Er det noen som har barn som aldri trivdes eller vendte seg til barnehagen?

[AnonymBruker]

Forekommer det? Barn som aldri likte seg i barnehagen og aldri ble helt tilvendt?

Anonymkode: 6c49a...c95

[AnonymBruker]

Nei, men eldste brukte 2,5 år på å bli helt tilvendt 🙁

Anonymkode: 5af6d...13d

[AnonymBruker]

Min likte seg aldri der. 

Anonymkode: 7ff5b...422

[AnonymBruker]

Vår gråt hvertfall annenhver dag ved levering.

Vi skiftet barnehage pga dette og noen andre ting (etter ett år) og han stortrives i den nye barnehagen.

Anonymkode: 6bcee...b45

[Gjest Lykkedykker]

Mine barn stortrives. Men jeg selv hatet barnehagen, muligens pga at jeg er autist. 

[AnonymBruker]

Ja, venninne av meg opplevde det. Men det viset seg å være en grunn til det, før fireårsalder fikk barnet autisme-diagnose.

Anonymkode: b6dd3...47b

[AnonymBruker]

Min likte seg ikke før vi byttet barnehage. Var nok en blanding av at hun begynte midt i pandemien, og ikke var vant til mange andre barn og at barnehagen var stor, og lå et stykke unna der vi bodde. 

Vi byttet til nærbarnehage da hun var fire år og det var en verdensforskjell. Mindre forhold, ikke like mange unger på uteområdet samtidig, mer stabil voksengruppe og med barn hun kjente til fra nærområdet. 

Skal sies at lillesøsteren trivdes veldig godt fra første stund, så var ikke bare barnehagen som var «problemet», men ser også at lillesøster får mye bedre oppfølging i den barnehagen hun går i nå. 

Anonymkode: ecf41...98f

[AnonymBruker]

Det gikk greit med barnet mitt sånn utpå høsten andre året, og hun begynte å trives tredje året. Jeg har aldri gått i barnehage fordi mine foreldre ikke klarte å presse meg nok. De førsøkte noen uker før de gav opp fordi jeg bare gråt. Jeg ble gående hjemme med min mor til jeg begynte på skolen. 

Anonymkode: d7845...635

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det gikk greit med barnet mitt sånn utpå høsten andre året, og hun begynte å trives tredje året. Jeg har aldri gått i barnehage fordi mine foreldre ikke klarte å presse meg nok. De førsøkte noen uker før de gav opp fordi jeg bare gråt. Jeg ble gående hjemme med min mor til jeg begynte på skolen. 

Anonymkode: d7845...635

Hva tenker du om den løsningen de gjorde med deg i dag? Husker du noe av det? Er du glad for det?

Anonymkode: 6c49a...c95

[AnonymBruker]

Gutten min likte det aldri særlig godt. Han ville svært gjerne være hjemme, men etter hvert ble han stor nok til å forstå at mamma måtte på jobb. Han har likt skolen bedre, spesielt ungdomsskole. Søsteren trivdes mye bedre i bhg.

Anonymkode: beeea...b45

[AnonymBruker]

Dere som hadde barn som ikke trivdes, har dere noen tanker om hvorfor barnet ikke gjorde det?

Var det forhold i barnehagen, evt hva?

Eller noe ved personligheten til barnet?

Anonymkode: 6c49a...c95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hva tenker du om den løsningen de gjorde med deg i dag? Husker du noe av det? Er du glad for det?

Anonymkode: 6c49a...c95

Jeg husker ikke noe av barnehagen, vet bare det min mor har fortalt meg. Jeg følte meg utenfor på skolen, og føler at jeg kom skjevt ut fordi de andre kunne mye som jeg ikke kunne ved skolestart. De andre syntes det var morsomt å le av meg fordi jeg "ikke kunne noenting" . Både det sosiale spillet, og leker som de kunne. Jeg ble mobbet en del gjennom grunnskolen. Tror ikke alt skyldes at jeg ikke gikk i barnehage, men det hjalp i hvert fall ikke at jeg hadde vært alt for lite med andre barn. Jeg var også himla sjenert og usikker som barn og ungdom. Er ennå veldig introvert og ganske sjenert, og jeg er ikke noe glad i snakke foran en gruppe eller presentere meg for nye mennesker, fordi jeg tenker jeg blir gjort til latter (selv om det er tåpelig å tenke slik). Navet en del etter fullført utdannelse fordi jeg grudde meg fælt til jobbintervju og sliter med å skryte av meg selv. Fungerer greit i jobb (kontorjobb, veldig hyggelige kolleger, passe sosialt.) Ikke mistanke om diagnose. 

Anonymkode: d7845...635

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dere som hadde barn som ikke trivdes, har dere noen tanker om hvorfor barnet ikke gjorde det?

Var det forhold i barnehagen, evt hva?

Eller noe ved personligheten til barnet?

Anonymkode: 6c49a...c95

Nå hadde jo jeg en som trivdes etterhvert, mrn mistrivdes lenge. Jeg tror det er en kombinasjon av mye. 
Han har hele livet blitt veldig sliten av mye inntrykk og sliter med å filtrere det så det ble voldsomt. Han var ganske trygg på andre voksne, så kom pandemien og han hadde knapt møtt andre, bare såvidt besteforeldre de siste 4,5 mnd før barnehagestart ved 12 mnd, heller ikke andre barn, besøk i barnehagen, til og med uteområdet, var uaktuelt før oppstart. 
Ved oppstart var de veldig mange som starta samtidig, så det var mange utrygge barn samtidig. Pga Corona-restriksjoner måtte vi også raskt over til å levere ute i porten. 
I barnehagen gjorde de alt de kunne fir å få han trygg, men det var ikke nok. Den første tida satt han stort sett i bæresele på en av de ansatte fordi han trengte nærheten. 
Han ble litt tryggere i løpet av første år, men så kom bytte til hoveddelen i barnehagen, samtidig som han hadde fått ekstrem separasjonsangst pga ting som skjedde den sommeren, så høsten var et mareritt. De var to ansatte som flyttet over med barna. Disse fikk vakter slik at minst en av dem alltid var på jobb når sønnen vår var der. Sikkert for andre barn også, men jeg vet at vår sønn var en av hovedgrunnene. Han klarte ikke å slappe av og måtte ha kontroll på hvor en av dem var og fikk panikk om de ble borte(de prøvde å Skåne oss der og da, vi fikk vite hvordan det var, men detaljene har kommet seinere), men hadde samtidig fine stunder innimellom. 
Det har vært noen fantastiske ansatte som har jobbet hardt for å få han trygg på seg, og det har gitt resultater, men det tok tid. 
I ettertid ser jeg at vi kanskje burde bytta til en mindre barnehage, men tenkte ikke på at det var et alternativ. 
Barnehagestart etter sommeren det tredje året var verre for han enn lillesøster(som da var 1 år), men nærmere jul begynte det å løsne og i løpet av våren kan vi si han begynte å trives ordentlig. 

Anonymkode: 5af6d...13d

[AnonymBruker]

Min var usikker og ville ikke i bhg helt frem til korona feide inn over landet. Da ble han plassert i en liten gruppe (kohort) med tre andre barn og én voksen, og endelig følte han seg trygg. Han var da 2.5 år. Han trives helt greit i bhg nå, men han elsker ikke bhg slik andre mødre her inne gjerne beskriver, og høsten da han var 4 år og startet opp igjen etter sommerferien var grusom. Gråt og bar seg allerede kvelden før, og på morgenene selvfølgelig. Jeg håper at det ikke blir sånn denne høsten også 💔

Anonymkode: 31c4a...e9d

[AnonymBruker]

Vårt ene barn ble aldri så glad i barnehagen. Gråt ved levering og var alltid glad for å bli hentet, men det var aldri noen store protester mot å dra dit altså. Alltid trivdes bedre med skole.

Anonymkode: 68783...d7c

[AnonymBruker]

Jeg har en som har gått i barnehagen i 2,5 år nå, virker fortsatt ikke som om han liker det noe godt. Spør hver kveld om han må i barnehagen dagen etter og vil helst være hjemme. I sommer har det vært mye fokus på at han ikke vil i barnehagen. Samtidig går det fint å levere og det ser ut som om han koser seg. Jeg vet ikke helt hva det er. Jeg synes på en måte det virker som om han ikke er skikkelig trygg på noen i barnehagen, har ikke funne sin "person", verken blant voksne eller barn. Barnehagen har også en del fravær blant voksne og vi har helt siden oppstarten opplevd at ingen kjente voksne er på avdelingen, vi har heller ingen kontaktperson. 

Nå skal vi bytte barnehage og håper det blir bedre der. Barnet gleder seg faktisk veldig til bytte, så håper det kan bli bedre der. Føles litt dramatisk med bytte, men er heller ikke kjekt å ha en som ikke vil i barnehagen 

Anonymkode: dd38c...914

[AnonymBruker]

Første barnehage var ok men ingen av de som hadde noe stor glede av å være der. Byttet til gård/friluft og nå storkoser de seg. 

Anonymkode: 8ac4c...79f

[AnonymBruker]

Trivdes ikke før vi byttet barnehage. Stortrives i den nye. Jeg tror det er mange dårlige barnehager rundt om, og barn som ikke er veldig selvstendige sliter mer da. 

Anonymkode: f8dbf...f70

[AnonymBruker]

Min sønn hater bhg. Han vil være hjemme med meg. Han er ca 2,5 år. Blitt avdekket nylig at bhg har store utfordringer med personale, mye vikarer og stress. Rett og slett ikke noe godt grunnlag for et barn som i utgangspunktet ikke liker seg i et barnehagemiljø. Og jeg forstår mange barn, de fleste må jo bare akseptere det. Men barnehager er støyete, skitne, preges av stress og blir en vanvittig kontrast til et hjem hvor mamma og pappa ser deg hele tiden. Hater å sende han dit jeg. Føler ikke det er bra nok. Synes barn skulle vært hjemme til skolealder ideelt sett. Gått bare ett par korte dager i bhg for sosialisering. 

Anonymkode: 56dd8...f78

[AnonymBruker]

Som ansatt har jeg opplevd 1 barn som ikke trivdes på 12 år. Vi prøvde alt mulig i 5 år og det er vondt å tenke på at vi ikke klarte det. Broren som er ett år yngre har stortrivdes fra dag én. 

Anonymkode: f0572...b0a