakkel ut fra det. Eller andre ting. Jeg kan ikke ta telefonen eller svare på meldinger fra henne, det går ikke an. Jeg har prøvd og kutte henne ut og div, men blir ikke 100 prosent kvitt henne. Men så lenge jeg ikke har henne på some, ikke svarer på telefon og sms går det til en viss grad. Dem få gangene jeg møter henne tilfeldig nå så har det gått greit.  Mulig hun her har flere diagnoser, men hun har sagt hun har den du nevner

Anonymkode: e6a65...676

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg er den gifte voksne damen med diagnosen. 

Nei, jeg har aldri krevd full åpenhet av noen av mine kjærester, eller min mann. Jeg har faktisk bedt min mann om å fjerne seg fra snapmap for da ender jeg med å stalke ufrivillig. 

Jeg har aldri gått gjennom vennelistene hans verken på fb, ig eller tiktok. 

Men fryktelig utrygg kan jeg bli ja. Og da kan spørre fryktelig mange ganger om han fortsatt er glad i meg. Jeg kan også få angst og søvnproblemer når jeg blir irrasjonelt redd for å bli forlatt. 

Blir jeg redd sier jeg i fra. Jeg er knallhard på å ikke ringe han om mine plager, melde han, ta det opp mens han er opptatt eller vekke han. Jeg sier i fra når det er rom for det. 

Selv om jeg har en personlighetsforstyrrelse er jeg ikke dum. Jeg vet når jeg er urimelig. Å kreve tilgang til min manns mobil er urimelig. Om det hadde vært smertefullt for meg hadde det vært mitt problem ene og alene. 

Det er sikkert mange som har dette behovet og det tyder på lite selvinnsikt. Kanskje din mann vil utvikle det i terapi? 

Det synes på meg som din mann har større problemer enn tilknytningsforstyrrelsen sin. På meg virker det som han har noen stygge trekk av narsissisme. Og det er jo mye mulig. 

Han bruker vold og overvåking. Han virker ikke å se hvilken skade han forvolder deg. 

Det er mye mulig det er synd i din mann og det er vel mulig han har traumer. Men må du ha et kjærlighetsforhold til han? Du har jo det ene livet ditt og det bruker du på en som er alvorlig psykisk syk? 

Jeg synes han høres skummel ut. 

Anonymkode: 3ba3b...8be

Men du er en av fåtall som er bevist og ønsker og jobbe med det, dessverre er veldig få der. Men synes du skal klappe deg selv på skuldra, fordi det må koste deg masse og klare selv og stå i det du gjør. Så det betyr ikke at det finnes noen der ute. Men mange durer i vei med sitt, uten tanke for hvordan det påvirker andre rundt seg. 

Anonymkode: e6a65...676

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Men du er en av fåtall som er bevist og ønsker og jobbe med det, dessverre er veldig få der. Men synes du skal klappe deg selv på skuldra, fordi det må koste deg masse og klare selv og stå i det du gjør. Så det betyr ikke at det finnes noen der ute. Men mange durer i vei med sitt, uten tanke for hvordan det påvirker andre rundt seg. 

Anonymkode: e6a65...676

Jeg vet ikke så mye om andre med en slik personlighetsforstyrrelse, men jeg tror det har mye å si at jeg er voksen, nærmere 50 år. 

Det tok lang tid før jeg ble klar over hva som var galt med meg og hvor jeg skulle be om hjelp. Nærmere 30 år tror jeg. Før det oppførte jeg meg ekstremt dårlig. 

Jeg hylte og skreik, slåss på byen, skadet meg selv med hensikt og slike ting. Helt forferdelig. Jeg ble anmeldt for vold flere ganger og jeg ble innlagt to. Jeg er sydd både her og der, på armer og bein, etter flere selvmordsforsøk. 

Jeg gikk ett år i terapi og lærte masse. Jeg holdt meg også singel i åresvis og levde også i sølibat - for å ikke ha forstyrrende relasjoner. 

Så etter en tiårs periode var jeg klar for et forhold. Og det går så bra det kan gå med mine forutsetninger. Det var tøft for mine følelser de første åra, nå går det ganske bra. Jeg kan få litt hjertebank når han kommer seint hjem fra byen, men det kan jo "friske" stresse med også. Eller jeg kan plutselig bli redd, enda han sitter helt i ro i stolen sin og ser en serie. Men jeg prøver å puste meg gjennom det til det går over. 

Min emosjonelle tilknytnings forstyrrelse kommer av at min mor misbrukte meg seksuelt som barn og at min far lot det skje. Det er bearbeidet nå. 

Men iallefall - jeg har gått fra å være et ufyselig menneske til ei godt voksen dame som liker å stelle med blomster og titte på fugkene. 

Nå skrev jeg ganske mye. Håper ts og andre fikk noe ut av det. 

 

Anonymkode: 3ba3b...8be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg vet ikke så mye om andre med en slik personlighetsforstyrrelse, men jeg tror det har mye å si at jeg er voksen, nærmere 50 år. 

Det tok lang tid før jeg ble klar over hva som var galt med meg og hvor jeg skulle be om hjelp. Nærmere 30 år tror jeg. Før det oppførte jeg meg ekstremt dårlig. 

Jeg hylte og skreik, slåss på byen, skadet meg selv med hensikt og slike ting. Helt forferdelig. Jeg ble anmeldt for vold flere ganger og jeg ble innlagt to. Jeg er sydd både her og der, på armer og bein, etter flere selvmordsforsøk. 

Jeg gikk ett år i terapi og lærte masse. Jeg holdt meg også singel i åresvis og levde også i sølibat - for å ikke ha forstyrrende relasjoner. 

Så etter en tiårs periode var jeg klar for et forhold. Og det går så bra det kan gå med mine forutsetninger. Det var tøft for mine følelser de første åra, nå går det ganske bra. Jeg kan få litt hjertebank når han kommer seint hjem fra byen, men det kan jo "friske" stresse med også. Eller jeg kan plutselig bli redd, enda han sitter helt i ro i stolen sin og ser en serie. Men jeg prøver å puste meg gjennom det til det går over. 

Min emosjonelle tilknytnings forstyrrelse kommer av at min mor misbrukte meg seksuelt som barn og at min far lot det skje. Det er bearbeidet nå. 

Men iallefall - jeg har gått fra å være et ufyselig menneske til ei godt voksen dame som liker å stelle med blomster og titte på fugkene. 

Nå skrev jeg ganske mye. Håper ts og andre fikk noe ut av det. 

 

Anonymkode: 3ba3b...8be

Takk for at du deler. Det står stor respekt av deg for alt du har måtte gå gjennom og all jobben du har gjort! All ære til deg!

Det var godt å lese litt av din historie. Det finnes håp, såfremt den med diagnosen har selvinnsikt og ønsker å ta tak i sine utfordringer.  Jeg håper min mann sin historie har den samme slutten som din.

 

TS

Anonymkode: 21be7...0b4

[AnonymBruker]

Jeg ble nylig kvitt diagnosen fordi jeg ikke lenger oppfyller alle krav etter INTENS terapi i to år. Jeg har gått i terapi i ti år, men først de to siste fant jeg noen som virkelig hjalp meg. Jeg er i forhold nå med en partner jeg stoler 100% på, i starten merket jeg at jeg testet han litt som jeg gjorde i alle tidligere forhold, men tok meg selv i det fordi gamle vaner er vonde og vende. Det krever selvinnsikt og disiplin, for det er en grusom og stygg sykdom jeg ikke unner noen. Jeg var ekstrem i tidligere forhold, kjempesyk, og saboterte og testet folk i hytt og pine. Var et forferdelig menneske egentlig, men jeg er ikke der nå lenger, så ja, det er mulig. Det vil alltid sitte en liten frykt i meg for å bli forlatt, men så fort jeg lærte at jeg har egne bein å stå på og at en annen person faktisk ikke kreves for at jeg er verdt noe, så var mye gjort. Det beste rådet jeg noensinne fikk var å finne identiteten min, "lage et liv for meg selv," altså at jeg hadde hobbyer og venner utenom partner, og gjorde noe som ga meg mestringsfølelse. Det er så viktig å lære seg at man er verdt noe. Jeg ønsker dere alt godt, håper det kan ordnes! 

Anonymkode: 8d2a5...c43

[AnonymBruker]

Har ikke lest annet enn HI. 
 

Vi har vært sammen i 17 år. Jeg har gått gjennom flere års behandling og er i dag frisk i den forstand at jeg når ikke diagnosekriteriene lenger  noe smårusk henger igjen, men jeg har god forståelse om meg selv og lever godt med det. Vi har det veldig bra sammen fortsatt 🥰 Jeg gikk i kombinert gruppeterapi og individterapi, med fokus på DBT og mentalisering. 
Jeg har fortsatt kontakt med en av de jeg gikk i gruppe med, hen er også fortsatt sammen med sin partner. Det er over ti år siden vi gikk i gruppe sammen 😊

Anonymkode: e66cd...83f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.8.2023 den 0.02):

Jeg er kvinne og har diagnosen. Jeg har gått i terapi og har "vokst" mye av meg. Men helt frisk blir jeg aldri. 

Min mann står i det. For jeg er grunnleggende snill, sier han, og plager mest meg selv. Jeg har aldri brukt vold, fysisk eller psykisk. Mot han. Men alle mine tidligere kjærester. 

Ingen har gått umerka ut av en relasjon med meg. Jeg har vært veldig psyk og det har vært og er veldig utmattende å være glad i meg. 

Jeg hadde ikke blitt sammen med meg. Aldri i verden. Jeg tar ekstremt stor plass. 

Din mann har brukt vold. Gå fra han. Ikke kast bort kjærligheten din på en mann som slår deg. Det virker på meg som han allerede har slitt deg ut siden du finner deg i det. 

 

Anonymkode: 3ba3b...8be

Jeg er "mannen" her (ikke her, men tilsvarende)

Hun plager seg selv mye mer enn meg, men himmel så slitsomt og travelt det er! Det skal virkelig ingenting til før det kokes opp et gigantisk "problem" av ingenting, eller at hun "føler" at jeg plutselig distanserer meg (om jeg f.eks. er litt opptatt en dag) og så ender det med at hun lager en reell katastrofe.

Det er skrekkelig å være sammen med noen som henne, men som deg så er hun god og snill, bare "sprø", så det er vanskelig å bli sint på henne.

Jeg kan dessverre ikke annet enn å anbefale alle å LØPE om de møter noen med EUPF, men det blir selvfølgelig mye mer vanskelig og komplisert om man rekker å bli glad i personen.

Aldri i verden om jeg involverer meg med noen som sliter sånn igjen frivillig, det er er et mareritt (men veldig fint når hun har normale perioder)

Det er virkelig som om det er to personer fanget i et hode, der den ene er et egoistisk lite barn som bare tenker på seg selv, og den andre er en supersøt og snill jente.

Anonymkode: 6683d...959

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.8.2023 den 23.29):

Jeg tror han er narsissist og «terapien» han går til gjør at det er «synd» på han. Dette bare utnytter han og lærer han mange nye uttrykk og unnskyldninger for den dusten han er. Løp, løp og kom det vekk mens det fortsatt er noe fysisk og psykisk igjen av deg.

Anonymkode: 5dd60...c1d

Du tror det ja. Du tror ikke psykologen som har diagnotisert han, og som skal behandle ham har mer innsikt og kompetanse enn deg selv? Ganske narsissistisk å tro man sitter på fasiten uten engang å kjenne vedkommende. 🙄

Anonymkode: 1170b...f64

[AnonymBruker]

Dette er en lærerik og interessant tråd, så takk for det! Har selv bare fulgt med fra sidelinje. Jeg lurer på, er det noen som kan fortelle litt mer om hvordan dere har jobbet sammen med partner, eller hjulpet partner med eupf, for å håndtere utfordringer knyttet til diagnosen? Har dere f.eks. vært involvert i partners terapi, har dere gått i parterapi, har dere gode tips til hvordan håndtere kriser når de oppstår?

Anonymkode: 50bb3...4d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dette er en lærerik og interessant tråd, så takk for det! Har selv bare fulgt med fra sidelinje. Jeg lurer på, er det noen som kan fortelle litt mer om hvordan dere har jobbet sammen med partner, eller hjulpet partner med eupf, for å håndtere utfordringer knyttet til diagnosen? Har dere f.eks. vært involvert i partners terapi, har dere gått i parterapi, har dere gode tips til hvordan håndtere kriser når de oppstår?

Anonymkode: 50bb3...4d5

Det jeg trenger aller mest i alle relasjoner er trygghet, stabilitet og forutsigbarhet fordi jeg blir MYE mer ustabil når disse tingene mangler. Jeg involverer ikke familie, venner eller kjærester i terapi og er helt uinteressert i spesialbehandling fordi jeg ikke alltid greier oppføre meg bra. Men jeg har veldig sansen for mennesker som er intelligent nok til å ikke ta ting så forbannet personlig når jeg blir sint, gir meg litt rom og tid til å roe meg ned og tilgir meg når jeg kommer å sier unnskyld og lar historie være historie.

Anonymkode: 59e49...fdd

[Hoppetipoppeti]

Jeg har nylig fått diagnosen selv, og har vært i forhold med min nåværende samboer i 10 år. Jeg blir veldig trist av å lese meldingene her om at man burde holde seg langt unna mennesker med BPD «spring i motsatt retning» - mentalitet. Jeg syns det er urovekkende at TS forteller om flere grove overtramp og tenker at det kan man ikke nødvendigvis legge på diagnosen.

Samtidig trenger mennesker med BPD trygghet over alt annet, det skal bare bittelitt til for at man blir utrygg i en relasjon. Min samboer trygget meg enormt mye i starten av forholdet, jeg var tydelig på at det var det jeg trengte og vi fant en måte å gjøre det på som fungerte for oss. Dette var lenge før jeg visste at jeg hadde en diagnose. Andre har reagert på dette da jeg fortalte det og sagt at det er et overtramp fra min side, og det kan godt hende det var det. Men jeg hadde aldri blitt trygg i relasjonen hvis ikke, og heldigvis for meg så ønsket han og være med meg like mye som jeg ønsket å være med han. 

For meg har det vært en lettelse å få denne diagnosen, jeg har slitt med depresjon, selvhat, selvskading, svart/hvit-tenking, impulsive avgjørelser og angst halve livet uten å få den hjelpen jeg har bedt om ved flere anlendinger, da jeg regnes som «svært oppegående». Volden soim har kommet med sinnet mitt har jeg i stor grad påført meg selv. Men jeg har også blitt så sint at jeg har ødelagt ting. 

Det viktigste for en med BPD å fungere er trygghet og stabile rammer. Fast jobb, rutiner, stabilitet i forholdet, vennskap og familie, fritidsaktiviteter og alt sånn som holder hodet på plass hjelper i allefall meg. Dersom han har alt dette og allerede utagerer såpass så høres det i allefall ut som et ganske alvorlig tilfelle og han må få mye hjelp. 

Jeg tenker uavhengig av diagnose skal man ikke bli i et forhold hvis man ikke er jevnt over lykkelig og har det bra. Min største frykt er at mine barn og samboer skal gå på eggeskall hjemme fordi jeg ikke alltid har kontroll på mine egne følelser.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg er "mannen" her (ikke her, men tilsvarende)

Hun plager seg selv mye mer enn meg, men himmel så slitsomt og travelt det er! Det skal virkelig ingenting til før det kokes opp et gigantisk "problem" av ingenting, eller at hun "føler" at jeg plutselig distanserer meg (om jeg f.eks. er litt opptatt en dag) og så ender det med at hun lager en reell katastrofe.

Det er skrekkelig å være sammen med noen som henne, men som deg så er hun god og snill, bare "sprø", så det er vanskelig å bli sint på henne.

Jeg kan dessverre ikke annet enn å anbefale alle å LØPE om de møter noen med EUPF, men det blir selvfølgelig mye mer vanskelig og komplisert om man rekker å bli glad i personen.

Aldri i verden om jeg involverer meg med noen som sliter sånn igjen frivillig, det er er et mareritt (men veldig fint når hun har normale perioder)

Det er virkelig som om det er to personer fanget i et hode, der den ene er et egoistisk lite barn som bare tenker på seg selv, og den andre er en supersøt og snill jente.

Anonymkode: 6683d...959

Du er ikke det. Du er ikke min mann og jeg er ikke dama di. 

Jeg lager ingen gigantiske problemer eller reele katastrofer. Ikke nå lengre. 

Jeg får angst. Inni meg. Jeg får søvnproblemer. Han sover så det merker ikke han. Jeg får ofte vondt i magen og det merker han om jeg ikke sprayer godlukt på do. Det hender også at jeg får migrene, men stort sett klarer jeg å sette sprøyta mi selv. Jeg kan gråte noen ganger, men hulker ikke. 

Ser du? Jeg har det vondt. Alle har det vondt i blant. Du også. 

Alle er ikke like. Og slik som jeg har fått behandling og vokst opp. Så du kan ikke si at folk må løpe. Folk kan muligens løpe om sykdommen er ubehandlet. 

Jeg skjønner du er sint og fortvilet. Kanskje du projiserer? Da synes jeg du kan løpe sjøl. Hun klarer seg uten deg og ganske sannsynlig bedre også. Det er jo relasjoner som gjør oss så ko-ko. 

En singel borderliner som er mest sammen med seg selv har det ganske godt. 

Anonymkode: 3ba3b...8be

[AnonymBruker]

Ikke få barn med han. Både fordi det vil medføre stress som gjør han verre, og fordi ingen barn skal vokse opp i et emosjonelt helvete. Du er nokså ødelagt av å ikke kunne slappe av, og du har hatt en stabil (?) oppvekst. Barn som vokser opp med helvete og himmel blir skadet 

Anonymkode: 02696...bc2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.8.2023 den 11.00):

Jeg har det men har ikke fått noen diagnose grunnet stigmaet det medfører.

Jeg var samboer en gang i 4 år og gift med barn en gang i 12 år.

Jeg var den som gikk i begge forholdene, den første fordi jeg ikke var klar for å gifte meg og få barn, som han ville, den andre gangen fordi han ble mitt "tredje" barn......

Jeg driver også med det svart-hvitt greiene, elsker den ene dagen, hater den andre dagen, og det er fryktelig slitsomt å ha det sånn.

MEN: Jeg har aldri vært voldelig, men sikkert forferdelig slitsom å være i hus med da man har utrolig lett for å bli stresset av triggere som andre kanskje ikke reagerer like sterkt på.

Men vold er aldri grunnet en diagnose, det må han ta ansvar for selv, så her bør du løøøøøøpe......

Jeg klarer ikke å få til et forhold fordi jeg stresser altfor mye i datingfasen, jeg blir for intens så fort vi begynner å ha sex, da knytter jeg meg mer enn andre og det blir bare stress.

Men jeg hadde aldri krevd innsyn i den andres mobil, dette er altfor invaderende, og igjen noe han må ta ansvar for selv.

For at jeg skal kunne takle et forhold må dog den andre personen være villig til å være åpen om alt, og vise meg at han er til å stole på, ikke bare ignorere eller forsvinne ved ubehageligheter, men stå i stormen......

Uheldigvis er det få slike menn over 40 år der ute, så jeg holder meg stort sett singel..... 😉 

Anonymkode: f7a22...8c5

Hm. Jeg sliter også med dette stressgreiene og sex gjør at jeg knytter meg veldig, jeg kan ikke ha random sex, jeg blir så knyttet. Jeg vil det ikke, det er ikke kjærlighet heller vel, jeg bare faller i det og blir der på en måte. 

Anonymkode: cec1f...05b

[AnonymBruker]

Tror kanskje at denne personlighetsforstyrrelse er det som tidligere ble kalt Psykopati. Og det har vel ofte blitt sett på som den verste av personlighetsforstyrrelsene. Nå er jeg ikke 100% sikker på dette. Men det sier seg selv at samliv ikke blir lett. Samliv er allerede ikke lett selv uten psykiske problemer hos en eller begge parter.

Anonymkode: 2750b...6e7

[Hoppetipoppeti]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Tror kanskje at denne personlighetsforstyrrelse er det som tidligere ble kalt Psykopati. Og det har vel ofte blitt sett på som den verste av personlighetsforstyrrelsene. Nå er jeg ikke 100% sikker på dette. Men det sier seg selv at samliv ikke blir lett. Samliv er allerede ikke lett selv uten psykiske problemer hos en eller begge parter.

Anonymkode: 2750b...6e7

Dette stemmer ikke. Du tenker på narsissistisk personlighets forstyrrelse. Du kan lese mer om de forskjellige personlighetsforstyrrelsene her https://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/personlighetsforstyrrelser/personlighetsforstyrrelser/

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Tror kanskje at denne personlighetsforstyrrelse er det som tidligere ble kalt Psykopati. Og det har vel ofte blitt sett på som den verste av personlighetsforstyrrelsene. Nå er jeg ikke 100% sikker på dette. Men det sier seg selv at samliv ikke blir lett. Samliv er allerede ikke lett selv uten psykiske problemer hos en eller begge parter.

Anonymkode: 2750b...6e7

Skjerp deg. Du må kunne koste på deg å ta et google-søk før du skriver et innlegg. Psykopati er dyssosial/antisosial personlighetsforstyrrelse. Vi som har Eupf er på ingen måte psykopater. Vi har både empati og (mye) følelser.

Anonymkode: 59e49...fdd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tror kanskje at denne personlighetsforstyrrelse er det som tidligere ble kalt Psykopati. Og det har vel ofte blitt sett på som den verste av personlighetsforstyrrelsene....

Anonymkode: 2750b...6e7

Nei, eupf ble tidligere kalt borderline. Og kalles ofte det fortsatt i USA:

https://sml.snl.no/borderline_personlighetsforstyrrelse

Anonymkode: 8a9c6...f01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nei, eupf ble tidligere kalt borderline. Og kalles ofte det fortsatt i USA:

https://sml.snl.no/borderline_personlighetsforstyrrelse

Anonymkode: 8a9c6...f01

Borderline, psykopat og narsissist er alle i samme kategori (cluster-B), så NOEN likhetstrekk har de.

Anonymkode: 9ba56...339

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Borderline, psykopat og narsissist er alle i samme kategori (cluster-B), så NOEN likhetstrekk har de.

Anonymkode: 9ba56...339

Det stemmer. 

Anonymkode: 8a9c6...f01