Få barn med feil mann eller gå?

[AnonymBruker]

Hei alle kloke kvinner!  Jeg fyller 34 mot slutten av året. For 1,5 år siden kom jeg ut av et 17 år langt forhold. Jeg hadde nok visst i en del år at det var feil, men det var vanskelig å gi opp et forhold som hadde vart over halve livet. Rett etter jeg flyttet ut traff jeg min nåværende kjæreste. Det var en helt ubeskrivelig tiltrekning mellom oss og vi ble alt for seriøse alt for fort. I dag har vi vært sammen snart 1,5 år, kjøpt hus sammen og snakker nå om barn. Problemet er bare at jeg føler forholdet er feil. Han er ganske negativ, lite kjærlig og vi har få av de samme verdiene i livet, men han er også snill, oppmerksom og vi har god seksuell kjemi. 

Det jeg føler at jeg egentlig trenger er å være alene og fokusere på meg selv og mine behov. Bli kjent med meg selv og hvem jeg er utenfor et forhold. Reise og oppleve noen gleder og ikke bare tenke på hva jeg «burde» gjøre. Problemet mitt er at jeg har en sykdom som gjør at jeg trenger hjelp til å få barn.  Ønsket om et barn er veldig sterkt og jeg er redd for at tiden renner ut for meg dersom jeg venter mer enn 1-2 år.

Jeg har vært inne på tanken å fryse eggene mine, men dette er jo ganske dyrt og heller ingen garanti for å bli gravid senere. Det er jo selvfølgelig også usikkert om jeg finner en partner å dele livet med før det er for sent med barn.

Hva ville du gjort i min situasjon? Slått deg til ro med en partner som er «grei nok», fått barn og regnet med at forholdet tok slutt når barnet er 5-10 år eller gått og tatt sjansen på å kanskje aldri få barn?

Anonymkode: 64d34...c66

[AnonymBruker]

Gå nå. Bedre å få barn alene eller ha mulighet til å møte en bedre match enn å få barn der du allerede nå vet det kommer til å bli konflikter (pga verdiforskjeller).

Anonymkode: 6c716...851

[I Grosny]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hei alle kloke kvinner!  Jeg fyller 34 mot slutten av året. For 1,5 år siden kom jeg ut av et 17 år langt forhold. Jeg hadde nok visst i en del år at det var feil, men det var vanskelig å gi opp et forhold som hadde vart over halve livet. Rett etter jeg flyttet ut traff jeg min nåværende kjæreste. Det var en helt ubeskrivelig tiltrekning mellom oss og vi ble alt for seriøse alt for fort. I dag har vi vært sammen snart 1,5 år, kjøpt hus sammen og snakker nå om barn. Problemet er bare at jeg føler forholdet er feil. Han er ganske negativ, lite kjærlig og vi har få av de samme verdiene i livet, men han er også snill, oppmerksom og vi har god seksuell kjemi. 

Det jeg føler at jeg egentlig trenger er å være alene og fokusere på meg selv og mine behov. Bli kjent med meg selv og hvem jeg er utenfor et forhold. Reise og oppleve noen gleder og ikke bare tenke på hva jeg «burde» gjøre. Problemet mitt er at jeg har en sykdom som gjør at jeg trenger hjelp til å få barn.  Ønsket om et barn er veldig sterkt og jeg er redd for at tiden renner ut for meg dersom jeg venter mer enn 1-2 år.

Jeg har vært inne på tanken å fryse eggene mine, men dette er jo ganske dyrt og heller ingen garanti for å bli gravid senere. Det er jo selvfølgelig også usikkert om jeg finner en partner å dele livet med før det er for sent med barn.

Hva ville du gjort i min situasjon? Slått deg til ro med en partner som er «grei nok», fått barn og regnet med at forholdet tok slutt når barnet er 5-10 år eller gått og tatt sjansen på å kanskje aldri få barn?

Anonymkode: 64d34...c66

Ikke er jeg kvinne og hvor klok jeg er er uvisst, men min mening er at det er smartest å slå opp lynraskt og finne ett bedre gubbemne.  Tror det blir slitsomt å ha sutregubbe, og hvis ungen lærer sutring av han  så blir det tungt.

[Trolltunge]

Hvem du får barn med er den viktigste avgjørelsen du tar i ditt liv. Ikke få barn med mann du ikke tror er riktig mann. Da er det bedre å få barn med donor. Eventuelt sammen med en homofil mann du får en fin tone og avtale med. 

Hilsen kvinne som fikk ett barn med feil mann, og som har hatt så mye problemer på grunn av det. Såpass at jeg vil bære arr fra det hele resten av livet. 

[AnonymBruker]

Så en som er lite kjærlig, er negativ og har andre feil i dine øyne,dét er en du vil at en liten unge skal ha som far? 

Ønsker du ikke ungen din bedre enn som så? 

Anonymkode: f69f9...d77

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du også burde tenke på den andre parten her. Altså samboeren din. Det er ikke sikkert det er hans drøm å dele på omsorgen på et barn. Hans drøm er kanskje kone, barn og hus hvor man oppdrar et barn sammen. Enten burde du prate med han om det eller gi han muligheten til å kunne få det seinere med en annen kvinne. Jeg forstår jo din side av saken også, men er likevel veldig egoistisk å lure han med en "drøm" han ikke kan få.

Anonymkode: adc27...143

[AnonymBruker]

Ingen forhold er sikre. Er mannen noen du kan se kan bli en god far så go for it. 

Var sammen med det jeg trodde var verdens  beste mann i 5 år. Dagen jeg sa jeg var gravid endret alt seg. 

Anonymkode: 958c4...fd6

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri satt ett barn til verden som jeg vet kommer til å måtte gå gjennom foreldrenes skilsmisseprosess. 
 

Anonymkode: a3f86...e3b

[Even Tuell]

Å få barn sammen har så og si aldri "fikset" et forhold. Om det er barn som er viktigst, er det mulig å få hjelp til det uten å involvere en mann. Ja, det koster ... men det er ikke billig med en skillsmisse heller.

[MildeMarie]

Hm. Dra på lang ferie med en venninne, langt vekk. Minst to uker. Da rekker du å tenke, oppleve noe nytt og kjenne på hvordan det er å være deg. 
Det ville jeg gjort. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, MildeMarie said:

Hm. Dra på lang ferie med en venninne, langt vekk. Minst to uker. Da rekker du å tenke, oppleve noe nytt og kjenne på hvordan det er å være deg. 
Det ville jeg gjort. 

Ja det har jeg faktisk allerede planlagt. To uker alene til et land i Asia i oktober. Gleder meg til det. 

Anonymkode: 64d34...c66

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tenker at du også burde tenke på den andre parten her. Altså samboeren din. Det er ikke sikkert det er hans drøm å dele på omsorgen på et barn. Hans drøm er kanskje kone, barn og hus hvor man oppdrar et barn sammen. Enten burde du prate med han om det eller gi han muligheten til å kunne få det seinere med en annen kvinne. Jeg forstår jo din side av saken også, men er likevel veldig egoistisk å lure han med en "drøm" han ikke kan få.

Anonymkode: adc27...143

Han har et barn fra før så det er hovedsakelig jeg som ønsker barn. Han støtter meg i det og er med på det, men jeg vet at han ikke ville fått flere hvis det ikke var for meg.

Anonymkode: 64d34...c66

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker said:

Så en som er lite kjærlig, er negativ og har andre feil i dine øyne,dét er en du vil at en liten unge skal ha som far? 

Ønsker du ikke ungen din bedre enn som så? 

Anonymkode: f69f9...d77

Selvfølgelig ønsker jeg barnet mitt bedre enn som så, men hva hvis jeg ikke rekker å møte «den rette». Er det bedre for et barn å ikke ha en far (men en donor)?

Anonymkode: 64d34...c66

[AnonymBruker]

Gå.

Anonymkode: 2c2cc...784

[AnonymBruker]

Hadde gått.

Anonymkode: f0feb...8be

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Det jeg føler at jeg egentlig trenger er å være alene og fokusere på meg selv og mine behov. Bli kjent med meg selv og hvem jeg er utenfor et forhold. Reise og oppleve noen gleder og ikke bare tenke på hva jeg «burde» gjøre

Hehe, jeg kan love deg at tilværelsen som mamma, i hvert fall alenemor setter en effektiv stopper for dette. 

Tenker du reiser til Syden og blir kjent med hvordan tilrettelegge for babyens behov. Du vil glemme hvem du er utenom mamma og vil tenke på hva du burde gjøre resten av ditt liv. 

Anonymkode: 360b4...bce

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Selvfølgelig ønsker jeg barnet mitt bedre enn som så, men hva hvis jeg ikke rekker å møte «den rette». Er det bedre for et barn å ikke ha en far (men en donor)?

Anonymkode: 64d34...c66

Ja, jeg synes faktisk det er bedre at barnet ikke har en far enn at barnet har en far som mor tenker dårlig om allerede før det er unnfanget. Dette er selve oppskrifta på dårlig samarbeid. Og barn merker dårlig stemning mellom foreldrene. At det blir det etterhvert er det ikke noe å gjøre med, men du er jo klar over dette allerede nå.

Noe annet er at du egentlig trenger å være for deg selv, da er det en naturlig grunn til at du i så fall ikke får barn. Er du sikker på at barn er noe du absolutt må ha? Fordi kvinner på 34 som er fast bestemt på å få barn bruker ikke å drømme om å være for seg selv. Jeg tror du skal lytte til egne behov først og fremst og får du barn så får du barn.

Og TS, det som plager deg med den mannen kommer til å irritere deg 10 ganger mer når du står i hormonkjøret etter en fødsel og har søvnmangel. Ikke gjør det.

[Virrevirrevapp]

Hvis du ikke vil ha baby med donor så velg heller å samarbeide med en venn enn å bruke en samboer som donor mens du planlegger et brudd. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Selvfølgelig ønsker jeg barnet mitt bedre enn som så, men hva hvis jeg ikke rekker å møte «den rette». Er det bedre for et barn å ikke ha en far (men en donor)?

Anonymkode: 64d34...c66

Nei, det er det ikke, vil jeg si. Hvordan er han overfor sitt barn da? Hvis han virker som en god far, og du ønsker barn så kan du vel det.Ingen mann er vel perfekt, og hvis så må du vel kanskje lete en god stund etter det? Det er mange par som ryker selv om det i starten virker flott og fint også, har ingen garanti. Men det er ev du som må leve med en mann som er lite kjærlig. Men kan det være noe stress som plager han, kanskje noe som kan bli bedre for eksempel? 

 

Anonymkode: d416b...e52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hei alle kloke kvinner!  Jeg fyller 34 mot slutten av året. For 1,5 år siden kom jeg ut av et 17 år langt forhold. Jeg hadde nok visst i en del år at det var feil, men det var vanskelig å gi opp et forhold som hadde vart over halve livet. Rett etter jeg flyttet ut traff jeg min nåværende kjæreste. Det var en helt ubeskrivelig tiltrekning mellom oss og vi ble alt for seriøse alt for fort. I dag har vi vært sammen snart 1,5 år, kjøpt hus sammen og snakker nå om barn. Problemet er bare at jeg føler forholdet er feil. Han er ganske negativ, lite kjærlig og vi har få av de samme verdiene i livet, men han er også snill, oppmerksom og vi har god seksuell kjemi. 

Det jeg føler at jeg egentlig trenger er å være alene og fokusere på meg selv og mine behov. Bli kjent med meg selv og hvem jeg er utenfor et forhold. Reise og oppleve noen gleder og ikke bare tenke på hva jeg «burde» gjøre. Problemet mitt er at jeg har en sykdom som gjør at jeg trenger hjelp til å få barn.  Ønsket om et barn er veldig sterkt og jeg er redd for at tiden renner ut for meg dersom jeg venter mer enn 1-2 år.

Jeg har vært inne på tanken å fryse eggene mine, men dette er jo ganske dyrt og heller ingen garanti for å bli gravid senere. Det er jo selvfølgelig også usikkert om jeg finner en partner å dele livet med før det er for sent med barn.

Hva ville du gjort i min situasjon? Slått deg til ro med en partner som er «grei nok», fått barn og regnet med at forholdet tok slutt når barnet er 5-10 år eller gått og tatt sjansen på å kanskje aldri få barn?

Anonymkode: 64d34...c66

Snart 35 altså. 

Tik tik tik tik tik tik tik tik

Her har du bare deg selv å takke som kastet bort 17 år av livet ditt.

Hvis du ABSOLUTT MÅ ha barn, så kjør på. De aller fleste nordmenn skiller seg uansett. Selv de med beste utgangspunkt er ikke sikret mot samlivsbrudd. 

Anonymkode: 08fad...51d