Tanker om mammarollen

[AnonymBruker]

Et lite hjertesukk. Førstegangsmor her, og en førstegangsmor uten erfaring med babyer. Jeg føler meg flau over hva slags forventninger jeg hadde, hvor lett jeg tok på rollen som mor og hvor annerledes tilværelsen ble.

Hadde jeg enda hatt litt erfaring og dermed en feeling med hva jeg gikk til. Har verdens flotteste barn, men jeg hadde jo trodd livet skulle bli fantastisk, og det ble det ikke. Det suger, men barnet veier jo opp for at livet suger.

Har reflektert en god del fordi det har vært så vondt å føle seg så til de grader skuffet. Jeg tror mye kommer av sosiale medier og mangel på mennesker rundt meg som kunne vise meg realiteten. Jeg er enebarn, så tante er jeg ikke. Mine foreldre og svigerforeldre bor langt fra oss. Ingen venner har fått barn enda heller. Det som farget mine forventinger var bilder postet av noen bekjente. Hun ene viser stadig livet på trening der hun stolt viser frem et liv fylt av trening, hvor fit hun er, nye highlights etc. Flere klassevenner fra barneårene fikk barn etter barn og lurte på når jeg hadde tenkt til å få barn. Det har utelukkende vært vist frem som lykke, og hvis enkelte klagde litt i kantinen på jobb ovet spedbarnslivet, var det vittig med glimt i øyet, som om de egentlig ikke slet den smule. 

Alle overøste meg med gratulasjoner og varme ord da jeg ble gravid av de med barn fra før. 

Jeg er veldig glad i barnet, men det er noe totalt annerledes enn jeg kunne forestille meg. Det er brutalt og utmattende. 

 

Anonymkode: 96d7b...1f6

[AnonymBruker]

Ikke få barn...

Anonymkode: 60930...238

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ikke få barn...

Anonymkode: 60930...238

Joda, få barn hvis man ønsker det:)

Dette hjelper ikke TS, men jeg hadde en omvendt opplevelse av mammarollen. Jeg var veldig forberedt på at baby/småbarnsfasen skulle være skikkelig krevende og drit (etter alt jeg har lest her inne bl.a.), men jeg opplevde å få en euforisk lykkefølelse og svevde på en sky. Ble overrasket den veien. Tror det handler veldig mye om hva slags forventninger man har før men får barn.

Trist å lese om opplevelse din, TS🤍 Hvor gammel er babyen din? Kan det være snakk om en uoppdaget fødselsdepresjon?

Anonymkode: ca779...88a

[AnonymBruker]

Vi er litt i to forskjellige ytterpunkter, men jeg velger å dele mine tanker uansett: Jeg syns mammarollen, mammahjertet, mammakos og alt mamma-relatert var bare oppskrytt. For meg var de som ropte høyest om det, de mest slitsomme og de som slet mest også uten at de så det helt selv. Som om de klamret seg fast til at å være mamma var det de viet livet sitt til fra nå av. For meg var bare en naturlig del av livet, som vi bestemte oss for. Ikke noe jeg måtte ha. Ikke noe jeg har gått rundt og tenkt mye på at jeg skulle ha. Ikke meningen med livet. Ingen slike tanker. Jeg syns det er fantastisk og litt magisk til tider, men for meg er det ikke den altoppslukende, altomfattende og alt i livet følelsen mange har. På godt og vondt. Jeg syns heller ikke det var så utrolig slitsomt, kjipt eller hva enn, men jeg tok det for hva det var til å begynne med, helt realistisk, med alt fra søvnløse netter til mye gråt. «Dette er nå. Her er vi. Nuet». Hundre ganger har jeg hørt «Bare vent» om alt mulig. Så slitsomt det må være å gå rundt og vente på kjipe ting. Det har alltid, og er fremdeles, veldig mye urealistiske tanker om hva det er å få barn. Jeg tror mange blir veldig skuffa, hvis man går rundt med en følelse av mammalivet skal bli det ene eller det andre. Særlig om man tror det skal bli utelukkende positivt, man skal forelske seg på fødestua og at NÅ blir livet endret for alltid til det største som skjer deg. 

Anonymkode: 22d24...21b

[AnonymBruker]

Jeg ble også overrasket over hvor ekstremt overveldende livet som mamma ble. Jeg hadde på en måte regner med at det ble slitsomt, men jeg hadde ikke med i beregningen hvor ekstremt lite tid jeg fikk til meg selv. Jeg har en del interesser jeg liker å bruke mye tid på, så var tungt å måtte legge fra meg alt «mitt». 

Men, så får man så uendelig mye mer igjen! Vet ikke hvor gammel barnet ditt er, men min er snart 1 nå og han har en mye mer fast rytme, samt at vi nå har en helt annen kommunikasjon. Nå er han liksom sin egen lille person og alt er mer gøy! Det hjalp veldig! 🥰

Anonymkode: 6e1e8...5ff

[AnonymBruker]

Jeg fant faktisk mer lykke/mening i livet ved å leve for noe annet enn meg selv (aka barnet mitt). Men jeg har vært mye med barn og tenkte vel generelt at det kom til å være dødsslitsomt.

I din situasjon ville jeg kjøpt boka til Julie Valsø♥️

Anonymkode: d644f...a4c

[AnonymBruker]

Jeg er glad for at venninnene mine ikke rosemalte babytiden. For meg har alt gått bedre enn det jeg trodde, så jeg er positivt overrasket. Hvor gammel er babyen? Ting faller på plass, vi vokser i rollen som forelder. Det blir bedre! 

Anonymkode: 64697...5cd

[AnonymBruker]

Jeg skulle også ønske at noen fortalte meg litt mer om hvordan det er å være mamma. Jeg har en på 4,5 år nå og ting faller liksom aldri på plass. Jeg er utslitt og lei meg hver dag.

Anonymkode: a15b5...719

[AnonymBruker]

Jeg tenker i hvert fall at ingen av oss kan fortelle noen andre hvordan foreldrelivet er, for et vil variere så veldig. Og det er utallige faktorer som spiller inn. 

Vi bør spørre hvordan har du det, når vi snakker med en mor i permisjon med baby. Ikke si, ah, det er en slitsom tid, og bare vent til han begynner å gå!" eller "ååå, du er midt i den nydeligste tiden, nyyyyt det!". 

Jeg hørte mye om hvor slitsomt det var, hvor bundet en følte seg og hvor trøtt og sliten en ble som småbarnsmor. Sikkert delvis fordi vi var ufrivillig barnløse i flere år og folk ville trøste og delvis fordi mange i akkurat min omgangskrets opplevde det sånn. Og litt fordi jeg leste på KG, hvor en ofte skriver og spør om råd når livet er tøft og ikke like ofte når alt er greit. Sosiale medier følger jeg ikke så godt med på, så jeg fikk ikke med meg idyllen som kan fremstilles der. Og jeg syns babytiden var nydelig, kjente meg ikke sliten. Av mange grunner, jeg lengtet i så mange år, har alltid ønsket meg barn, har erfaring med barn fra før, fikk rolige babyer uten plager, er frisk selv, har det bra ellers i livet osv. 

Anonymkode: 20b10...b3f

[AnonymBruker]

For meg var det også mye tøffere å bli mamma enn jeg hadde forestilt meg, så jeg skjønner godt hva du mener ❤️

Håper disse kan være til litt trøst:

https://www.instagram.com/p/CvZ5e46A9xC/

https://www.mother.ly/life/when-does-motherhood-get-easier/

Anonymkode: 605fd...f1a

[AnonymBruker]

Men dere som etterlyser advarsler, hadde dere hørt etter..sånn egentlig? 

Folk flest leser som regel mer av det de allerede tror på, dvs babylykke og en pludrende velfungerende unge.

Anonymkode: 666fb...d99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men dere som etterlyser advarsler, hadde dere hørt etter..sånn egentlig? 

Folk flest leser som regel mer av det de allerede tror på, dvs babylykke og en pludrende velfungerende unge.

Anonymkode: 666fb...d99

Det er også et godt spørsmål. Kanskje alle som ts møtte hadde det nettopp fint med det, mens hun opplever det annerledes? Vi er alle ulike. 

Anonymkode: 22d24...21b

[AnonymBruker]

Jeg tenkte på det her om dagen. Jeg hadde småbrødre, og en mor som jobbet kveldsvakter, og en litt lat far. Slik at jeg ofte tok meg av mine brødre. Jeg skiftet bleie, og pusset tennene, lekte med dem, sang for dem og fikk dem til å sove. Det var liksom normalt det. Jeg var eldste i en vei med mange nybygg og mange unger. Så jeg satt barnevakt hele tiden når jeg ikke passet egne brødre. haha....

Så ble jeg mor i begynnelsen av 20 årene, da jeg var student. Det var ikke helt planlagt. Men jeg hadde vel ikke så mange forventninger, og ingen store bekymringer heller. Jeg visste jo hva småbarn var, og så var det jo spesielt å få mitt eget. Det var jo stas. Men jeg er veldig flink med både babyer og småbarn. Jeg opplevde det vel ikke som spesielt vanskelig. Det vanskeligeste var jo at jeg var student og hadde dårlig råd. Men det var heller liksom ikke et problem..Jeg lurer på om jeg var for ung til å se problemer? Ikke vet jeg...men mine venner som fikk barn senere har klaget mye på at jeg fikk det til å se lett ut. 

Jeg hadde kanskje enkle barn, men jeg tror også at jeg hadde erfaring.

Anonymkode: d03bf...57a

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke noen veldig store forventninger den ene eller andre veien - hadde lite erfaring med barn, og hadde kkke hatt barneønske så lenge. Men jeg syns det er fryktelig tøft. Men det spørs så utrolig på babyen, det er fascinerende å se i barselgruppa hvor ulike de er. For meg er det helt surrealistisk at noen unger bare kan legges i en vogn så sovner de 😦 Jeg hadde en del planer for permisjonen, men har ikke tid til å gjøre noe som helst annet enn å ta meg av baby. 

Anonymkode: 383b8...115

[AnonymBruker]

Nå har jeg en 12-åring og er heldigvis ferdig med småbarnstida, men anbefaler boka "Bare vent" av Tegnehanne og "Mammasjokket" av Helena Brodtkorb ☺️ 

Det finnes mye god litteratur der ute nå, både med glimt i øyet og uten, om hvor tøft det er å få barn. 

Anonymkode: f4f82...520

[AnonymBruker]

Fowl Language har et herlig skråblikk på dette ☺️

Anonymkode: f4f82...520

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Jeg tenkte på det her om dagen. Jeg hadde småbrødre, og en mor som jobbet kveldsvakter, og en litt lat far. Slik at jeg ofte tok meg av mine brødre. Jeg skiftet bleie, og pusset tennene, lekte med dem, sang for dem og fikk dem til å sove. Det var liksom normalt det. Jeg var eldste i en vei med mange nybygg og mange unger. Så jeg satt barnevakt hele tiden når jeg ikke passet egne brødre. haha....

Så ble jeg mor i begynnelsen av 20 årene, da jeg var student. Det var ikke helt planlagt. Men jeg hadde vel ikke så mange forventninger, og ingen store bekymringer heller. Jeg visste jo hva småbarn var, og så var det jo spesielt å få mitt eget. Det var jo stas. Men jeg er veldig flink med både babyer og småbarn. Jeg opplevde det vel ikke som spesielt vanskelig. Det vanskeligeste var jo at jeg var student og hadde dårlig råd. Men det var heller liksom ikke et problem..Jeg lurer på om jeg var for ung til å se problemer? Ikke vet jeg...men mine venner som fikk barn senere har klaget mye på at jeg fikk det til å se lett ut. 

Jeg hadde kanskje enkle barn, men jeg tror også at jeg hadde erfaring.

Anonymkode: d03bf...57a

Det er vel ikke egentlig det å skifte bleie og synge for babyen som er slitsomt, men det å miste all egentid. Å ikke kunne gå på do når man vil, dusje når man vil, sjekke mobilen og svare på meldinger når man vil, spise når man vil, osv. det å ha null tid man har kontroll over selv. Dag etter dag. Og det får man jo egentlig ikke noe erfaring med før man sitter der med sin egen baby, uansett hvor mye erfaring man har som barnevakt. 

Jeg hadde også null erfaring med barn, men heller nesten ingen venner med barn og ingen som fortalte meg noe om hvordan det var. Utenom mannlige kolleger som kom fryktelig tidlig på kontoret for å få «fri» og også rekke henting i barnehagen på ettermiddagen. Så jeg forventet svært lite, og ble egentlig positivt overrasket i stedet over hvor lite jeg misliker det 😂 Noen ganger sier jeg noe om hvordan vi har det og andre synes synd på meg, mens jeg bare synes det er koselig! Jeg ble en helt annen mamma enn jeg hadde trodd. 

Anonymkode: 833b4...ddc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men dere som etterlyser advarsler, hadde dere hørt etter..sånn egentlig? 

Folk flest leser som regel mer av det de allerede tror på, dvs babylykke og en pludrende velfungerende unge.

Anonymkode: 666fb...d99

Leser? Tenkte mer på mødre i omgangskretsen. Det var bare rosenrødt, helt til jeg begynte å fortelle hvor tøft jeg hadde det. Da kom de med alle historiene om hvor jævlig det var. Kunne godt fått dem før jeg ble gravid. 

Anonymkode: a15b5...719