Angst og resting bitch face

[AnonymBruker]

Har mye angst i tilegg til problemer med å skaffe meg venner og kjæreste. Lagt merke til at jeg får noe interesse av menn hvis jeg smiler litt og løfter blikket. Jeg ser mye ned i bakken ellers.

Jeg har lyst på et naturlig smilende ansikt. Men legger merke til at når jeg gjør ting hvor det ofte blir mye angst for meg (gå i butikker, kollektiv transport, store grupper mennesker) så prøver jeg å slappe av i kropp og ansikt for å roe meg..og da går jo geipen ned på knærne på meg. 

Det jeg lurer på er om det er mulig å trene seg opp til å se litt mer smilende/mild ut uten å føle det anstrengende og få vondt i både kjeve og nakke? Jeg ser liksom ikke bare vanlig sur ut jeg ser fiendtlig ut pga ansiktet mitt ellers er uheldig. Noen øvelser jeg kan gjøre eller tutorials?

Anonymkode: 4cf43...43a

[AnonymBruker]

Start med å smile i speilet hver dag? 

 

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver om deg selv, det som har funket for meg er å være bevisst på å smile når overskuddet er der. Jeg smiler når jeg går tur, når jeg sier hei til kassadama. når jeg går inn på bussen. 

Også har jeg dager der jeg bare ser ned i bakken og ikke orker. 

Anonymkode: f2eec...005

[AnonymBruker]

Klart det er. Så lenge du er bevist på noe så kan det fikses. 

Anonymkode: 672c4...11f

[AnonymBruker]

Stort sett er det slik at om du smiler til verden, så smiler verden til deg. 

Går man inn for å smile, så gjør man det automatisk etter en stund.

Anonymkode: 819d7...f1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Det jeg lurer på er om det er mulig å trene seg opp til å se litt mer smilende/mild ut uten å føle det anstrengende og få vondt i både kjeve og nakke? Jeg ser liksom ikke bare vanlig sur ut jeg ser fiendtlig ut pga ansiktet mitt ellers er uheldig. Noen øvelser jeg kan gjøre eller tutorials?

Anonymkode: 4cf43...43a

Det går an, og jeg gjør det daglig. Mitt normale ansikt er forholdsvis uttrykksløst med et hint av misnøye/surhet. Når jeg ferdes blant folk veksler jeg jevnlig mellom å være avslappet og se ganske irritert ut, og å ha et vennlig, lett smilende ansikt som gjør de rundt meg mer avslappet. Spesielt når jeg jobbet i skolen ble det mye veksling, i det jeg gikk fra arbeidsrom til områder med barn tilstede. Etter en lang dag uten pauser fra barna (f.eks turdager) var det sykt deilig å kunne gå inn på et voksenrom og bare la maska falle og kjenne ansiktet siiige ut i sin naturlige tilstand.   😒 <- Meg, som avslappet og tilfreds.

Hvordan reagerer du dersom småunger sier hei på butikk og slikt? For meg trigger det et vennlig smil, men ikke for stort og vennlig, vil ikke bli dradd inn i en lang hilse/se bamsen-greie. Kanskje du kan prøve å gå omkring og se for deg hilsende to-åringer på hvert gatehjørne, eller noe slikt. 😅

Får du vondt i kjeve og nakke tror jeg kanskje du tar smilingen et hakk for langt.  Pass på så du ikke bikker over til creepy. 😬Munnvikene trenger ikke peke til himmelen, noen ganger er lite løft mer enn nok.

Anonymkode: 3adcd...92a

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med angst lenge. Det jeg forsøker å gjøre, er å bare vandre rundt med selvtillit. Selvtilliten er ikke der, men jeg later som. Går med hodet hevet og smiler til folk jeg ser. Ingen andre vet jo at jeg sliter med angst og egentlig skulle ønske jeg kunne smelte ned i bakken. Så får jeg en god følelse når jeg har klart det, selv om det føltes litt jævlig der og da. Dette fungerer ikke alltid da, noen dager er så dårlige at jeg bare begraver meg i store klær, ser ut som en heks og ikke får øyekontakt med noen.

Anonymkode: 7a37e...4b3