Når går det seg til med 2 barn?

[AnonymBruker]

Jeg har et barn på 2,5 år og en nyfødt. Kom hjem fra sykehuset for et par dager siden, og føler tårene renner konstant.

Jeg hadde mye dårlig samvittighet i graviditeten fordi jeg ikke orket så mye med eldste, og tenkte alt ble bedre når babyen bare kom ut. Men nå ser jeg hvor låst jeg er. Babyen vil ammes hele tiden, storesøster vil leke, ha oppmerksomhet osv.. hun er også voldsom med lillebror (forstår ikke hvorfor hun ikke kan bære, holde alene osv..) 

Pappaen bidrar selvfølgelig, tar meg seg største ut osv.. men jeg får så dårlig samvittighet. Føler jeg svikter eldste, men også svikter minste om jeg prioriterer storesøster. Han gråter som regel om pappen holder eller om han blir lagt ned i vogn/seng.. vil ammes ofte, noen ganger en gang i timen. 

Samboer jobber også offshore, så er veldig spent på hvordan det blir å være alene med begge. Noen gode tips og erfaringer? 

Når blir ting lettere?😫

Anonymkode: cdb60...6f0

[AnonymBruker]

Barnehage?

Anonymkode: 1ac88...e4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Barnehage?

Anonymkode: 1ac88...e4c

Ja, glemte å si at barnet går i barnehage. Men lar henne jo ikke være der til 17 liksom når vi er hjemme likevel🙈 så er jo noen timer på ettermiddagen og helger dette kommer til å gjelde😊

Anonymkode: cdb60...6f0

[AnonymBruker]

Skjønner følelsen veldig godt. ❤️ Var superhormonell da vi kom hjem fra sykehuset med lillesøster i våres. Helt i manko på søvn etter å ha bodd på dobbeltrom med babyer som vekte hverandre hele tiden. Masse dårlig samvittighet, lite emosjonelt overskudd til å være der for storesøster og syntes ikke det hjalp så mye at vi var to voksne da jeg følte at begge barna ofte trengte meg helt samtidig. 

Gikk seg veldig fort til, i løpet av de tre første ukene var det blitt mye bedre, og etter tre måneder følte jeg at vi hadde kommet godt inn i det nye livet.

Minste er 5 måneder nå og det er fortsatt dager der jeg føler at det er litt kaos, slitsomt osv. men ikke i nærheten av slik det var rett etter fødsel. Hjelper mye at vi 1) kjenner lillesøster mye bedre og har litt mer rutiner og forutsigbarhet der og 2) at jeg ikke er så hormonell lengre. Storesøster har også justert seg fint.

Anonymkode: 63d5e...738

[AnonymBruker]

Jeg har ca samme aldersforskjell mellom de to eldste, og jeg vil si når de er 4 og 6… men selv om det tar tid, så vil det ikke være blodslit og kaos som det er nå så veldig lenge. Barselperioden er unntakstilstand, uansett. 

Anonymkode: 2a5cc...2f2

[AnonymBruker]

Det går seg til dag for dag. 

Jeg kastet opp i hele svangerskap nr 2 og hadde elendig samvittighet for eldstemann. Så kom babyen, jeg kom hjem og var hormonell, og dagen etter ble jeg akutt innlagt med barselfeber og lå inne i to uker i så elendig form at jeg ikke orket besøk fra eldstemann. 

Men. Det gikk bra!  Jeg ble frisk. Og storesøster likte svært fort babyen, selv om den hadde kolikk og bare skrek. Vi tok på hørselvern på 2.5åringen, det funka gull! Og far sov med eldstemann de første ukene. Han tok også mye babyen utenom ved mating, slik at jeg var med eldstemann. Jeg la henne feks. Entwn mens far hadde baby, eller jeg hadde baby i bæresele/vippestol. Og hun fikk være med å velge klær til babyen, finne bamse, skifte bleie osv. 

Jeg syntes hver dag ble litt bedre enn den forrige. Men det løsnet skikkelig da babyen var noen måneder, og begynte å le seg skakk av alt eldstemann gjorde. 

Da babyen begynte å krype, lekte eldstemann at det var hunden hennes. Osv. 😂

 

Jeg vet ikke om eldstemann bare var en enkel storesøster, men vi var ekstremt bevisste på å hele tiden inkludere henne i det hun ville bidra med. 

Anonymkode: 75e1e...37d

[AnonymBruker]

Første måneden er jo litt unntakstilstand for alle og man må komme inn i de nye rutinene. Særlig om babyen må være mye i armene dine. Vi hadde samme aldersforskjell. Baby sov godt i vogn eller babynest fra start av; så det ble mulig å legge han fra seg når han sov. Da fikk jeg tid til å prioritere eldste. Om din ikke er mulig å legge fra seg så vil jeg anbefale bæretøy og at pappaen går seg en tur med baby, slik at du får vært med eldste.

Ellers syns jeg hverdagene har gått sin gang, og vi kom raskt inn i en god rytme. Her sto vi alle opp samtidig og jeg har hjulpet til med morgenen og frokost osv. Så fikk jeg masse tid med baby mens eldste var i bhg. Baby sov stort sett dupp rundt da eldste kom hjem fra bhg. Så da fikk vi litt kvalitetstid. Så var det middag sammen før pappa la eldste. I helgene var det litt utfordrende første 4-5 månedene å gjøre noe som funka for begge to. Nok aktiviserende for eldste, og ikke for stimulerende for babyen. Der prøvde vi oss fram. 

Nå er baby 6 mnd og sover tre mer faste dupper og barna "leker" mer sammen når begge er våkne, pluss at babyen godt kan være med på aktiviteter og følge med fra vogna. 

Anonymkode: 9be13...49e

[AnonymBruker]

Akkurat den tiden du er inne i nå, var den verste for meg. Etter første fødsel merket jeg lite til barseltårer, men andre gang skjønte jeg hvorfor dette er et begrep. Det er litt under to år mellom barna her. Og det som var tøft, var først og fremst akkurat det du beskriver, dårlig samvittighet over å ikke kunne klone seg selv og gi begge de små full oppmerksomhet. Den eldste var tydelig sjalu og preget av endringen, og det var skikkelig vondt. 

Far reiste på jobb offshore første gang da babyen var 3 uker, og det gikk veldig mye bedre enn jeg hadde trodd. Ikke sånn at det gikk veldig bra eller var lett. Og det var betydelig vanskeligere denne gangen enn med første baby, fordi det ikke var mulig å sove sammen med babyen på dagtid med en aktiv storesøster i tillegg. Men det gikk. Etter noen dager alene var vi kommet inn i en slags rytme, og fant løsninger som fungerte greit. Og så ble det lettere og lettere for hver uke.

Den uken vi kom hjem fra sykehuset, var jeg overbevist om at det ikke kom til å gå å være alene hjemme med begge i det hele tatt, og at vi hadde ødelagt alt for begge barna ved å få to. Jeg skulle gjerne vært mer bevisst på dette med barseltårer da, og hvordan det påvirket meg. 

 

Anonymkode: 99668...159

[AnonymBruker]

Det begynte å gå seg til etter noen uker. Her var storebror hysterisk redd for griningen til lillebror, så det var kjempeslitsomt.. Da hadde jeg TO unger som grein og trengte trøst, og jeg kunne ikke trøste dem på fanget samtidig for storebror hylte bare mer av gråten til lillebror. 

Men tok noen uker, så gikk det seg til. Leste bok for storebror mens jeg ammet lillebror, brukte mye bæresele så jeg kunne leke med storebror med babyen på meg, o.l. 

Anonymkode: e7849...7a1