En (nokså) nybakt mammas tanker

[Impala]

Gleder meg til å høre fødselshistorien

[Holly Hobbie]

Okei, nytt forsoek paa foedselshistorie.

Theodors reise til verden

Fredag 23. februar

Fredag morgen kom, og fortsatt var riene uregelmessige. Hadde gaatt med rier sien onsdag morgen, rett etter at vannet var gaatt, men de hadde aldri blitt regelmessige eller lange nok - maks 1 minutt, men som oftest 30-40 sekunder. Etter aa ha vaert innom sykehuset tre (!) ganger paa to dager for vurdering, hadde vi faatt endelig frist til aa bli satt i gang fredag. Vi troppet opp klokken 11 og var kjempespente - endelig skulle nurket vaart komme! Hadde heldigvis faatt sove 2-3 timer den natten, men var likevel begynt aa kjenne at kreftene var paa hell. Vi fikk beskjed om aa spise en god lunsj, og deretter ble jeg undersoekt. Fire centimeters aapning! Endelig begynte ting aa skje. Men foer jeg evt. ble satt i gang skulle vi faa et siste forsoek paa aa faa i gang foedselen naturlig, og ble sendt ut paa en times tur. Vi gikk i solskinnet i omraadet rundt sykehuset - opp til et slott (!), bort til en landingsplass for helikoptre (!!), og langs en kanal. Det var litt rart aa tenke paa at dette var de siste timene uten barn.

Hadde vel fem-seks rier paa turen, men det var ikke nok. Saa da ble vi innlosjert paa foedestuen. Siden jeg skulle bli satt paa drypp, ble jeg anbefalt epidural. Jeg tok gladelig imot, for rier var jeg lei av! For selv om riene (nedskrevet i notatblokken over minst fem sider) ikke hadde vaert saerlig effektive, saa var de utrolig vonde. Pg.a. nurkets posisjon hadde jeg det man kaller en "backache labour" her borte - dvs. masse smerter i ryggen, og i laarene ogsaa. Anestesilegen brukte tre forsoek paa aa sette epiduralen fordi jeg har scoliose (skjeve ryggsoeyle pg.a. forskjellig benlengde), men da den endelig satt var det helt herlig! Nurket og jeg ble overvaaket noeye, og jeg foelte meg som en pasient og ikke en aktiv foedselskvinne, men det var deilig aa faa hvile og vite at naa var det ikke bare meg og min kropp som gjorde jobben. Kjente riene, men bare som sammentrekninger av livmoren, ikke som vonde kramper.

Dryppet, som ble satt i sekstiden om kvelden, virket kjempebra, og da klokken var 2 var det full aapning. Fikk beskjed om aa vente en time til foer jeg begynte aa presse. Saa i tretiden var det endelig tid for aa begynne aa jobbe igjen! Var kjempemotivert og positiv - faktisk var baade jeg og T ved kjempegodt mot. Alt hadde jo gaatt etter boken etter at dryppet og epiduralen ble satt.

Men naa var ikke epiduralen like effektiv lengre. Begynte gradvis aa kjenne smerter i laarene, og kjente trykk nedover i bekkenet. Jeg trykket for harde livet etter instruksjoner fra jordmor, og proevde forskjellige stillinger. Fikk hele tiden hoere at jeg var kjempeflink, noe som jeg tok som et godt tegn. Ble dyvaat av svette, og foelte at jeg hadde loept maraton. Etter en time og et kvarter gikk jordmor ut og snakket med en lege. Legen kom for aa vurdere fremgangen, og undersoekte babyens posisjon. Jeg hadde vaert bekymret for at babyen laa feil hele svangerskapet, og alltid blitt fortalt at han nok kom til aa snu seg enten foer foedselen eller i loepet av foedselen. Men nei - han laa fortsatt med sin rygg mot min. Plutselig gikk alt veldig fort, og jeg fikk vite at jeg skulle inn paa operasjonssalen for aa forsoeke aa ta babyen ut med tang. Og hvis ikke det gikk, var keisersnitt eneste utvei. Jeg var utkjoert, og epiduralen begynte aa bli helt borte. Den neste timen er nesten helt uvirkelig for meg. Hadde kjempesmerter i laarene, ryggen og magen, og tryglet om mer epidural. Men anestesilegen hadde ikke skrevet ut nok bedoevelse til meg, tror han regnet med at jeg ikke trengte mer enn det jeg hadde faatt. Saa det tok litt tid foer de fikk fatt i ny resept. I mellomtiden slukte jeg i meg lystgass, men det gjorde at jeg ble nesten hysterisk - foelte meg kjempefull og med null kontroll. Endelig kom mer epidural, men det tok jo litt tid foer den virket. Saa maatte jeg signere et papir med skjelvende haand - leste ikke gjennom det, men ante at det sto at jeg samtykket i tang og evt. keisersnitt. T var ved min side hele tiden, og smilte og proevde aa faa meg i godt humoer. NAA var det hvertfall ikke lenge foer det var over og nurket skulle komme!

Vel inne paa operasjonssalen rigget et helt team seg til og det hele begynte. Foerst skulle jeg faa justert mengden epidural, men jeg klarte aa bevege bena og hadde foelelse i dem selv med hoey dose, saa da ga de meg spinalbedoevelse isteden. Fikk en skjerm foran magen slik at verken T eller jeg saa hva som skjedde, og saa gikk legene i gang. Merket at jeg ble dratt i og tuklet med, men kjente ikke smerte. Plutselig sier legen hoeyt, i en dramatisk tone: "Caesarean!" Da skjoenner vi at det blir keisersnitt paa oss, men jeg er saa dopet og trett at jeg ikke er noe saerlig redd lenger.

Men da begynner jeg aa foele ubehag igjen. Det kjennes som elefanter som har brytekamp i magen min, eller som om alle innvollene blir roesket ut, og jeg haaper at dette skal gaa fort. De sier ingenting naar nurket blir tatt ut, men T ser at de loeper bort med ham. Fortsatt vet vi ikke om det er en gutt eller jente. T hadde blitt fortalt paa forhaand at han kunne holde babyen foerst, og reiser seg og foelger etter legene som har ham. Men han blir stoppet av en sykepleier og bedt om aa gaa tilbake til meg. Jeg merker ikke noe av dette, men jeg skjoenner at nurket er ute og spoer om han har det bra. Vi faar ikke noe svar foer etter ti minutter, da kommer en lege og sier at soennen vaar veier 4 kilo. Han lever hvertfall, sa jordmor, ellers ville de ikke sagt det. Jeg er glir ut og inn av bevissthet og vil bare sove. Er glad det hele er over, og vil bare lukke oeynene og hvile ut. Men mens de syr meg sammen begynner jeg aa kjenne smerte igjen, og naa bestemmer legene seg for at jeg skal faa narkose. Puster inn i en maske, og det er det siste jeg husker foer jeg vaakner opp senere paa overvaakningen.

Saa det var slik vaar elskede, lille men noksaa store soenn (53 cm, 46 cm i hodeomkrets og 4 kilo tung), kom til verden. Vi hadde allerede bestemt at om det ble en gutt, skulle han hete Theodor - Guds gave. Han fikk tre poeng av ti mulige paa Apgars score, men 7 etter fem minutter. Han maatte ha oksygen for aa puste av seg selv, men siden har han vaert en helt normal baby.

Jeg "slapp unna" med to sting nedentil og et pent bikinisnitt, og store smerter i flere dager, men tiden leger alle saar. Jeg vil bli fulgt noeye opp ved en neste graviditet, og kan helt sikkert faa keisersnitt om nestemann ligger feil eller er stor eller om jeg insisterer, men tanken paa en ny foedsel er ikke saerlig fristende. Jeg tror likevel ikke jeg har mistet skrekken for godt, for verre foedsel kan jeg ikke forestille meg at det kan bli neste gang!

T var en utrolig stoette gjennom alt sammen. Paa forhaand hadde han sagt at han var redd for blod og kom til aa gaa ut hvis jeg fikk epidural etc., men han viste en stoisk ro og optimisme og sa aldri et negativt ord. For ham var det kanskje vel saa traumatisk aa vaere til stede som det var for meg aa foede, for han kunne jo ikke gjoere noe for meg bortsett fra aa vaere der. Og han sier han foelte seg utrolig trist og deprimert da han forlot sykehuset den morgenen Theodor ble foedt. Jeg laa fortsatt i narkose og han hadde var utkjoert og lei seg for at alt hadde blitt saa dramatisk. Saa gleden over soennen vaar kom nok litt senere enn ved normale foedsler. Da han holdt Theodor for foerste gang, foelte han ikke noen ekstatisk lykke, men etter den foerste gangen har baade han og jeg gradvis faatt overskudd og tid til aa bli godt kjent med og utrolig glad i den lille bamsen vaar.

Jeg haaper ikke noen blir redde for aa foede av min foedselshistorie, men paa den annen side er det kanskje greit aa vite at ting ikke alltid blir som man tror. Men det viktigste er at alt gikk godt, og at det var vel verdt all smerte og slit - for vi har faatt verdens beste lille Theodor i gave.

[Gjest ¤Ronja¤]

Oj, dette var dramatisk!!!

Veldig godt at alt gjekk bra til slutt...

Du er veldig tapper, Holly!

[Missbumblebee]

Å, fy søren!! Sitter her med frysninger over hele kroppen jeg... Litt av en fødsel du har hatt vennen! Så utrolig fantastisk at alt gikk bra til slutt, det må ha vært fryktelig tøfft mens det stod på. Og så ille at dere ikke fikk vite hvordan det gikk med Theo før etter 10 minutter! Man vet virkelig ikke hva som venter en altså, men godt at du allerede nå vet at du kan velge hvordan en evt neste fødsel vil foregå. Du har nok helt rett, det går da vel ikke an å få det mere dramatisk enn den du har hatt nå nettopp.

Var han virkelig 46cm rundt hodet??!?! Snuppa var 37cm, og det var virkelig mer enn nok føltes det ut som...

Jeg syns du er tøff!!

[Dråpe]

Tusen takk for at du delte fødselshistorien din med oss - det var en dramatisk innspurt ja, og jeg skjønner innmari godt at du var utslitt...veldig godt at det gikk så bra som det gjorde, tross alt, og at både du og mannen og Theodor har det fint nå!

Det med å føde igjen var heller ikke aktuelt for min del rett etter fødselen. Og jeg hadde jo en helt normal en. Men etterhvert som ukene gikk så glemmer man liksom bort det vonde, og om jeg hadde fått muligheten igjen, så hadde jeg gladelig gjort det. (Bortsett fra at jeg tenker at det sikkert hadde blitt verre andre gangen, siden det gikk så bra den første... ) Tipper det blir sånn med deg også jeg, selvom det ble en tøff debut, Holly!

Kose dere videre!

[Cr@sh]

For en opplevelse - så tøff du var. Jeg må si jeg gjenopplevde litt av min egen fødsel ved å lese din historie. Det var nemlig dramatisk også under min fødsel av Lillegutt (som forresten fikk enda lavere Agar-score enn Theodor første gang...) ... Godt at det gikk så bra som det gjorde for oss begge!

Endret 4. mars 2007 av Cr@sh

[Susan Sto Helit]

Skikkelig ekkel historie du har vært gjennom!

Tror det er greit å være forberedt på at ting ikke alltid blir som man hadde tenkt.

Heldigvis har dere det fint nå etterpå, alle tre!

Jeg har nok samme filosofi som deg når det gjelder en evt. neste fødsel. Stort verre enn denne første kan det ikke klare å bli. (Selv om jeg synes din hørtes verre ut enn min!)

Uansett har du jo fått verdens fineste premie! Gleder meg masse til å følge dere videre!

[Saeria]

Takk for en fin, men dramatisk historie.

[Burpen]

Jeg får frysninger av å lese om da Theo kom til verden, Holly! Må si at du er både tøff og tapper Godt at det endte så godt som at det gjorde...

Takk for at du delte den med oss!

...og for at du minner oss på at alt ikke bestandig går som man tror og håper.

[Arwen]

Utrolig sterk lesning, takk for at du ville dele med oss.

[Xania]

Det var sterk kost, Holly Hobbie! Det er veldig godt å høre at det har gått så bra med både deg og Theo etterpå. Tusen takk for at du delte historien med oss!

[Impala]

Tusen takk for at du delte historeien med oss

Det hørtes veldig dramatisk ut mens, det pågikk men det endte jo veldig bra da

Men jeg skjønner at det kan være geit å forberede seg på at ikke alt går som man har tenkt, men jeg ble ikke skremt

Endret 5. mars 2007 av Impala

[smile]

Takk for en flott og gripende historie! Jeg ble heller ikke skremt men det hørtes jo ikke helt ålreit ut men det er fint at du minner oss på at ikke alt går etterplaner som vi legger.

Men visste ikke jordmødrene når fødselen satte igang at Theodor lå feil? I såfaller det jo rart de ikke tenkte keisersnitt før!

Håper dere koser dere masse med Theo nå!!!!

[Pi@]

Takk for at du delte historien med oss.

Godt at alt gikk bra til slutt

[Samba]

Så godt at det gikk bra til slutt, og når jeg leser om hodeomkrets på 49 cm så tenker jeg at han kunne vel ikke ha kommet ut på annet vis enn ved keisersnitt? :klø:? Sønnen min er nå 7 uker og har nå hodeomkrets på 39 cm.

Kos deg med gutten, gleder meg til å følge med videre!

-Nydelig navn forresten!

[Holly Hobbie]

Ooops, big mistake! Maalte hodet til lillegutt i gaar, og det var paa 35,5 cm - altsaa sa legen feil til meg (eller jeg var litt borte akkurat da). Ville bare oppklare at jeg ikke har noen storhodet soenn!

Takk for tilbakemeldinger paa foedselshistorien, forresten - var deilig aa skrevet den ned. Det foeles allerede som det er en stund siden jeg laa der paa sykehuset i morfinrus etter keisersnittet, og det er godt aa faa det paa avstand!

Har fortsatt litt vondt i saaret og kan ikke gjoere saa mye ennaa. Var paa vaar foerste trilletur i gaar, men det ble litt for mye for meg. Fikk skikkelig vondt etterpaa og bloedde litt friskt blod i noen timer, saa jeg tror vi venter et par uker med lignende ekspedisjoner.

I dag skal vi registrere Theo og skal kjoere til registeringskontoret i den nye bilen! Jeg faar ikke lov til aa kjoere foer etter seks uker etter foedselen, saa det blir T som faar aeren. Men det er utrolig deilig aa sitte i Scenic'en sammenlignet med den gamle Opelen!

Jordmor har vaert paa sitt siste hjemmebesok i dag, og var veldig fornoeyd med utviklingen. Det skal komme en helsesoester paa hjemmebesok fra naa av, men ikke hver dag. Jordmor anbefalte aa slutte med tillegget naa, og fullamme! Skal bli deilig aa slippe styret med koking av sproeyter osv. - saerlig midt paa natten (selv om T har tatt seg av den biten).

Naa ligger nurket vaart og dormer, men det blir nok snart noen lyder aa hoere, for han forlanger naa mat noeyaktig hver tredje time.

[Mrs N]

Takk for fødselshistorie Holly!

Av en eller annen merkelig grunn så virker den ikke så avskrekkende på meg. Har fått en slags rar ro over meg når det gjelder fødsel og er egentlig bare lei av å vente nå

Kos deg med Theo du

[Holly Hobbie]

Det er bra jeg ikke har skremt noen. Var jo bare slutten som jeg opplevde som dramatisk, foer de siste par timene var den bare mer slitsom. Og legene er saa rutinerte at det aldri var noen ordentlig fare paa ferde.

[Karianne78]

Nei, som det sies i innlegget over - jeg er heller ikke særlig skremt. Du har skrevet det så utfyllende og med så mange realistiske detaljer at det kun virker sannsynlig, og ikke i det heletatt "uvirkelig".

Men det bortforklarer ikke den saken at du er TØFF! Wow!

[smile]

Godt å høre at det går bra med dere også og så deilig det må være å fullamme!! Håper jeg også får til det.