Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og vellykkede forhold?

[AnonymBruker]

Hei, 

Jeg håper egentlig det finnes noen der ute som har vært i langvarige forhold med en med EUPF som vil fortelle litt mer. Er det noen som har fått slike forhold til å fungere? Er det noen som har erfart at diagnosen bedrer seg ved behandling, og derav også forholdet? 

Jeg er gift med en som har fått diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Forholdet vårt har ikke vært/er ikke lett, jeg blir både elsket og hatet. Det har skjedd ting i forholdet som jeg har blitt skikkelig såret av. Jeg har flere ganger tenkt at hadde jeg hatt selvrespekt nok hadde jeg dratt for lenge siden. 

Allikevel kjenner jeg et stort håp for at vi skal få dette til å funke. Jeg elsker han, og i de gode stundene er vi dream-team. Han har såvidt startet i behandling, derav diagnosen. Jeg forsøker å sette meg inn i diagnosen hans slik at jeg kan støtte og forstå han best mulig, men det meste jeg finner når jeg leser på reddit osv. er folk som sier man bør komme seg langt vekk fra sånne forhold. 

Derfor spør jeg her - er det noen som har erfaringer fra forhold der en av partene har EUPF, og som holder ut? Der ting blir bedre? Kjenner jeg trenger å lese om de positive historiene også, hvis det finnes, for at jeg skal ha håp. 

Anonymkode: 21be7...0b4

[AnonymBruker]

Er ikke det noe man kan bli bedre av med terapi? Mener jeg har lest det. Da er han jo nå på vei.

Anonymkode: 373ee...31f

[AnonymBruker]

Hvis du er gift med han og du allerede ut i flere år (?) er det vel dumt å gi opp nå når han nettopp har begynt i behandling? Forstår det sånn at dere ikke har visst om diagnosen før nå. Da må det vel være en lettelse å ha fått en forklaring. Det at han har fått diagnosen og går i behandling gjør jo at det er mye håp

Anonymkode: 23725...462

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei, 

Jeg håper egentlig det finnes noen der ute som har vært i langvarige forhold med en med EUPF som vil fortelle litt mer. Er det noen som har fått slike forhold til å fungere? Er det noen som har erfart at diagnosen bedrer seg ved behandling, og derav også forholdet? 

Jeg er gift med en som har fått diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Forholdet vårt har ikke vært/er ikke lett, jeg blir både elsket og hatet. Det har skjedd ting i forholdet som jeg har blitt skikkelig såret av. Jeg har flere ganger tenkt at hadde jeg hatt selvrespekt nok hadde jeg dratt for lenge siden. 

Allikevel kjenner jeg et stort håp for at vi skal få dette til å funke. Jeg elsker han, og i de gode stundene er vi dream-team. Han har såvidt startet i behandling, derav diagnosen. Jeg forsøker å sette meg inn i diagnosen hans slik at jeg kan støtte og forstå han best mulig, men det meste jeg finner når jeg leser på reddit osv. er folk som sier man bør komme seg langt vekk fra sånne forhold. 

Derfor spør jeg her - er det noen som har erfaringer fra forhold der en av partene har EUPF, og som holder ut? Der ting blir bedre? Kjenner jeg trenger å lese om de positive historiene også, hvis det finnes, for at jeg skal ha håp. 

Anonymkode: 21be7...0b4

Nei, dessverre, har prøvd, det gikk ikke. Og jeg prøvde og prøvde, leste Bøker, gikk i terapi etc. til slutt gikk det ikke lenger. 

Anonymkode: 96a34...385

[ESFP]

Terapi kan hjelpe, men det tar mange år. Med riktig hjelp vil han oppleve en sakte og gradvis forbedring. Med alderen pleier det også å "brenne ut" litt. Veldig omdiskutert diagnose. Mange mener den ikke hører hjemme blant personlighetsforstyrrelser siden den kan behandles og det er mest en reaksjon på tidligere traumer. Når man får bearbeidet traumene og lært seg nye strategier blir det bedring. 

Det viktigste er at du har det bra og tenker på dine behov også, og at du ikke bruker all din energi på å forstå og støtte ham. Et forhold må komme med grenser og med to personer som jobber for forholdet. Er din mann voldelig og utagerende, er det ikke bra for deg, og det er kanskje best å gå. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei, 

Jeg håper egentlig det finnes noen der ute som har vært i langvarige forhold med en med EUPF som vil fortelle litt mer. Er det noen som har fått slike forhold til å fungere? Er det noen som har erfart at diagnosen bedrer seg ved behandling, og derav også forholdet? 

Jeg er gift med en som har fått diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Forholdet vårt har ikke vært/er ikke lett, jeg blir både elsket og hatet. Det har skjedd ting i forholdet som jeg har blitt skikkelig såret av. Jeg har flere ganger tenkt at hadde jeg hatt selvrespekt nok hadde jeg dratt for lenge siden. 

Allikevel kjenner jeg et stort håp for at vi skal få dette til å funke. Jeg elsker han, og i de gode stundene er vi dream-team. Han har såvidt startet i behandling, derav diagnosen. Jeg forsøker å sette meg inn i diagnosen hans slik at jeg kan støtte og forstå han best mulig, men det meste jeg finner når jeg leser på reddit osv. er folk som sier man bør komme seg langt vekk fra sånne forhold. 

Derfor spør jeg her - er det noen som har erfaringer fra forhold der en av partene har EUPF, og som holder ut? Der ting blir bedre? Kjenner jeg trenger å lese om de positive historiene også, hvis det finnes, for at jeg skal ha håp. 

Anonymkode: 21be7...0b4

Jeg har borderline og var ikke diagnostisert når jeg gifta meg med mannen min. Det var kaotisk i begynnelsen, men jeg ville virkelig bli bedre og prøvde alt av terapi. Ble mye bedre, men det tar mye tid og arbeid. Begge må være villige. 

Anonymkode: 2c25f...387

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, alle sammen! 

Merker at jeg vil holde håpet oppe, og derfor prøver å søke etter en motvekt til alt jeg leser på nett. For som sagt, vi har det veldig fint når ting er bra! 

 

ESFP skrev (15 minutter siden):

Det viktigste er at du har det bra og tenker på dine behov også, og at du ikke bruker all din energi på å forstå og støtte ham. Et forhold må komme med grenser og med to personer som jobber for forholdet. Er din mann voldelig og utagerende, er det ikke bra for deg, og det er kanskje best å gå. 

 

Han har hatt et voldsomt raseri, vært utagerende og ved enkelte (få) hendelser vært voldelig. Det han sier nå er at han føler det er befriende å vite at han ikke er en voldelig person, men at han har en diagnose. Jeg tenker det er veldig positivt at han nå har startet behandling, og ser at han er motivert. Det gir meg håp. Men dette med grenser har alltid vært vanskelig for meg, noe som sikkert er grunnen for at vi er der vi er nå. 

Hvis ting kan blir bedre, og han kan endre seg, tenker jeg det vil være verdt å prøve mer fra min side. Derfor søker jeg historier fra folk som har fått det til! Men det er såklart viktig det du sier, at jeg også tar vare på meg selv. 

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg har borderline og var ikke diagnostisert når jeg gifta meg med mannen min. Det var kaotisk i begynnelsen, men jeg ville virkelig bli bedre og prøvde alt av terapi. Ble mye bedre, men det tar mye tid og arbeid. Begge må være villige. 

Anonymkode: 2c25f...387

Tusen takk, dette gir meg håp. Vil du dele hva slags terapi som fungerte i ditt tilfelle? Han går i individuell-terapi og vi går sammen i par-terapi. 

 

TS 

Anonymkode: 21be7...0b4

[ESFP]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

.....

Han har hatt et voldsomt raseri, vært utagerende og ved enkelte (få) hendelser vært voldelig. Det han sier nå er at han føler det er befriende å vite at han ikke er en voldelig person, men at han har en diagnose. Jeg tenker det er veldig positivt at han nå har startet behandling, og ser at han er motivert. Det gir meg håp. Men dette med grenser har alltid vært vanskelig for meg, noe som sikkert er grunnen for at vi er der vi er nå. 

...

TS 

Anonymkode: 21be7...0b4

En del av det å bli bedre er å kunne ta ansvar for egne handlinger. Det han sier er bare tull. Han kan ikke si at han har en diagnose og derfor ikke er voldelig. Hvis han har et voldsomt raseri, er utagerende og voldelig, er han det selv om har en diagnose. 

Problemet om han virkelig skal hele er at han mest sannsynlig vil miste interessen for deg dersom du ikke heler også. Du må lære deg grensesetting og finne din egen verdi. 

[Motelvibes]

Spør eksene hans hvordan de har det etter hans «behandling»…

[AnonymBruker]

Jeg har en datter som har det. Hun har selv oppsøkt hjelp i ung alder. Hun er i et forhold nå. Hun går på en sånn gruppeterapi, og det virker jo som det går bedre. Hun har et veldig avslappet forhold til samboeren sin, og de to har det veldig fint sammen. Men hun kan bli forbanna, og stressa over ting...og da er hun ikke veldig trivelig å være rundt.

Jeg håper jo at hun både modnes og får behandling til å komme seg videre. Det er vondt at hun har det slik. Jeg er vel litt redd for at samboeren hennes ikke setter ned foten ofte nok. Han er verdens snilleste, og jeg tenker vel kanskje at det kan bli litt for snilt. ...men ja..

Anonymkode: a7414...727

[AnonymBruker]

Tusen takk alle sammen. Her var det mye til ettertanke. Skjønner jeg har en del healing å gjøre jeg også, ja. Og en del tenking og refleksjon rundt veien videre. 

 

TS 

Anonymkode: 21be7...0b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk, dette gir meg håp. Vil du dele hva slags terapi som fungerte i ditt tilfelle? Han går i individuell-terapi og vi går sammen i par-terapi. 

 

TS 

Anonymkode: 21be7...0b4

Jeg gikk i gruppeterapi og individuell-terapi. Det var en MBT-gruppe, og en annen type gruppeterapi hvor vi delte og snakket sammen om hva som helst. 

Det hjalp meg en del, og jeg er utskrevet, men har fortsatt mye å gjøre og jobbe med. Men, terapi er en god start 👍

Husk å ta vare på deg selv og pass på din egen psykiske helse  

Anonymkode: 2c25f...387

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne og har diagnosen. Jeg har gått i terapi og har "vokst" mye av meg. Men helt frisk blir jeg aldri. 

Min mann står i det. For jeg er grunnleggende snill, sier han, og plager mest meg selv. Jeg har aldri brukt vold, fysisk eller psykisk. Mot han. Men alle mine tidligere kjærester. 

Ingen har gått umerka ut av en relasjon med meg. Jeg har vært veldig psyk og det har vært og er veldig utmattende å være glad i meg. 

Jeg hadde ikke blitt sammen med meg. Aldri i verden. Jeg tar ekstremt stor plass. 

Din mann har brukt vold. Gå fra han. Ikke kast bort kjærligheten din på en mann som slår deg. Det virker på meg som han allerede har slitt deg ut siden du finner deg i det. 

 

Anonymkode: 3ba3b...8be

[AnonymBruker]

Vil vel ikke si jeg egentlig finner meg i det. Grunnen for at han startet med behandling var nettopp fordi jeg sa at jeg ikke finner meg i å bli behandlet slik. Men ja, jeg er ganske sliten, etter flere år som føles som en berg-og -dalbane. 

 

Kan jeg spørre, dere med diagnosen. Vil dere si det er vanlig/normalt å kreve full åpenhet i forholdet? For deres trygghet? Han blir ekstremt lei seg av at jeg ikke ønsker at han har tilgang på min mobil. Jeg har satt ned foten, etter at jeg fant ut at han sjekker mobilen min mens jeg sover, bl.a. leser notatene mine der jeg skriver personlige ting. Han sier han gjør det fordi han er altfor glad i meg til å miste meg, og han ønsker at vi skal være et par som er fullstendig åpen med hverandre. Jeg synes ikke det er innafor, og har byttet passord på mobilen min. Nå gir han meg verdens største skyldfølelse fordi jeg ikke er "åpen og ærlig" med han. Er denne åpenheten (inngripen i privatliv, slik jeg opplever det) sært viktig for tryggheten til den med en slik personlighetsforstyrrelse? Håper ikke dette oppfattes som frekt, jeg prøver bare fortstå.

 

TS

Anonymkode: 21be7...0b4

[AnonymBruker]

Aldri bruk en eneste dag med en voldelig mann.

Anonymkode: 4357f...cf5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

...Kan jeg spørre, dere med diagnosen. Vil dere si det er vanlig/normalt å kreve full åpenhet i forholdet? For deres trygghet? Han blir ekstremt lei seg av at jeg ikke ønsker at han har tilgang på min mobil. Jeg har satt ned foten, etter at jeg fant ut at han sjekker mobilen min mens jeg sover, bl.a. leser notatene mine der jeg skriver personlige ting. Han sier han gjør det fordi han er altfor glad i meg til å miste meg, og han ønsker at vi skal være et par som er fullstendig åpen med hverandre. Jeg synes ikke det er innafor, og har byttet passord på mobilen min. Nå gir han meg verdens største skyldfølelse fordi jeg ikke er "åpen og ærlig" med han. Er denne åpenheten (inngripen i privatliv, slik jeg opplever det) sært viktig for tryggheten til den med en slik personlighetsforstyrrelse? Håper ikke dette oppfattes som frekt, jeg prøver bare fortstå.

TS

Anonymkode: 21be7...0b4

Ingen skal finne seg i å bli overvåket! Tvert imot, du må sikre telefon og andre ting veldig godt så han ikke kan invadere deg enda mer. Han klarer mest sannsynligvis ikke å styre seg så han må hindres fysisk i dette. 

Anonymkode: 8a9c6...f01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Vil vel ikke si jeg egentlig finner meg i det. Grunnen for at han startet med behandling var nettopp fordi jeg sa at jeg ikke finner meg i å bli behandlet slik. Men ja, jeg er ganske sliten, etter flere år som føles som en berg-og -dalbane. 

 

Kan jeg spørre, dere med diagnosen. Vil dere si det er vanlig/normalt å kreve full åpenhet i forholdet? For deres trygghet? Han blir ekstremt lei seg av at jeg ikke ønsker at han har tilgang på min mobil. Jeg har satt ned foten, etter at jeg fant ut at han sjekker mobilen min mens jeg sover, bl.a. leser notatene mine der jeg skriver personlige ting. Han sier han gjør det fordi han er altfor glad i meg til å miste meg, og han ønsker at vi skal være et par som er fullstendig åpen med hverandre. Jeg synes ikke det er innafor, og har byttet passord på mobilen min. Nå gir han meg verdens største skyldfølelse fordi jeg ikke er "åpen og ærlig" med han. Er denne åpenheten (inngripen i privatliv, slik jeg opplever det) sært viktig for tryggheten til den med en slik personlighetsforstyrrelse? Håper ikke dette oppfattes som frekt, jeg prøver bare fortstå.

 

TS

Anonymkode: 21be7...0b4

Jeg eupf. At han er sykelig sjalu og kontrollerende har ingenting! Med diagnosen å gjøre. Jeg har aldri bedt om og vile aldri akseptert at andre gikk inn på min telefon, nettbrett, pc, bank, helsenorge, altinn osv. Ta det opp i terapien om dere går i parterapi også.

Anonymkode: 59e49...fdd

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker said:

Vil vel ikke si jeg egentlig finner meg i det. Grunnen for at han startet med behandling var nettopp fordi jeg sa at jeg ikke finner meg i å bli behandlet slik. Men ja, jeg er ganske sliten, etter flere år som føles som en berg-og -dalbane. 

 

Kan jeg spørre, dere med diagnosen. Vil dere si det er vanlig/normalt å kreve full åpenhet i forholdet? For deres trygghet? Han blir ekstremt lei seg av at jeg ikke ønsker at han har tilgang på min mobil. Jeg har satt ned foten, etter at jeg fant ut at han sjekker mobilen min mens jeg sover, bl.a. leser notatene mine der jeg skriver personlige ting. Han sier han gjør det fordi han er altfor glad i meg til å miste meg, og han ønsker at vi skal være et par som er fullstendig åpen med hverandre. Jeg synes ikke det er innafor, og har byttet passord på mobilen min. Nå gir han meg verdens største skyldfølelse fordi jeg ikke er "åpen og ærlig" med han. Er denne åpenheten (inngripen i privatliv, slik jeg opplever det) sært viktig for tryggheten til den med en slik personlighetsforstyrrelse? Håper ikke dette oppfattes som frekt, jeg prøver bare fortstå.

 

TS

Anonymkode: 21be7...0b4

Etter å ha lest igjennom postene dine, begynner jeg å tenke at du trenger terapi like mye som han!

Det virker som om at du har akseptert emosjonelt misbruk, vold, manipulasjon og overvåking. 
 

Jeg lever også i en relasjon med en mann som har store utfordringer (både avhengighet og ulike diagnoser), men jeg hadde aldri klart det om jeg ikke hadde hatt en strategi på hvordan jeg skal beskytte meg selv og sette grenser og et nettverk jeg deler opplevelsene mine med, sånn at jeg får et mer riktig perspektiv på hva som er «rimelig». Er man i et forhold over tid, blir man ofte litt blind på hva som egentlig er greit og ikke og hva som egentlig er et balansert sunt forhold. Det skjer med alle, men spesielt de som er i svært usunne relasjoner. 
 

Igjennom terapi kan du lære å lytte til egne følelser og behov og å forstå hva du trenger for at du selv skal kunne ha det bra. 
 

Ta vare på deg selv først, så mannen din. 
 

Jeg tror dere egentlig kan ha godt av en pause. Jeg gjetter på at du hadde oppdaget at du egentlig har det mye bedre uten han. 

Anonymkode: 4fa7c...c08

[AnonymBruker]

En voldelig og sykelig sjalu mann (eller kvinne) er fortsatt voldelig og sykelig sjalu selv om han har en diagnose. Akkurat som en voldelig psykopat er voldelig selv om han er psykopat.

Flott at han får behandling. Det er uansett ikke lurt å være sammen med en som er voldelig og sykelig sjalu. Det er skadelig for deg, selv om han i følge seg selv har fått papirer på det fra DPS at han ikke kan noe for det.

Anonymkode: 9ba56...339

[ESFP]

Det er vel forholdsvis vanlig at en med den diagnosen vil ønske full tilgang til telefon. Hans største frykt et vel å bli forlatt, og den frykten er nok større en vi uten diagnosen kan forstå. Han ønsker kontroll på din telefon for å slippe å kjenne på den frykten. Men som voksen, så må han lære å akseptere dine grenser. Han kan bruke terapien til å lære håndtere dette.