Bli i et forhold - For enkelt?

[Gjest jan-ivar]

Med tanke på tråden "Skilsmisse - For enkelt", så vil jeg faktisk snu det litt på hodet...

Etter min mening, er det de som fortsetter et dårlig forhold, med alle mulige dårlige unnskyldninger, som gjør det enkelt for seg. De som velger å skille seg, velger den vanskeligste veien, men DEN RIKTIGE!

Hvis noen tror at en skilsmisse er en enkel løsning, så er de rett og slett dumme... Vet ikke disse folka noen ting om den lange PROSESSEN i forkant, FØR man kommer til den endelige og riktige beslutningen?

Feigingene, er de som BLIR i et dårlig ekteskap, ikke de som skiller seg!

Dere kan mobilisere så mange "grunner" dere vil for å bli, slikt som barn, økonomi osv, men disse unnskyldningene er bare noe dere bruker for å rettferdiggjøre en feig holdning.

[anett2]

Hei Jan Ivar

På mange måter så er det for lett å skille seg ! det er et alternativ uten mange konsekvenser og da lett å gjøre det uten å jobbe med problemene først.

Å jobbe underveis med problemene er jo det beste, men når man kommer til det punktet der man finner på unnskyldninger for å være sammen, da er det like greit å gå fra hverandre, er enig med deg der. Vi kom til det punktet der vi holdt sammen for ungene sin del.. det gjorde vi i vel et år og det må være det mest bortkasta året i mitt liv!

[Gjest Hilde]

Jan-Ivar - jeg har problemer med å ta ditt innlegg seriøst.

Du skrev:

"Feigingene, er de som BLIR i et dårlig ekteskap, ikke de som skiller seg!"

Hva er et dårlig ekteskap ?

- Er det mishandling det er snakk om, så er det EN ting - men da kan man ikke kalle folk feiginger - vi som ikke har opplevd dette på kroppen selv, kan ikke uttale oss om det.

- Skyldes et dårlig ekteskap at man ikke er forelsket lenger, at man ikke får "hjertebank" ved synet av partneren lenger og man tror man kan oppnå mer spenning ved å være singel eller å finne seg en ny partner? DA er det etter min mening de som velger å sloss og jobbe for å finne tilbake til de følelser man en gang hadde for partneren - som velger å bli i ekteskapet eller samboerforholdet det står respekt av.

Selv har jeg vært separert i nesten ett år - hadde jeg den gang for sju år siden valgt minste motstands vei - så hadde jeg søkt skilsmisse.

[Jen]

Synes ikke det nødvendigvis er feil å bli i et dårlig ekteskap. det kommer helt an på hva som menes med dårlig. Er det vold og trakasering det er snakk om så ville jeg gått. Men om det "bare" er slik at man har vokst fra hverandre og at forelskelsen er borte, kan det fremdeles være 1000 grunner til å bli. Barn ville for meg ha vært den viktigste grunnen til å bli. Og det ville ikke vært feighet eller svakhet som fikk meg til å bli, heller styrke og pågangsmot. Slik jeg (og heldigvis også mannen min) ser det er familien vår nærmest en hellig ting. Ingenting skal oppløse den, fordi vi vil gi barna våre den tryggheten de fortjener. Selv om forholdet ellers kan gå opp og ned, slik alle opplever, er dette noe vi alltid er enige om. Uansett hvor dårlig forholdet oss i mellom har vært har ordet skillsmisse aldri vært nevnt. Om vi er drittlei av hverandre ser vi på det slik : her er det et problem som må løses, og så løser vi det. Ikke: nå gidder jeg ikke mer, jeg stikker. Hver gang vi har kommet over en kneik, blir vi faktisk sterkere av det, og lærer til neste gang både hvordan ting skal og ikke skal gjøres for at forholdet vårt skal være solid. Mange som skiller seg vil dessverre aldri få oppleve at det kunne vært lys i enden av tunnellen om de bare hadde orket å kjempet i stede for å rømme. Vi er voksne ansvarlige mennesker, som har valgt å gifte oss og få barn. Det ansvaret må vi ta på alvor. Synes det er trist å se hvor lett mange ser på det å gifte seg og få familie. Det er barna det går mest utover ved skillsmisse. Da synes jeg det er bedre at foreldrene tar støyten.

[Gjest jan-ivar]

Selv om det finnes unntak, så er jeg fortsatt av den oppfatning at mange som egentlig skulle satt i gang skilsmissprosessen, kvier seg, og syns det enkleste er å bli der de er. og suse videre.

Bakgrunnen for mitt innlegg, er jo at jeg blir litt provosert av folk som hevder at skilsmisse er "enkleste motstands vei", og at noen tror at litt motgang/nedturer fører til at folk skiller seg. Slik er det bare ike!

[Gjest jan-ivar]

Du Jen.... tror du barn er dumme? Tror du ikke de skjønner at ting og tang ikke er som det skal mellom foreldrene?

Jeg våger å påstå at barn tar mer "skade" av å oppleve foreldre som lever på en løgn, en ærlige foreldre som tar konsekvensen av sitt dårlige forhold!

Jeg våger videre å påstå at argumentet "for barnas skyld", er en unnskyldning foreldrene bruker for å slippe å skille seg. Det er liksom så "edelt" motiv!

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Jeg syns egentlig det står respekt av å holde sammen for barnas skyld. Da ser man noe som er viktigere enn en selv. Jeg tror nemlig ikke det er til beste for barna at de skal bli pendlere - mellom mor og fra, som begge ønsker tid med barna.

Det betyr selvsagt ikke at jeg mener det er bedre for barna at mamma og pappa "alltid" krangler og at det "alltid" er dårlig stemning dem i mellom. Men jeg har en tro på at foreldre som har den innstillingen at barna er så viktige at de holder sammen pga dem, heller ikke skaper en så "hatsk" stemning i hjemmet. Mulig jeg er overnaiv/optimistisk, men synes at Jen hadde en veldig god innstilling.

Det er selvsagt ingen lett beslutning å skilles, iallfall ikke for normalt tenkende folk. Samtidig føler jeg ofte at vi lever i et samfunn som fokuserer så til de grader på "JEG". JEG skal ha det bra, være lykkelig til enhver tid, JEG har rett til det beste i livet etc. Og det tror jeg fører til at mange av oss avslutter forhold for raskt. Fordi vi ikke til enhver tid (eller kanskje heller: ofte nok) opplever den ultimate lykke. Vi opplever mer eller mindre grå, kjedelige hverdager. Og det er ikke "bra nok". Da vil vi ha mer, "jeg må ut av dette, for å finne noe bedre. Jeg har bare ett liv, det skal for all del ikke kastes bort". Og i dagens norske samfunn har vi muligheten til det. Heldigvis må ikke kvinner bli i dårlige ekteskap fordi hun ikke vil klare seg økonomisk. Heldigvis blir man ikke stemplet om man er skilt. Men - det er et eller annet som er feil et eller annet sted når halvparten av de som gifter seg faktisk skiller seg. Og det er særlig ungene det går utover. Barn som skal bo her og der. Barn som må forholde seg til foreldre som ikke er venner, som dels knapt snakker med hverandre. Barn som er lojale overfor begge, og dermed står i fare for å miste seg selv. Kanskje jeg svartmaler vel mye? Vet ikke helt, men jeg HAR iallfall tro på at dersom man har innstillingen at man skal holde sammen for barnas skyld, så vil man også lettere holde sammen, og kanskje jobbe seg gjennom ting, og komme styrket ut.

[aline]

Jeg har aldri vært gift selv, men jeg er skilsmissebarn!

Jeg har nok fått litt mèn med på veien! Men de kommer pga personligheten til den fraværende parten.

Jeg vokste opp de første 6 årene mine i en familie, hvor ting etterhvert ikke funket slik de skulle! Mor ble manipulert og utslettet seg selv, pappa tenkte kun på seg selv og sitt (noe som ikke akkurat innebar familien!)

Mamma har ofret hele sitt liv, og det meste av sin energi på sine barn, men det hadde hun ikke kunnet dersom hun hadde valgt å bli "pga barna"!!!

Og jeg kan love at det ikke var noe som helst enkelt med skilsmissen, eller den tiden før, under og etter bruddet!

Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg er sjeleglad for at mamma og pappa skilte seg, jeg tror ikke akkurat jeg hadde hatt en "trygg" oppvekst dersom de hadde forblitt gift!

Jeg har også sett flere venners foreldre skille lag, og andre nærmere personer. Jeg har ikke oppfattet NOEN av disse skilsmissene som "den enkleste veien ut", men heller som det eneste levelige alternativet for de innvolverte!

Jeg har også flere venner som blir så altfor lenge, nettop fordi det er tryggest å ikke endre på ting! som ender med å utslette seg selv, eller bli bitre over tilværelse, eller rett og slett misstrives, fordi di faktisk ikke har det bra i ekteskapet! Og jeg er ikke så overbevist om at det er til det beste for hverken paret eller barna akkurat!

Så lenge man fremdeles trives og klarer seg bra, så er det kanskje en ting. Men jeg tror egentlig mange av alle de som tar ut skilsmisse har forsøkt å få orden på ekteskapet før de går! Men at de ikke klarer det!

at ektepar kan bli sterkere dersom de kommer seg igjennom tøffe perioder, er jeg over hode ikke i tvil om. Men dersom du kjemper sammen, for å klare, også får man det allikevel ikke til, da synes jeg man må få lov å gå ,uten å bli fortalt at man tar enkleste vei ut.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Aline - jeg har ikke noe fasitsvar - innlegget mitt var ikke ment som det, ei heller som en "fordømmelse" av de som ikke holdt sammen for barnas skyld eller av andre grunner. Jeg tror jo at alle har en god grunn når de går fra hverandre, det er vel ingen som vil si at de ikke hadde det. Jeg vet også at det ikke er noen løsning i dagens norske samfunn å skulle ha en "instans" som skal fortelle par: dere må holde sammen, dere har ikke prøvd nok!

Samtidig mener jeg seriøst at det er noe med/i samfunnet vårt som gjør at terskelen for å gå er lavere og at dette kan ha uønskede konsekvenser. Og jeg mener at det MÅ være mulig å diskutere dette temaet, selv om det er aldri så ømtåelig og "umoderne" å tenke litt lenger enn "instant satisfaction". Men det er veldig vanskelig, fordi man som utenforstående aldri egentlig kan si til et par at de ikke har prøvd nok, eller burde ha gjort det ene eller det andre.

[aline]

Til Sissi; Vi har vel ikke noe fasitsvar som passer for alle, tror nok ikke det finnes nei.

Og at det er enklere å gå nå, i forhold til det det var tidligere, det tror nok jeg også på. Men jeg er ikke så sikker på om det er en negativ ting.

jeg tror mange holdt sammen tidligere, fordi det var slik det var! Det var det man gjorde på den tiden! Uansett om man hadde det bra eller ikke. Man "offret" seg for sin mann og sine barn.

Idag klarer vi i større grad å leve selv om vi må bryte med det ekteskapet man trodde man skulle leve i resten av livet. Mange sikrer seg også økonomisk, slik at man har noe å gå til som kan livnære en selv og barna dersom brudd. så vi har vel tanken litt mer i bevisstheten nå en før.

Men jeg ser fremdeles ikke noe galt i det.

Jeg tror heller at det er for lett å gifte seg, for lett å få barn! Endel "gjør det bare", rett og slett fordi samfunnet fremdeles forventer at en skal ha mann og barn når en kommer i en viss alder. Og jeg tror mange gjør det for tidlig. Jeg tror mange gifter seg, får barn, tar opp lån og andre bånd sammen, for så å finne ut at det mennesket de giftet seg med, kanskje har endret seg totalt etter at alle disse tingene kom inn i livet. Kanskje det var en selv som endret seg totalt, eller begge. Også ender man på totalt ulike steder i livet. Skal man da tvinge seg selv eller partner til å endre tilbake? eller skal man bli sammen med en person man aldri ville valgt å bli sammen med engang, slik vedkommende er blitt? (eller en selv er blitt)?

Det er vel feil (i mine ører) å si at det eller det er for enkelt. For man vet jo seriøst veldig lite om andre pars forsøk eller endringer underveis. Og som du sier, vi kan ikke opprette en instans som bestemmer dette.

Hvert par vet vel best hva som er best for dem selv og gjerne sine barn, så får vi bare prøve så godt vi kan alle sammen. Mer kan vi vel ikke gjøre?

(Flott for de som klarer å arbeide seg UT av uføret igjen!!)

[Gjest jan-ivar]

Aline: Flott innlegg, med voksne, reflekterte holdninger!

Sissi: Du bekrefter en total mangel på kunnskap om de fleste som skiller seg, og "går" et utrolig ensidig spor i din argumentasjon. Du bekrefter i grunnen det jeg har sagt, om at det å BLI i et dårlig ekteskap, er den "lateste" løsningen. Dessuten tar du skammelig feil, hvis du tror at et dårlig ekteskap bør være "bråkete"... nei, det kan være svært "stille", men inneholde apati og likegyldighet, og være pill råttent, men med en fin "fasade" mot barn og omverdenen. DET, er etter min mening faktisk mer skadelig for barn, enn foreldre som er ærlige mot de!

Intuisjon om at ting ikke er som de skal være, er unger velutstyrt med!

[Viking]

Er ikke enig i at det er for lett å bli i et forhold. Det er så vanlig å bryte ut, at jeg tror svært få blir, kun for fasaden.

Jeg tror heller grunnen til at skilsmissestatistikken er som den er, er at det er for lett å binde seg. Jeg vil konsekvent ikke si gifte seg, fordi at for meg er et det å gifte seg kun å få det ned på papiret.

Det er den dagen en velger å få barn sammen med en person, at en virkelig binder seg til vedkommende.

Om et par er gifte uten barn, vil en skilsmisse kun gå utover disse to.

Går et samboende par, med barn fra hverandre, innvolverer dette straks flere. En vil aldri helt bli kvitt eksen, en vil aldri bli helt kvitt eks familien, og en legger en byrde på barnet.

Jeg tror nok ikke det er så veldig mange som med lett hjerte bryter ut, men mener at hadde ting vært litt mer gjennomtenkt før en startet (les: fikk barn), kunne kanskje mye vært unngått.

Det vil dessuten være veldig vanskelig å diskutere dette skikkelig, fordi alle vil være veldig farget av sin egen situasjon. Jeg tror ikke det er mange som har vært igjennom et samlivsbrudd, som vil innrømme at de kanskje ikke prøvde godt nok, for å få det til å fønke.........

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Viking: du fikk sagt det på en fin måte! Jeg tror heller ikke at noen inrømmer ikke å ha prøvd nok - og det er det jo ingen utenforstående som kan si eller ikke si heller....

jan - ivar: vil du ha en diskusjon, eller vil du bare ha bekreftet dine egne meninger? Jeg forsøker å reflektere over temaet, fordi det er noe som opptar meg. Jeg synes det er utrolig dårlig argumenasjonsteknikk å fortelle folk hva de mener for så å argumentere mot. Vil du ikke ha andre meninger/høre andres tanker får du snakke med deg selv. Da vil du iallfall få de svarene du selv takler!

[Gjest jan-ivar]

Sissi jeg vil gjerne ha en diskusjon, men din uttalelse: "Jeg forsøker å reflektere over temaet, fordi det er noe som opptar meg", er etter min mening i beste fall litt schizofren, når det du EGENTLIG gjør, er å ha sterke EGNE meninger om hva som er rett og riktig.... DA, må du regne med motargumenter...

[Gjest Jen.]

Jan ivar: enten er du vel veldig ung, eller så er du vel skilt og vil rettferdiggjøre ditt valg siden du blir så aggressiv.

Jeg har heller ikke fasitsvar, alle mennesker er forskjellige, jeg kan bare snakke fra egen erfaring.

Som du sa tidligere, barn er ikke dumme. Derimot er mange voksne det som går inn i ekteskap og familieliv med urealistiske forventninger og troen på et rosenrødt liv. Dersom noen blir i et forhold for barnas skyld går jeg såklart ut i fra at det blir slutt på krangler og slikt, og at man aksepterer sine uenigheter for husfreden og barna sin skyld. Dette er et valg man tar, og det er tull å kritisere noen for det. Er man villig til de offerene det innebærer er det et valg hver enkelt må få lov å ta.

Jeg og mannen min er vidt forskjellige typer, og det var vel noe av tiltrekkningen da vi ble sammen. I hverdagslivet ble det litt mer slitsomt, særlig etter at vi fikk barn. I tillegg hadde vi foreldrene mine som i starten var mot forholdet vårt, og vi hadde også litt dårlig økonomi slik at alt dette førte til en del krangling. Dette ble verre og verre, og til slutt kom vi til det punktet der vi måtte sette oss ned å se om det var vits i å fortsette. Det vi begge kom fram til var at vi ikke hadde lyst til at sønnen vår skulle bli "skilsmissebarn", for vi visste at det ville han ta tungt. Dette var viktigere for oss begge en alle uenighetene våre, så vi ble enige om å starte på nytt og gi 100 %. Enden på visa ble at vi den kvelden bestemte oss for å gifte oss. Det at vi begge der viste hverandre at vi var villige til å ofre alt for familien ga oss faktisk mye mer respekt for hverandre. Og etter å ha giftet oss fikk vi igjen hele roen i forholdet, for vi vet at ingenting kan bryte oss opp og at vi tar heller opp kampen en å si "nå gidder jeg ikke mer". Å kunne si "Ja" til hverandre når man er midt i "de onde dagene" gjør faktisk at man føler seg ekstra trygg i forholdet. Nå, ett par år senere, er vi faktiskt mer forelsket enn noen gang, og har det helt supert på alle måter. Det er ofte bare snakk om å komme over kneika, derfor synes jeg det er trist med de som gir opp så lett.

Jeg tror etter å ha tenkt litt på det at en av grunnene til at det var så vanskelig for oss å gi oss er at det hverken i min familie eller hans er noen som har skilt seg før. Jeg har sett mine foreldre stå sammen gjennom alle "kriser", og det samme har han. Så den logiske løsningen for oss begge er å kjempe, ikke rømme. Og jeg synes ikke det er noe feigt eller lat ved det.

I forhold der det er et eller annent slags maktmissbruk eller hvor det er håpløst å få til noen kommunikasjon vil det vel være verre å få til noe slikt.

[aline]

Flott at det fungerte slik for dere!! Helt ærlig!

Men kanskje dere har noe grunnleggende i forhold til hverandre, som gjør at dere betyr noe spesielt for hverandre uansett krangler og vansker? Dersom han ikke brydde seg med å ta hensyn til verken deg eller barna, men bare tralte sin egen vei, ville du da også sett på det som "å kjempe, ikke rømme"?

Det finnes antagelig utallige situasjoner, og utallige forskjellige sammensetninger av mennesker. At et par velger skilsmisse, betyr langt ifra at man rømmer fra en vanskelig situasjon! Man tar ett viktig valg, som jeg tror de aller fleste er bevisst på at kommer til å ramme flere en dem selv. Jeg tror og håper at de aller fleste tar hensyn til de andre også, og gjør det de selv tror er det rette!

Jeg hører det blir nevnt at det liksom er så normalt å skillles, det er så mange andre som gjør det, at det liksom skal forenkle saken... Når to mennesker har bundet seg sammen, og har kommet til ett sted i livet hvor ting ikke funker lenger, så tror jeg de tar valget utifra hva som er rett for DEM! Ikke pga at "alle andre gjør det".. barn bruker "alle andre får lov", voksne håper og tror jeg klarer å dømme litt lenger en det!

selvfølgelig skal man kjempe for ett forhold, men når man har kjempet og ikke kommer noen god vei, så synes jeg ikke det er feil å gå! Det er helt garantert vondt for alle som er med i prosessen, men det er allikevel verken feigt, lettvint eller enkelt. (tror jeg)

[Gjest jan-ivar]

Jen, du innleder ditt svar slik:

"Jan ivar: enten er du vel veldig ung, eller så er du vel skilt og vil rettferdiggjøre ditt valg siden du blir så aggressiv."

Her faller du veldig dypt.... når man har problemer med å argumentere for sin sak, så er det skikkelig hjelpesløst å trekke inn personlige ting hos en debattmotstander... Jeg kan forsikre at jeg ikke er spesielt ung, ei heller har jeg noe behov for å rettferdiggjøre riktige beslutninger i livet...

Nå skal jeg også legge meg på ditt nivå..

Jeg leser jo at du har det bra, men det er samtidig noe krampaktig over din argumentasjon, det virker som du er mer opptatt av å overbevise deg sjøl om at du har det bra, enn å overbevise oss andre...

Dessuten vil jeg arrestere deg for at bruker begrepet "skilsmissebarn". Min erfaring er at de skilsmissebarna jeg har stiftet bekjentskap med, blir ressurssterke, selvstendige, dyktige mennesker i voksen alder.

Jeg kjenner mange flere tiltaksløse "puslinger" blant barn fra eksisterende ekteskap som er mindre vellykkede...

I tillegg syns jeg at ditt motiv "ingen i familien tidligere har vært skilt", ikke er særlig imponerende. Det betyr at du er av de som syns "fasaden utad", er viktigere enn alt annet...

[Gjest Jen.]

Mente ikke å såre deg eller noe slikt altså. Ville bare vite litt mer om din bakgrunn for å komme med slike bastante meninger.

Jeg synes bare at i en slik sak er det umulig å mene noe bastant enten ene eller andre veien. I mange situasjoner er skillsmisse det eneste og beste alternativet, men å se på folk som velger å løse situasjonen på en annen måte som late og dumme synes jeg er skikkelig urimelig.

Jeg trenger ikke overbevise meg selv om at jeg har det bra. Men kanskje det virker krampeaktig som du sier i og med at jeg prøver å beskrive hele situasjonen min her med noen få ord. Kan ikke akkurat sette meg ned å skrive bok om det heller.

Mange skillsmissebarn har det sikkert helt topp, men vi kan ikke ta hensyn til alle andre når vi gjør våre valg. Vi må gjøre det som er best for oss som familie. Jeg kjenner min sønn, og jeg vet at han hadde tatt det veldig tungt å "miste" en av foreldrene. Begrepet "skillsmissebarn" var ikke ment som noe annent en det ordet betyr. Grunnen til at det sto i gåseøyne var at siden vi ikke var gift på det tidspunktet var det ikke akkurat snakk om en skillsmisse, men et brudd. Mener ikke å legge noen slag skjulte meninger i det.

At ingen i familien min har vært skilt var ikke ment som noe motiv. Men jeg tror at man lærer litt av sine foreldre, bevisst eller ubevisst om hvordan man takler forskjellige situasjoner. Det kan være både positiv og negativ lærdom. Grunnen til at jeg tror at jeg kanskje er villig til å putte inn litt ekstra energi for å få et dårlig forhold på fote igjen er vel nettopp det at det har funket for de i familien rundt meg som har opplevd lignende ting. Ingen lever på en løgn som du tidligere har sagt, men de lever vanlige ærlige liv, der følelser og mennesker hele tiden utvikler seg, og må lære seg både å ofre og å kreve litt for at alle skal ha det bra. Det vel sjelden at alle vil akkurat det samme her i livet, og da må man bare møtes på midten for at det skal gå.

Fasade betyr ingenting for meg. Det er min egen sjelefred og lykke som betyr noe for meg, og så lenge jeg føler at jeg gjør det som er riktig for meg og de jeg er glad i er jeg fornøyd. Hva andre måtte tenke bryr meg midt i ....

Som Aline sier er vel den store grunnen til at vi klarte å få forholdet vårt på fote igjen at der i bunn og grunn var et eller annent mellom oss som var veldig sterkt til tross for nedturen. Hos oss var det for det meste ytre ting som drev oss mot et brudd. Vi har alltid kunnet snakke om absolutt alt, og det tror jeg var til stor hjelp når vi endelig klarte å sitte ned å begynne å snakke normalt om hva vi skulle gjøre. Og også at vi har samme verdisyn. Begge må såklart være villig til å kjempe for forholdet.

Jeg er ikke mot skillsmisse, eller noe slikt, men jeg synes det er så mange som er etterpåkloke. De fleste ekteskap ender i skillsmisser og jeg tror ikke det kan være helt nødvendig. Det er jo et eller annent som har fått en til å gifte seg, og det burde da i mange tilfeller være mulig å finne tilbake til det. Det ble sagt her tidligere et sted at før var det mange som ikke skillte seg fordi at det var ikke akseptert, og at mange sikkert slet i dårlige forhold. Det stemmer garantert. Men da må vi også huske at før var kvinner mer eller mindre nødt til å gifte seg for å få noen til å forsørge seg og få en status i samfunnet. Da var det vel også lettere å komme i slike dårlige forhold i et samfunn der de ikke var likestilte. I dag velger vi selv hvem vi vil dele livet med, og jeg kan ikke skjønne at over halvparten klarer å rote seg bort i forhold som er så dårlige at det bare er en utvei. Alle forhold opplever opp og nedturer, men stort sett går det opp igjen bare man blir der lenge nok til å finne det ut.

Jeg synes ikke det er feigt å skille seg, men jeg reagerer på at de som ikke gjør det blir kallet feige og late. Alle har sine grunner, og jeg synes at de som klarer å få det til fortjener respekt for det.