Kan det være negativt å få en psykisk sykdom diagnostisert hos legen?

[AnonymBruker]

Jeg er ganske sikker på at jeg lider av en form for bipolar lidelse. Det er såpass at det påvirker livet mitt ganske mye. I perioder er jeg tiltaksløs, deprimert, suicidal og tar null ansvar. I andre perioder føler jeg at jeg kan, vet og får til alt, og starter nye prosjekter, innleder relasjoner, bytter ut vennene mine, tar på meg masse ansvar, bruker opp penger, får grandiose forestillinger osv. Jeg har også en lei tendens til å prate med kjendiser og politikere i de høye periodene, særlig under påvirkning av alkohol. Jeg gjør som oftest ikke noe galt, men det er jo rart og teit.

Jeg har generelt høyt alkoholforbruk i både de høye og lave periodene, og ligger rundt ukritisk i de høye periodene og angrer på det i de lave. I de lave pwriodene har jeg ingen relasjoner hverken med det motsatte kjønn eller venner. Ligger bare i senga hjemme og scroller på mobilen.

Etter en høy periode med to uker der jeg har jobbet på som en helt, nesten ikke sovet eller spist, faktisk produsert mye både på jobb og utenfor, tror jeg kan få til alt og er svært motivert… så kræsjer det. Og da vil jeg bare dø. Det er nesten rart at jeg har holdt ut så lenge med denne runddansen, men det har jo gått greit fram til nå.

Så til saken. Jeg har hatt det sånn siden tenårene og er nå voksen nok til at det å legge seg ned og gi opp i 6 mnd for så å leke verdensmester i 2 uker kan få virkelig store konsekvenser. Det er ikke sånn som i studietiden når man bare kunne forsvinne et halvår og så komme sterkt tilbake og jobbe på som en psykopat rett før eksamen.

Er dette noe jeg bør ta med til fastlegen, eller er det bedre for meg å holde tett?

Tenker da på helseforsikring, tillitsverv, sikkerhetsklarering, jobbmuligheter osv.

Anonymkode: 39877...867

[AnonymBruker]

Jeg ble frarådet å få en offisiell diagnose av psykologen på dps, nettopp pga hun mente ulempene med helseforsikringer o.l. var større enn fordelene. 

I ettertid har jeg hatt så store problemer at jeg valgte å få diagnosen offisiell, for å få papirer på det og ha noe å smelle i bordet med til en arbeidsgiver som gjorde seg vanskelig med å gi meg tilpasninger på jobb. 

Men da hadde jeg allerede helseforsikring. Nå kan jeg aldri bytte... 

Anonymkode: 0281e...469

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg ble frarådet å få en offisiell diagnose av psykologen på dps, nettopp pga hun mente ulempene med helseforsikringer o.l. var større enn fordelene. 

I ettertid har jeg hatt så store problemer at jeg valgte å få diagnosen offisiell, for å få papirer på det og ha noe å smelle i bordet med til en arbeidsgiver som gjorde seg vanskelig med å gi meg tilpasninger på jobb. 

Men da hadde jeg allerede helseforsikring. Nå kan jeg aldri bytte... 

Anonymkode: 0281e...469

Tusen takk for rådet! 

Fikk du noe nyttig hjelp i helsevesnet?

Anonymkode: 39877...867

[AnonymBruker]

Du må til DPS for utredning. Ja man får ikke helseforsikring. Det får man heller ikke  hvis legen skriver mistanke om bipolaritet i sin journal. Når du har en mistanke om det, må du jo juge for å få forsikring. 

Det finnes hjelp å få. Så anbefaler det på det sterkeste.

Jeg jobbet i 35 år innen helse, hadde verv og ansvarsvakter. Jeg ble da behandlet som et normalt individ, som man jo er. Medisinene gjorde meg stabil og jeg levde et helt vanlig liv frem til jeg var dum nok til å slutte på medisiner.

Anonymkode: e8268...066

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tusen takk for rådet! 

Fikk du noe nyttig hjelp i helsevesnet?

Anonymkode: 39877...867

Nei. Jeg har en diagnose som ikke kan behandles, det er ikke medisiner mot det. Noen kommuner tilbyr mestringskurs, for å lære teknikker og slikt for å leve med diagnosen. Og for barn/unge kan man få diverse hjelp og tilpasninger på skolen. 

Men nei, helsevesenet kan ikke gjøre noe for meg. 

Arbeidsgiver kan (og skal) derimot tilrettelegge. 

Så jeg ville passet på å ha forsikringene i orden FØR jeg ba om utredning. 

Om det er bipolaritet, er det medisiner som kan hjelpe deg, så det ville jeg absolutt bedt om. Jeg har en venninne som er bipolar, og har et helt annet liv når hun får rette medisiner. 

Anonymkode: 0281e...469

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er ganske sikker på at jeg lider av en form for bipolar lidelse. Det er såpass at det påvirker livet mitt ganske mye. I perioder er jeg tiltaksløs, deprimert, suicidal og tar null ansvar. I andre perioder føler jeg at jeg kan, vet og får til alt, og starter nye prosjekter, innleder relasjoner, bytter ut vennene mine, tar på meg masse ansvar, bruker opp penger, får grandiose forestillinger osv. Jeg har også en lei tendens til å prate med kjendiser og politikere i de høye periodene, særlig under påvirkning av alkohol. Jeg gjør som oftest ikke noe galt, men det er jo rart og teit.

Jeg har generelt høyt alkoholforbruk i både de høye og lave periodene, og ligger rundt ukritisk i de høye periodene og angrer på det i de lave. I de lave pwriodene har jeg ingen relasjoner hverken med det motsatte kjønn eller venner. Ligger bare i senga hjemme og scroller på mobilen.

Etter en høy periode med to uker der jeg har jobbet på som en helt, nesten ikke sovet eller spist, faktisk produsert mye både på jobb og utenfor, tror jeg kan få til alt og er svært motivert… så kræsjer det. Og da vil jeg bare dø. Det er nesten rart at jeg har holdt ut så lenge med denne runddansen, men det har jo gått greit fram til nå.

Så til saken. Jeg har hatt det sånn siden tenårene og er nå voksen nok til at det å legge seg ned og gi opp i 6 mnd for så å leke verdensmester i 2 uker kan få virkelig store konsekvenser. Det er ikke sånn som i studietiden når man bare kunne forsvinne et halvår og så komme sterkt tilbake og jobbe på som en psykopat rett før eksamen.

Er dette noe jeg bør ta med til fastlegen, eller er det bedre for meg å holde tett?

Tenker da på helseforsikring, tillitsverv, sikkerhetsklarering, jobbmuligheter osv.

Anonymkode: 39877...867

 

Legen kan ikke sette denne diagnosen.

Anonymkode: 9b47a...8e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

 

Legen kan ikke sette denne diagnosen.

Anonymkode: 9b47a...8e0

Ok. Bytt ut legen med helsevesnet da. Spørsmålet handler om konsekvensene av å bli diagnostisert, ikke hvem som rent faktisk stiller den.

Anonymkode: 39877...867

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Ok. Bytt ut legen med helsevesnet da. Spørsmålet handler om konsekvensene av å bli diagnostisert, ikke hvem som rent faktisk stiller den.

Anonymkode: 39877...867

Konsekvensene av å få diagnose bipolar er jo medisinsk hjelp. Bli bedre, kunne leve et godt stabilt liv. Er vel strengt tatt det som betyr noe. 

Anonymkode: e8268...066

[AnonymBruker]

Det kan sette en begrensning på helseforsikring ja.

Sikkerhetsklarering i enkelte jobber vil utgå, men så er det jobber du nesten garantert ikke er skikket for uansett med en ubehandlet psykisk lidelse. Altså typisk forsvaret, lokfører, pilot, flygeleder etc.

Så jobbmuligheter, joda, noen jobber utgår. Men hvordan fungerer du i arbeidslivet pr i dag? Med diagnosen vil du kunne stabiliseres, og lære deg leve med den og fungere jevnt over hele året igjennom. Vil det være negativt for din arbeidssituasjon i dag, at du holder deg stabil?

Anonymkode: ed96a...89d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Ok. Bytt ut legen med helsevesnet da. Spørsmålet handler om konsekvensene av å bli diagnostisert, ikke hvem som rent faktisk stiller den.

Anonymkode: 39877...867

Spørsmålet er: Hva er konsekvensene av å leve med ubehandlet sykdom?

Anonymkode: 9b47a...8e0

[AnonymBruker]

Jeg fikk ikke helseforsikring, men jeg fikk hjelp til å takle livet slik at jeg klarte å stå i jobb i mange år. Det er jeg evig takknemlig for!

Jeg ble til slutt ufør, og takket være de ekstra årene i arbeidslivet med god lønn, har jeg i dag ganske grei uføretrygd. Så jeg tror jeg kom ut av det økonomisk greit.

Anonymkode: 218f4...1d7

[AnonymBruker]

Tror du kan glemme sikkerhetsklarering hvis du får påvist psykisk sykdom. Vet ikke med helseforsikring.

 

Anonymkode: f424b...1e3

[AnonymBruker]

Hvis du har en virkelig BP lidelse vil du være avhengig av medisiner og mestringsstrategier for å fungere i hverdagen. Om du klarer deg uten noen ting i dag og jobber fullt setter jeg spørsmålstegn ved om du har bipolar lidelse. Og har du det ikke er det selvsagt en ulempe å få det på papiret. Har du det er du avhengig av hjelp for å leve med det. 

Anonymkode: 1f166...301

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hvis du har en virkelig BP lidelse vil du være avhengig av medisiner og mestringsstrategier for å fungere i hverdagen. Om du klarer deg uten noen ting i dag og jobber fullt setter jeg spørsmålstegn ved om du har bipolar lidelse. Og har du det ikke er det selvsagt en ulempe å få det på papiret. Har du det er du avhengig av hjelp for å leve med det. 

Anonymkode: 1f166...301

Litt unyansert. Man kan leve stabil uten medisiner i mange år. Kanskje resten av livet. Noen har det litt lettere enn andre. Kjenner du en så kjenner du en. Vi bipolare er like forskjellige som alle andre. Noen kan leve uten medisiner Noen må ha, Noen må ha noen år og kan leve uten noen år og noen trenger fast.

Dog etter det ts skriver så trenger hun medisinsk hjelp. 

Anonymkode: e8268...066

[AnonymBruker]

Enn komplett ptsd som psykolog har sagt at jeg aldri blir frisk av, hvordan medisin burde jeg få egentlig?

Anonymkode: 2ef02...d96

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Enn komplett ptsd som psykolog har sagt at jeg aldri blir frisk av, hvordan medisin burde jeg få egentlig?

Anonymkode: 2ef02...d96

Det er det vel symptombehandling?  Har du depresjon da medisin for det osv.  Terapi er vel det som er viktigest?

Anonymkode: e8268...066

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Spørsmålet er: Hva er konsekvensene av å leve med ubehandlet sykdom?

Anonymkode: 9b47a...8e0

Men kan jeg egentlig forvente å få noe hjelp i det offentlige helsevesnet? Har inntrykk av at køene i den psykiske helsetjenesten er årelange og at kvaliteten  er ekstremt varierende. Trist å forspille egne muligheter for ingenting.

Anonymkode: 39877...867

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men kan jeg egentlig forvente å få noe hjelp i det offentlige helsevesnet? Har inntrykk av at køene i den psykiske helsetjenesten er årelange og at kvaliteten  er ekstremt varierende. Trist å forspille egne muligheter for ingenting.

Anonymkode: 39877...867

Fikk rask å god hjelp. En mistanke om bipolar lidelse kommer nok ikke langt bak i køen. Er en alvorlig sykdom. 

Du forspillet livet ditt ved å ikke få hjelp. 

Anonymkode: e8268...066

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er det vel symptombehandling?  Har du depresjon da medisin for det osv.  Terapi er vel det som er viktigest?

Anonymkode: e8268...066

Fungerer kun i korte perioder,det vil si at når jeg har lengre stopp så er jeg på start igjen og får ikke medisin da psykolog vil prøve alt uten å gi meg medisin da jeg har vært rusmisbruker før så det er nei!

Anonymkode: 2ef02...d96

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg er ganske sikker på at jeg lider av en form for bipolar lidelse. Det er såpass at det påvirker livet mitt ganske mye. I perioder er jeg tiltaksløs, deprimert, suicidal og tar null ansvar. I andre perioder føler jeg at jeg kan, vet og får til alt, og starter nye prosjekter, innleder relasjoner, bytter ut vennene mine, tar på meg masse ansvar, bruker opp penger, får grandiose forestillinger osv. Jeg har også en lei tendens til å prate med kjendiser og politikere i de høye periodene, særlig under påvirkning av alkohol. Jeg gjør som oftest ikke noe galt, men det er jo rart og teit.

Jeg har generelt høyt alkoholforbruk i både de høye og lave periodene, og ligger rundt ukritisk i de høye periodene og angrer på det i de lave. I de lave pwriodene har jeg ingen relasjoner hverken med det motsatte kjønn eller venner. Ligger bare i senga hjemme og scroller på mobilen.

Etter en høy periode med to uker der jeg har jobbet på som en helt, nesten ikke sovet eller spist, faktisk produsert mye både på jobb og utenfor, tror jeg kan få til alt og er svært motivert… så kræsjer det. Og da vil jeg bare dø. Det er nesten rart at jeg har holdt ut så lenge med denne runddansen, men det har jo gått greit fram til nå.

Så til saken. Jeg har hatt det sånn siden tenårene og er nå voksen nok til at det å legge seg ned og gi opp i 6 mnd for så å leke verdensmester i 2 uker kan få virkelig store konsekvenser. Det er ikke sånn som i studietiden når man bare kunne forsvinne et halvår og så komme sterkt tilbake og jobbe på som en psykopat rett før eksamen.

Er dette noe jeg bør ta med til fastlegen, eller er det bedre for meg å holde tett?

Tenker da på helseforsikring, tillitsverv, sikkerhetsklarering, jobbmuligheter osv.

Anonymkode: 39877...867

Tegn forsikring først. Liv, helse, ufør.  Vent noen mnd. Så gå til legen. 

Ingen ser din sykehistorikk eller har krav på å vite den med mindre du vil bli politi eller rmilitær.  

I en jobb der du skal være hver dag så vil jo dette bli et problem å ikke fungere i flere måneder. Du sier studier fungerer. Var jeg deg i en slik situasjon ville jeg studert meg til et fleksibelt yrke der periodevis mye og lite jobbing kan kombineres. 

Anonymkode: 46293...944